Ukategorisert
Palestinakonflikten er et resultat av imperialistiske rivaliseringer og sionistenes ønske om å bygge en jødisk stat i et område som allerede var befolka. I denne artikkelserien som går over flere nummere får vi innblikk i denne over hundreårige historia. Denne første delen handler om tre avtaler med imperialistmaktene som har prega historia: Sykes–Picot-avtalen, britenes løfter til Sharif Husein og Balfour-erklæringa. Den handler også om sionistenes arbeid for å lage «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina og skjebnen til USAs president Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner.
Av Svein Olsen, fylkes- og lokalpolitiker for RV og Rødt i Nordland, Vågan og Bodø siden 1985. Mangeårig Palestina-aktivist. I dag sentralstyremedlem i Palestinakomiteen og medlem av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.
Sykes–Picot-avtalen – imperialistmaktene rivaliserer
11. desember 1917 marsjerte britenes general Allenby inn gjennom Jaffaporten i al-Quds (Jerusalem). I hans følge var også François Georges-Picot, fransk karrierediplomat. Byen var erobra fra det falleferdige osmanske imperiet (alliert med Tyskland) i den pågående første verdenskrigen. Allenby innførte umiddelbart militærstyre og unntakstilstand. Den skulle vare i 2 år og militærstyret i 30. Her var det ikke mye frigjøring å få øye på. Også denne krigen var en del av ledende imperiemakters evige kamp om kolonier og verdensherredømme. I starten på 1900-tallet var det knapt nye landområder igjen å erobre, og nyoppdeling av kolonier og gamle imperier var nå hovedmetoden. Mens Storbritannia og Frankrike var nære allierte i Europa, var de to ledende europeiske kolonimaktene samtidig bitre rivaler i Midtøsten.
I Det osmanske («gamle») riket var det gryende bevegelser for sjølstendighet, løsrivelse og nasjonale rettigheter. Disse bevegelsene prøvde å utnytte krigen og rivaliseringa etter beste evne. De var leda av de gamle føydale og religiøse elitene, men også av representanter for nye økonomiske eliter, intellektuelle og opposisjonelle militære. På den arabiske halvøya hadde en allianse av stammer leda av Sharif Husein gjort opprør mot osmanerne og erobra Mekka i 1916. Dette utnytta britene, som da kontrollerte Egypt og Suzezkanalen (vannveien til India, juvelen i Det britiske imperiet). De lovte Husein støtte til hans ambisjon om et arabisk kongedømme som også skulle omfatte dagens Palestina, Libanon, Syria, Jordan og Irak, om han deltok i britenes kamp mot osmanerne.
En anna viktig aktør i dette stormaktsspillet var en karrierelysten britisk diplomat, Mark Sykes. Han hadde imperiale erfaringer og ditto ambisjoner på britenes vegne, spesielt i Palestina. Han hadde lenge vært sentral i rivaliseringa med Frankrike for å erobre nye kolonier etter den forventa oppløsninga av Det osmanske riket. For å unngå at rivaliseringa skulle bli militær, hadde Storbritannia og Frankrike, i hemmelighet, allerede 3. januar 1916 inngått en avtale om den fremtidige oppdelinga av Midtøsten: Sykes–Picot-avtalen. Avtale-arkitektene var de to imperie-diplomatene Sykes og Picot. Avtalen er også kalt «A line in The sand». Deler av denne «linja i sanda» utgjør i dag den sørlige grensa i Libanon og Syria, og gikk videre via Kirkuk i Irak til Iran. Områdene nord for linja skulle være under fransk «beskyttelse» (nytale er ikke en moderne oppfinnelse), så langt inn i dagens Tyrkia som mulig. Irak og (Trans)Jordan skulle være britisk krigsbytte. Begge ville ha Mosul (olja!) og Palestina, men blei ikke enige og kompromissa seg til at Frankrike fikk Mosul, mens Palestina skulle være under «internasjonal kontroll». Hva internasjonal betydde var uklart. Vi kan i dag se spor av disse «innflytelsessfærene» når president Macron prøver å være brannslokker i opprøret i Libanon, og støttespiller for Armenia i kampen om Nagorno-Karabakh. Rytterne prøver å ri gamle hester på nytt.
