Oppdragstaker, ikke arbeidstaker i offentlig sektor
Av Ingvild Bø Moberg
Oppdragstakere er ikke arbeidstakere, de får godtgjøring, ikke lønn. Sånn sparer kommunene og fylkeskommunene tusenvis av kroner på å slippe og betale forsikring, sykepenger, feriepenger osv. Sånn praktiseres sosial dumping i offentlig sektor under den rødgrønne regjeringa.
Ingvild Bø Moberg er organisasjonssekretær i Fagforbundet i Akershus
Et ektepar i Fredrikstad gikk i oktober 2007 ut i Moss Dagblad og advarte alle som vurderer å bli fosterforeldre. De ble fosterforeldre første gang i 1971. De har totalt hatt fem fosterbarn, de fleste med store, spesielle behov. De hadde et såkalt forsterket fosterhjem. De siste fosterbarna familien hadde, var i 2003. Nå er de tilbake i ordinære arbeidsforhold. De vurderte å gå av med AFP neste år, og kontaktet pensjonskassa for at de skulle regne ut hvordan pensjonen ble. Da fikk de vite at de ikke var innmeldt i KLP. Mannen var hjemme på heltid i fem av disse årene, og hun var hjemme på heltid i syv år.
Svaret fra kommunen som de hadde påtatt seg jobben som fosterforeldre for, Fredrikstad, var nå at: "Personer som har fosterhjemsgodtgjørelse, er ikke ansatt i Fredrikstad kommune, de har oppdragsavtale og følger egne bestemmelser fastsatt av KS. Oppdragstakere har ingen pensjonsrettigheter. De blir ikke trukket pensjon og opparbeider ikke pensjonspoeng. De fikk også beskjed om at "dette er arbeid som ikke er å betrakte som arbeid"."
Hvordan er det mulig? De var i full jobb døgnet rundt, hadde full lønn og skattet av den på vanlig måte. Og så blir det ikke betraktet som arbeid? Dette fikk de vite etter 32 års arbeid for kommunen.
En hjelpepleier jobber i 100 prosent stilling, hennes ektemann får slag, blir sittende i rullestol og er sterkt pleietrengende resten av sitt liv. Etter utskrivelse fra sykehus får hjelpepleieren vedtak fra Lørenskog kommune om 50 prosent omsorgslønn for å ta seg av sin mann. I sin jobb som hjelpepleier har hun 276.800 kroner i årslønn; det utgjør 149,95 kroner i timelønn. For de 50 prosent hun nå får omsorgslønn, får hun 120 kroner timen, ingen pensjonsopptjening, ikke rett til forsikring, feriepenger, sykepenger osv. Hun er fagarbeider, men har ingen rett til å få lønn på bakgrunn av sin kompetanse. Hjelpepleieren vurderer nå å la kommunen overta ansvaret for pleie av hennes mann, og igjen gå inn i 100 prosent stilling. Hun har ikke råd til å forsette med 50 prosent omsorgslønn. Hvor mye tror dere det vil koste kommunen å skaffe en eventuell institusjonsplass for hennes mann, eller sørge for hjemmesykepleie nok til denne mannen som dekker hele hans omsorgsbehov? I dag er det hjelpepleieren som betaler prisen for at kommunen sparer flerfoldige tusen. Men hun kan ikke forsette med å ta denne kostnaden, hun er selv opp i åra og må tenke på sine rettigheter i forhold til en pensjon de begge kan leve av. Dette er litt av en velferdsstat.
Det er to begreper som er aktuelle i forbindelse med de kontraktene, som setter disse menneskene i denne vanskelige situasjonen. Det første, de er oppdragstakere, ikke arbeidstakere, de får godtgjøring, ikke lønn. Kommunene og fylkeskommunene sparer tusenvis av kroner på å slippe å betale forsikring, sykepenger, feriepenger osv.
I både lovverk for arbeidslivet og avtaler mellom partene i arbeidslivet brukes begrepet arbeidstaker. Når arbeid blir utført av folk som defineres som oppdragstaker, er de ikke omfatta av det samme regelverket per i dag.
Hvem omfattes av hovedtariffavtalen? Alle arbeidstakere i bedriften, kommunen eller foretaket omfattes. Oppdragstakere, de omfattes ikke.
Det diskuteres i fagforeninger og hos offentlige arbeidsgivere hvilke grupper det i dag er lov til å definere som oppdragstakere, og hvilke grupper som fortsatt må være definert som arbeidstakere.
Kommuner kan velge å samarbeide med Uloba. Uloba er et andelslag, de har det formelle arbeidsgiveransvaret for assistenter som jobber for personer som har krav på brukerstyrte personlige assistenter. Den personen som har fått vedtak om personlig brukerstyrt assistent, er selv arbeidsleder for assistenten. Assistentene i Uloba er arbeidstakere og får lønn, forsikring, pensjonsordning, omfattes av arbeidsmiljøloven, får kvelds- og nattillegg osv.
