av Arnljot Ask
En tredel av arbeidsstyrken i India regnes å være undersysselsatte. Det tilsvarer rundt 120 millioner mennesker!
Enda flere adjektiver enn de som brukes i tittelen på denne artikkelen, trengs for å beskrive situasjonen til den indiske arbeideren. Sammen med sine kinesiske søstre og brødre utgjør de rundt en tredel av verdens arbeidere. Økende arbeidsløshet har vært et trekk det siste tiåret, i takt med «globaliseringspolitikkens» inntog, til tross for at arbeidsstokken ifølge offisielle tall har økt med ca. 16 millioner fra 1993-94 til 1999-2000. Folketallet har økt raskere og den markedsliberale politikken har ikke skapt nok arbeidsplasser. Nå er det snart 1,1 milliard indere, mens den offisielle arbeidsstyrken har passert 400 millioner. Men utenfor statistikken er det nok over hundre millioner indere til som må finne en eller annen geskjeft for å overleve, som gateselger eller gjennom å by fram sine tjenester for en billig penge. Mange av de flere titalls millioner barnearbeiderne finner vi her.
Som i andre land har sjølsagt noen blitt mye rikere, også noen arbeidere, mens mange, mange flere er blitt fattigere. Bildet av hva som skjer i India, er farget av hvem som komponerer det. Det samme statistiske materialet kan også brukes til å få fram nærmest motsatte trender. Om jeg ikke oppgir annet, så er de talla jeg bruker for sammensetning og utviklingstrekk i arbeiderklassen henta fra den offisielle National Sample Survey (NSS), den 55. oversikten som ble gjort i 1999-2000 (note 1).
Artikkelen av Kjersti Ericsson er skrevet for 8 år siden mot en bakgrunn skapt av de fem første åra av den nye markedsliberalistiske politikken. Det er slående at de trekka som da var framtredende, har vokst seg sterkere fram til i dag. Ellers illustrerer, og utdyper, reportasjeartiklene seinere i dette bladet mange av de forholda det pekes på her i denne artikkelen.
Landarbeideren dominerer fortsatt
Det som dominerer nyhetsbildet hos oss, er at India stormer fram på high tech-fronten og er i ferd med å bli et av de nye store vekstområdene i verdensøkonomien. Men fortsatt er det slik at det er arbeiderne knytta til jordbruket, som utgjør flertallet i den indiske arbeiderklassen. NSS-oversikten fra hundreårskiftet viser ca 60 % i denne gruppa. Fra 1921 til 1971 var andelen så og si stabil på 73 %, til den gradvis gikk ned til 64 % i den 54. NSS-oversikten fra 1993-94. Vi ser nå en raskere nedgang, og for første gang siden uavhengigheten i 1947 har det absolutte tallet arbeidere som jobber i jordbruket og tilhørende sektorer sunket, fra 239 millioner i 1993-94 til 236 millioner i 1999-2000. Som jeg kommer tilbake til, er ikke denne utviklingen kompensert av tilsvarende økning i andre sektorer, slik at arbeidsløsheten er sterkt økende i India nå.
Sammensetningen av arbeidsstyrken og de klassemessige forholda på landsbygda er bakgrunnen for at det er riktig å si at India fortsatt er et halvføydalt samfunn. herskerklassen er kapitalister i allianse med godseiere og føydalherrer på landsbygda. Vi finner sjølsagt også dobbeltroller som industri/handels/ finanskapitalist og jordadel.
Undertrykkinga av landarbeiderne er spesielt hard. De kasteløse, dalitene, er ekstra utsatte. Ca 75 % av de 138 millioner dalitene er knytta til jordbruket. Som jordløse landarbeidere (note 2).
Flere titalls millioner indere er såkalte «tribals» eller «adhivasi» på hindi. De er urfolk som lever i stammesamfunn spredd over store deler av India, men med en konsentrasjon rundt den indre Decan-høysletta og skogsområdene fra indre Maharastra opp mot Bengalen og Bihar. Mange av disse fordrives fra sine opprinnelige områder som følge av jakten etter naturressurser og annen inngripen i deres boområder. Det mest kjente er kanskje i tilknytning til damprosjektet i Narmada. En egen artikkel om Coca Colas overgrep mot urfolket i Plachimada-distriktet i Kerala finner du lenger bak i heftet. Norsk Hydro var tidligere engasjert i et gruveprosjekt i Orissa som gikk ut over urbefolkninga der. Fortsatt presser Unocal, konsortiet bak utbyggingen, på for å få fortsette utbygginga, i ledtog med lokale myndigheter.
