Inn i tidsmaskinen – Synet på Kina i Norge på 1970-tallet

Av Per Medby

2019-04

I dag er det svært kontroversielt å nevne noe positivt om Kina da Mao var leder. Dette var veldig annerledes for noen tiår tilbake.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Flickr.com

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Denne artikkelen er om hvordan det kinesiske samfunnet i ble omtalt i Norge på 1970-tallet i partiprogrammer, debattbøker og aviser. Hovedinntrykket er at et positivt syn på det kinesiske forsøket på sosialisme var vidt utbredt. Om de politiske oppfatningene den gangen bygde på det som faktisk skjedde i Kina, er en annen diskusjon, og ikke tema for denne artikkelen. Det tas heller ikke stilling til om synspunktene på Kina som fantes i den norske debatten den gangen, var riktige eller gale.

Artikkelen handler mest om perioden da Mao var leder i Kina. Det var da var da Kina ble debattert mest i Norge.1 Før jeg går inn på synet på Kina i Norge den gangen vil jeg skissere det historiske bakteppet.2

Historisk bakteppe

USAs krigføring i Vietnam bidro til at ungdomskullene i hele verden på slutten av 1960-tallet ble sterkt radikalisert. Kina støtta i større grad enn Sovjet frigjøringsbevegelser i den tredje verden. Den radikale ungdomsbevegelsen som vokste fram i Vesten, tok parti med Kina i striden mellom Kina og Sovjet, og blei inspirert av Kulturrevolusjonen. I Norge var det partipolitiske uttrykket for den radikale ungdomsbevegelsen Sosialistisk Folkeparti (SF), ikke Norges Kommunistiske Parti (NKP).3 På SFs landsmøte i februar 1969 brøt det revolusjonære ungdomsforbundet til SF, SUF (ml), ut av SF. Utbruddet fra SF var utgangspunkt for det som seinere blei AKP og RV, og langt seinere Rødt.4

Også andre deler av det politiske venstre i Norge ble radikalisert i perioden. Antiimperialisme og kamp mot USAs framferd rundt om i verden hadde gjennomslag både i AUF og Unge Venstre. Unge Venstre var mot NATO og EEC en periode. AUF tok også i 1969 ­standpunkt mot NATO og EEC. De vedtok to år seinere (i 1971) et prinsipprogram som var det mest radikale siden før andre verdenskrig, riktignok uten å erklære seg som revolusjonære. Det gjorde derimot SF som i 1971 for første gang brukte begrepet revolusjon i sin nye prinsippfråsegn. Sosialistisk Venstreparti5 erklærte seg også som revolusjonært i sitt første prinsipprogram i 1975. Programmet ble revidert to år etter uten endringer når det gjaldt synet på revolusjon,6 og ble stående slik fram til 1987.7

Vidt utbredt sympati med Kina

At AKP i denne perioden bygde på marxismen-leninismen- Mao Tse Tungs tenkning og var positive til Maos Kina er godt kjent.8 I Røde Fane (Det som nå heter Gnist) ble det i omtalen etter Maos død lagt vekt på kampen mot Sovjet etter at Khrusjtsjov tok over og kampene Mao førte mot andre deler av KKP.9 I AKP (ml) sine prinsipprogrammer og andre ­partidokumenter fra denne perioden er Kina omtalt av de to landa i verden som partiet i samtida regna som sosialistiske. AKP brøt de offisielle forbindelsene med Kinas kommunistiske parti (KKP) etter knusinga av opposisjonsbevegelsen på Tiananmen i 1989. Da hadde utviklinga i Kina lenge vært omdiskutert i partiet.10,11

På den annen side støtta etter hvert NKP Sovjetunionen i konflikten med Kina, noe som også er godt kjent. Tidlig på 60-tallet ser det imidlertid ikke ut til at NKP allerede da hadde et negativt syn på Kina. Partiets forlag Ny Dag var det første forlaget som ga ut Maos samlede verker på norsk, noe som neppe hadde blitt gjort hvis det hadde blitt oppfatta som sterkt i strid med partilinja.12

Det som er mye mer ukjent er at et positivt syn på Kina på denne tida var utbredt også i SV med omland.13 Det viser bl.a. flere artikler i Pax Leksikon.14 Forfatterne stod fritt til å «uttrykke sine vurderinger og gi dem sin form», men redaksjonen har «vurdert artiklenes saklige og faglige kvalitet» som det står i forordet.

