Hvorfor pensjonsopprør?

Av Jorunn Folkvord

2019-01

Bankene forteller deg at det haster med å starte med pensjons­sparinga, det er aldri for tidlig å tenke på pensjon. Politikerne snakker om at vi lever lenger og må jobbe lenger. Beskjeden er til deg: Du må ta ansvar. Du må jobbe hardt og lenge. Du må spare mye og ta ansvar for deg sjøl. Dagens Næringsliv har en annen melding ­– de etterlyser et pensjonsopprør.

Foto: Gudmund Dalsbø
Av Jorunn Folkvord,
sitter i Rødts faglige utvalg. Hun er tillitsvalgt i Utdanningsforbundet og sitter i styret til Forsvar offentlig pensjon.

Det er ikke rart at mange blir stående forvirra igjen mellom bankenes sparereklamer og lure på hva det hele handler om. Denne artikkelen tar for seg noen av de vanligste pensjonsbudskapene du finner i massemediene, og forklarer hva som er hva.

Lever vi lengre enn før?

Et kjapt søk med en selvvalgt søkemotor på internettet viser at «vi lever lenger enn før» gir treff på en romslig mengde nettsteder, fra avisa Nordlys, tenketanken Minerva og forskning.no, til Klassekampen, Vi over 60 og Universitetet i Bergen. At den gjennomsnittlige levealderen øker får vi også bekreftet av offentlig statistikk, alt fra Statistisk Sentralbyrå1 til Verdens Helseorganisasjon2 gir entydige positive svar.

Det neste spørsmålet er selvfølgelig: Hvem er «vi»? Det er lett å tenke seg at «vi» inkluderer alle, men gjennomsnittsverdier betyr også at noen er over og noen er under midten. Det er absolutt ikke likt for alle.

Manifest analyse gir oss tall som rett og slett er ganske triste – for noen av oss3. Tallene viser helt klart at noen grupper er langt mer «vi» enn andre grupper når det gjelder økning i levealder. Blant kvinnene er markedsanalytikere (+3 år) og ingeniører (+2,5 år) mest «vi». De som er litt mindre «vi» er omsorgsarbeidere (+0,4 år) og renholdere (+ 0,2 år). Servicepersonell i hotell og restaurant er ikke «vi» i det hele tatt – de lever kortere enn før.

Blant mennene er advokater, jurister og dommere mest «vi» (+ 1,9 år), yrkessjåførene er blant de som er minst «vi» (+ 0,5 år). Mannlige renholdere er absolutt ikke «vi», de lever 0,4 år kortere enn før. Tallene viser endring fra perioden 2004-08 til 2009-2013.

Det er ingen overraskelse at arbeidsfolk med tunge fysiske yrker lever kortere enn akademikere med heve-og-senke-pulter, treningsrom og kaffemaskin på jobben. Dette er godt kjent og dokumentert. Men det er viktig at vi minner oss sjøl om dette ofte, for det er nettopp økningen i gjennomsnittlig levealder som er den viktigste begrunnelsen for endring i folketrygden.

Det du må vite for å forstå dette med pensjon, er at den som ikke klarer å øke lengden på sin egen yrkesaktive alder i tråd med den gjennomsnittlig økninga i levealder vil få mye lavere pensjon enn tidligere. Pensjonsreformen er navnet på endringene i folketrygden, og det er en sparereform. Vi som betaler innsparinga er alle vi som ikke klarer jobbe lenge nok – og vi er faktisk flesteparten. De av oss som har de aller tyngste jobbene, er ikke bare de som dør først, det er også de som tjener minst. De som er friskest og klarer å jobbe lenger enn snittet, belønnes med ekstra høye pensjoner – som om ikke god helse og et langt yrkesliv ikke er belønning nok i utgangspunktet.

Jobber vi ikke lenge nok?

Det at mange av oss lever lenger enn før hadde tydeligvis ikke vært et problem hvis vi bare hadde passet på å jobbe lenge nok. Lenge nok etter pensjonsreformens logikk, betyr at dagens 50-åringer må jobbe til de er minst 69 år for å få samme pensjon folk tidligere fikk ved 67 år.

For å få folk til å bli med på denne argumentasjonen må de som har bestemt dette først overbevise oss om at vi blir pensjonister tidligere enn vi burde, og at det er enkelt å velge og fortsette i jobben utover pensjonsalderen. Vi skal overbevises om at vi ikke er modne for pensjonering ved 67 år, at det nærmest er naturstridig å «gi seg» så tidlig.

