Kina i kappløpet om Afrika

Av Tore Linné Eriksen

2019-04

Økonomisk oppsving etter århundreskiftet og skjerpet kamp om Afrikas ressurser har fått mange til å snakke om et «nytt kappløp om Afrika», med referanse til det imperialistiske kappløpet og den påfølgende koloniseringa mot slutten av 1800-tallet. Også den gang var det et spørsmål om råstoffer, markeder for produkter som den hjemlige arbeiderklassen ikke hadde råd til å kjøpe, og nye investeringer for land med overskuddskapital.

Foto: Historisk kart over Afrika (1885) av John Bartholomew . Kilde: Wikimedia Commons
Tore Linné Eriksen, historiker, faglitterær forfatter og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Han er aktuell med boka Afrika. Fra de første mennesker til i dag. (Oslo: Cappelen Damm, 2019).

Forskjellen fra da og nå er at det i dag er mer enn en håndfull vestlige industristater som stiller til start, og Kina, India, Brasil og andre land i det globale Sør er blant de mange påmeldte. Derfor er det heller ingen konferanse, slik som i Berlin i 1885, der europeere avgjorde seg imellom hvordan byttet skulle fordeles. Dessuten er det ikke bare stater som kaster seg over Afrika, men også rivaliserende storselskaper, som også kan være fra samme land.

Men den viktigste kontrasten er at over femti stater nå er sjølstendige, i alle fall politisk, slik at det også handler om å vinne deres gunst og smøre den nye herskerklassen for å sikre seg lukrative kontrakter og langsiktige råvareavtaler. Endringene både og i Afrika og i tyngdepunktet i den globale kapitalismen har derfor gitt et nytt landskap, der det i mindre grad handler om territoriell erobring.

En annen forskjell fra kappløpet på 1880-tallet, er at olje og gass har blitt de viktigste energikildene. Mens Libya, Algerie, Nigeria og Angola lenge har vært storprodusenter, har det i de siste tiårene vært en hektisk bore- og letevirksomhet i Sør-Sudan, Gabon, Ghana, Ekvatorial-Guinea, Uganda og en rekke andre land. Med rundt ti prosent av verdens samlete reserver, utgjør Afrika et alternativ til det politisk ustabile Midtøsten. Fortsatt er det vestlige storselskaper som utvinner mest olje og gass i Afrika. For eksempel tjener Equinor mer penger i Angola enn noe annet sted utenom Nordsjøen, og Afrika har blitt stadig viktigere for den norske leverandørindustrien. Dessuten er det uran både i Niger, Tsjad og Namibia.

Det nye kappløpet har også klare forbindelseslinjer til global oppvarming, vannmangel og matvarekrise. Jakten på biodrivstoff har økt i takt med innblandingen i bensin, og en rekke stater og internasjonale storselskaper har kjøpt eller leid jord for å dyrke palmeolje, soya og jatrofa. Det er dessuten investert mye i produksjon av sukker som råstoff for bioetanol. Mangel på landbruksjord og vann har ført til at også Kina ser seg om etter områder som kan gi mat til deres egen befolkning. Med 15 prosent av jordas befolkning, og bare sju prosent av alt dyrkbart areal, er det ikke rart at kinesiske myndigheter ikke vil stå som passiv tilskuer når Japan, Sør-Korea, Indonesia, Qatar, Sør-Korea og Saudi-Arabia kaster sine øyne på Afrika.

Inn i «våre» områder

Når Kinas innmarsj i Afrika har vakt så stor oppmerksomhet, både innenfor og utenfor kontinentet, er det sjølsagt fordi USA og tidligere kolonimakter tradisjonelt har regnet Afrika som sin tumleplass for handel, investeringer og militært samarbeid. Sovjetunionen hadde riktig nok innflytelse i flere land, men det var mer ideologisk og militært enn økonomisk, og Russland har andre oppgaver å stri med. USAs strategiske interesser blei noe redusert etter den kalde krigen, men «kampen mot terror» og kampen om hegemoniet i det oljerike Midtøsten har som kjent ikke avtatt. (Libya ligger i Afrika, og Norge bombet i 2011 for første gang er afrikansk land.) USA opprettet i 2008 en egen Afrika-kommando (AFRICOM), som inntil videre har hovedkvarter i Stuttgart, men det er baser, militæravtaler og opplæringsprogrammer i en rekke afrikanske land. Det er også stor droneaktivitet for å ramme væpnete jihadister både i Sahel-området og i Somalia. I Djibouti, som er det tidligere Fransk Somaliland, er det en stor flåtebase som vokter over Adenbukta.