Erik Nord – som hadde stor respekt på hele venstresida – utarbeidet de mange artiklene om kinesiske forhold som stod i Pax leksikon. Nord arbeidet ved Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI) og var med på å stifte SF. Hans artikkel om Mao legger nesten utelukkende vekt på positive sider ved Mao som leder. Det framheves at Mao til å begynne med ikke hadde støtte i eget parti da han på et tidlig tidspunkt begynte å se på bøndene som det dynamiske elementet i en revolusjon. Det blir også lagt vekt på at Mao førte en selvstendig linje, og at den kinesiske revolusjonen i stor grad skjedde mot Sovjetunionens ønske. Det at Mao advarte mot byråkratisering og framholdt at klassekampen fortsatte under sosialismen, nevnes videre. Artikkelen oppsummeres på følgende entusiastiske måte:

«Mao døde på et tidspunkt da det kommunistiske partis ledelse var mer splittet enn noen gang tidligere. Uansett den framtidige utviklingen i Kina vil Mao framstå som en av de store revolusjonære i historien. Ikke noe land har på så kort tid gjennomgått så fundamentale endringer som Kina. I stor utstrekning er dette Maos verk. Mao hadde en enestående sans for store visjoner og nøktern realisme. Han hadde en enestående intuitiv forståelse av de kinesiske massers mentalitet. Det Kina han etterlot seg var fundamentalt forskjellig fra det Kina han overtok ledelsen for i 1950. Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon».

Også artikkelen om maoismen er overveiende positiv. Her framheves forskjeller mellom Mao og Stalin og det står at «Mao var kritisk overfor Stalins politimetoder og henrettelse av politiske motstandere». Artikkelen avsluttes med å vise til den forskjellen det er mellom en sosialistisk maktovertakelse i et tilbakeliggende land og et avansert industriland. Maos advarsler mot byråkratisering og betydningen av desentralisering framheves imidlertid som relevant også for industrialiserte land.

Artikkelen om Kina inneholder også positive vurderinger av den kinesiske revolusjonen og av utviklinga i Kina i Maos periode. Verken det store spranget eller Kulturrevolusjonen avvises entydig, det hevdes at det er for tidlig å endelig vurdere disse erfaringene. Riktig nok kritiseres Kulturrevolusjonen i artikkelen:

«Kulturrevolusjonen utløste oppladet misnøye, og perioden var preget av intoleranse og forfølgelse og likvidering av de grupper som ble definert som kulturrevolusjonens motstandere. De nye gruppene som kom i maktposisjon, Maos kone, industriarbeideren Wang og en rekke framtredende teoretikere, førte en heksejakt på motstandere som bare overgås av den forfølgelse de kulturrevolusjonære senere ble utsatt for etter Maos død».15

Det framheves at KKPs nye ledelse er negativt innstilt til både Kulturrevolusjonen og Det store spranget. Artikkelen uttrykker et negativt syn på utenrikspolitikken Kina etter hvert fikk. Det tas sterk avstand fra anti-sovjetismen og det som omtales som tilnærming til USA. Det er også en tydelig skepsis til den nye ledelsen under Deng.

I 1974 utgav Pax ut boka Sosialistisk strategi.16 Forordet er skrevet av Knut Kjeldstadli og Rune Slagstad. Boka inneholdt artikler som argumenterte for en revolusjonær marxisme inspirert av Mao og den kinesiske modellen.17 Den italienske gruppa Il Manifestos plattform «Teser om kommunismen» er også trykt opp i boka. Her står det å lese at

«Den kinesiske revolusjonen er det eneste alternativ til krisen i Sovjet og i den kommunistiske bevegelsen. Det er en naturlig referanse for verdens revolusjonære krefter».

