Kina til debatt: Verken utopi eller dystopi
Av Kristen Nordhaug
Lin Chun:
Revolution and counterrevolution in China
Verso, 2021, 352 s.
Kristen Nordhaug er professor i utviklingsstudier ved OsloMet.
Dette er en bok som ble utgitt til hundreårsjubileet for Kinas Kommunistparti. Den er både et forsvarsskrift for den kinesiske revolusjonen og perioden under Maos styre (1949–76) og et anklageskrift mot markedsreformene fra slutten av 1970-årene og fram til nåtid.
Lin er professor i offentlig administrasjon ved London School of Economics. Hun er født og oppvokst opp i Beijing i 1960- og 1970-årene som datter av to kommunistpartikadre. Som tenåring ble hun stemplet som reaksjonær fordi hun hadde vært kritisk til persondyrkingen av Mao. I 1969 dro hun 16 år gammel frivillig til en fattig landsby i nordre Shanxi. Der bodde hun fram til 1974, hun ble vel integrert og var aktiv i det lokale ungkommunistlaget. Andre kinesiske intellektuelle av samme generasjon og tilsvarende bakgrunn, som Jung Chang, forfatteren av Ville svaner: Tre døtre av Kina (1991, norsk oversettelse 2005) har gitt mer dystre skildringer av hva de selv og deres nærmeste ble utsatt for. Lin ble ikke traumatisert i samme grad og verdsatte livet som «sendt ned» på landsbygda, selv om hun også har et blikk for periodens mørke sider.[1] Seinere var Chang medforfatter til den sterkt kritiske biografien Mao: The unknown story (2006, mens Lin var medredaktør og bidragsyter til motsvaret Was Mao really a monster? The academic response to Chang and Halliday’s «Mao: The unknown story» (2010).
Den kinesiske revolusjonen kom etter en langvarig massemobilisering drevet av Kommunistpartiet. Revolusjonen avviklet Kinas imperialistiske avhengighetsforhold og samlet landet under en sterk og suveren stat. Under og etter revolusjonen ble godseie avskaffet og jorda omfordelt. Utover i 1950-årene ble industrien sosialisert og jorda kollektivisert. Gamle klassehierarkier ble utradert og kvinners posisjon ble vesentlig bedret. Den kinesiske revolusjonen var også internasjonalistisk. Internasjonalismen fikk uttrykk i Kinas støtte til revolusjonære bevegelser i utlandet, men også i store internasjonale bistandsprogrammer, blant annet i nylig uavhengige land i Afrika. Kommunistpartiet satte i gang en storstilt industrioppbygging og opprettet godt fungerende offentlige helse- og utdanningssystemer. Ved inngangen til markedsreformene i 1980-årene var helse, utdanning og ernæring svært bra for et så fattig land.
Mange vil innvende at Kina under Mao var et diktatur og at hans store kampanjer var dødelige og destabiliserende: Forsøket på å øke industri- og jordbruksproduksjon samtidig under «Det store spranget» (1958–1961) førte utilsiktet til det 20. århundrets største hungersnød. «Kulturrevolusjonen» (1966–69) var preget av omfattende voldsbruk, inklusive sammenstøt mellom paramilitære grupper. Lin medgir at Kommunistpartiet gjorde fatale «feil». Likevel fungerer sentrale sider ved Mao-periodens politikk, institusjoner og internasjonalisme som kritisk målestokk når hun vurderer Kinas «kontrarevolusjon» fra markedsreformene i slutten av 1970-åra.
Markedsreformene startet med overgangen fra kollektivjordbruk til familiedrift. Dermed kollapset Mao-periodens landsbyinstitusjoner som ble finansiert av kollektivenes inntekter. Det rammet offentlig utdannings- og helsesystemer. De tidligere garantiene av sysselsetting og velferd var forbi, men i 1980-årene fikk bondehusholdningene bi-inntekter fra sysselsetting i blomstrende lokale «småbybedrifter». I 1990-årene gikk mange av disse bedriftene konkurs. Da tidligere forbud mot intern flytting ble lempet, dro et stort antall av landbefolkningen til industrisentre ved kysten for å finne arbeid. Disse innenlandske migrantarbeiderne ble diskriminert av lokale myndigheter og utbyttet hardt av arbeidskjøperne. Familiejordbruket fungerte som sikkerhetsnett mot kriser og arbeidsløshet, men nettet blir mer tynnslitt. All jord er statlig eid i Kina, bondehusholdningene har bare bruksrettigheter til landbruksjord. Men på 2000-tallet ble det åpnet for salg av bruksrettigheter, i de seinere år også til aktører utenfor landsbyene. Dermed kan selskaper drive stordrift på bekostning av familiejordbruk. For Lin har disse prosessene langt på vei oppløst bondesamfunnet og svekket bøndene som kollektiv klasse. Hun hevder at nye former for kollektiv organisering og planlegging er nødvendig for å løse de mange problemene som jordbruket står overfor når det gjelder drift, miljø og interesserepresentasjon, men det krever en helt ny statlig politikk.
