Hvorfor kom aldri #MeToo til Afrika?
Av Tina Andersen Vågenes
Kan mindre privilegerte kvinner i det globale sør kjenne seg igjen i en nettbevegelse frontet av en hvit amerikansk skuespiller, eller må de gå helt egne veier for å ta sine feministiske kamper? Når #MeToo-kampanjen tok av i november 2017 delte kvinner verden over sine historier med trakassering og overgrep på sosiale medier. Historiene som fikk mest oppmerksomhet kom fra Hollywood, der flere og flere kvinner beskrev maktmisbruk, voldtektsforsøk og trakassering fra mektige regissører og produsenter. Harvey Weinstein ble selve symbolet på mektige menn som ikke lenger skulle slippe unna med grove overtramp. Det er ingen grunn til å nedvurdere viktigheten av oppgjøret underholdningsindustrien har tatt, og fortsatt er holder på med. Men om privilegerte kvinner i det globale nord får styre narrativet, hvor er det så plass til de mindre historiene, dem som ikke får gehør?
Foto: Abdura Ouf Bessick
Av Tina Andersen Vågenes, studerer samfunnsgeografi og jobber i Sex og Politikk.
Fanget av trange rammer
Flere har spurt hvorfor #MeToo-kampanjen ikke tok av på det afrikanske kontinentet. Det finnes ikke et entydig svar, men flere faktorer har virket inn. Negative opplevelser og trakassering er ikke forbeholdt vestlige privilegerte kvinner, og behovet for at andre ser og tror på historien er universell. Trakassering og maktmisbruk foregår både i Norge og i Sør-Afrika, men historiene vi hører er fra vår egen kontekst i det liberale vesten. Konteksten i Sør-Afrika og nabolandene er radikalt annerledes enn både Norge og USA. Frykten for backlash, tilbakeslag, har blitt nevnt som hovedgrunnen til at bevegelsen har vært så lite utbredt. Flere som valgte å stå frem opplevde å bli latterliggjort av politi og på sosiale medier.1 Backlash gjør da frykten for negative konsekvenser reel, dersom man velger å stå frem.
Patriarkalske strukturer i samfunnet legger også store hindringer for dem som ønsker å stå frem. Aktivister nevner hvordan det i de fleste afrikanske land finnes en «culture of respectability», som kontrollerer såkalt respektabel atferd. Unge kvinner skal respektere eldre, og må ikke bringe skam over familien. Kvinner kan ikke være for ambisiøse eller suksessrike, for å ikke skremme bort menn som er interessert. Ikke minst regulerer det sinne og raseri mot urettferdighet. Ofre for trakassering og ulike former for seksuell vold opplever å selv få skylden. Ofte anklages de for å ha oppmuntret overgrep med påkledning eller oppførsel. Dette fører til store mørketall for seksuelle overgrep. Videre blir de som anklages for seksuelle overgrep og trakassering sjelden holdt ansvarlig. Mange land har ikke lovverk som spesifikt rammer seksuell trakassering på arbeidsplassen, mens de færreste offentlige organer og universiteter har retningslinjer for hvordan slike saker skal behandles.