Boka «Stalinismen – en marxistisk kritikk» 18 inneholder to artikler med fokus på Kina. Den ene er Arne Overreins artikkel «Kinas Kommunistiske Parti og Komintern». Her framstilles Mao positivt som en som i sterk strid med Komintern og Kominternlojale krefter i sitt eget parti valgte sin egen vei for den kinesiske revolusjonen. I praksis brøt Mao med Stalin på en rekke avgjørende punkter hevdes det i artikkelen. Samtidig advarer Overrein mot tendenser til å allmenngjøre på grunnlag av Maos erfaringer fra Kina. Trond Spurkelands artikkel «Kinas Kommunistiske Partis analyse av Stalinepoken og Khrustsjovregimet» tar avstand fra det kinesiske synet på Stalin, men den tar også avstand fra Khrustsjov. Spurkeland sier seg enig i at Sovjet var revisjonistisk.19

Også fra ledende hold i SV framkom positive synspunkter på Kina under Mao. I SVs partiorgan Ny Tid 17. september 1976 skreiv daværende formann (som det het da) i SV Berge Furre et minneord om Mao:

«Ni hundre millionar menneske har i eit slektsledd reist seg frå fattigdom og føydalisme, undertrykking, kolonialisme og borgarkrig til ei sosialistisk stormakt med sosial rettferd, sjølvråderett og byrgskap (…) Mao Tse Tung var fremste tillitsmann for dette folket i denne tida (…) Mao er alt ein klassikar for sosialistar. Vi vil lesa han som dei andre, godta og vraka, læra og tenkja vidare sjølv (…) Dei som så vil leita i hans skrifter og i triumf påvisa at ikkje alt vi seier og gjer er i samsvar med det Mao Tse Tung har skrive – dei er iallfall ikkje maoistar.»

At dette synet, på det tidspunktet, var det rådende i SV, framgår også tydelig av partiets prinsipprogram fra 1977. Her framstilles den kinesiske revolusjonen som et positivt nytt stort steg framover (det første positive steget var Oktoberrevolusjonen). Også Kulturrevolusjonen framstilles som bra. Det rettes imidlertid sterk kritikk mot Kinas utenrikspolitikk. Det siste kan markere at partiet orienterer seg litt i sovjetisk retning i striden mellom Kina og Sovjet. Slik ble det i alle fall oppfatta to år seinere i Røde Fane nr. 2-79, som hadde en oppsummeringsartikkel om SVs landsmøte av daværende formann i AKP (ml) Pål Steigan med tittelen «Nærmere Moskva – mer splitta enn noensinne». Der skriver han:

«SV har forsøkt å balansere mellom Kina og Sovjet.20 SV-programmet utpeker f.eks. USA til hovedfienden og snakker om at splittelsen mellom Sovjet og Kina har «begrenset mulighetene for en samlet innsats i kampen mot imperialismen (…). Landsmøtet betydde at SV forlater sin sentristiske posisjon og går over til en nesten fullstendig pro-sovjetisk politikk.»21

De tre avsnittene om Kina i SVs landsmøtevedtatte prinsipprogram fra 1977 hadde følgende ordlyd:

«Revolusjonen i Kina var et nytt stort steg framover i kampen mot kapitalismen og imperialismen i verden. De kinesiske kommunistene forankret sin politikk i de store bondemassene og utviklet en masselinje ut fra de konkrete og historiske forhold i Kina. Industrialiseringen ble ikke ensidig basert på tungindustri, men skjedde i sammenheng med utviklingen og behovene i jordbruket. Bygginga av sosialismen skulle skje gjennom fortsatt klassekamp og stadig ideologisk og politisk kritikk mot tendenser til kapitalistiske metoder og holdninger.

Gjennom kulturrevolusjonen ble store folkemasser trukket med i striden mellom ulike linjer i kommunistpartiet. Kulturrevolusjonen rettet seg mot tendenser til å sette den økonomiske forandringen foran den politiske og ideologiske kampen, mot framveksten av byråkrati, privilegier og skarpe skiller mellom fysisk og intellektuelt arbeid. Etter kulturrevolusjonen har den indre kampen i Kinas Kommunistparti foregått med harde brytninger om retningslinjene for utviklingen.