Sykes–Picot-avtalen viste at løftet til Sharif Husein ikke var verdt papiret engang. Han var ukjent med avtalen og blei en nyttig brikke i det koloniale skyggeteateret. Og Frankrike var ukjent med britenes løfte til Husein! Da Allenby innførte militær unntakstilstand i Palestina blei det raskt klart at løftet til Husein om arabisk sjølstyre i alle fall ikke gjaldt Palestina. Samtidig med dette støtta og oppfordra Frankrike til opprør i den kristne delen av befolkninga i Libanon, og stilte med både penger og våpen. De ønska seg et forsprang på britene om kontrollen både her og i Syria. Opprøret var dårlig forberedt, blei avslørt, slått ned og lederne hengt i gatene i Beirut. Sykes–Picot-avtalen blei kjent da Lenin etter revolusjonen i Russland i oktober 1917 avslørte en del av de alliertes hemmelige avtaler, og trakk landet ut av krigen. Tsar-Russland var også underskrivere av avtalen i 1916. De ville ha sin del av Det osmanske riket. Dette er et par eksempler på metodene de rivaliserende kolonisatorene brukte. Splitt og hersk ved å utnytte historiske, etniske, religiøse, kulturelle og klassemotsetninger. Og Midtøsten var og er en mosaikk av slike motsetninger. Samtidig er det vår sivilisasjons vogge. I dag er kolonisatorene nye, men imperialismen den samme og metodene om mulig verre. Og som vi alle veit: denne vogga er nå blitt til et utålelig mangeårig helvete for befolkninga.
Balfour-erklæringa – sionistenes første seier i kampen om Palestina
Britene fortsatte felttoget nordover gjennom Palestina mot Damaskus og Syria, fortsatt alliert med stammekrigerne til Sharif Husein. De ville komme Frankrike i forkjøpet. De så ikke på Sykes–Picot-avtalen som meir bindende enn avtalen med Husein. I god imperial ånd fikk dermed rivaliseringa med Frankrike, nå om Syria, ny fart. Lovnaden om Syrias «sjølstendighet» i Huseins kongedømme var ikke meir verdt enn Palestinas. Frankrike pressa samtidig på for å etablere Palestina som internasjonalt mandatområde. Her hadde nå britene full kontroll. De måtte sikre seg Palestina for å kunne beskytte Suzezkanalen. Samtidig var kontroll over områdene mellom Middelhavet og de nye oljefeltene i Mosul og Kirkuk i det gamle Mesopotamia svært viktig (oljeledninger). Rivalene hadde begge behov for denne olja for å bygge seg opp etter den ødeleggende krigen, og olja var en del av krigsbyttet. I dette lyset var løfter om sjølråderett til gamle og nye kolonier i utgangspunktet bare vekslepenger. Nå går allikevel ikke alt som herrefolket ønsker seg, noe vi skal komme tilbake til etter hvert.