Mange adhivasi er i dag blitt tvunget ut som arbeidsnomader, på reise fra sted til sted. De er blant de dårligst lønna og behandla av arbeiderne. Tidlig død som følge av sult og sjukdommer som normalt burde kureres, er vanlig.
Kvinnene utgjør i følge den offisielle statistikken bare 1/3 av arbeiderne på landsbygda (alle sektorer). Men bak dette tallet skjuler det seg at mange av dem jobber for null i ordinær lønn, ofte knytta til den jordlappen familien har bruksrett til når de jobber for jordeieren. Antallet kvinner som jobber på landsbygda, har sunket også i absolutte tall fra 1993-94 til 1999-2000, mens antallet menn har sunket relativt i forhold til folketallet. Dette reflekterer at mulighetene for å overleve på landsbygda er blitt forverra. Det fører til en drastisk økning av antallet migrasjonsarbeidere; ikke bare noen familiemedlemmer som drar til byen for å søke arbeid, som også er vanskelig å finne der, men til at hele familier tar landeveien fatt med de nødtørftige eiendeler og et nyanskaffet telt. Langs innfartsveiene til Bangalore, Mumbai og andre vekstsentra finner vi rekker av grønne plasttelt hvor de nye arbeidsnomadene holder til.
Arbeiderklassen omformes
Til tross for massive nedleggelser innenfor bransjer i den tradisjonelle industrien, er industriarbeidere knytta til fabrikkproduksjon (manufaktur), unntatt reparasjonstjenester, fortsatt den nest – eller tredje? – største gruppen av arbeidere i India. Ca 44 millioner i 1999-2000-tellingen til NSS. Fra 1993-94 var dette også en relativ økning fra 10,7 % til 11,1 % av arbeidsstyrken, men i en utvikling som sannsynligvis har gått over i en reduksjon nå. Dette til tross for at tunge sektorer som bilindustrien har hatt en markert vekst i India det siste tiåret. Automatiseringen er så sterk at den ikke oppveier tidligere arbeidsintensiv industri.
Den sektoren som økte sterkest i omfang i den samme perioden, var handel pluss hotell og restaurant: fra 28,5 millioner til 41 millioner. I dag har denne sektoren ganske sikkert passert manufaktursektoren.
Finans- og forretningstjenestesektoren har hatt den største relative veksten, men i antall utgjorde den ved hundreårskiftet bare litt under 5 millioner (ca 1,3 %). Som artikkelen «Flukten til India?» viser, vil heller ikke den såkalte it-sektoren bidra med så stor andel til den nye arbeiderklassen i India.
En slående endring er en betydelig reduksjon av arbeidstyrken innenfor sektoren «den offentlig fellestjeneste, sosialtjeneste og annen personlig tjeneste, inkludert reparasjonstjenester». Den er redusert fra 36 til 33 millioner i perioden, og utgjorde bare 8,4 % ved hundreårskiftet. Vi må se på dette som et utslag av den privatiseringsbølgen og nedskjæringer av offentlige tjenestetilbud som også har skyllet over India. Den offentlige sektoren utgjorde bare 19,3 millioner arbeidere i 2001 i følge The Economic Times (note 3). En nedgang på 420.000 de fire åra før dette.
Hvem som skal regnes som arbeider, småborger eller borger innenfor de ulike sektorene, gir ikke statistikken grunnlag for å bestemme. Men det store flertallet er arbeidere.
Arbeidsløshet
Den arbeidsløse arbeideren utgjør en større og større gruppe i India. Enten hun/han tilhører kategorien som har mista jobben og ikke får noen ny, er «førtidspensjonert» gjennom det såkalte Voluntary Retirement Scheme (VRS), eller er en ungdom som kommer ut på arbeidsmarkedet uten å få noen jobb.
