Kan det også inspirere norsk venstreside?
Av Sofie Marhaug
Sofie Marhaug er gruppeleder i Bergen bystyre og stipendiat ved Universitetet i Bergen.
Bhaskar Sunkara:
Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet
Forlaget Manifest, 2020, 297 s.
Sist jeg var i USA snek jeg meg med på studiegruppen til republikanernes studentorganisasjon ved Harvard. De fikk besøk av CNN-reporteren Jim Acosta. Han er neppe enig med republikanerne i ett og alt, men han hadde et budskap som ble tatt godt imot: «The American people want sanity, not socialism.» Salen jublet.
Den høsten var de selverklærte sosialistene Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez i vinden. Da så de såkalte moderate kreftene – republikanere så vel som demokrater – det som sin oppgave å advare mot den sinnssyke sosialismen. Varsellampene begynner først å blinke når sosialister vinner terreng.
Amerikanske tilstander
Det er vanskelig ikke å lese Bhaskar Sunkaras bok, Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet i lys av disse varsellampene, selv om boken er en introduksjon til den radikale venstresidens historie både i og utenfor USA. Den starter riktignok mer humoristisk, idet Sunkara forklarer både hvordan kapitalismen fungerer i dag og hvordan en overgang til sosialisme kan se ut med utgangspunkt i den fiktive spagettiprodusenten Bongiovi.
Deretter begynner alvoret. Det sosialistiske manifest tar oss gjennom kommunismen, sosialismen og sosialdemokratiets historie, fra og med Marx og Engels, via Tyskland, Russland, Sverige, Kina og USA. Forfatteren balanserer mellom det deskriptive og normative, mellom materialistiske årsaksforklaringer og behovet for en demokratisk overgang til sosialisme.
Mest interessant er det likevel når Sunkara beskriver tradisjonen for sosialisme i USA. Dette skyldes også min egen uvitenhet. Mens jeg har lest tekster både om og av Marx, Luxemburg og Lenin, kan jeg ærlig talt mindre om Eugene V. Debs og John Reed. Historien om forsøk på å organisere kommunister, sosialister og sosialdemokrater er også relevant for de 15 budene Sunkara lister opp mot slutten, det vi strengt tatt kan regne som bokens manifest. Den historiske gjennomgangen gir oss bakgrunn for å forstå hvorfor organisasjonsgraden er lav og det demokratiske partiet er udemokratisk. Betingelsene for sosialisme i USA har vært dårlige av strukturelle årsaker, som det både går an å analysere og forandre politisk.
Det skandinaviske sosialdemokratiet
Idealiseringen av det skandinaviske sosialdemokratiet har jeg større problemer med. Sunkara har kritiske innvendinger, men også et ønske om å fremheve en demokratisk, sosialistisk tradisjon. Å løfte frem Skandinavia som sosialistisk fyrtårn, gir meg en følelse av å være på ferie. Da kan jeg nemlig få spørsmål om jeg ikke er i et sosialt paradis, siden jeg kommer fra Skandinavia. Jeg føler meg ubekvem, for det er så mye jeg er misfornøyd med i Norge. Samtidig skjønner jeg at ubehaget mitt kommer fra en privilegert posisjon.
For det er mye fint å si om det skandinaviske sosialdemokratiet, ikke minst om Olof Palme som vies særlig oppmerksomhet i boken. I iveren etter å fremheve de positive sidene finner like fullt noen tilsnikelser sted. For eksempel tilskrives kvinnefrigjørende reformer som barnebidrag, foreldrepermisjon, barnehage og offentlig skolemat det svenske sosialdemokratiet i kontrast til den russiske tradisjonen (i parentes nevnes det at Aleksandra Kollontaj avfeide feministbevegelsen som «gift»).