Allerede 6 uker før de nevnte koloniherrene marsjerte inn i al-Quds, seilte en ny aktør inn på senen: sionistbevegelsen. Den 7. november 1917 offentliggjorde avisa The Times et brev fra britenes utenriksminister Arthur Balfour til Lord Rotschild, en ledende britisk jøde og sionist. Brevet, seinere kalt Balfour-erklæringa, lovte britisk støtte til «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina. Problemet var jo at i dette «nasjonalhjemmet» bodde det allerede ei stor palestinsk befolkning. Det var altså ikke «et land uten folk – for et folk uten land», som har vært en del av sionistenes historiefortelling, eller «en folketom og gold ørken», del av den samme fortellinga. Dette sionistiske prosjektet passa nå ypperlig inn i britenes ønske om en koloni i Palestina, kontrollert av dem sjøl. Og som minister (i den britiske regjeringa i 1916) Herbert Samuel argumenterte: støtte til en sionistisk koloni rett øst for Suez ville gjøre det svært vanskelig for en rivaliserende makt å true britisk kontroll over Suzezkanalen. Samuel var både jøde og sionist. En slik koloni under britisk beskyttelse ville sette en effektiv stopper for franske ambisjoner. På kort sikt funka det akkurat sånn. De sionistiske bosetterne var godt organisert og finansiert, væpna seg og deltok i undertrykkinga av den palestinske befolkninga. Men de hadde ikke tenkt å være redskap for britenes koloniprosjekt. De hadde egne ambisjoner. Og på litt lengre sikt gjorde britene opp regning uten vert, som så mange andre imperialistmakter både før og seinere. Sionistenes mål var heilt fra starten av den rasistiske staten Israel, en stat bare for jøder. Og for å realisere prosjektet måtte den palestinske befolkninga nektes nasjonale og demokratiske rettigheter og jages bort. Balfour-erklæringa la grunnlaget for dette rasistiske prosjektet. De sionistiske bosetterne kasta sine «beskyttere» på dør allerede etter et par tiår. Her har det seinere også vist seg at Frankrike var en aktiv støttespiller for sionistene, med finansiering, etterretning og våpen. De hadde ikke gitt opp egne ambisjoner. Og sionistene viste at de på svært dyktig vis kunne spille på stormakters rivalisering og svakheter. De visste hvordan imperialistmaktene tenkte, og hadde kontakter i begge regjeringene.
Palestinerne sto nå ansikt til ansikt med ei dramatisk ny virkelighet: en ny okkupant, Storbritannia, samtidig som landet deres var lovet bort som «nasjonalhjem» for andre, jødene.
Sionismen
Jødene, som var en minoritet i alle landa i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten, hadde i årtier og århundrer vært syndebukker og lynavledere for herskere i mange av landa de bodde i. Antisemittismen var spesielt ille i noen av de kristne landa. Millioner av jøder var på flukt fra undertrykking og pogromer den siste halvdelen av attenhundretallet og de første tiåra av det nittende. Svært mange av dem kom vestover fra bosettinger i tsar-Russland, og rømte fra utålelige forhold. Den politiske sionistbevegelsen blei etablert av journalisten Theodor Herzl i 1897, og på programmet sto opprettelsen av «en nasjonalstat for alle verdens jøder» i det bibelske «hjemlandet» Palestina. Det er ingen grunn til å bli opprørt over at jøder så etter utveier til å fri seg fra utålelig og dødelig undertrykking, forfølgelse og diskriminering. De jødiske flyktningene fra øst blei møtt av de samme krav som andre minoriteter, assimilering: gi slipp på din identitet og bli som oss! Eller: de slapp overhodet ikke inn over grensa. Og nasjonalstaten, «The one-nation-state», var jo en del av datidas løsning: en stat – et folk! Den norske nasjonalstaten blei for øvrig bygd etter samme modell: svært lite, om noe, rom for minoriteter som samer, kvener, rom eller flyktninger. Artikkelforfatteren er sjøl en del av denne rasistiske delen av den norske historia: koloniseringa av (Julev)Sapmi/(Lule)Sameland.
Sionismens mål om én stat for alle jøder i verden er problematisk av flere grunner. 1: Hvordan skape en nasjon – et folk, av mennesker som bor over heile verden, med ulik etnisk tilhørighet, historie, kultur og ulike språk, og med bare ett fellestrekk: at de er troende jøder eller har jødiske røtter? De siste tusen åra blei tilhengerne av jødedommen etter hvert minoriteter i områdene de bebodde. Herskerne fant det ofte formålstjenlig å gå over til andre religioner, først kristendom og seinere islam. 2: Hva og hvem kvalifiserer for å bli med i dette fellesskapet? Sionistene laga sin definisjon: du er jøde om du er født av ei jødisk mor. Dermed blei det et spørsmål om rase og blodslinje. Det er svært vanskelig å konvertere til jødedommen. Og 3: Hva skulle en gjøre med de som allerede bodde i Palestina, palestinerne? Opposisjonen mot Balfour i den britiske regjeringa i 1917 var jøden Edwin Montagu, som argumenterte slik: det fantes jo ingen jødisk nasjon, og et slikt «nasjonalhjem» ville være å be de europeiske lederne om å kvitte seg med jødene. Det ville også måtte bety å drive ut palestinerne fra Palestina. Alle jøder var og er altså ikke sionister.