EU fornyer med jamne mellomrom sine «partnerskapsavtaler» som omfatter de aller fleste afrikanske land, og bruker bistanden som pressmiddel til sikre seg rett til å fiske vestafrikansk farvann og for å få returnert flyktninger. I virkeligheten er EUs ytre grense i sør flytta til Niger, som lenge var det viktigste transittområdet for flyktninger på vei gjennom Sahara til Middelhavet, og er nå det landet som får mest bistand fra EU for å kontrollere grensa og kriminalisere alle som hjelper flyktninger. Italia betalte Libya under Gaddafi for å stenge åpninga mot havet, og har nå gjort det samme overfor en av de rivaliserende «regjeringene» i Libya. EU er aller mest opptatt av å innlemme de nordafrikanske landa i sin middelhavsstrategi, som både har militære, politiske og økonomiske elementer.

Men det er Frankrike som står i en særstilling og som bruker tidligere kolonier til å holde oppe sin merkverdige forestilling om at de fortsatt er en stormakt. En rekke vestafrikanske land får fortsatt sin valuta- og pengepolitikk avgjort av Frankrike, og det er knapt noe fransktalende land uten at det har en eller annen form for militært samarbeid. Når afrikanske presidenter ringer til Paris for å få hjelp til å holde seg ved makta, er det sjelden forgjeves dersom de lover lydighet. Frankrike henter en stor del av sin strømforsyning fra atomkraftverk, og Niger er deres viktigste leverandør av uran. Niger har da også vært voktet nøye over av den franske staten, som ser med ublide på den kinesiske tilnærmingen til Niger.

Mot denne bakgrunnen er det ikke vanskelig å forstå bekymringen i vestlige land for at maktforholdene skal forrykkes også i Afrika, som i verdensøkonomien for øvrig. Som vi skal se, er et nytt økonomisk og politisk landskap i ferd med å vokse fram i Afrika, og dette er nok bare starten på en mer dyptgripende omkalfatring.

Forutsetninger og drivkrefter

En av de viktigste forutsetningene for Kinas muligheter til økt handel og nye investeringer er, paradoksalt nok, de diktatene om privatisering og liberalisering som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) utsatte afrikanske land for på 1980- og 1990-tallet. Etter at også Verdens Handelsorganisasjon startet sitt hardkjør fra 1994, blei det samtidig vanskeligere for utviklingsland å beskytte eget jordbruk og egen industri, sjøl om EU og USA fortsatt gjorde som de ville. Dermed var porten åpen, og overraskende for mange var det kinesiske varer og kinesiske selskaper som stormet inn.

En annen viktig drivkraft bak Kinas nyvakte interesse for Afrika var den voldsomme veksten i kinesisk økonomi, delvis også i India, der industrisektoren og byggenæringa slukte olje, mangan, kopper, jernmalm, sink og platina. Ikke minst er det kappestrid om koltan (tantalum) som ingen mobiltelefoner eller elektronikk i elbiler kan klare seg uten. På samme tid blei bygd opp lagre og spekulert i fortsatt prisøkning på vestlige børser, der det under den økonomiske krisa i 2007/08 var behov for alternativer til bolig- og finansinvesteringer. Det bidro til økonomisk vekst i afrikanske land som hadde mineraler eller andre råvarer å selge, i alle fall slik økonomene regner uten å bry seg om fordeling eller uttapping av ufornybare naturressurser. Men det førte i alle fall til økte statsinntekter, selv om mye forsvant ut gjennom korrupsjon og internasjonale storselskapers skattetriks, prismanipulering og overføring til skatteparadiser. Deler av befolkningen fikk mer penger mellom hendene, og kunne derfor kjøpe flere varer som Kina hadde å selge.

Hvor store er endringene?

Dersom vi starter med et blikk på handelsstatistikken, har Kinas import og eksport eksplodert i de siste tiåra, riktig nok fra et meget lavt utgangspunkt. Fra noen få milliarder dollar i 1995 har handelen økt til godt over 200 milliarder i 2017. Kina har da også for lengst gått forbi USA som den viktigste handelspartneren, men det er langt fram om EU regnes som en enhet. Kina kjøper lite annet enn råvarer, og etterspørselen er i ferd med å flate ut i takt med at den kinesiske vekstraten avtar og investeringene – eller overinvesteringene – i industri og byggevirksomheten ikke lenger er så opphetet.