Dette er merkelig all den tid Kollontaj som verdens første kvinnelige minister, og senere som sentral politiker i Sovjet, var en pådriver for at uekte barn skulle få de samme rettighetene som andre barn etter modell fra de norske castbergske barnelovene (Kollontaj var godt kjent med norsk politikk); for at abort ble legalisert; og for at offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner ble bygget ut. Noen av hennes første handlinger som minister er talende for Kollontajs kamp for arbeiderkvinner: De gamle barnehjemmene skulle ikke lenger være en plass for almissepolitikk og utnyttelse av arbeiderkvinner, som ifølge Kollontaj hadde «gjort arbeiderkvinner til enfoldige melkedyr», men profesjonaliseres med oppgaver for leger, jordmødre og pedagoger. Hun opprettet et eget senter for mødre og barn i St. Petersburg i en herskapelig bygning. En rekke slike adelige og geistlige rom ble gjort om til offentlige omsorgsinstitusjoner.
Dette betyr ikke at Kollontaj lever opp til dagens standard eller definisjon av verken radikal eller interseksjonell feminist. En slik kritikk rammer imidlertid også datidens sosialdemokrater. Derfor undrer jeg meg over hva som er poenget med å underspille den positive innsatsen kommunister tross alt har hatt for feminismen?
Ironisk nok hadde Kollontaj direkte påvirkning på kvinnekampen i Skandinavia. Hun var med å arrangere den første kvinnedagen i Norge sammen med blant andre Anna Lindhagen og Martha Tysnæs fra Arbeiderpartiet. Etter partisplittelsen opprettholdt hun kontakt med både kommunister og sosialdemokrater. Kollontaj hadde ikke bare kontakt med arbeider- og kvinnebevegelsen i Norge. I femten år var hun Sovjets ambassadør i Sverige (1930–1945). En av dem hun hadde utstrakt kontakt med i Sverige, var Ada Nilsson – som regnes blant grunnleggerne av den svenske kvinnebevegelsen. Sammen med Nilsson gjestet Kollontaj den Kvinnliga Medborgarskolan ved Fogelstad.
Det er ikke riktig å tilskrive alle feministiske seiere – selverklærte eller ei – til sosialdemokratiet. Abort ble lovlig med den russiske revolusjonen. I Norge ble kampen for selvbestemt abort ført av Katti Anker Møller og andre kvinnesaksaktivister. De vant frem med krav i både Arbeiderpartiet og NKP. I Sverige var det Vänsterpartiet Kommunisterna som gikk i bresjen for homofiles rettigheter. Det er nødvendig å kritisere antidemokratiske tendenser hos kommunistene, men det er merkelig å gi de skandinaviske sosialdemokratene all æren for frigjørende reformer som fant sted på 1900-tallet. Feminismen i Sverige og Norge fra 1970-tallet og utover har riktignok sine særtrekk, blant annet det som Helga Hernes omtalte som statsfeminisme, men seirene har oppstått i vekselvirkning med sosiale bevegelser – deriblant kvinnekamp drevet av kommunister så vel som sosialdemokrater.
Så kan man spørre seg hva som er poenget med å henge seg opp i én enkelt og litt sleivete formulering om Aleksandra Kollontaj. Grunnen er at kommentaren illustrerer et større problem, nemlig tendensen til å skjønnmale det skandinaviske sosialdemokratiet. Selv om det er lett å si seg enig i at den sosialdemokratiske politikken har hatt flere positive resultater, er det vanskeligere å si seg enig i fortellingen om hvordan Skandinavia har oppnådd disse resultatene.
Dette bringer meg videre til et annet spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boken. Ettersom Det sosialistiske manifest behandler både revolusjonær og reformistisk sosialisme om hverandre (som det finnes både historiske og ideologiske argumenter for), lurer jeg på hvorfor ikke de økonomiske forholdene i de skandinaviske sosialdemokratiene diskuteres mer inngående. Sverige trekkes antakelig frem fordi Palme agiterer for sosialisme også etter 50- og 60-tallets økonomiske høykonjunktur – en situasjon som i sin tur påvirket forholdet mellom arbeid og kapital. I hvor stor grad henger den økonomiske situasjonen sammen med de sosialdemokratiske partienes suksess i etterkrigstiden? Det er forlokkende og løfterikt å vektlegge subjektive faktorer som partier og fagforeninger, og det har selvsagt mye å si for utviklingen i Skandinavia. Jeg sitter likevel igjen med en følelse av at disse gis for stor vekt.
