Ukategorisert
Bokomtale ved Erik Kruse
Etter opptøyene i South Central Los Angeles i 1991 var det en vegg med ett veggmaleri som sto urørt midt i et av de områdene som var hardest rammet av opptøyene. Veggmaleren Mike Alewitz var kunstneren som hadde malt veggen. Han kom tilbake til Los Angeles etter opptøyene i mai 1991 – og malte et nytt veggmaleri.
Mens de fleste så det voldelige, ukontrollerte hatet i opptøyene, så Alewitz en vilje til å svare på urettferdighet, en vilje til å gjøre opprør mot det etablerte. Han så at de radikale organisasjonene og partiene ikke hadde gjort jobben sin og mobilisert og politisert de svarte og latinamerikanske samfunnene i Los Angeles. For å få opp debatten i fagbevegelsen og på venstresida, startet Alewitz et prosjekt for et nytt veggmaleri – med tittelen An injury to one is an injury to all. Maleriet er detaljert og symbolsk, og inneholder blant annet maskerte politifolk med dødningehodemasker som banker opp afro-amerikanere, rotter, griser, meitemark og en dommer, det berømte Hollywood-skiltet i flammer og små engler som blant annet forestiller Emilio Zapata og Malcolm X. Som de fleste andre maleriene til Alewitz, var også dette et samarbeidsprosjekt mellom fagbevegelse, lokale kunstnere og aktivister – og ham selv.
Boka Insurgent Images er skrevet av Paul Buhle og kunstneren Mike Alewitz selv. Buhle er professor ved Brown University i New York og har skrevet en rekke bøker om amerikansk venstreside og fagbevegelse. Boka tar oss med på en reise i de politiske veggmalerienes verden, til agitatoriske fargeklatter på de merkeligste steder. Alewitz har malt politiske veggmalerier i det utbomba Bagdad, på radioaktive murer i Tsjernobyl, i slumområdene i Nicaragua og Mexico by, og sist, men ikke minst; over store deler av USA. Han har markert seg i kampen mot streikebryteri, for sjølbestemt abort, mot atomkraftverk, mot sanksjoner mot Irak, mot rasisme og for en annen verden.
Boka behandler en hel rekke tema, og starter med en historisk gjennomgang av den politiske kunsten i USA, med hovedvekt på de siste hundre årene. En rekke kunstnere i USA lot seg inspirere av sine russiske kolleger etter den russiske revolusjon, og de politiske veggmaleriene fikk en renessanse. En annen viktig inspirasjonskilde var de meksikanske veggmalerne, som hadde lang tradisjon for fargeglad politisk agitasjon på vegg. I tillegg til veggmalerier var også politiske tegneserier og satiretegninger populære. Mike Alewitz står planta med begge beina i denne tradisjonen. Født i 1951, med foreldre og slektninger som kommunister og anarkister, og vokst opp midt i det gryende ungdomsopprøret i USA. Han var sentral i amerikanske studentprotester mot invasjonen i Kambodsja i 1970 og antikrigsbevegelsen generelt, og seinere i det lille partiet Socialist Workers Party i Kent. Men det var som kunster og veggmaler Alewitz virkelig skulle få føle at han fikk uttrykt seg politisk. Da han gikk på kunstskole, ble en svart student drept av politiet i byen han bodde i. Han malte et veggmaleri til minne om studenten og mot politivold, men maleriet blei først vandalisert av politistudenter og seinere overmalt på ordre fra skolens rektor. Dette skulle bli starten på en lang rekke politiske veggmalerier over hele USA.
Men Alewitz er ingen kunster som er oppslukt i eget verk og egen produksjon. Hans veggmalerier er en del av en større bevegelse, og han engasjerer alltid lokale kunstnere og politiske aktivister for prosjektene sine.
Boka går gjennom og forteller historien om flere av de viktigste maleriene til Alewitz. Fra maleriet om den legendariske streiken til kjøttpakkerne i Minneapolis på midten av 80-tallet og minearbeidernes kamp for å beholde sosiale- og trygderettigheter i 1989, til kampen mot atomkraft i Tsjernobyl.
Sentralt i boka står diskusjonen om kunstens og kunstnernes plass i den politiske kampen på venstresida. Alewitz har blitt sensurert av fagforeningspamper, av ledende organer i partiene, av politiet og av lokalpolitikere. Alewitz diskuterer kunstens nødvendighet og muligheter i de daglige politiske kampene, og kunstens muligheter for å gi glimt av det samfunnet vi sloss for.
Med karikaturer av kapitalister, politi og maktapparat, sterke farger, historiske referanser og politisk hardtslående agitasjon, representerer Alewitz en type kunstnere som klarer å se lenger enn sitt eget atelier. Kanskje først og fremst fordi han har hele verden som atelier. Diego Rivera, en kjent amerikansk veggmaler fra 30-tallet, sa at veggmalerier støtter menneskenes kamp for å bli hele mennesker og derfor må veggmaleriene eksistere overalt der det er mulig. Insurgent Images gir en smakebit, med lekre fargefotografier, og kunstnerens egne kommentarer og historier. Sjøl om boka er litt vanskelig å få oversikt over for oss som mangler de amerikanske venstresidereferansene, er den absolutt verdt litt lesetid.