Da pensjonsreformen ble vedtatt i 2005 ble det sagt igjen og igjen at det ikke ville være mulig å fortsette med pensjonering ved 67 år, alle måtte jobbe lenger. I 2005 var det bare to land i Vest-Europa som hadde en pensjonsalder på 67 år4. Bare to! Norge og Island. De aller fleste andre land hadde 65 år som pensjonsalder! Det var forventet at folk jobbet kortere enn hva vi gjorde i Norge.

I årene som har gått siden 2005 har pensjonsalderen blitt hevet eller foreslått hevet til 67 år i mange av disse landene. Dette har ført til massive protester mange steder, men endringene har stort sett blitt presset gjennom. Hvorfor har det ikke vært massive protester mot pensjonsreformen i Norge? Det er en spennende historie, men den får dessverre ikke plass i denne artikkelen.

Alle kan ikke velge å jobbe lenger

Poenget er at dette ikke handler om hva som er eller var pensjonsalderen, ei heller handler det om hvor vi lenge vi jobber – det handler om å bygge opp en argumentasjon som rettferdiggjør store kutt i pensjonene. Det snedige er at i den nye folketrygden ser det ut som om du selv velger å få lavere pensjon, for hvis du går av ved pensjonsalderen og straffes med lavere pensjon er det ditt eget valg – ingen tvinger deg.

Pensjonsreformen har utradert problemer som kroniske sykdommer, utslitte ledd, dårlige rygger og alvorlige ulykker – det klare budskapet er at det bare er å velge å fortsette å jobbe. Hvis vi ser på tallene for når det er vanlig å forlate arbeidslivet i Norge ser vi en helt annen historie.

I 2005, da budskapet var at vi ikke kunne slutte å jobbe ved 67 år, var gjennomsnittlig avgang fra arbeidslivet 63,1 år5. I en FAFO-rapport fra 20176 finner vi forventet pensjoneringsalder for ulike yrkesgrupper i kommunesektoren i Norge, forutsatt at man fortsatt er i jobb ved fylte 50 år. Hjelpepleiere og renholdere ligger på 59,9 år, barnehagelærere ligger på 59 år, fagarbeidere og transportarbeidere ligger på 60,2 år.

I alle disse gruppene er gjennomsnittlig avgangsalder under 62 år, det betyr at de gjennomsnittlig går av med uførepensjon. Jobben de har hatt har slitt dem ut. Hvordan skal disse menneskene klare å jobbe lenger? Hvilket valg har de? Eller skal vi si: Hvilket valg har vi? Ferske tall fra SSB viser at i underkant av 30 % av aldersgruppa 62–67 år er helt eller delvis uføre7. Ingen av oss kan vite hvilke kort livet gir oss, og arbeidsuførhet er det rett og slett ganske vanlig å bli tildelt.

Hvis den faktiske motivasjonen bak pensjonsreformen hadde vært at så mange som mulig skulle stå lenger i jobb, så kunne det åpnet for masse flott reformer. Tenk på din egen arbeidsplass og hvilke endringer som må gjøres for at flere skal kunne slippe å forlate arbeidslivet som uføre og utslitte. Mange vil nok tenke at bedre bemanning, kortere dager, mulighet til trening, tilgang på fysioterapeut og gode pauserom hadde vært en god plass å starte. Men dessverre er ikke friskere arbeidere som har et godt og langt arbeidsliv målet, målet er å senke fellesskapets pensjonsutgifter. Det kommer vi tilbake til når vi ser på hvem som tjener på dette.

Er det virkelig eneste utvei å kutte i pensjonene?

Nå har vi sagt at ikke alle lever lengre og at ikke alle kan jobbe lengre, men vi må vel akseptere at vi må få ned pensjonsutgiftene? Eldrebølgen kommer jo, og det vil bli helt umulig å finansiere alle pensjonene. Dette går det vel ikke an å vri seg unna? Joda, det går helt fint, og det er gjort grundige beregninger som beviser det.

Våren 2007 publiserte Da Facto en rapport som heter «Om tidligpensjon i det nye pensjonssystemet». Der viser de hvordan et økt skattetrykk på rundt 3 % vil være nok til å dekke de økte kostnadene folketrygden vil ha med eldrebølgen. Istedenfor å senke utgiftene til fellesskapet, kan vi altså øke inntektene. Dette er jo egentlig ganske logisk, men kanskje folk i Norge ikke vil betale mer skatt?

