Ikke vær anti antiverdi!
Av Hallvard Berge
Torstein Dahle retter i Gnist nr 2 2018 en kraftig kritikk mot begrepet antiverdi, slik David Harvey bruker det i sin nyeste bok, Marx, Capital and the Madness of Economic Reason. Jeg mener begrepet har mye forklaringskraft, og her vil jeg vise relevansen av det for praktisk antikapitalistisk politikk idag. Det er ikke hver dag vi får servert nye begreper som faktisk er egnet til å øke vår forståelse av hvilke motstandsstrategier som virker og hvorfor.
Hallvard Berge er informasjonsmedarbeider i Norsk Tjenestemannslag og medlem i Rødt.
Foto: Illustratedjc/wikimedia commons
Dahle gjennomgår i en levendegjørende artikkel mye av lærdommen i Marx, Capital and the Madness of Economic Reason1. Dahle viser blant annet med eksempler fra den norske konteksten relevansen av Harveys overordnede fortelling, men avslutter artikkelen med et kraftig oppgjør med begrepet antiverdi. Harvey bruker dette begrepet til å beskrive et problem som oppstår hver gang en vare er produsert, nemlig at verdien forsvinner eller reduseres hvis varen ikke blir solgt, eller blir solgt til for lav pris. Det er et problem som enhver som deltar i markedsøkonomien, kan kjenne seg igjen i.
Dahle ser ut til å avvise antiverdibegrepet blant annet fordi han mener at konsekvensen av Harveys argument er at verdi ikke oppstår i produksjonen alene, men i sirkulasjonen som helhet, noe som kan tolkes som en nedvurdering av arbeid. Jeg mener det ikke følger noe slikt av Harveys argument. At merverdien har sitt opphav i arbeidet er forenlig med Harveys tanke om verdiens egen indre spenning og hvordan verdi og antiverdi veksler på å prege varens relasjon til markedet på veien gjennom sirkulasjonsprosessen.
Hva er antiverdi?
Harvey bruker begrepet antiverdi både på et teknisk og et politisk nivå. Som et teknisk begrep er antiverdi et aspekt ved verdibegrepet og dermed en egenskap ved en vare. Som et politisk begrep bruker Harvey antiverdi om endel politiske strategier og måter å strukturere livet eller samfunnet som opererer på tvers av kapitalismen. Det kan være frustrerende å forholde seg til begreper som opererer på flere nivå, men det er ikke spesielt uvanlig verken i marxismen eller andre fagfelt, vi kjenner det fra andre begreper som kapital, fremmedgjøring og profitt.
Som et teknisk begrep bruker Harvey begrepet slik: Antiverdi er det aspektet ved verdien som trer fram når sirkulasjonen stopper opp, når varer blir liggende på lager, når arbeidstagere streiker, når den nedbrente fabrikken ligger brakk i påvente av forsikringsutbetaling, eller mens produksjonen omstilles fordi forbrukerne boikotter miljøfiendtlige produkter. Kapital oppstår fordi verdi øker når den sirkulerer i et produksjonssystem. Når verdien ikke sirkulerer blir den devaluert, verdien forsvinner.
Det følger av dette at antiverdi svekker kapitalen, og dette er grunnlaget for Harveys bruk av antiverdi som et politisk begrep. Harvey bruker, som vi skal se, antiverdibegrepet til å forklare likheter og forskjeller mellom motstandsstrategier mot kapitalismen.
Verdi og antiverdi
Verdi er et begrep som har skapt mye debatt i økonomifaget, men Marx sin egen definisjon av verdi er utvetydig: verdi tilsvarer sosialt nødvendig arbeidstid, det vil si hvor lang tid det vil ta å produsere varen i en arbeidsprosess med sektorgjennomsnittlig produktivitet.2 Arbeid som munner ut i varer som ikke blir solgt, representerer ikke sosialt nødvendig arbeidstid, og derfor heller ingen verdi. Det følger av dette at verdien ikke er bestemt en gang for alle idet varen spyttes ut av samlebåndet, den endres i tråd med hva som skjer i ettertid; hvilke varer som blir solgt og ikke, og hvordan produktiviteten utvikler seg i sektoren. Verdi er altså en objektiv, men immateriell størrelse som bestemmes av varens forhold til omverdenen.
Harveys måte å tolke dette er at verdien hele tiden må forstås i relasjon til antiverdien, og det er en måte å tenke på som jeg mener er i tråd med den grunnleggende tankegangen i marxismen forøvrig. Harvey mener vi mister mye forklaringskraft hvis vi ikke tar hensyn til muligheten for at verdien kan forsvinne like fort som den oppstod, og føre til krise: «Å forstå krisetendensene i kapitalismen krever en dialektisk forståelse av verdi basert på verdiens negasjon» (s. 84, min oversettelse). Denne negasjonen er antiverdi, som opphever verdien, gjør arbeidet sosialt unødvendig når sirkulasjonen stopper opp.
Harvey mener realisering, altså salg av varer i markedet, er et tema som i stor grad ignoreres av venstresiden, med sitt fokus på arbeidsplassen og de konfliktene som foregår der. Det er mange årsaker til at verdier forsvinner i manglende realisering; skiftende moter og trender, aktive boikotter, feilvurderinger i transport av ferskvarer, sabotasje, skiftende regulering eller feilproduksjon som fører til tilbakekallelse. Harvey er opptatt av at de aktive motstandsstrategiene som finner sted ved kjøp og salg av varer, må være med i det store antikapitalistiske bildet.