Uloba hadde i en kommune oppdrag for personer som hadde krav på brukerstyrte personlig assistenter. Så fant kommunen ut at de selv skulle ta tilbake jobben med å tilby brukerstyrte personlig assistenter. De assistentene som hadde hatt et arbeidstakerforhold til Uloba, fikk tilbud om oppdragstakerkontrakter fra kommunen! I kommunen får de ikke pensjon, ikke feriepenger, ikke sykepenger og de er heller ikke forsikra på jobb. De omfattes ikke av arbeidsmiljøloven, for den gjelder bare arbeidstakere. De taper rettigheter med kommunen som oppdragsgiver; hos Uloba får de lov til å være ansatt. Kommunen er her den parten som dumper faglige rettigheter. I en sammenlikning mellom offentlig og privat sektor er det den offentlige som svikter.
Når det offentlige velger å bruke oppdragstakerkontrakter for å løse oppgaver i forhold til barn med spesielle behov, familier med bruk for avlastning, eller oppgaver innafor barnevernet, berøves også tryggheten for barnet. Vi vet at mange av de barna som trenger avlastning, også dessverre er overrepresentert når det gjelder å bli utsatt for overgrep. Det at kommunen frasier seg sitt arbeidsgiveransvar ovenfor de som skal løse disse oppgavene, mener vi svekker barnas sikkerhet både når det gjelder kontroll med den som utfører oppdraget, og hvordan oppdraget blir utført.
Vi i fagbevegelsen har stått samla i kampen mot andre former for sosial dumping, vi har blitt indignert og satt i gang aksjoner når vi har oppdaga uverdige lønns- og arbeidsvilkår. I mange tilfeller har man når man har undersøkt, også avdekka lovbrudd. Men at det er lovbrudd, er ikke en forutsetning for at vi har latt oss engasjere. Det er lov av en arbeidsgiver å tilby 20 kroner timen så lenge kontrakter, forsikringer, skattetrekk osv. er i orden. Vi har latt oss engasjere fordi det er umoralsk og urettferdig. Sosial dumping er ikke forbudt i Norge. Vi har ingen lovfesta minstelønn.
Mange tenker kanskje at siden ingen har hørt så mye om dette tidligere, så er det et marginalt problem. Vi har tatt noen stikkprøver i 7 Akershus-kommuner:
- Rælingen kommune har 14.700 innbyggere, i landssammenheng en relativt stor kommune. Kommunen har 890 ansatte og de dekker 669 årsverk. Rælingen har ca. 140 oppdragstakerkontrakter.
- Bærum er en kommune med 100.000 innbyggere og ca. 7.000 ansatte. I Bærum er det ca. 1.020 oppdragstakerkontrakter.
- Lørenskog har 31.365 innbyggere og 1.500 ansatte. De har per i dag ca. 150 oppdragstakerkontrakter løpende.
- Oppegård kommune har ca. 24.000 innbyggere og 1.300 årsverk. De har ca. 250 oppdragstakerkontrakter.
- I Skedsmo kommune er det ansatt ca. 3.000 personer som fyller ca. 2.200 årsverk. Her har de ca. 160 oppdragstakere.
- Frogn med sine 1.200 ansatte har ca. 80 oppdragstakerkontrakter.
- Asker med sine 52.000 innbyggere og 3.000 ansatte som fyller ca. 2.000 årsverk, har per i dag ca. 500 oppdragstakere.
Oversikten viser altså at 2.300 mennesker i sju kommuner, ikke har rettigheter som de fleste av oss tar som en selvfølge. Dette er altså kontrakter som disse kommunene har inngått, hvor den som gjør jobben, ikke omfattes av tariffavtaler eller arbeidsmiljølov. Her løses kommunale oppgaver som det å være avlaster, støttekontakt, fosterhjem, tilsynsfører for barnevernet osv. med en type kontrakter som har fratatt de personene som jobber, grunnleggende rettigheter. Hvor mange omfattes i resten av Norge? Svært mange, sannsynligvis.
Er det greit at offentlige oppgaver løses uten at de som utfører det, får betalt for sin kompetanse? De får en godtgjøring, ikke lønn. Arbeidsgiver kan sende inn krav til forhandlingsutvalget lokalt i den enkelte kommune om en justering av godtgjøringen. Fagforeningen har ikke nå noen formell mulighet til å hjelpe disse menneskene, de er jo ikke arbeidstakere. Vi har formelt sett heller ikke organisasjonsrett for dem.
Men bruk av oppdragstakerkontrakter i den sammenhengen som jeg her har gitt eksempler på, er sosial dumping med det offentlige Norge som den aktøren som dumper lønns- og arbeidsvilkår! Derfor skal vi ikke grave oss ned i om det er lovlig eller ikke. Vi skal reagere som vi gjør med andre former for sosial dumping. Det er urettferdig, og fagbevegelsen må engasjere seg i forsvar for den svakeste part.
§ 1 Innledende bestemmelser i Hovedtariffavtalen mellom KS og LO kommune:
|