Lin er heller ikke nådig overfor markedsreformene utenfor jordbruket. I 1990-årene åpnet myndighetene for å la statseide selskaper gå konkurs. Subsidier til selskapene ble trappet ned, selskaper ble nedlagt og privatisert. Gjenværende statsselskaper ble fusjonert, nedbemannet og ofte omdannet til aksjeselskaper. Privatiseringen var preget av innsidehandel i favør av stat- og partieliter. En ny klasse privatkapitalister hadde tette og korrupte forbindelser med parti og stat. De omstrukturerte statsselskapene opererte som private profittmaksimerende selskaper, mens deres tidligere sosiale funksjoner knyttet til velferd, sysselsetting og annet opphørte. Millioner av tidligere ansatte ble arbeidsløse. Reformene har også svekket Kinas suverenitet. Importen er blitt liberalisert, utenlandske selskaper kan investere i kinesiske selskaper, kapitalkontrollen er blitt lettet og utenlandske industriinvestorer får skatteletter. Kinas eksportøkonomi er blitt integrert i internasjonale verdikjeder der asiatiske selskaper organiserer produksjonen og markedene kontrolleres av vestlige storselskaper. Trumps handelskrig og sanksjoner mot eksport av strategisk teknologi til Kina (en politikk som fortsetter under Biden) viser Kinas sårbarhet.
«Kontrarevolusjonen» er et nyliberalt prosjekt drevet av en aktiv og effektiv stat. Arven fra Mao-perioden er viktig her: Nyliberalismen er blitt fremmet av en sentralisert stat med stor evne til å mobilisere befolkningen, som også er et diktatur. Lin håper at arven fra den kinesiske revolusjonen ikke er uttømt med dette. Hun nevner blant annet det nære samarbeidet mellom myndighetene og befolkningen i mobiliseringen mot covid-epidemien som en positiv arv fra revolusjonen.
Folkerepublikken Kina ble opprettet som en multietnisk stat med en han-kinesisk majoritet. De kinesiske kommunistene omtalte viktige etniske grupper som «nasjoner» og grunnlovsfestet likhet mellom nasjonene. Minoritetsnasjonenes språk og kultur ble vernet og de mottok ulike typer positiv særbehandling. Blant tibetanere (som bodde i Sichuan, Qinghai, Gansu og Yunnan i tillegg til Tibet) var det imidlertid opprør i 1950- og 60-årene, som ble hardt slått ned av kinesiske myndigheter. Lin drøfter primært Tibet. Hun legger skylda på USA som støttet opprørene og opp gjennom 1950-årene la press på den unge Dalai Lama for at han skulle forlate landet og forkaste Kinas suverenitet, noe han gjorde under urolighetene i 1959. Kinesiske myndigheter hadde inntil da ikke gjennomført jordreformer mot lamaenes kontroll over jord og arbeidskraft i Tibet. Nå trappet de opp jordreformene med omfattende bruk av tvang.
Til tross for Tibet hevder Lin at folkerepublikken under Mao i stor grad sikret etnisk likestilling, mens situasjonen ble forverret etter markedsreformene. Reformene fjernet begrensninger på folkebevegelser og kapital og andelen han-kinesere økte i byene i de vestlige minoritetsprovinsene. Tidligere etniske kvoter for ansettelser ble fjernet. Det ble diskriminert i favør av han-kinesere mot minoriteter, ikke bare ved private ansettelser, men også offentlige. Tidligere krav om tospråklighet (mandarin og minoritetsspråk) ved offentlige ansettelser ble fjernet, og undervisning i minoritetsspråk ble nedprioritert. Minoritetsnasjonalisme ble møtt med undertrykking, anklager om terrorisme og han-kinesisk majoritetsnasjonalisme. I Xinjiang er det gjennomført omfattende sinifiseringskampanjer mot uighurers religion, språk og levevis, inklusive de beryktede interneringene. Sentralmyndighetene opererer ut fra en antakelse om at de religiøse og kulturelle problemene i minoritetsområdene skyldes fattigdom og kan løses ved økonomiske utvikling. Etter finanskrisa i 2008–09 er det blitt investert massivt i disse områdene. Men det bøter ikke på diskrimineringen mot lokale minoriteter som skaper og forsterker uroen.