Arbeidsløsheten har vokst betydelig på 1990-tallet og inn i det nye hundreåret, særlig på landsbygda. De offisielle NSS-tallene opererer med vel 7 % rundt hundreårskiftet. Times of India 18. januar 2004 (note 4) bruker ledighetstall på 35 millioner, vel 8 %, og legger fram prognoser på offisiell ledighet på 9,79 % i 2007. Bakgrunnen er alle de nye millionene som vil entre arbeidslivet de neste åra, samtidig som sysselsettingsgraden minker i de fleste arbeidsintensive sektorene. Et av de største problemene er at det er 212 millioner mellom 14-24 år, mens bare 107 millioner av disse har jobb, ifølge tall fra den statlige plankommisjonen.
Men de offisielle ledighetstalla viser bare en del av virkeligheten. «Alle må jo prøve å finne noe å gjøre for å overleve,» sa Srinivasan på Research Unit for Political Economy (RUPE). «Sosiale ytelser er det jo lite av. Ca 1/3 av arbeidsstyrken regnes å være undersysselsatte,» fulgte han opp. Det tilsvarer rundt 120 millioner. Det samsvarer med tall brukt i Globalisation-boka til Arvind, som opererer med ca 150 millioner undersysselsatte (note 5).
Den underliggende faktoren som presser fram arbeidsledighet, og også forverring av arbeidsvilkår og levekår for arbeiderne og deres familier, er at det store flertallet av Indias arbeidere jobber i den såkalte uorganiserte – eller uformelle – sektoren. Det innebærer ikke bare manglende fagorganisering, men også at bedrifta hun/han jobber i, ofte ikke er registrert og underlagt lovene for arbeidslivet. I NSS-tellinga for 1999-2000 jobbet bare 28 millioner av de knapt 400 millionene i den organiserte/formelle sektoren. Dvs 7 %! Dette er først og fremst de som jobber i det offentlige (ca 70 %, eller drøye 19 millioner). Bare 8-9 millioner innenfor den privateide økonomien jobber i den formelle sektoren.
I den uformelle sektoren har arbeiderne få rettigheter. Stillingsvernet er svakt og svekkes ytterligere av at mange er såkalt «tilfeldig arbeidskraft», dvs har jobb bare for en periode. «Hire and fire»-prinsippet brer seg. Du blir sagt opp på et visst tidspunkt allerede når du får jobben. I 1999-2000 var over 37 % i denne kategorien «tilfeldig arbeidskraft», en økning fra vel 27 % i 1977-78.
Arbeidsløsheten er størst blant eldre arbeidere som har mista jobbene på grunn av innskrenkningene i den tradisjonelle fabrikkindustrien, og blant ungdommer som søker etter arbeid.
Mumbai gir et grelt bilde av den første typen arbeidsledighet. De siste tiårene har tekstilindustrien nesten forsvunnet i byen, mens kjemisk, farmasøytisk og entreprenørvirksomhet flytter ut til steder med skatteletter og andre fordeler for bedriftene. Den nye bank- og finans-, «call senter»-virksomheten osv. er mye mindre arbeidsintensiv. Det var 250.000 tekstilarbeider i Mumbai 1981. I dag er det igjen ca. 30.000. I 2000 og 2001 mista 150.000 industriarbeidere jobben i staten Maharastra, flesteparten av disse i Mumbai-Pune-området. Det tilsvarte en minking på ca 13 % av jobbene i de registrerte industribedriftene i staten (note 6). Som en følge av denne utraderingen av den tradisjonelle bedriftsstrukturen, så minker også den formelle sektoren i arbeidslivet. De nye bedriftene motarbeider fagorganisering og de arbeiderne som klarer å få seg nye jobber etter nedleggelser havner stort sett i den uformelle sektoren.
Hindustan Times 20. januar 2004 (note 7) kritiserer regjeringen for å ha skapt 5 millioner arbeidsløse blant utdanna ungdom de siste seks årene. De viser til at hvert år har rundt 750.000 av de ungdommene som kommer ut av skolene på jakt etter jobb, ikke funnet noen.
