av Peter M Johansen
«Dere skal til San Pedro,» sa mannen som angivelig var fra narkotikapolitiet.
Mannen fra etterretninga bladde gjennom avisklippene om Paraguay på flyplassen i Asunción hvor Varig-flyet fra Buenos Aires nettopp hadde mellomlandet på vei til São Paulo. Han lot seg ikke avvæpne av et «San que?», et San hva-for-noe? De blankpussete skoene viste at etterretninga hadde overtaket. Ute i ankomsthallen ventet bondelederen, Eladio Flecha, fra Federación Nacional de Campesinas (FNC) som har stått bak de militante jordokkupasjonene i San Pedro-fylket.
Militærdiktaturet har ikke helt riktig sluppet taket i Paraguay. Den gamle diktatoren, Alfredo Stroesser, sitter i eksil i Brasil med en utleveringsanmodning hengende over seg. Opprørsgeneralen, Lino Oviedo, har også søkt tilflukt i det store nabolandet i håp om at hans tilhengere vil sende bud på ham i krisetider.
Paraguay har blitt hengende igjen i de gamle ordningene og hengende etter i de nye, og en skal ikke langt utenfor hovedstaden Asunción før en er prisgitt landsbygda langs snorrette veier opp og ned av åsene med rustrøde veiskuldre. På nordover og deretter øst mot San Pedro buldrer lastebilene forbi med importvarer fra Brasil. Byene blir flettet sammen av fargegilde lokalbusser.
Tettstedene er ikke mer enn et kryss over riksveien og noen sidegater, og Santa Rosa de Mbutuy er mer for en rasteplass å regne med små boder hvor kvinner selger chipa, kringler av maismel, ost og stivelse, og ungene henger langs biler og busser eller på kafeene for å selge yo yo, nøtter som blir brukt i nasjonaldrikken, yerba mate, en bitter te som paraguayanerne drikker kald, med isbiter i termosen.
De rette asfalterte veiene danner kvadrater som ruter inn Paraguays enorme jordeiendommer. Fra General Rosquín i San Pedro-provinsen ynker lokalbussen, døpt Fatima de Jesús, seg mot San Vicente. Regnet har gjort jordveien som går langs de store latifundias, jordeiendommene, til leirbekker. Det går raskere med en enkelt hestekraft enn en samlet flokk under panseret.
Estancia Esperanza er på 35.000 hektar, 350 kvadratkilometer, og blir eid av brasilianske interesser. Det er en dårlig skjult, lokal hemmelighet at det gror marihuana på området. FNC er strengt imot marihuanadyrkinga, men blir i kjent stil likevel anklaget av myndighetene for å drive med narkotika, og etter 11. september har begrepet narkoterrorister stadig oftere dukket opp, ikke bare i omtalen av FARC i Colombia.
Esperanza er langt fra størst Paraguay. Estancia Concerción er på 500.000 hektar, 5.000 kvadratkilometer, like stort som Akershus, mer enn dobbelt så stort som Vestfold. Kongressen har vurdert å dele det opp, men eieren, Roberto Antebi, er en mektig mann omgitt av mektige menn. 87 kilometer og mange rette vinkler fra general Resquín ligger asentamiento Crecencio González, 5.000 hektar med okkupert jord. Den ble tatt fra en brasiliansk oligark, Ewaldo Araujo, som har mye innflytelse i hjemlandet og i Paraguay. Den nye bosettingen har fått navn etter en kamerat i FNC som ble drept av politiet under det første forsøket på å okkupere jorda i november 2000.
To måneder seinere beit jordokkupantene seg fast og dannet sitt asentamiento. Men det kostet fire liv, og tjue ble hardt skadet og havnet på intensiven i Asunción. En kan se på materialene i husene hvor gammel jordokkupasjonen er. Nyankomne familier bor under stråtak på hardtrampet jord omgitt av strå- eller bambusmatter og papplater. De fleste Asentamiento Crecencio González har fått bølgeblikk på taket og grovhogde treplanker.
Langs veien ligger små barrios, husklynger fra tidligere generasjoners jordokkupasjoner med murstein. En landhandel, en copetin, den lokale baren hvor en kan få kjøpt empenadas og burgere i tillegg til det sterke, en brakkekirke med et enkelt trekors over døra. Griser i løpestrenger hviner av skrekk. Kveg bøyer hodet mot regnet; buehornene strekker seg som hender i nåde mot himmelen som har vasket bort landsbyidyllen under stråtakene. Treplankeveggene blir fuktige og kalde. Strømmen henger på eremittspist, kvistet tømmer, men ledningene når fortsatt ikke fram til asentamientoen.