Oversettelsen
Kanskje kan irritasjonen over idealiseringen av Skandinavia skyldes et generelt oversettelsesproblem: Fungerer boken like godt på norsk som på amerikansk?
Likevel forstår jeg godt hvorfor Forlaget Manifest har valgt å oversette Det sosialistiske manifest. Boken er nemlig en lettfattelig og god introduksjon til sosialisme. Den er tilgjengelig uten å bli overfladisk. Den blir desto mer tilgjengelig i norsk språkdrakt.
Noen ganger undrer jeg meg likevel over valgene til oversetteren, Åshild Lappegård Lahn. Et poeng som hadde stått seg bedre med innslag av engelsk, er Sunkaras definisjon av sosialisme via Backstreet Boys: Å være sosialist handler om å forsvare menneskets moralske verdi uavhengig av «who you are, where you’re from and what you do». I kapittelet som omhandler Sverige, gjengis derimot alle sitater på svensk. Det er mulig dette er en panskandinavistisk gest, men for meg fremstår det noe inkonsekvent.
Et annet problem med å oversette Det sosialistiske manifest knytter seg til bokens nyhetsverdi. Selv om Sunkaras manifest inneholder en solid gjennomgang av historiske forsøk på sosialisme, behandler den også samtidige bevegelser. Allerede nå kan forfatterens forholdsvis optimistiske analyser av Bernie Sanders-bevegelsen, Jeremy Corbyn og Momentum fremstå utdaterte. I en tid ikke bare med ekstrem ulikhet, men også med politisk uro, er det vanskelig å oversette tidsnok og grundig nok på én og samme tid.
En radikal politikk for vår tid
Til tross for innvendinger mot både fremstillingen av Skandinavia og deler av oversettelsen, mener jeg at Det sosialistiske manifest inviterer til noen viktige og relevante politiske diskusjoner– også utenfor USA. Flere av de femten budene forfatteren lister opp til slutt er verdt å diskutere: Er det riktig at det Sunkara kaller «klassekamp-sosialdemokrati» ikke står i veien for enda mer radikale krefter, og hvor går i så fall grensen mellom klassekamp og klassekompromiss med en slik strategi? Forfatteren peker på historiske eksempler der sosialdemokrater har gitt etter for kapitalister, mens både samtiden og fremtiden (naturlig nok) er mer i det blå.
Eller punktet om at «politikken må være universell»: Det er vanskelig å si seg uenig i et slikt bud, men i virkeligheten snubler venstresiden – i både Europa og USA – i høyresidens feller i diskusjoner om identitet, likhet og frihet. Jeg ønsker meg en radikal venstreside som spiller på lag med antirasister, feminister, transaktivister og andre grupper som kjemper for frigjøring og rettferdighet. Jeg er langt på vei enig med forfatteren i at en måte å gjøre dette på, er å «forene folk mot vår felles motstander» – det vil si kapitalismen.
I praksis er dette imidlertid lettere sagt enn gjort. Mens den radikale venstresiden vil snakke om arbeid og bolig, blir avisene oversvømt av liberale og konservative innlegg om hvorfor rasisme ikke egentlig er et problem, at metoo har gått for langt, og så videre, mens algoritmene i digitale medier belønner slike provokative innlegg. Hvordan skal vi mobilisere for fellesskap og solidaritet i en slik medievirkelighet?
Et sted å begynne er å diskutere strategi, og det er nettopp det Sunkara gjør – både med henblikk på fortiden og samtiden. Noen debatter er felles for USA og Skandinavia, mens andre føles mindre relevante. At sosialismen har fått en ny, amerikansk vår er uansett motiverende.
Litteratur
Kollontaj, Aleksandra. Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930. Oversatt av Dina Roll-Hansen og Steinar Gil. Oslo: Res publica, 2015.
Rydström, Jens. Odd Couples. A History of Gay Marriage in Scandinavia. Amsterdam: aksant, 2011.
Sjejnis, Sinovij. Alexandra Kollontaj. Sider av et liv. Oversatt av Kari Knutsen. Oslo: Falken forlag, 1988.
Sunkara, Bhaskar. Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet. Oversatt av Åshild Lappegård Lahn. Oslo: Forlaget Manifest, 2020.