Utenlandsarbeidere
Tidligere søkte flere faglærte indiere til Nord-Amerika og Europa, særskilt England, for å få jobber. Dette var ikke i hovedsak som følge av mangel på jobbmuligheter i hjemlandet. I dag er bildet forandret. Flere av de velutdannede søker hjem igjen. De som nå drar ut, gjør det fordi de ikke finner jobb i India, og det er nå helt andre jobbkategorier det er snakk om. Grensene i Vesten er stengte for vanlige arbeidssøkere uten særlig utdanning. Men i Golfen og Saudi-Arabia er dørene åpne for indere, filippinere og andre som vil jobbe i tjenesteyrker der. I de fem årene fra 1998-2002 dro ca 1/3 av de 1,4 millioner indere, som da dro ut av landet for å finne arbeid, dit. Denne arbeidsutvandringen må antas å øke på, så lenge mottakerlandene har bruk for deres tjenester.
Middelklassen
I følge Arvind (note 8) er den såkalte middelklassen i India, som skaper grunnlaget for en blomstrende framtidsøkonomi, en misvisende betegnelse. Det vanlige er å si at middelklassen utgjør ca 20 % av befolkningen, dvs ca 200 millioner.
Offisielle tall viser, ifølge han, at 52,3 % lever på under 1 dollar per dag, og 88,8 % under 2 dollar per dag. Videre trekker han fram at den økonomiske veksten stimulerer først og fremst forbruket til de rikeste, og at det bare er det øverste sjiktet av det som regnes som middelklassen, de som tjener over ca 5 dollar per dag, som kan kjøpe forbruksvarer utenom det nødvendigste i noe særlig omfang. Han viser til at Kina har 70 millioner mobiltelefoner, mot Indias 2,5 millioner; Kinas ca 20 millioner farge-tv mot Indias vel 1 million osv. (Tallene er fra 2001.) Thailand, Singapore og Malaysia har et marked i forhold til befolkningen som er 50-60 ganger Indias. Han konkluderer med at uten en økning av hjemmemarkedet, så vil det ikke bli snakk om noen betydelig utvikling av industrien og landet som helhet – og middelklassen vil snarere skrumpe og proletariseres.
Rik og fattig
NSS-statistikken (note 1) viser at lønnsnivået i gjennomsnitt økte litt mer enn prisstigninga de siste 6 åra på 1990-tallet. Ser vi på faktorinntektene for eiere og arbeidere, er det imidlertid den samme trenden vi har i Norge som viser seg, men i enda sterkere grad. Lønnsandelen har falt fra ca 30 % i 1988/89 til 20 % i 1997/98, mens avkastningsgraden for kapitalistene har økt fra 54,5 % til 67 % i samme periode. Også godtgjørelser utenom direkte lønn, som i hovedsak innebærer godtgjørelser til middelklassesjiktet, har minket tilsvarende som lønnsandelen (note 9).
Disse faktaene understreker tendensen med at markedsliberalismen polariserer samfunnet: arbeiderne og store deler av middelklassen blir relativt dårligere stilt, mens et mindre sjikt blir rikere. Øverst kommer en styrtrik gruppe. Forholdene for den overveldende majoriteten av arbeidere som er i den uformelle sektoren, er uutholdelig for mange. Sjølmord brer seg. Rundt 100.000 dør hvert år av arbeidsulykker, og 2,2 millioner av arbeidsrelaterte sjukdommer (note 10). Det anslås at India bidrar med 37 % av alle arbeidsskadene i verden og 32 % av alle dødsfall på grunn av dem.
Kvinnene ekstra ramma
Artikkelen til Kjersti Ericsson tar opp den spesielle undertrykkinga av kvinnene i den indiske arbeiderklassen. Disse trekka er ikke mindre graverende i dag. Levealderen er litt høyere for kvinner enn menn. Allikevel har India et kvinneunderskudd (927-1000). Jentebarn settes fortsatt ut for å dø, fordi de ses på som en økonomisk byrde for familien (medgift og mindre arbeidsinntekt m.m.). Dowry (brudemord) likeså, fordi brudgommen er misfornøyd med medgifta.
Fire femdeler av de kvinnelige arbeiderne er landarbeidere eller fattigbønder. Mulighetene for arbeid i byene forverres som følge av arbeidsløsheten, og kvinnene sparkes først. Bare i den uorganiserte sektoren med verst arbeidsforhold, som i deler av den eksportretta klesindustrien, er kvinner etterspurt.