Ved avslutninga av første verdenskrig utgjorde de historiske palestinske jødene og tidlige immigrant-jøder ca. 6 % av befolkninga, og eide 2 % av jorda. Flesteparten av disse var ikke sionister. Hvordan rettferdiggjøre sionismens mål om Palestina som en nasjonalstat bare for jøder? Og samtidig nekte ei overveldende majoritetsbefolkning, palestinerne, de samme nasjonale og demokratiske rettighetene? Demokrati var jo ikke et ukjent begrep i 1916, heller ikke for sionister. Sionismen starta med å «kidnappe» den jødiske religionen som redskap for å skape et felles ideologisk grunnlag for «en ny nasjon». Den bibelske historiefortellinga (Det Gamle Testamentet ++) skulle bli «det nye folkets» historie. Det gammeltestamentlige jødiske folket skulle gjenreises som en ny stat i Palestina. På bekostning av ei befolkning med noen tusen års tilhørighet der. Den reelle antisemittiske undertrykkinga opp gjennom århundrene, spesielt i Europa, gjorde oppgaven betydelig lettere. Sionistene var fullt klar over at prosjektet var utenkelig uten en storstilt immigrasjon av jøder til Palestina. Disse mulige immigrantene fantes rundt 1920 i alle de europeiske landa, i øst som vest, som flyktninger. De var uønska overalt. Sionistene skjønte sjølsagt også at den palestinske befolkninga måtte bort. Men det var det jo ikke politisk rom for å si høyt, om de skulle få nødvendig aksept for sitt koloniseringsprosjekt, ikke bare fra britene, men fra flertallet av de europeiske statene og USA. Det fikk de. Den koloniale rasismen og herrefolkstenkinga har alltid vært en del av kolonimakters måte å utøve sitt herredømme på. Europas siste (?) store voldelige bosetterprosjekt, regissert av de europeiske kolonimaktene, var dermed innleda i Palestina.
Revolusjon i Russland og Wilson-doktrinen – håp om ei ny tid
Gjennom og etter første verdenskrig vokste store nasjonale uavhengighets- og demokratibevegelser rundt om i verden. Denne tendensen blei synlig også gjennom USAs president (1913–1921) Woodrow Wilsons 14-punktsprogram for å unngå ny krig og for opprettelse av Folkeforbundet. Det blei lagt frem for Kongressen i januar 1918. I sin tale sa Wilson blant annet: «Når det gjelder disse vesentlige foranstaltningene (de 14 punktene) for å rette på urett og hevde rett, føler vi oss i nært samarbeid med alle de regjeringer og folk som har sluttet seg sammen mot imperialistene. Vi kan ikke ha forskjellige interesser eller formål. Vi står sammen til det siste». Seinere la han frem de samme punktene under fredsforhandlingene i Versailles i januar 1919. Det var ei utstrakt hand til folkeopprør i koloniene, også i Midtøsten, og ga håp om en ny verdensorden. Bolsjevikrevolusjonen i Russland og Sovjets inntreden på arenaen ga også håp til undertrykte folk. Forandring var mulig! Og krigen reduserte kolonimaktenes økonomiske, militære og politiske muligheter for fortsatt verdensherredømme. Britenes (og Frankrikes) planer om nye kolonier i Midtøsten kolliderte åpenbart med Wilsons idealisme, og britenes håp var derfor at deres støtte til sionistenes koloniprosjekt ville mobilisere støtte fra de nå to millioner jødiske immigrantene i USA. Slik ville de kunne omgå at Wilsons forslag om nasjonale rettigheter også skulle omfatte palestinerne. Det siste skulle vise seg å bli svært vellykka.