I et tradisjonelt kolonimønster består Kinas eksport mest av ferdigvarer, og her ser det afrikanske markedet ut til å bety mer og mer. Det er ikke minst fordi land i de kinesiske nærområdene sjøl industrialiserer, og deres industri dekker både hjemmemarkedet og konkurrerer med Kina på verdensmarkedet. Dilemmaet er påtakelig: Kina må heve lønningene for å øke den innenlandske etterspørselen, særlig når USA og andre importører er usikre kort, men dermed øker også produksjonsutgiftene. Det er allerede et klart mønster at internasjonale storselskaper flytter fra Kina til for eksempel Bangladesh.

Kjøpekrafta er fortsatt beskjeden hos afrikanere flest, og ryktet om en svulmende middelklasse er høyst overdrevet. Men nettopp på grunn av fattigdommen i Afrika, der 80 prosent av innbyggerne lever under ei inntektsgrense på 5,50 dollar om dagen sjøl etter Verdensbankens forskjønnende tall, har kinesiske billigvarer et avgjørende fortrinn etter at den nyliberalistiske offensiven førte til senket toll og andre handelsbarrierer. I første omgang gjaldt det enkle forbruksvarer som klær og fottøy, men dette er samtidig akkurat det samme som afrikansk industri selv produserte. En stor del av den hjemlige industrien er derfor nærmest radert ut i land som Nigeria, Kenya, Zimbabwe og Sør-Afrika, som verken har like høyteknologiske maskiner eller så stram kontroll over arbeidskraften.

Det store slaget om markeder i verden står nå innenfor elektronikk, mobiltelefoni, IKT-infrastruktur og netthandel. Det er ingen tvil om at dette er det nye kinesiske satsingsområdet også i Kina. På kort tid er suksessen enestående. Mens afrikanske stater knapt fikk noen til å finansiere utbygginga av nettet, står Huawei nå for 70 prosent av all infrastruktur, inkludert 4 G. Da USA og Storbritannia bare ville støtte telenettet i Ghana hvis private selskaper ble gitt forrang, stilte Kina gladelig opp. For tre år sida blei Samsung og Apple passert av Huawei når det gjelder salg av telefoner, men nå har begge blitt skjøvet til side av de forskjellige modellene til Transsion. Det er et selskap basert i Shenszen, men som knapt er kjent på hjemmebane. Men de har forstått mer av det afrikanske markedet og har utvikla telefoner som går for ned mot 750 kroner, sjøl om de er Android-tilpassa. Ikke bare det, Transsion har også begynt å produsere i flere afrikanske land, med økonomiske frisoner i Etiopia som det mest kjente eksemplet, og tilpasser seg kundene med kameraer tilpassa selfier av ansikter med mørk hud, og som har ekstra battteritid i områder med få lademuligheter. Dessuten har de plass til tre-fire SIM-kort, slik at flere kan gå sammen om et kjøp. Videre forsknings- og utviklingsarbeid foregår også ved sentra i Nigeria og Kenya.

Transsion er også moderselskap for musikkstrømmetjenesten Boomplay, som nå er installert på forhånd i deres telefoner, og som i motsetning til Spotify har spesialisert seg på afrikansk musikk. På samme måte er underselskapet Transsnet en nyhetstjeneste, Scooper, som er god på sport og underholdning. Kina har også utviklet betalings-tv for programmer og filmer på afrikanske språk, og Amazons netthandel blir nå utfordra av Alibaba, og deres lederguru – Jack Ma – er snart like kjent blant afrikanske statsledere som Bill Gates. USA forsøker seg sjølsagt med advarsler om at Huawei-telefoner er reine spionapparatene, og at Kina kartlegger alt som foregår i Afrika gjennom sine nettjenester. Men det gjør lite inntrykk, og folks tillit til USA er langt mindre enn til Kina, om vi skal stole på menings­undersøkelsene.

