Gnist

Yarden

Av Kari Celius

2011-03

Kristian Lundberg
Yarden: en fortelling
Flamme forlag (2011), 123 sider

Da boka Yarden kom ut i 2009, hadde Kristian Lundberg jobbet i 14 måneder som timeansatt på Yarden, som er et havneområde i Malmø, engasjert av et bemanningsselskap.

Yarden er en gigantisk inngjerdet parkeringsplass, og arbeidet går ut på å flytte biler som er ankommet havna, fra en del av parkeringsplassen til en annen, hvor de enten skal videre med annen transport eller ut til forhandlere. Bilene skal parkeres på små oppmerkete plasser med svært liten klaring. Når det snør, skal de børstes reine for snø, og når det er skittent nedfall fra det nærliggende søppelforbrenningsanlegget, må bilene vaskes for hånd. Arbeidet foregår utendørs i all slags vær.

Kristian Lundberg er kjent i Sverige som forfatter av flere diktsamlinger og romaner og som litteraturkritiker og avisskribent. Han debuterte i 1991. For å gjøre den utvendige historien kort: han har havnet på Yarden fordi han har vært psykisk sjuk, ikke fått utgitt noe over en lengre tid, og har pådratt seg stor gjeld, rekkefølge og årsaksforhold er uklart i boka. Han har ansvaret for en sønn. Utveien blir å ta alt arbeid han kan få tak i, for å holde livet sitt i gang og betjene gjelden. Han selger kroppsarbeid på timebasis, fordi det er slikt arbeid han har vokst opp med å gjøre, som han sier: Kroppen kan det. Det er en «baklengs klassereise », for han er kroppsarbeid muligheten og den nødvendige løsninga, det man har å falle tilbake på når middelklassetilværelsen løser seg opp i intet.

Til tross for at Kristian Lundberg er kjent med kroppsarbeid, er møtet med det nye arbeidslivet anno 2009 en oppvåkning. Som timeansatt har du ingen rettigheter. Er det jobb, blir du kanskje ringt opp, men er det den minste tvil om du har levert bra nok, ringer de ikke igjen. «Det står alltid en ny kandidat utenfor porten og venter. Vi er nødt til å leve livene våre på huk. Vi tvinges inn et system som minner om skadedyrenes; vi angir hverandre for å sikre våre egne plasser.»

Kristian Lundberg mener det bemanningsbyråene driver med, er slavehandel. Derfor er solidaritet i denne stadig større andelen av arbeiderklassen vanskelig. Han gjør seg underveis den tanken at solidaritet i vår tid nærmest er blitt en «opparbeidet» rettighet som er forbehold fast ansatte. De timeansatte er usynlige både som mennesker og som arbeidere, i mange tilfeller er de ute både av syne og sinn for den organiserte arbeiderklassen. De har kommet til erstatning for en fast ansatt, en arbeidskamerat. Men verken han eller de andre timeansatte har råd til å betakke seg fordi de synes det er for jævlig. Det betyr ikke at de ikke er sinte eller har en sterk opplevelse av urettferdighet, som det ligger et potensial for opprør i. På Yarden skjer opprøret i det stille, arbeidet saboteres, og det forekommer hærverk på bilene.

Kristian Lundberg er ikke på Yarden for å rapportere om det som skjer, som Günter Wallraff har gjort siden 70-tallet og Lotta Elstad i den senere tida. Arbeidskameratene aksepterer etter hvert at han ikke er der for å spionere på dem. Men det ble vel likevel det han gjorde, iakttok urettferdighet og samlet sammen nedtegnelser til det som til slutt ble fortellinga om tida på Yarden. «Jeg gjør det jeg kan, skriver et par tusen tegn som jeg gjemmer unna og håper å kunne plassere i riktig sammenheng en gang,» skiver han et sted underveis.

Et kjennetegn ved de timeansatte, både på Yarden og andre steder Kristian Lundberg forteller om i boka, er at de svært sjelden er hvite svensker. De er flyktninger fra krig eller fattigdom, med eller uten lovlig opphold. Mange av dem har høy utdanning, men fast arbeid ligger ikke innenfor det som er mulig. Dette vet vi jo om et arbeidsmarked som er rasistisk, men det som er sterkt med Yarden, er at livet og arbeidslivet deres beskrives av en som lever det samme arbeidslivet, og lar arbeidskameratene bli synlige som en viktig del av fortellinga. Derfor blir det ikke først og fremst «historien om Kristian Lundbergs fall fra middelklassen».

I denne sammenheng er Yarden en viktig bok fordi den gir en god skildring av arbeidshverdag i et fysisk slitsomt arbeid der man overhode ikke har medvirkning, og hvordan det virker på resten av livet, at mangel på kontroll over eget arbeid gjør deg både avmektig og sjuk. Kristian Lundberg skriver godt, og det er lett å høre at det er en lyriker som beskriver mørket om morgenen i november. Vi vet lite om hvorvidt boka blir lest av dem den handler om, men jeg tror de ville være fornøyd med fortellinga.

Jeg var på Litteraturhuset på et møte i juni der Kristian Lundberg samtalte med Kjartan Fløgstad om Yarden spesielt og arbeiderlitteratur generelt. Det ble snakket om fraværet av «den moderne arbeiderromanen ». Der sa Kristian Lundberg noe som jeg synes var ganske lurt: De nye sosiale mediene gir arbeiderklassen muligheter de tradisjonelt ikke har hatt til å lage sine egne historier, skrive dem og billedgjøre dem, helt uten at et forlag eller annen form for sensur skal veie og finne det «godt nok». Vi snakket om det på vei hjem også, hvordan bruken av elektroniske meldinger, nett og forum har brutt ned den tillærte frykten for skriftspråket i arbeiderklassen. Det kan gi håp for den nye «arbeiderromanen», som også like gjerne kan være en populær blogg, en film eller en tegneserie.

Til slutt må jeg innrømme at jeg til nå har unnlatt å fortelle at denne vesle «flisa» av ei bok også er en ganske gripende oppvekstroman. Uten at jeg har spesielt godt greie på det, så må boka være godt oversatt av Trude Marstein. Hun har klart å ta vare på det poetiske språket.