Det lille antiimperialistiske vinduet i USAs historie blei kortvarig. USA hadde ikke styrke nok til å sette makt bak Wilsons idealistiske krav, om de hadde ønska det. Wilson fikk ikke flertallet i Kongressen med seg. Han blei ramma av slag i oktober 1919, og forlot arenaen. 14-punktsprogrammet blei bare sterkt utvanna fulgt opp i den endelige fredsavtalen – Versaillestraktaten. Det samme gjaldt for Pakten i det nystarta Folkeforbundet. USA blei ikke med her, heller ikke Sovjetunionen. De seirende imperialiststatenes (Storbritannias og Frankrikes) kolonipolitikk fikk dominere i to tiår til. Rivaliseringa mellom dem gjorde at Folkeforbundet ikke kunne leve opp til Wilsons intensjoner, og en ny krig sto raskt for døra. Samtidig hadde Wilsons forslag i Versailles og revolusjonen i Russland satt fyr på massive revolusjonære opprør over heile verden, Kina, India, Irland og Egypt, for å nevne noen. Denne bevegelsen så ut til å være ustoppelig.
Folkeforbundets mandatområde Palestina – institusjonalisert rasisme
Palestinerne begynte raskt å organisere motstand mot britenes okkupasjon og sionistenes bosettingspolitikk. Lederne, som kom fra de gamle klanene og økonomiske og religiøse elitene, uten folkelig basis, fulgte imidlertid en fruktesløs legalistisk forhandlingsstrategi. Militant folkelig motstand mot britene og bosetterbevegelsen vokste derfor frem, og omfattende spontane demonstrasjoner, streiker og voldelige opptøyer brøyt ut i 1920 og -21. Britenes svar var ofte knallhard og provoserende militær brutalitet, uavhengig av om protestene var fredelige eller ikke. Samtidig fikk bosetterne fritt leide. De fikk sågar opprette sin egen sivile administrasjon, parallelt med britenes okkupasjonsstyre. Det bidro sjølsagt til at den palestinske bevegelsen for nasjonale og demokratiske rettigheter raskt vokste. Spesielt var bosetternes fremferd på landsbygda provoserende, de palestinske bøndene blei fortrengt fra jorda de brukte.
Det blei umulig for det nye Folkeforbundet å ikke følge opp deler av britenes lovnader til Sharif Husein. Også deler av Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner i Midtøsten blei med i Folkeforbundets mandat, dessverre med Sykes–Picot-avtalen som ei begrensning for denne sjølstendigheta. Frankrike fikk «ansvaret» for Libanon/Syria, og også Hatay (en bit av dagens Tyrkia/Anatolia, som de seinere måtte gi fra seg til Tyrkia). Britene tapte kampen om Syria, men vant Palestina, Irak (med Mosul) og Jordan. For å komme voksende og militante folkelige opprør i møte blei to av Huseins sønner innsatt som konger: Faisal i Irak, og Abdullah i Jordan. Og «uavhengige» regjeringer fikk makta i Libanon og Syria. Artikkel 22 i Folkeforbundets mandat anerkjente et stykke på vei retten til uavhengighet for folka i alle arabiske områder som hadde vært en del av Det osmanske riket. Med et unntak: Mandatområdet Palestina. Avtalen om Palestina starter med å henvise til artikkel 22, men fortsettelsen var katastrofal for palestinerne. Her forplikta nemlig Folkeforbundet seg til å respektere og iverksette Balfour-erklæringa. Og i artikkel 3 i Palestina-mandatets innledning er det «det jødiske folket», og bare dette, som blir tilkjent de nasjonale og historiske rettighetene til Palestina. Det var sjølsagt også ei anna befolkning her, men denne befolkningas kollektive identitet, utvikla gjennom noen tusen år, fikk ingen praktiske konsekvenser! Ingen steder i mandatets påfølgende 28 artikler finnes ordene palestiner eller araber. 800 000 palestinere blei kontant skrevet ut av historia.