Negasjonen av verdien er likevel ikke noe som bare skjer ved realisering. Også i produksjonsprosessen, der investert kapital tas midlertidig ut av sirkulasjon, kan verdien sies å forsvinne. Verdien oppheves når produksjonen tar lenger tid enn det som er sosialt nødvendig, på grunn av streik eller andre årsaker.
Antiverdi som politisk kraft
Venstresiden har en tendens, sier Harvey, til å se på henholdsvis streik og forbrukerboikott som to helt separate kamparenaer, med ulike mål og ulike virkemåter. Men hvis vi ser på hva som egentlig skjer med kapitalsirkulasjonen i de to typene konflikt ser vi at det egentlig er snakk om samme ting: ta verdi ut av sirkulasjon, få sirkulasjonen til å stoppe, la antiverdien oppheve verdien. I dette perspektivet er streik antiverdi i produksjonsprosessen, og boikott er antiverdi i realiseringsprosessen. Her ser vi antiverdibegrepet brukt på det politiske nivået, der dette begrepet synliggjør hvordan antikapitalistiske motstandsstrategier påvirker økonomien.
Antikapitalistisk praksis dreier seg om å lete etter alternative måter å organisere den sosiale arbeidsdelingen på. Vi må støtte opp om dem og gjøre dem til levedyktige og slagkraftige alternativer. På sikt vil et alternativt system kunne fortrenge kapitalistisk produksjon, på samme måte som kapitalistisk produksjon selv i sin tid fortrengte, og også i vår tid fortsetter å fortrenge konkurrerende systemer.
Alternative systemer finnes det mange av rundt om i verden. Anarkistiske subkulturer, egenorganiserte trossamfunn og urfolk lever i større eller mindre grad utenfor markedsøkonomien. Alternative økonomier med egne byttemetoder eller valutaer opererer delvis utenfor resten av samfunnet, som resultat av krise eller som politisk motstand. I USA finner vi overbevisningsbaserte bofellesskap (intentional communities), og i Latin-Amerika og Asia er lokalsamfunn og regioner basert på systemer som sikrer reproduksjon utenfor kapitalsirkulasjonen.
Dette er noe Harvey har beskrevet i detalj både empirisk og teoretisk tidligere3, og i Marx, Capital and the Madness of Economic Reason setter han det i sammenheng med antiverdibegrepet. Harvey beskriver disse alternative økonomiske praksisene som «the direct politics of anti-value» og viser hvorfor de er nyttige å studere når vi forsøker å forstå antikapitalistisk praksis.
Antiverdi i politiske kampanjer
Antiverdibegrepet er nyttig når vi ser på alternativer til kapitalismen. Det er også nyttig når vi skal organisere oss for å sabotere kapitalsirkulasjonen og svekke det kapitalistiske systemet relativt til det sosiale alternativet.
Her i Norge kan antiverdibegrepet hjelpe oss å se med nye øyne på streikevåpenet. I Norge er streik institusjonalisert og redusert til arbeidskamp ved tariffoppgjør. Vi ser på streiken som en metode til å få en arbeidsgiver til å gjøre som vi vil. Rosa Luxemburg viser i boka The Mass Strike en annen side av streiken. Hun viser hvordan streiken kobler den økonomiske og politiske kampen sammen og hvordan det spilte en viktig rolle i politiske revolusjoner i hennes tid. De samme grunnleggende forutsetningene er til stede nå som på Luxemburgs tid: I hele samfunnet har kapitalistene satt verdi i sirkulasjon, og hver enkelt kapitalist håper at produksjonsprosessen ikke vil ta lenger tid enn det som er sosialt nødvendig. Streik er koordinert villet sabotasje av sirkulasjon, altså koordinert handling som fører til antiverdi. Det er lett å tenke seg konsekvensen av dette i én bedrift. Men hva hvis det skjer i hele samfunnet? Hvilken effekt vil antiverdien ha hvis den koordineres på samfunnsnivå?
Ved en streik foregår kampen mellom partene i en asymmetrisk relasjon, arbeid–kapital-relasjonen. Arbeidslivet har sine helt spesielle spilleregler. For det første er det noen nådeløse materielle forutsetninger for arbeid–kapital-relasjonen i seg selv, for eksempel det at vi alle trenger mat på bordet. For det andre er arbeidslivet i de fleste land regulert helt annerledes enn annen økonomisk aktivitet, med arbeidervern på den ene siden og begrensninger i kampmidlene på den andre.
Ved en boikott derimot, foregår kampen mellom kjøper og selger, og maktforholdet er snudd den andre veien, skjønt mye jevnere. Kjøperen er i besittelse av penger, et universelt betalingsmiddel som kan kanaliseres hvor man vil, mens selgeren sitter med varer. Kommer ikke handelen i stand er pengene intakt, mens varene verdiløse, der har antiverdien opphevet verdien.
Skal vi trekke en lærdom av dette, blir det at disse aksjonsformene er likere enn vi tror, og at vi må vurdere styrkeforholdene vi står overfor når vi velger kampform. Både streik og boikott krever kollektiv organisering, men omstendighetene avgjør hvilken gruppe som er lettest å organisere. Antiverdibegrepet hjelper oss å forstå hvordan kollektive aksjoner påvirker økonomien, og sammenhengen mellom det økonomiske og det politiske aspektet ved aksjonene.
Sluttnoter:
- David Harvey, «Marx, Capital and the Madness of Economic Reason», Profile Books, 2017
- Mer om hva en vare er verdt og hvorfor det er viktig finner du i undertegnedes artikkel i Gnist nr 2 2018.
- Se for eksempel Spaces of Hope (2000) og The New Imperialism (2003)