Kampen om Hellas – og oss

Av Arnljot Ask

2015-02

Syriza-regjeringen i Hellas står i en dag for dag kamp mot EU-institusjonene og IMF, som bruker ren utpressing for fortsatt å få landet til å følge deres økonomiske politikk. Dette vil pågå helt fram til sommeren, hvis ikke Hellas blir tvunget ut av eurosonen før eller klarer å skaffe seg finansielt armslag på annet vis.

Bakgrunnen er ikke bare Hellas-krisa, men en krise for hele EU-konstruksjonen og kapitalismen, med ringvirkninger også utover Europa.

Arnljot Ask er landsstyremedlem i Rødt og sitter i Internasjonalt utvalg i Rødt.

Mye står på spill, også for Merkel og topplederne i de fleste EU-landa, og for flertallet av folk som får svi for den rådende politikken. Syriza slåss derfor ikke bare for grekerne, men for alle europeere som er utsatt for den ekstreme nyliberalismen som EU er eksponent for. Også radikale i Norge bør derfor engasjere seg på grekernes side.

Norge er ikke noe unntak, sjøl om vi står utenfor EU. Gjennom husmannskontrakten EØS og ved at norsk økonomi er tett sammenvevd med EU berøres vi av krisepolitikken som føres i Europa. Norske myndigheter er på lag med Merkel & Co og er med både på å utpresse og tjene på krisa i Hellas. De 55 milliarder kronene som Stoltenberg-regjeringen skjøt inn i IMFs lånepakke våren 2012, har til nå gitt ca. 4 milliarder kroner i avkastning. Det er mer enn det Hellas 9. april måtte betale tilbake for den lånepakka Norge var med på.

Syriza tar ansvar

En sentral stolpe i Syrizas strategi har vært at de slåss for et annet Europa og ser seg som en aktør på den europeiske arenaen. Alexis Tsipras stilte som toppkandidat for den parlamentariske europeiske venstresida ved EU-valget i mai 2014, og de legger vekt på at dette er ei europeisk krise, ikke bare ei gresk krise, og ber om internasjonal støtte.

Det er historiske årsaker til at venstresida i Hellas må utvikle en annen strategi og taktikk enn den vi har her i Norge. Røttene fra antikken om Hellas som den europeiske sivilisasjonens vugge, virker inn, og ikke minst grekernes uavhengighetshistorie de siste hundreåra: fra krigen mot det osmanske herredømet i 1821–1830, kampen mot den tyske okkupasjonen under 2. verdenskrig og de to høyrediktaturene til Metaxas fra 1936–1941 og oberstjuntaen 1967–1974. Særskilt demokrati- og uavhengighetskampene i det forrige århundret medvirker til den positive holdningen både til EU og euroen i Hellas. Da Hellas ble med i EU i 1981, ble det sett på av flertallet av grekere som en inntreden i den europeiske sivilisasjonen igjen, mens utfalla mot Tyskland som nå dukker opp til overflaten, også fra Syrizas ledere, gjenspeiler skepsisen mot hva Tyskland igjen påfører Europa.

Under massemønstringene rundt 2011–2012 økte i følge Political Barometer oppslutningen om å forlate euroen til rundt 40 % en periode. Det siste året har den droppet til rundt 20 % igjen, sannsynligvis av frykt for at ting blir enda verre hvis Hellas går ut av eurosonen. Den økte oppslutningen om Syriza ved valget i januar 2015 skyldes motstanden mot Troika-politikken. Det var ikke grunnlag for Syriza til å gå til valg på å ta Hellas ut av euroen, dersom de hadde mål om å få regjeringsmakt.

Innad i Syriza var det imidlertid flere som ville ha «ut av euroen» som valgparole. Disse har fått økt oppslutning nå, når en ser hvordan EU-sjefene, den europeiske Sentralbanken (ECB) og Verdensbanken (IMF) fortsetter sin utpressingspolitikk overfor Hellas. Den såkalte «Bridge Agreement» av 20. februar, som skulle gi grekerne en pustepause på fire måneder før en ny avtale om reformprogrammet som fulgte låne-avtalene skal forhandles, fjernet ikke nakketaket på grekerne fordi de ikke har alternativ tilgang til kreditter. EU og ECB stengte av kapitaltilførselen som fulgte de såkalte memorandumene allerede sist høst. Bare da greske banker var i ferd med å gå tom for likvider, åpnet ECB kranen litt i første uka av april, men fortsatt holdes restutbetalingen av lånet, på 7,2 milliarder euro, tilbake. Det gjør at de progressive reformene i 20. februar-avtalen fortsatt står under hardt press.