Ulike oppfatninger om hvordan sosialismen skulle bygges og uenighet om grenseforråder, har skapt motsetninger mellom Kina og Sovjetunionen. I denne konflikten har Kina utviklet holdninger som står i strid med prinsippene for internasjonal arbeidersolidaritet hvor de ser Sovjetunionen som en farligere motstander enn den vestlige imperialismen. Dette har også ført til kinesisk samarbeid med reaksjonære stater og organisasjoner.»

Arbeiderpartiet viet liten plass til diskusjoner av forhold i Kina. Det eneste om Kina jeg finner i partidokumenter fra DNA, er følgende forslag fra Selfors AUL fremmet til DNAs landsmøte i 1971:

«DNA bør skolere sine medlemmer i ideologi, slik at de vil forstå hva sosialisme betyr. En slik skolering trengs også i DNA’s øverste rekker. Man bør bli mer klar over hvilke feil DNA gjør i dag, ved å lese sosialistiske filosofer, f. eks. Mao.»

På samme landsmøte uttrykkes det tilfredshet med at Kina har fått forbindelser med resten av verden.

Men, også fra Arbeiderpartihold kom det positive vurderinger av utviklinga i Kina under Mao. Daværende statsminister Odvar Nordli skreiv om Mao i forbindelse med dødsfallet at han «etterlater seg et ruvende livsverk som hans folk med rette er stolt av.» Omtalene av Mao i forbindelse med dødsfallet var også overveiende positive i store deler av norsk presse. Dette gjelder både organer for DNA og Venstre.

Det var sørgetog i Oslo og andre norske byer i forbindelse med Maos død i 1976 med stor deltakelse. Det daværende Venstre-organet Dagbladet skrev om Mao på lederplass. Det gjorde også Venstre-organet Bergens Tidende. Ingen av dem kom med negative vurderinger.

DNA-organet Bergens Arbeiderblad skreiv at

«De midler som i enkelte faser ble anvendt ville ikke ha blitt godtatt i den vestlige verden, men det materialistiske resultat av Maos politikk er upåklagelig og har imponert mange vestlige politikere. Både landbruk og industri har hatt en rivende utvikling. Sult og nød er overvunnet».

Her ser en et eksempel på et materialistisk historiesyn som var mye mer utbredt den gangen, noe en også ser hos Erik Nord mfl. Det var få som brukte Norge som utgangspunkt for å vurdere resten av verden.

Høyreorganet Aftenposten var derimot ensidig negative på lederplass. Her het det at «Mao tok i bruk diktatoriske metoder som har kostet millioner av mennesker livet». Den gangen var det altså Høyre-organer som Aftenposten som uttrykte det synet på Kina på Maos tid som i dag har fått hegemoni i Norge.

Oppsummerende merknader

Det er lett å dokumentere at sympatien med Kina og Mao på 1970-tallet var utbredt i Norge. Det var ikke bare ml-bevegelsen som ble inspirert av det kinesiske eksempelet. Også SV med omland var overveiende positive til Kina. Til og med DNA-organer og Venstre-organer gav uttrykk for sympati med Kina.

Uttalelsene som er gjengitt, må tolkes i lys av hvordan verden så ut den gangen. Kina klarte etter revolusjonen i 1949 å bryte en århundregammel situasjon med fornedring, tilbakeliggenhet og fattigdom. På tross av sine svakheter var Kina likevel et forbilde både for andre land i den tredje verden og for folk i Vesten som så fattigdomskløfta mellom Nord og Sør som sentralt. Som nevnt innledningsvis er det en annen diskusjon om de politiske oppfatningene den gangen bygde på det som faktisk skjedde i Kina.22

Dagens debattklima gjør det nærmest forbudt å vurdere positive og negative sider ved Kina under Mao opp mot hverandre. Dette bidrar til å styrke det borgerlige synet om at den eneste sanne samfunnsorden er den nåværende kapitalistiske. Kritikk av dagens debattklima og de snevre rammene det setter, innebærer sjølsagt ikke at synspunktene fra 70-tallet skal resirkuleres, men at disse bør forstås ut fra hvordan verden så ut da