I Sør-Afrika har debatten vært ledet an av universitetsstudenter som kjemper for en tryggere hverdag. I 2016, før #MeToo tok av, startet afrikanske kvinnelige studenter kampanjen #EndRapeCulture. Trakassering og voldtekt er et stort problem innenfor akademiske miljøer ved flere afrikanske universiteter. Flere studenter snakker nå ut om forelesere som presser dem til sex for å få bestått graden sin, og trusler dersom de forteller det til noen. Det er blant studentene #MeToo i stor grad har kommet frem. I land som Kenya, Uganda, Nigeria og Sierra Leone tok kvinnelige universitetsstudenter til sosiale medier for å protestere mot seksuell vold fra deres forelesere og veiledere.2
Men om den globale #MeToo-kampanjen ikke var den riktige plattformen, hvor skal de feministiske kampene tas? Unge afrikanske feminister velger å ta til nettet for å lufte frustrasjonen sin og for å snakke med hverandre. I januar 2018 raste debatten om en låt utgitt av den malawiske artisten Mwiza Chavula.3 Teksten, som oversatt fra chichewa oppfordrer til voldtekt, vakte voldsomme reaksjoner. Skal ytringsfriheten beskytte en populær artists ønske om å bruke språk som tydelig aksepterer voldtekt, eller finnes det grenser for hva man kan si? Diskusjonen om ytringsfriheten versus hensynet til å ikke støte eller fornærme, går lange runder både i Norge og i land som Malawi. Unge i Malawi meldte seg på debatten, som foregikk i stor grad i gruppesamtaler på Whatsapp. Chavula satt i arresten en periode, mens han selv hevdet å aldri ville «fornærme kvinner», og sangen ble fjernet fra større nettsider for musikkdeling. Arrestasjonen av artisten var kort, ettersom politiet ikke formelt kunne straffe ham for å synge om voldtekt. Saken førte til en økt interesse blant unge i Malawi til å diskutere problematiske tema, noe som ikke alltid er lett.
I nabolandet Zimbabwe førte politiske uroligheter, og en flere dager lang generalstreik, i januar 2019 til at kvinner i lavinntektsområder i og rundt hovedstaden Harare ble utsatt for overgrep av soldater. Under påskudd av å lete etter opphavsmennene til streiken, gikk soldater inn i fattige nabolag og voldtok kvinner. Aktivister i Zimbabwe rapporterte om hvordan voldtektsofrene ikke turte å gå til det offentlige helsevesenet for behandling, eller til politiet for å anmelde. Hvem skal tro deg når det nettopp er politi og soldater som har utsatt deg for overgrepet? I etterkant av hendelsene arrangerte feminister i Zimbabwe og den afrikanske diasporaen Black Wednesday.4 Flere postet innlegg under taggen #OurBodiesNotWarZones på sosiale medier. Kvinner kledde seg i svart og delte bilder på sosiale medier med støtteerklæringer til voldtektsofrene. Det er ikke nytt at myndigheter og militære bruker seksuell vold og trusler mot kvinner for å vise hvem som har makten. Likevel lagde kampanjen et rom for å snakke om overgrepene, og dele historiene med omverdenen.
Interseksjonalitet eller vestlig fokus?
Et annet spørsmål som dukker opp, er om det er plass innenfor feministbevegelsen til spørsmål om undertrykking og rasisme. De siste årene har begrepet interseksjonalitet begynt å prege unge feministers arbeid og aktivisme. Interseksjonalitet beskriver hvordan flere former for undertrykking og marginalisering virker sammen – der en svart kvinne vil oppleve mer marginalisering enn en svart mann, og en arbeidsledig kvinne mer enn en kvinne i arbeid. Kjønn, seksualitet, funksjonsevne og klasse henger sammen, og må sees sammen.
Det vestlige fokuset i den rådende feministiske diskursen har møtt motstand. Gjennom feminiseringen av arbeidsmarkedet har kvinner gått ut i lønnet arbeid, fra å tidligere hovedsakelig gjøre ulønnet arbeid i hjemmet. Dette har vært en hovedfane for den liberale feminismen i flere tiår. For mange kvinner har utviklingen vært positiv – likevel har den negative virkninger for noen grupper kvinner. Om kvinner skal ut i lønnet fulltidsarbeid, må noen andre nødvendigvis passe barna deres og holde huset i stand, dersom samfunnet ikke tilrettelegger for at arbeidende foreldre klarer det selv. Disse andre, som tar lavtlønnet arbeid i private hjem som barnepass og husvask, er i stor grad kvinner fra det globale sør. Flere emigrerer langt for å jobbe og forsørge familien i hjemlandet. De gjør omsorgsarbeidet som frigjør mer privilegerte kvinner til å satse på mer krevende karrierer, men havner selv i en prekær situasjon. Om de selv har barn som de må forlate, må andre igjen ta ansvaret og omsorgen i hjemlandet.