Julian López bodde sammen med faren da han og Lidia bestemte seg for å danne familie. De sto begge uten jord. Faren hadde 14 hektar vel hundre kilometer fra jordokkupasjonen, i Liberación Norte. Men med åtte barn, seks gutter og to jenter, gikk det ikke å dele opp jorda mer. Det ville ikke gi nok til å livnære seg; enda mindre med barn. I dag har Lidia og Julian tre, Carolina (11), Mirna (5) og Javier (3). Å være uten jord er å være arbeidsløs.
FNC organiserte jordokkupasjonen på grunnplanet. De kartla hvem som var villige til å jobbe konkret for en annen organisering av arbeidet og livet. FNC kalte inn til møte i San Vicente og opprettet en leir i tre måneder for å mobilisere og skaffe utstyr til okkupasjonen. Begge deltok i organiseringa og var med i det første, fatale forsøket.
Noen hadde barn med seg, andre ikke, ut fra erfaringene fra tidligere slag med politiet. De stiller alltid opp med vold. Julian og Lidia lot de to eldste barna være hos besteforeldrene. Javier er et asentamiento-barn, født samtidig med at okkupasjonen slo røtter. De har 100 x 200 meter med et hus som puster, et stort overbygg over to tilbygg med oppholdsrom og soveværelse som tynne høner knikser ut og inn av.
Asentamientoen er inndelt i ti kjerner, nucleo, som hver har ansvaret for forsvaret. As. Crecencio González har 262 husholdninger; det utgjør over tusen personer. Under tidligere jordokkupasjonen fordelte FNC jord mellom husholdningene. Her er det felles produksjon på kollektiv jord og fordeling etter innsats utover den jordflekkene som hver familie har og hvor de produserer for eget salg. De fleste er fornøyd med ordningen, men de som ikke vil delta i fellesarbeidet, får en del av den kollektive jorda, slik i ved de andre asentamientoene. FNC vil høyne bevisstgjøringa av det kollektive arbeidet.
– Hvorfor er dere med i det kollektive arbeidet?
Julian tar ordet: «Vi har holdt på i kort tid. Det første vi måtte konsentrere oss om, var å garantere sjølberginga. Det andre året ga oss muligheten til å jobbe mer med det kollektive. Under den første innhøstinga av bomull, dannet vi lag med åtte familier. Allerede nå har vi det bedre enn vi hadde det.»
– Hvordan måles innsatsen?
«Vi beregner timer, men administrative jobber blir også vurdert. Det er bra disiplin, og vi arbeider sammen ut fra felles planlegging.»
– Hvordan er det for kvinner og unger?
Lidia tar umiddelbart ordet, mens Javier leker øyenstyv bak beina hennes. «Vi er også småprodusenter og fordeler arbeidet etter antall unger. Alle kvinner deltar i det produktive arbeidet. Det er viktig at kvinner får anledning til det, ikke gjennom full deltakelse i dag. Men vi vil forsøke å utvikle det. Det er ikke lett i machosamfunnet i Paraguay, men i FNC arbeider kvinner som småprodusenter.
Tidligere var jeg en av mange kvinner som lagde mat og ellers i huset. Her jobber vi i produksjonen, vi organiserer hjemmet og vi deltar i det politiske arbeidet.»
– Og Julian stiller opp på det?
«Han har endret seg, og vi har gjort mange erfaringer sammen, både i produksjonen og i hjemmet. Her dyrker vi fram en ny kultur, ikke ut fra disiplin, men ut fra praksis.»
Begge er medlemmer av Movimiento Popular Revolucionario de Paraguay-Pyahurá, det maoistiske partiet som har bygd opp FNC. Eladio Flecha var leder av FNC før han tok over som leder for MPRPP da generalsekretæren Eris Cabrera døde av hjerteinfarkt fordi ambulansen som skulle bringe ham til sjukehuset i Asunción ikke hadde surstoff.
Familien López har opptelling: 3 griser, 2 kalver, 7 ender og 26 høns. De begynner å få overskudd, og regnet som hamrer ned, bringer med seg mer overskudd. Det er lyse utsikter i det tunge skydekket.