Fortsatt sier Syriza-ledelsen at førstevalget er å stå i eurosonen og slåss for en ny EU-politikk, men de er nå er i ferd med å få underhånden tilsagn om økonomisk støtte fra annet hold (Russland, Kina, Iran osv). Er dette mer enn taktikk for å myke opp Merkel & Co, og vil Tyskland tillate en «trojansk hest» som kan forandre EU-politikken som har gitt nettopp Tyskland så store fordeler? I dag tyder lite på at uenighetene som finnes innad i EU, i nærmeste framtid vil bli sterke nok til at Hellas kan få støtte fra andre land, før eventuelt Syriza-lignende partier tar makta noen steder.

De røde strekene?

Verken Tsipras eller finansminister Varoufakis setter opp det å bli i eurosonen som et prinsipielt mål. Hvis det går på bekostning av de to røde strekene jeg oppfatter at de har trukket, så er det farvel til euroen. Varoufakis sier at det avgjørende er å føre en politikk som tjener folkeflertallet, om de har euro eller drakmer er underordna. Det er dette som også ligger til grunn for at de har valgt å stå fast på at bevilgningene til den humanitære pakken fra Thessaloniki-programmet står fast, sammen med diverse symboltiltak for å ta inn noen offentlige ansatte igjen, heve minstelønn og pensjoner i to skritt fram mot oktober 2016 osv.

Sjøl om de det foreløpig bare er vedtatt å sette ut i livet ca 10 % av denne krisepakka, prøver EU å ødelegge det finansielle grunnlaget for den. Eurogruppemøtet i Riga 24. april vil avklare om EU vil sette kniven på strupen til Hellas og tvinge dem til å misligholde innbetalinger til Troikaen, ved å fortsatt tilbakeholde de 7,2 milliarder euro på restlånet. Da er det i tilfelle EU som tvinger fram en Grexit.

Den andre røde streken er tvillingsøstra til den første: De vil ikke bøye nakken for Troikaen men holde på den anstendigheten som ble gjenvunnet gjennom valgseieren. Memorandumene er nå borte og er erstatta med en foreløpig overgangsavtale, der representantene for de tre institusjonene hver for seg skal samtale med den greske regjeringen. Troika-teknokrater i skal ikke sitte i Athen og overstyre de greske departementene. Tsipras har frabedt seg tysk kritikk av utspill under møtet med Putin 8. april, hvor han sa at sanksjonene mot Russland nørte opp om en ny kald krig.

Vi er ingen gjeldskoloni men en sjølstendig stat med rett til å drivevår egen utenrikspolitikk.

Det er kompromissløsheten på disse to områdene som har gjort at Syriza har holdt på oppslutningen, trass i kompromisser som ellers er inngått. I februar og mars har Syriza holdt på en oppslutning mellom 45 og 50 %, over det dobbelte av Nytt Demokrati, ifølge Metron analysis. De trenger å beholde denne folkelige oppslutninga dersom de skal få støtte til et brudd med EU om det blir nødvendig de nærmeste ukene eller månedene. Derfor har de også brakt spørsmålene om folkeavstemning eller nyvalg på banen i de siste basketaka. Og sjølorganiseringa rundt «Solidaritet for alle» er fortsatt like viktig framover.

Tilbake til utgangspunktet, at dette også er ei EU/Europa-krise, så er det at Hellas har valgt å slåss innad i EU også en fordel for andre som følger i fotspora: Podemos, Sinn Fein, portugiserne, italienere og franskmenn. Skal EU knuses, må flere bidra. Vår solidaritet og bidrag teller med!

Les mer:

• Her finner du aktuell debatt fra miljøet rundt Syriza: http://www.analyzegreece.gr/

• Nettsida til Solidaritet for alle: http://www.solidarity4all.gr/en/node/220

• Lik og spre Solidarity 4 All sin norske side på Facebook: https://www.facebook.com/sol4all?fref=ts