Gratis helsevesen, utdanning, bibliotek, statistisk sentralbyrå, lekeplasser og kongefamilie er bare noen eksempler på hva vi er villige til å betale skatt for, slik at fellesskapet kan finansiere det. Siden pensjonsreformen er en sparereform betyr det at de fleste av oss vil få lavere pensjon enn før. Skal vi unngå en alderdom i fattigdom må vi sette en del av pengene våre i private spareordninger hos banker og forsikringsselskaper. Men hvor mye må vi spare for å kompensere for det vi taper med pensjonsreformen?

Kredittsjef i Sparebank 1, Endre Jo Reite, sa det enkelt og greit til Dagens Næringsliv (31.12.2016): «Du må spare ti prosent av nettoinntekten din. Da vil du komme ut med rundt 70 prosent av inntekten i pensjon, og sitte greit i det.». Du trenger ikke å være økonom for å se at ti prosent til sparing er mer enn tre prosent i skatt. Nå må det også nevnes at å opprettholde folketrygden på nivået før pensjonsreformen ikke vil gi 70 prosent av inntekten i pensjon, det vil mer gi noe i nærheten av 54 prosent for de fleste.

Nå er det også sånn at de fleste av oss har ikke råd til å spare 2–3000 kr. hver måned. En liten økning i skatten i bytte for økonomisk trygghet i alderdommen, er et bytte som vil være svært fordelaktig for de fleste av oss. Men nok en gang må det nevnes at det er ikke trygghet i alderdommen som er hensikten med pensjonsreformen, hensikten er å senke det offentliges andel av utgiftene til pensjon, det er nemlig svært lønnsomt – for bank- og forsikringsbransjen.

Hvem tjener på at hver og en av oss må bære utgiftene til egen pensjon?

Så har vi kommet til at det er noen som tjener på at du og jeg og alle andre må sette penger i banken hvis vi ikke skal ende opp som fattige pensjonister. Som pensjonist har du tre vanlige inntektskilder: Folketrygden (fra felleskapet), tjenestepensjon (fra arbeidsgiver) og din egen sparing.

Tradisjonelt har folketrygden stått for den absolutt største andelen. For de som hadde minst 40 år i arbeidslivet ville vanligvis folketrygden gitt opp mot 55 % av lønna i pensjon. Hvor stor andel tjenestepensjonen har utgjort, har vært avhengig av mange faktorer. Generelt har tjenestepensjonen vært langt bedre i offentlig sektor enn i privat sektor, for mange har dette vært sett på som en kompensasjon for at lønna i offentlig sektor har vært lavere. Egen sparing er selvsagt ikke en fast størrelse, men ingen blir overraska over at en med lav inntekt har lite eller ingen sparepenger, mens en med høy inntekt har masse penger på konto og i fond.

DNB har en enkel illustrasjon for å forklare hvordan pensjonene ser ut før og etter pensjonsreformen (se ill. under teksten). Her er det reine ord for penga. Budskapet er klart: Du må spare mer! Dette er et unisont budskap fra bankene og forsikringsselskapene, og de konkurrerer hardt om at du skal plassere pengene dine hos akkurat dem. De selskapene som får tak i mest av den private sparekapitalen, min, din og alle andres, får tilgang på mest kapital til å gjøre videre investeringer og spekulere med.

Istedenfor at pengene til pensjonene våre forvaltes av fellesskapet, blir pensjonene våre privatisert. Finansselskapene tar seg også godt betalt for muligheten til å spekulere med våre sparepenger, gebyrer og avgifter sikrer gode inntekter – i tillegg til muligheten til spekulasjon og investering.

Pensjonsreformen har blitt framstilt som en sparereform, men den kunne like gjerne blitt kalt en privatiseringsreform. Da Lov om folketrygd trådde i kraft 1. januar 1967 var det en klar beskjed til folk i Norge om at nå tok fellesskapet ansvar. Fellesskapets penger ble brukt på å gi fellesskapet trygghet i alderdommen, på samme måte som fellesskapets penger hadde bygd jernbane, kraftproduksjon og skoler. Etter andre verdenskrig ble det bygd opp sterke velferdsstater i Europa. Velferdstjenester som alle trengte ble ivaretatt av det offentlige, og dermed holdt unna kapitalens profittjag. Det var brei enighet om at sjukehus, postombæring og barnevern var viktige tjenester for å bygge et godt samfunn, det var ikke en kilde til profitt og berikelse for enkeltpersoner og selskaper.