«Hver nucleo kjøpte høns og andre husdyr sammen og har fordelt avkommene etter antall medlemmer i hver familie,» forteller Julian. I år har de fått «en til seks»-skole og landhandel. Alle ungene går på skole, og skolen er blitt godkjent av departementet med hensyn til læreplan og lærere. Men lærerne får ikke lønn fra det offentlige; den blir samlet inn av familiene i asentamientoen. Lærerforbundet OTEP vil ha dem rullet inn i lønnsregulativene og at de skal få tilgang til å utvide sin kompetanse gjennom kurs.
Det er de unge som kommer til jordokkupasjonene. Catalino Arguello er 22, Delia Adelaida Quiroga er bare 17. Barnet som går mellom armene deres, er ikke mange måneder gammelt. De bor i en firkant av stråmatter. En vegg av bølgeblikk er sterk nok til å holde den eneste hylla med eiendeler oppe. De veier lett. Tre tømmerstokker ligger på det ulmende bålet, en kniv stikker ned i leira hvor de har spist. Restene etter maniokrøtter, eggeskall, to løk til overs, plastkopper og matetekruset. Det er 35 lange kilometer til nærmeste helseklinikk; det er fortsatt ingen helsetjeneste i asentamientoen, verken for lille Lorenzo eller de andre.
Delia er datter av en sentral FNC-leder og hun sitter selv i landsledelsen hennes unge alder til tross. Dette er fortsatt en rydningsplass. Det er store sprik mellom de skrøpelige materialene ut mot naturen. Området er uryddig; de svarte tømmerstokkene ligger delt, røtter er veltet og kapp ligger strødd omkring mellom furene av fuktig svartjord. Plantinga går i ett med underskogen.
Catalino og Delia kom hit på grunn av den kollektive delen ved okkupasjonen. Det gjør folk mer villige til å slåss her, mener de.
– Hva er de viktigste oppgavene framover?
«Vi har en stor oppgave med programmet som ble vedtatt på en siste kongressen til FNC,» sier Delia. «Den største utfordringa er å få kvinner til å slåss for å opprettholde den offentlige sektoren. Men å få kvinner med er ikke enkelt selv om vi trenger dette lime mye som menn.»
FNC har 250 råd, assemblea popular, bare i San Pedro, opplyser José Gil Ruíz, leder for FNC i denne delen av provinsen og partikoordinator for MPRPP i området.
«Hovedvekten ligger i jordbruket fordi de fleste jobber her. Folkerådene sikrer folk en demokratisk deltaking, og det fins råd i flere sektorer og på flere nivåer. Vi forsøker å få hele befolkningen til å delta. Hver sone har koordineringsråd opp til provinsnivå. Men vi får ikke alle til å delta av ulike grunner,» medgir Ruíz.
Matekoppen går rundt mens representantene fra ulike assemblea popular i Barrio San Pedro diskuterer den siste utviklinga og framdriften i det videre arbeidet. Hovedoppgaven nå er kampen om å få nasjonale tariffer på elektrisiteten. Mange klarer ikke strømprisene. Det har blitt en nasjonal kamp.
Lokalt krever rådene at egenandelene i helsevesenet blir senket, og at det blir bede tilgang til helsetjenester. Konkrete saker har gitt konkrete seire. Det igjen har økt bevisstheten om egen deltakelse.
Myndighetene er urolige. Den nasjonale fronten mot privatiseringer og til forsvar av nasjonale ressurser har tidligere tvunget president Luis Ángel González Macchi til å legge de mest omfattende privatiserings- og nedskjæringsplanene på is. Oligarkiet er plaget av den massive splittelsen i deres gamle parti, Partido Colorado. De frykter valgene med tanke på den politiske trenden som går over Sør-Amerika. De vet at det kommer flere jordokkupasjoner og at bevegelsen vil fortsette å vokse dersom den ikke blir avledet ved hjelp av ikke-statlige organisasjoner eller pløyd ned i marken.
På vei tilbake til Asunción vinker politiet bilen til side utenfor byen Colonel Oviedo, oppkalte etter en av Lino Oviedos uniformerte slektninger. «Hvordan var San Pedro?» sier konstabelen selvsikkert, mens han kontrollerer id og førerkort. Det er en markering av en dårlig skjult observasjon. For hvem andre enn overvåkinga bruker lakksko i kafeteriaen på motellet i Cruce de la Liberación? Det er ikke engang bryet verdt med et «San qué?». San Pedro er allerede godt avmerket på kartet og er jevnlig øvelsesområdet for hæren og amerikanske styrker som trener i kampen mot narcoterrorismo. Folk slåss om den røde jorda. Men det fins en Plan Paraguay.