Lins analyser av markedsreformene er interessante, men hun skjønnmaler situasjonen under Mao. Dette gjelder blant annet for jordbruket, som ble rammet av ressurstapping for å fremme industriutvikling. Lin medgir «urban skeivhet» under Mao, men framhever at dette var svært forskjellig fra Sovjetunionens tvangskollektivisering under Stalin. Men hun underspiller likhetene. Begge stater hadde problemer med å beskatte husholdningene i jordbruket og reagerte med kollektiviseringer, selv om de sovjetiske var mer preget av tvang. Kinas kollektivisering i kombinasjon med et statlig monopol på kornhandel og sterke begrensninger på lokale markeder isolerte landsbyene fra regionale handelsnettverk og gjorde det lettere for staten å tyne ut et stort kornoverskudd gjennom beskatning og prismanipuleringer i planøkonomien. Landbruksbefolkningen ble bundet til jorda ved strenge begrensninger på flytting. Den «urbane skeivheten» la grunnlaget for de store inntektsforskjellene mellom by og land under markedsreformene. Ved inngangen til markedsreformene hadde husholdningene i byene 2,5 ganger høyere inntekter enn husholdningene på landsbygda, og langt bedre velferdstilbud.
En annen likhet med Sovjetunionen var at den «urbane skeivheten» i perioder utartet til hungersnød. I Kina førte det hungersnød under «Det store spranget» til 18–35 millioner døde. Denne kampanjen var anført av Mao med satsing på en kraftig økning i tungindustri og utvikling av nye typer enorme «folkekommuner» på landsbygda. Folkekommunene var lite hensiktsmessig for Kinas ikke-mekaniserte jordbruk, og industrisatsingen trakk et stort antall arbeidere fra jordbruk til industri. Uten nok arbeidere i jordbruket falt produksjonen, avlinger råtnet. Kollektiver og lokalmyndigheter overrapporterte jordbruksproduksjonen og myndighetene rekvirerte store kornoverskudd fra kollektivene basert på disse rapportene. Dermed var det ikke igjen nok korn til å fø lokalbefolkningen. Overrapporteringen skyldtes sterkt press på kollektiver og lokalmyndigheter om å øke produksjonen.
Ifølge de indiske forskerne Jean Dreze og Amartya Sen var Kina trass i hungersnøden bedre i stand til å fø befolkningen enn India. Sen er kjent for argumentet om at demokratier med en fri presse hindrer hungersnød, men det er like viktig for ham at demokratier ikke er noe hinder mot «hverdagslig» underernæring og feilernæring. I Kina ble informasjonsstrømmen blokkert. Lin skriver at katastrofen primært skyldtes «infantil grasrotsradikalisme kombinert med byråkratisk blindhet» og at «kommunikasjonsblokkeringer … hindret … sentralregjeringen fra å handle for å forhindre katastrofen». Men hun lar «sentralregjeringen», i praksis Mao, slippe for lett. Mao prøvde å moderere «Spranget» noe i 1958 da de alvorlige følgene av den ble synlige. Lin later til å mene at «infantil grasrotsaktivisme» deretter drev katastrofen til tross for at Mao hadde forsøkt å hindre den. Men hun ignorerer hendelsene sommer og høst 1959. Det store spranget ble da kritisert av forsvarsminister Peng Duhai. Mao tolket dette som et angrep på sitt lederskap og svarte med å intensivere kampanjen på ny og presse Peng ut av partiledelsen. Lin går heller ikke inn på dokumentasjonen av at de enorme offentlige anleggsarbeidene under «Spranget» i stigende grad ble holdt gående med tvang og vold. Det er vanskelig å få folk nær sultedøden til å arbeide hardt på annet vis. Lin skriver om:
«utopiske år der Kina oppgraderte sitt jordbruksland, vanningssystemer og agrare teknologiske systemer. Urban medisin, utdanning og annen ekspertise kom også inn i landsbyene vidt og bredt for å dytte gjennom massealfabetisering, massevaksinering, kvinners deltakelse og selvstyre i en demokratisk ånd mot byråkratisering. Selv ikke en hungerskatastrofe kan viske ut denne siden av fortellingen».
Men sammen med massealfabetisering og kvinners deltakelse finner vi utbytting og tvangsarbeid som krevde et stort antall menneskeliv, blant annet for å bygge demninger og vanningsanlegg. Dette kan ikke avskrives som feil i et ellers sunt revolusjonært prosjekt.
Det finnes en stor litteratur som demoniserer perioden under Mao, mens dyrking av denne perioden og dens leder mildt sagt har gått av moten. Lins beskrivelse av «de utopiske år» får fram viktige sider ved den kinesiske revolusjonen som har gått tapt i den akademiske litteraturen, men det er dypt problematisk å avskrive de dystopiske sidene ved Maos Kina som grove feil ved et ellers sunt prosjekt. Utopi og dystopi hang tett sammen i det revolusjonære Kina, markedsreformatorene tok et selektivt oppgjør med begge deler. Lins kritikk av resultatet treffer i stor grad, men målestokken for en vurdering av Kina etter markedsreformene bør forankres i en mer humanistisk form for sosialisme enn Maos.
[1] Lin Chun, «The elegy of Wild swans», New Left Review, nr. 194, July/August 1992.