Sluttnoter:

  1. Siden jeg var for ung til å få med meg den politiske debatten i denne perioden blir det som å reise inn i en tidsmaskin å se hva som ble skrevet den gangen, en periode hvor hele det politiske Norge stod vesentlig til venstre for i dag.
  2. Dette er sjølsagt ikke ment som noen fullstendig historisk oppsummering, men er tatt med for å si litt om de politiske forholdene på 70-tallet slik de ble framstilt da.
  3. SF kalte seg på 60-tallet ikke revolusjonært og var programmatisk et reformistisk parti. Partiets ungdomsforbund hadde imidlertid et stort innslag av revolusjonære. Se Erik Ness sitt intervju med Brigt Kristensen i dette nummeret av Gnist.
  4. Dette til forskjell fra maoistpartiene i de fleste andre vestlige land som stort sett oppstod som utbrudd fra Moskva-kommunistiske partier. SF oppstod i 1961 da den utenrikspolitiske opposisjonen rundt avisa Orientering ble ekskludert fra Arbeiderpartiet.
  5. Sosialistisk Venstreparti er en videreføring av Sosialistisk Valgforbund som besto av SF, NKP, AIK (EF-motstanderne i DNA) og uavhengige sosialister. Hoveddelen av NKP stemte høsten 1975 å opprettholde NKP. Disse forlot da SV, mens et mindretall fortsatte i SV, blant dem NKPs tidligere leder Reidar T. Larsen.
  6. SVs prinsipprogrammer i denne perioden inneholdt også formuleringer om at det kunne bli nødvendig for folkeflertallet å slå tilbake en kontrarevolusjon.
  7. Nå kan det absolutt diskuteres om SV reelt sett var et revolusjonært parti i denne perioden, men det faller utenfor rammene for denne artikkelen. Uansett viste SVs venstresving seg å være et blaff.
  8. I Erik Ness sitt intervju med Brigt Kristensen i dette nummeret av Gnist diskuteres det hva maoisme betydde i Norge.
  9. Røde fane nr. 5-1976.
  10. Jf. Arnljot Asks forord:” Kina angår alle” i Rødt, 2a 2005.
  11. Allerede i Røde Fane nr. 1–79 ble det diskutert om det fortsatt var sosialisme i Kina.
  12. En liten del av NKP som sympatiserte med Kina gikk etter hvert ut av partiet.
  13. Jeg velger derfor å legge mest vekt på det som i stor grad er ukjent, nemlig at sympatien til Kina var vidt utbredt.
  14. Forlaget hadde ikke noen formell tilknytning til SV, men de fleste skribentene tilhørte SV eller omlandet rundt partiet.
  15. Synet på Kulturrevolusjonen utdypes mer i artikkelen «Kulturrevolusjonen – den kinesiske»
  16. Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste boka «Motmakt – tilsvar i 10 år» av Brigt Kristensen.
  17. Den franske økonomen Charles Bettelheim argumenter i favør av den kinesiske politikken i artikkelen «Sovjet og Kina – to modeller for industrialisering». Rossana Rossanda, sentral i den italienske gruppa Il Manifesto, skrev artikkelen” Maos marxisme” og framholder bla. Kulturrevolusjonen positivt. Det rettes imidlertid kritikk mot KKPs analyse av Stalin.
  18. En artikkelsamling redigert av Hans Ebbing, Trond Spurkeland og Knut Ågotnes, Gyldendal norsk forlag, 1974. To av forfatterne, Hans Ebbing og Arne Overrein, har i flere tiår vært del av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger.
  19. Spurkeland hevder videre at de første tilbakemeldingene fra KKP etter Khrustsjovs oppgjør med Stalin på den 20. partikongressen i SUKP i 1956 var positivt avventende.
  20. Fram til landsmøtet i 1979 (min merknad).
  21. Dette var imidlertid etter Maos periode.
  22. En slik diskusjon faller utenfor rammene for denne artikkelen. Se Harald Bøckmanns artikkel «Mao-tida i perspektiv» og referanselista der for analyser av det som den gang skjedde i Kina.