av Solveig Nyhamar
Som det kommer fram i flere artikler i dette nummeret av Røde Fane står det fortsatt mange kampsaker på kvinnekampens dagsorden. Og kvinneopprøret finnes – på arbeidsplasser, på skoler, i lønnskampen, i helsesektoren – over alt hvor kvinner er, kan man også finne kimer til et kvinneopprør. Men opprøret er oftest uorganisert, og – ikke minst – det er ikke alltid lett å få øye på at det er kvinner som blir opprørt eller gjør opprør. Ofte forsvinner vi som «ansatte», «lønnstakere», «elever», «pårørende».
I mange år har vi sagt at kvinnespørsmålet krever egen organisering, egen politikk og egen ledelse, samtidig som kvinnespørsmålet griper inn i alle andre store kampsaker og bevegelser. Vi er kanskje kommet lenger når det gjelder å forstå dette, og på en del områder har kvinner blitt mer synlige og mange har fått økt kvinnebevissthet, bevissthet om at vi har noe felles i levekår og livssituasjon og interesser fordi vi er kvinner. Kvinnekampen kan ha et mangfold av organisatoriske uttrykk, men sammenligner vi med f.eks organiseringen av arbeidsfolk, kvinner og menn, i fagforeninger, så ser vi at vi har langt igjen å gå.
Åttendemars-bevegelsen er ett organisert uttrykk for kvinnekamp. Her har vi de siste årene sett at mange unge jenter har flokket seg bak paroler og slagord. Men etter 8. mars er vi igjen spredt.
Kvinner på tvers-samarbeidet og utviklingen av dette er et annet uttrykk. Her ser vi hvordan samarbeid mellom kvinneorganisasjoner, som Kvinnefronten, og fagforeninger som organiserer damer, fører til ny erfaring og politikk og nye muligheter for allianser som peker framover.
At det finnes en landsomfattende kvinneorganisasjon med en helhetlig politikk mot kvinneundertrykking, og som er for kvinner i alle slags yrker og livssituasjoner, vil være avgjørende for hvordan kvinneopprøret skal kunne organiseres og også for videreutvikling av Kvinner på tvers og en kvinnefaglig politikk.
I dag er mange av kvinneorganisasjonene borte, andre er mindre slagkraftige enn de var for 10-15 år siden. Dette skyldes ikke at behovet for kvinneorganisering har blitt mindre.
Kvinneopprøret finnes – derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnebevissthet må utvikles og den må spres til nye felt derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnekampen trenger å utvikle politikk og strategier – derfor trengs kvinneorganisering.
For å utvikle både bevissthet, politikk og strategier trengs mange erfaringer fra dem som har dem. Derfor må det være et mål å organisere mange kvinner, med erfaring fra mange ulike livssituasjoner, sammen i en landsomfattende organisasjon med en helhetlig politikk, slik som Kvinnefronten.
Og for å utvikle politikk og strategier trengs uenighet og at man tør å vise uenighet også i kvinnespørsmål. I artikkelen om «Kvinneledere og lederkvinner» blir det vist til at dette kan være en utfordring framover! Og for å organisere mange nye kvinner trengs det ikke minst flere ledere. Ledere hvis kvalifikasjoner først og fremst er nettopp at man er kvinne, med sine egne erfaringer, og at man sier: Ja, jeg vil være med å organisere kvinneopprøret og være med å gi det retning.