Ingrid Baltzersen om situasjonen i Palestina (Intervju)

Ingrid er palestinaktivist med mastergrad i Midtøstenstudier fra i høst. Siden 2000, det vil si siden starten av den 2. intifadaen, har mye av hjertet og innsatsen ligget i solidaritetsarbeidet, først og fremst gjennom Palestinakomiteen i Oslo. Hun har stått i spissen for arbeidet med demonstrasjonene i Oslo under angrepet på Gaza i vinter.

 Hvilken betydning har innsatsen til Gilbert og Fosse hatt?
– De har gjort en kjempeinnsats, og de har vært flinke til nettopp å få fram det politiske, mens media gjør det til en heltehistorie. Og opp mot helteglorien har de også understreket veldig tydelig at de virkelige heltene er de som er der, arbeider der, hele tiden, mens de selv ville reise ned, kunne reise, og hadde et valg.

Hvor langt tror du Israel vil gå nå, hva ønsker de å oppnå?
– Jeg tror perspektivet er å knuse muligheten for en palestinsk stat, men denne krigen kan ha sammenheng med maktforholdene i Israel, det kan være et slags valgkampstunt. De tar i alle fall feil, hvis de tror at dette skal knuse palestinsk kamp. Palestinerne er et stolt folk. Bare det å ha levd under okkupasjon så lenge, er uttrykk for motstand. Det har vært perioder hvor det har virket som det har vært en løsning i sikte, den såkalte Oslo-prosessen, for eksempel, men undertrykkinga og okkupasjonen har bare fortsatt. Den andre intifadaen, i 2000, kom som resultat av at Oslo-avtalen viste
seg å ikke være noen løsning. Jeg var der i 2001, og fikk et sterkt inntrykk, både av styrken og vanskelighetene, alle de daglige problemene, skadene i livet, oppstykkingen og sperringene som gjør at alt er krevende. Mange har flyktet, men motstanden er ikke knekket. Israel vil heller ikke klare å knekke den med denne krigen.

Du var der i 2001, men siden har du ikke vært der?
– Jeg prøvde, både i 2002 og 2003, men da slapp jeg ikke inn. Det er en del av okkupasjonen og krigføringen, de vil holde øyenvitner og journalister unna.

Hvilken betydning tror du splittelsen blant palestinerne kan ha?
– Det er vanskelig å si. Det er både tragisk og vanskelig, hvor et stort ansvar ligger på Israel, USA og Vesten. Israel har brukt terror og drap, bevisst, og drept folk som kunne vært i stand til å bygge bro. USA og Vesten har aktivt bidratt til splittelse, ikke minst etter at Hamas vant valget. USA har en strategi for å beholde en sikker bastion og venn for å sikre kontroll i området. Og de kjøper seg venner. Både Israel og Egypt er blant de tre viktigste bistandsmottakerne fra USA. Irak topper listen akkurat nå. At Egypt er så knyttet til USA betyr jo noe i forhold til splittelsen, også i den arabiske verden. Det er alvorlig for den palestinske kampen, men jeg tror ikke motstanden på noen måte er knekket. De har levd lenge med dette, som sagt.

Svaret kan vel tolkes som liten tro på en ny politikk fra USA, heller ikke med Obama?
– Jeg har ingen tro på noen ny kurs fra USA, nei. Behovet for kjøpte og lojale allierte og venner er helt klart, både i forhold til Israel og araberstatene. Det har vært der, og er der, uansett hvem som er president.

Denne krigen har, ikke overraskende, ført til hete debatter om jøder og antisemittisme. Hvilke tanker har du om det?
– Det er veldig viktig å skille mellom jøder og sionister. Sionismen var i utgangspunktet først og fremst en sekulær bevegelse blant den jødiske befolkningen i deler av Europa, som ikke nødvendigvis hadde særlig støtte blant de religiøst ortodokse. Det var en viss innflytting av jøder til Palestina tidlig på 1900 tallet, men det var mest noen få idealister. Det var den 2. verdenskrigen, antisemittismen, og Vesten som skapte Israel.

Birger Thurn-Paulsen