Dermed var grunnsteinen til det den israelske sosiologen Baruch Kimmerling kaller «den politiske utslettelsen (politicide) av det palestinske folket» lagt. Etableringa og utviklinga av «jødenes nasjonalhjem» kunne ta til. Sionistene kaller det å «gjenskape» en nasjon. Organisasjonen The Jewish Agency fikk status som sionistenes kvasiregjering, og gikk effektivt i gang med å ivareta «de nasjonale rettighetene» til de stadig fleire sionistiske bosetterne. Disse nasjonale rettighetene tilkom altså «alle verdens jøder»! Ikke bare de som bodde i Palestina. Jøder fikk rett til fri innvandring, mens utvandra og borteboende palestinere blei nekta å vende tilbake. Hvordan kunne dette skje?
Rasisme og kolonisering
Arkitekten bak dette rammeverket for sionistenes erobring av Palestina var heile veien britenes utenriksminister Balfour. En offensiv representant for stormaktenes imperiale og koloniale ideologi og praksis. Overbevist om Det britiske imperiets moralske og rasemessige overlegenhet og iboende rett til å herske. På hans CV sto fem år som førsteminister i Irland, der han fikk tilnavnet «Bloody Balfour». Han viste seg å være en perfekt alliert for sionistbevegelsens bosetterprosjekt. Britene behandla palestinerne med den samme foraktfulle og nedlatende holdninga de utsatte alle i sine kolonier for, fra Hong Kong til Jamaica. En politikk gjennomsyra av koloniherrenes rasisme overfor sine «tilbakestående undersåtter». Sionistenes koloniseringsprosjekt var grunnlagt på og gjennomsyra av den samme rasismen.
Artikkelforfatteren kan her ikke unngå å nevne at samtidig med at mandatet for Palestina blei fremforhandla, dreiv norske forskere «utgravinger» på samiske gravplasser/kirkegårder i Tysfjord og Neiden. Hva de «grov ut»? De henta opp samiske hodeskaller, hundrevis, og frakta dem til herrefolkets elfenbeinstårn, Universitetet i hovedstaten, der «forskinga» skulle bekrefte rådende raseteorier. Og begrunne den pågående utraderinga av samisk historie, språk, kultur og identitet, og dermed samenes nasjonale og demokratiske rettigheter i sine historiske områder. Og hodeskallene ligger fremdeles i elfenbeinstårnets kjellere. Kanskje er ikke for(nor)skinga avslutta enda? Denne anti-humanismen og rasismen er karakteristisk for imperier, kolonisering og kolonier. Palestina og Sameland intet unntak.
Balfour og britene visste hva som trengtes for å holde de «innfødte» på plass i Palestina: jernhansken, og de brukte den! Ironisk nok (eller kanskje ikke?) var Balfour minister i den samme regjeringa som innførte svært diskriminerende innvandringsregler for jødiske flyktninger. Det samme gjorde andre europeiske land, sammen med USA. Dermed tredobla den jødiske innvandringa til Palestina seg fra 1919 til 1926. Hvor skulle flyktningene ellers gjøre av seg?
Den over hundre år lange krigen mot palestinerne var nå i full gang, og de nødvendige byggesteiner for virkeliggjøringa av en rasistisk og voldelig bosetterstat på den palestinske befolkningas land var på plass.
Kilder/referanser:
Rashid Khalidi, The Hundred Years` War on Palestine, Metropolitan Books 2020.
James Barr, A Line in The Sand, Simon & Schuster 2011
Shlomo Sand, The Invention of The Jewish People, Verso 2009
George Antonius, The Arab Awakening, 1939, nyutgave Simon Publications 2001
Egne opphold, reiser og samtaler i Palestina, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1983 og 2015.