Investeringer, infrastruktur og gjeld

Av nye utenlandsinvesteringer i Afrika står Kina kanskje for en femdel, og de har det til felles med andre land at de er konsentrert om noen få land med viktige råvarer. Den sikreste måten å få trygge og langsiktige leveranser er naturlig nok å gå inn på eiersida, slik at andre land og andre selskaper får et mindre handlingsrom. «Århundrets avtale» blei inngått med Den demokratiske republikken Kongo i 2006 og garanterer tilgang på kopper og andre mineraler i flere ti år framover. Da Zambia blei tvunget til å privatisere kopperdriften, snappet Kina raskt opp en eierandel, bokstavelig talt til røverpris. Et nytt trekk er at Kina også investerer i industrisektoren i flere afrikanske land, med Etiopia som en forsøkskanin. Det bygger på avtaler om økonomiske frisoner, det vil si områder der kinesiske selskaper kan dra fordel av skattefritak, lave lønninger og forbud mot fagforeninger.

Ingen har oversikt over den reelle verdien av kinesiske bistandsoverføringer eller andre former for økonomisk samarbeid, ettersom investeringer, lån og bistand er vevd inn i uoversiktlige pakker, men det er anslått at de i 2018 utgjorde rundt en firedel av det som kom fra vestlige land og Japan. Kina er aller mest kjent for å bygge jernbaner, hovedveier, flyplasser, kraftverk, bruer, havneanlegg og annen infrastruktur. I tillegg har de sans for prestisjeprosjekter som blir lagt merke til, slik som idrettsarenaer og det storslåtte hovedkvarteret til Den afrikanske unionen (AU) i Addis Abeba. Uten en kinesisk stat med vilje og økonomisk styrke til å ta høy og langsiktig risiko, ville mange av disse prosjektene aldri sett dagens lys. De finansieres vanligvis gjennom lån, som forutsetter at mesteparten av utstyret og deler av arbeidskraften kommer fra Kina. Da Kina bygde en av verdens største bruer i Mosambik brukte de 8000 tonn fra et kinesisk stålverk i krise. Men kinesiske selskaper vinner også kontrakter gjennom internasjonale anbudsrunder, der de også gjør bruk av andre lands konsulenter og entreprenører. En annen framgangsmåte er å gi lån eller bistand mot garanti for framtidige leveranser av alt fra kopper i Zambia til olje i Angola og kakao i Ghana.

Afrika har en viktig rolle i den gigantiske utbyggingen av det globale transportnettet, «Belt and Road Initiative», som er en slags moderne utgave av Silkeveien. Kina har allerede fullført jernbaner med lyntog fra Mombasa til Nairobi i Kenya og fra havnebyen Djibouti til Addis Abeba på det etiopiske høylandet. Herfra er det planer om ruter videre både til Middelhavet og vestover i Afrika, kanskje helt ut til Atlanterhavet. I tillegg til nye veier og jernbaner gjennom Asia og Europa, vil «den maritime Silkeveien» binde Kina, Sørøst-Asia, India, den persiske golfen og Afrika sammen. Det er i dette perspektivet den store interessen for å bygge ut havner må forstås.

Flere alternativer og vestlig dobbeltmoral

På samme måte som andre stater, bruker kinesiske myndigheter bistand og lån til å sikre seg råvarer, markeder og diplomatisk støtte fra over 50 medlemsstater. Men sett fra afrikanske lands side er det en viktig forskjell at Kina ikke blander seg så mye inn deres styresett eller økonomiske politikk. Det gir er et velkomment alternativ for land som har vært herjet av nykolonialisme og underordning i den globale kapitalismen, og også afrikanere er flinke til å spille ulike stater opp mot hverandre for å oppnå flest fordeler. Det er mange år sida Kina gikk forbi Verdensbanken som långiver i Afrika, der mange land har dystre minner fra tvangsliberalisering og krav om innstramminger. Selv politikere som spiller på fremmedfiendtlige og antikinesiske holdninger i sine valgkamper, slik som da Michael Sata blei valgt i Zambia i 2008, snudde han raskt da han som president ønsket seg flere valgmuligheter.

Også kinesiske myndigheter synes at deres egen samfunnsmodell er best, men har ikke vært like ivrig som vestlige land til å tvinge den på andre. Men også når det gjelder det som kalles «myk makt» og kamp om verdier, er bildet i ferd med å bli mer sammensatt. Der kulturinstitutter som British Council eller Alliance Francaise tidligere har rådd grunnen aleine, eller sammen med tyske konservative og sosialdemokratiske stiftelser, dukker nå det ene Konfutse-instituttet etter det andre opp i afrikanske hovedsteder. Kina tilbyr stipender til titusener av afrikanske studenter, og mange av dem blir naturlig nok framtidig ledere i sine hjemland.