Nå opplever vi at det går den andre veien. Tjeneste etter tjeneste, sektor etter sektor, blir konkurranseutsatt, og private krefter kaster seg over mulighetene til å tjene store penger. Barnehagebaroner og velferdsprofitører har blitt betegnelser på de som klarer å grabbe til seg av fellesskapets penger. Med pensjonsreformen som ble vedtatt i 2005 har det samme skjedd med pensjonene våre, det har bare ikke skjedd like plutselig. Først i 2025, tjue år etter at den ble vedtatt, vil pensjonsreformen få full effekt – hvis ikke vi klarer å snu utviklinga.

Hva er det som haster?

Haster det med å begynne å spare for å sikre egen alderdom? Nei, det haster med å få i gang et pensjonsopprør som kan sikre alles alderdom. Mange som kan mye om pensjon er lurer på hvorfor ikke opprøret har kommet allerede.

«Nordmenn har gått fra å være forvirret av pensjon til å bli engstelig for hva som kommer, men de er ennå ikke blitt sinte. Hvis de hadde visst hvor mye de trenger å spare til pensjon, hadde de blitt sinte». Dette sier kredittsjef Reite i Sparebank 1 til Dagens Næringsliv (30.12.16). I samme artikkel sier Alexandra Plahte at det er rart at det ikke er et pensjonsopprør. Plahte er seniorrådgiver og leder for pensjon i selskapet Gabler, Steenberg & Plahte.

Både Reite og Plahte ser nok mest på hvordan reformen slår ut for den enkelte, men det er også pensjonseksperter som ser mer samfunnsmessig på det. Harald Engelstad er en uavhengig pensjonsekspert som i tiår har analysert og beregnet pensjoner. Han oppsummerte kort og greit da offentlig tjenestepensjon ble endret for å tilpasses den nye folketrygden: «Vinnerne i den nye pensjonsordningen vil være de som har høy lønn, god helse, en interessant jobb, og som greier å overleve alle omstillinger og som kan jobbe fullt til minimum 67 år, helst til 70. (…) Taperne vil bli de som har de tyngste jobbene og laveste lønningene, og som har behov for å slutte tidligere».

Kort oppsummert/Klar for opprør?

Den gjennomsnittlige levealderen i Norge øker, men den øker mest for de friskeste med høyeste inntekt. For noen av de med de tyngste jobbene og laveste lønningene går faktisk levealderen ned. Det er en sannhet med moderasjoner at «vi» lever lenger.

Det er ingen tiltak i pensjonsreformen som legger til rette for at folk skal kunne stå lengre i jobb enn det de gjør i dag. Derimot har pensjonsreformen grundige tiltak og systemer som sikrer at de som ikke kan jobbe «lenge nok» vil bli straffet hardt økonomisk. De som ­allerede er friskest, lever lengst og har de høyeste lønningene, belønnes med høyere pensjon enn tidligere.

Pensjonsreformen flytter fellesskapets pensjonspenger over til privat sektor og gir banker og forsikringsselskaper mulighet til å berike seg på at alle har behov for økonomisk trygghet i alderdommen. Istedenfor gebyrfri sparing i felleskassa, tvinges vi nå over i individuelle løsninger og må gi store summer til finansselskapene i administrasjonsgebyrer. Mange vil også falle utenfor – de har ikke penger de kan sette av til sparing. Dette er de samme som har aller minst mulighet til jobbe lenge og som tjener minst.

Vi kunne valgt å øke skattetrykket, vi kunne valgt å øke fellesskapets inntekter og holdt pensjon vekk fra kapitalkreftene. Vi kunne valgt strengere bestemmelser i arbeidsmiljøloven for å sikre alle arbeidsforhold som tok vare på folks helse, ikke tok helsa fra dem. Vi kan fortsatt gjøre disse valga, men da trengs det et pensjonsopprør.

Noter

1 https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/dode

2 https://www.who.int/gho/countries/nor/en/

3 Rapport nr. 1/2016: Vinnere og tapere – yrkesgruppers levealder og pensjonsreformens konsekvenser, Manifest tankesmie

4 4. Norsk arbeidstid i et internasjonalt perspektiv. Notat fra Statistisk sentralbyrå, juni 2007

5 4. Norsk arbeidstid i et internasjonalt perspektiv. Notat fra Statistisk sentralbyrå, juni 2007

6 Forventet pensjonsalder innen KS´tariffområde, FAFO 2017

7 https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/statistikker/ufore