av Maryam Azimi
Jeg har ikke bare deg
Januar 1989, på toget fra Islamabad til Quetta
Til søsteren
Vær hilset, du,
mine øynes lys!
Jeg hører at du har født det barnet
du bar med deg i dekning,
slik at ditt ni måneder gamle problem er løst,
men at barnet du fødte kom dødt til denne verden.
Du sørger over barnet som ikke en gang kom til denne verden,
så spør jeg deg:
hva slags sorg er det du sørger,
hvordan kan du sørge en sorg som er bare din,
hvordan kan du kalle denne sorgen for bare din,
hvordan kan du kalle denne sorgen din for drepende
når andres barn, når talløse andre andres barn
blir drept av sult og bomber hver dag,
når tallet på drepte barn vokser fortere enn sorgen,
når den levende summen av kjærlighet,
når den levende summen av foreldrenes omsorg blir skutt,
kastet på bålet, hakket i biter!
Si meg,
hvorfor skulle du
og det dødfødte barnet ditt
telle mer for meg enn alle de andre
mødrene til døde barn og barn til døde mødre
bare i mitt eget land?
Det er så enkelt:
jeg har ikke bare deg.
Akkurat som deg har jeg alle de andre å tenke på.
Du har sorgen til alle de andre å sørge,
den gjentatte sorgen
til mødre som mistet en eller to eller alle,
i tillegg har du den doble sorgen
til moten som mistet barnet sitt delvis
da det gikk på en mine,
og som sang for dette ene barnet,
som trøster dette ene barnet med sanger, natt etter natt,
bare for å se ham, med sine egne øyne,
bli hengt en morgen.
Fra Inger Elisabeth Hansens forklaring
På toget fra Islamabad til Quetta er det mye støv. Maryam Azimi skrev dette diktet i støvet på toget fra Islamabad til Quetta. Hun reiste med toget i to døgn for å besøke søsteren som hadde født et dødfødt barn i dekning.