Men det Beijing naturlig nok vil framstille som uegennyttig respekt for suverenitet og et solidarisk Sør–Sør- prosjekt, blir av kritikere kalt for grådighet og undergraving av demokrati og menneskerettigheter. Dette er en ikke ukjent form for hykleri fra vestlig side, som om ikke mye av deres egen virksomhet i Afrika er motivert ut fra økonomiske og strategiske egeninteresser. Dersom land stiller seg på USAs side i «krigen mot terror» eller gjennomfører nyliberalistiske endringer, blir det stille om menneskerettigheter og folkestyre. Det er ikke minst Rwanda og Uganda eksempler på i dag.

Det er også lett å overdrive Afrikas betydning for Kinas globale strategi. Kina handler for eksempel ti ganger mer med asiatiske nærområder, og investeringene i Afrika er bare en brøkdel av det som plasseres i statsobligasjoner i USA. Heller ikke er alt samordnet og toppstyrt, og mange avtaler er med provinsmyndigheter eller selskaper som eies av privatpersoner. Det er dessuten titusener av kinesere som har slått seg ned i Afrika på eget initiativ, der de driver både butikker, jordbruk og små bedrifter. Også utvandring var viktig under det forrige kappløpet på 1800-tallet, og Kina har et stort problem når de nå skyver folk tilbake fra byene til ei landsbygd hvor mange er uten jord eller arbeid. Kinesere bidrar med arbeidsplasser, og overføring av tilpasset teknologi, men blir også møtt med protester fra innbyggere som blir skjøvet til side. På markeder i Lusaka (i Zambia) har det vært sammenstøt når kinesiske bønder fallbyr sine landbruksvarer.

Usikker framtid

I de siste åra har Kinas stadig sterkere stilling i Afrika blitt utsatt for mange kritiske spørsmål, og de kommer ikke bare fra tilhengere av vestlig dobbeltmoral.

Et av problemene er at dagens samhandel og økonomiske samarbeider befester den koloniale arbeidsdelinga, der råvarer – som svinger i pris – byttes mot industrivarer hvor arbeidsplasser skaper og teknologisk utvikling skjer i andre verdensdeler. Det er også et tankekors at afrikanske lands framtid er knyttet til at veksten fortsetter, og i samme former, i Kina. På samme måte som de tidligere blei stilt i utsikt av den vestlige kapitalismen var krisefri, er det lett å overse den risikoen som ligger innebygd i den kinesiske statskapitalismen, slik andre artikler i dette nummeret viser. Mange kritikere har også rett når de peker på at kinesiske investeringer og utbygging av infrastruktur ofte skjer på en måte som tar lite hensyn til miljø, faglige rettigheter og lokalsamfunns medvirkning.

Afrikanske land har dårlig erfaring med långivere som bruker sin posisjon til å diktere politikk og skaffe seg økonomiske fordeler. Sjøl om kinesiske lån har vært brukt til infrastruktur og er gitt på gunstige vilkår, må også de betales tilbake. Ofte viser prosjektene seg å ha både mindre lønnsomhet og mindre samfunnsnytte enn antatt, og afrikanske land har ikke lenger den samme betalingsevnen som da mange avtaler blei inngått under gode konjunkturer og gode råvarepriser for ti åra sida. Gjeld til Kina kommer nå på toppen av at afrikanske land har flere lån enn før på det internasjonale finansmarkedet, til høy rente og kort betalingstid, og kan være med på å føre Afrika inn i ei ny gjeldskrise. Den manglende åpenheten omkring Kinas investeringer, bistand og lån gir grunn til å frykte at det ligger noen udetonerte bomber i disse pakkene. I verste fall kan det bety at Kina kan ta kontroll over havner og gruver ved mislighold, slik det har vært enkelte antydninger om.

Sjøl om i dagens makthavere i Kina kan, som sine forgjengere, ha himmelens mandat, er himmelen ikke skyfri for afrikanske land.

 

Mer å lese:

Litteraturen om forholdet mellom Afrika og Kina blir fort foreldet, men heldigvis er det to nettportaler som følger den aktuelle utviklinga. Den ene, China-Africa Portal (https://saiia.org.za) drives av The South African Institute of International Affairs. Det andre er mer journalistisk orientert, The China Africa Project (https://chinaafricaproject.com), som også tilbyr spennende podcaster. Kinas rolle når det gjelder internett er dekket fyldig av Igino Gagliardone i boka China, Africa and the future ofInternet (London: Zed Books, 2019).