Den kulturelle og sosiale undertrykkinga av kvinner er også forsterket det siste tiåret, i kjølvannet av inntoget av vestlig skjønnhetsindustri og markedsføring av kvinner som seksualobjekter. Kosmetikkindustrien har vært en av de raskest voksende på 1990-tallet, med en åttedobling av omsetninga (note 11).
Vilkåra for klassekampen
Det at 93 % av arbeidsstyrken er innenfor den uformelle sektoren, uten fagforeninger, hvor eierne av arbeidsplassene i stor grad unndrar seg lovverket i arbdeidslivet, gjør sjølsagt vilkåra for å føre kamp for interessene til arbeidsfolk vanskelige.
En annen faktor som svekker kampkrafta, er at fagorganiseringa er splitta opp etter partigrenser. Sjøl om erfaringene viser at det er mulig med felles aksjoner og streiker, og det sikrer at revolusjonære linjer blir propagandert, gjør dette at det blir vanskeligere å utnytte det som er det store aktivumet for arbeiderklassen: at den utgjør det store flertallet.
Det som kan dempe disse negative faktorene, og som revolusjonære prøver å bidra til, er å utnytte at utbyttinga og undertrykkinga av arbeidsfolk i seg sjøl samler arbeiderne. Angrepa på arbeidsvilkår og lønninger er så råe og altomfattende at det er mulig å samle mange bak krav og aksjoner. Et eksempel er den landsomfattende streiken 25. mai i fjor, som ble fulgt opp av en ny streik nå 24. februar.
Bakgrunnen for disse streikene er forsøka fra kapitalistene på å avskaffe/endre arbeidslivslovene. Gjennom en hundreårsperiode er rundt 100 ulike lover for regulering av arbeidslivet vedtatt. Flere av disse er sjølsagt mest til fordel for kapitalistene, men revolusjonære i India regner at mange av disse lovene i hovedsak tjener arbeiderne. Og det er sjølsagt disse som nå er utsatt for angrep. Slik som lover som gir et visst stillingsvern, begrenser bruk av kontraktørvirksomhet og regulering av arbeidstida, og sikring av pensjonsrettigheter for offentlig ansatte.
Mange av disse lovene omgås i praksis av kapitalister, uten at det er vedtatt noen formelle endringer i lovverket. Men at det er reist et slikt omfattende lovendringsforslag, har samla de fleste partiavhengige fagorganisasjonene til felles dyst. En landsomfattende streik 25. mai i fjor, hvor ca 40 millioner deltok, førte til at lovvedtaket ble utsatt. At Supreme Court sist september vedtok at det ikke lenger skal være streikerett for statsansatte, bidro til at nettopp arbeiderne i offentlig sektor støtta mest resolutt opp om den nye streiken nå 24. februar. Ca 50 millioner deltok nå, sjøl om det denne gangen bare var fagorganisasjonene på venstresida og sentrum som støtta opp.
Streiken demonstrerte også alliansen mellom arbeiderne i industrien, jordbrukssektoren og de offentlige tjenesteyrkene. Både gruvearbeidere, transportarbeidere, bankansatte, jordbruksarbeidere og universitetsansatte og andre deltok. Utfordringa rettes også mot oss, mot arbeidere og antiimperialister i vår del av verden; om i det minste å sende solidaritetshilsener og bygge ut kontaktnettet mellom fagbevegelsen i våre land og i landet med verdens nest største arbeiderklasse.
Noter:
- 1) National Sample Survey (NSS), den 55. oversikten som ble gjort i 1999-2000
- 2) Globalisation – an attack on Indias sovereignty, av Arvind, New Vistas Publications 2002, side 226
- 3) The Economic Times, New Delhi
- 4) Times of India 18. januar 2004
- 5) Globalisation – an attack, side 149
- 6) Times News Network 25. oktober 2002
- 7) Hindustan Times 20. januar 2004
- 8) Globalisation – an attack, side 157
- 9) Globalisation – an attack, side 158
- 10) Frontline 22. juni 2001
- 11) Globalisation – an attack, side 225