Den nye feminismen må se de globale strukturene i ett, og ikke glemme kvinner i det globale sør. Den liberale feminismen som har dominert har gjennomgående slitt med klassebevisstheten. I Feminism for the 99 Percent – a manifesto (2019) beskriver forfatterne hvordan kjønn har blitt fjernet fra både rase og klasse, der den klassiske feministbevegelsen har fokusert på å få kvinner ut av hjemmet, og inn i arbeid.5 Forfatterne trekker linjer til koloniale strukturer, og hvordan hvite velstående kvinner godtok, og også internaliserte selv, synet på kvinner i det globale sør som mindre verdt. De argumenterer for at dette synet har lagt føringer for den feministiske kampen, selv i dag. Den liberale feminismens fokus på å få kvinner ut av hjemmet og inn på store arbeidsplasser, tar lite hensyn til hvordan marginaliserte kvinner har ansvar for hus og familie, og gjerne har flere jobber innenfor den uformelle sektoren.
Den nye feminismen kan ikke fortsette i samme spor om den skal være relevant for mennesker utover den hvite middelklassen. Begrepet interseksjonalitet har møtt motstand i enkelte feministgrupper. Hvorfor skal feministbevegelsen også ta kampen mot ikke bare klasseskiller og sexisme, men også rasisme? Har man ikke nok med å fjerne sexistiske strukturer i samfunnet? Forfatterne av manifestet presiserer hvorfor det nettopp er feminismen som skal ta alle disse kampene under ett. Flere forstår koblingen mellom klassekamp og kvinnekamp – arbeiderkvinner har hatt en avgjørende betydning for kampen for likestilling, selv om middelklassefeminister har dominert. Koblingen til rasisme virker svakere for mange. Men dagens feminisme er klar på at rasisme og sexisme henger sammen med andre former for diskriminering. De kan ikke sees separert, men må løftes sammen.
Hvordan kan så dagens feminisme løfte det interseksjonelle perspektivet på en fornuftig måte? Flere bruker litteratur og prosa for å tøye de noe snevre rammene til liberal vestlig feminisme. Dette har den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie brukt sitt forfatterskap til. For mange er hun kjent for sin TedTalk fra 2013, der hun forteller om reisen hennes for å finne sin feministiske identitet. Adichie forteller levende om motsetningene ved å være en moderne feminist, og samtidig passe inn i det nigerianske samfunnets rammer for hvordan relasjoner mellom kjønnene skal foregå. Hun stiller spørsmål om det er plass til afrikanske kvinner innenfor den tradisjonelle feminismen. Hennes roman Americanah (2013) utforsker hvordan ulike former for undertrykking rammer romanens hovedperson, en svart ung kvinne fra Nigeria som prøver lykken i USA. Hennes korte manifest We Should All Be Feminist (2014) er en skriftlig sammenfatning av talen.6
Adichie er ikke alene om å utforske hvordan opplevelsen av å være svart kvinne og feminist er annerledes fra den tradisjonelle vestlige feminismen. Afro-amerikanske forfattere som Bell Hooks og Roxane Gay har banet vei med tekster om den vanskelige balansegangen mellom å være en god feminist, svart kvinne og samtidig leve sitt eget liv. Gays essaysamling Bad Feminist (2014) tar blant annet harde oppgjør med rasisme og undertrykking fra hvite feminister. Hennes egen kamp for å bli tatt seriøst som professor, som en svart kvinne av immigranter, er en grunnstein i arbeidet hennes. Det pan-afrikanske nettmagasinet African Feminism dekker ulike tema innenfor likestilling, kjønn og feminisme på det afrikanske kontinentet. Skribentene forsøker å dekke afrikansk feminisme, men mest av alt bruker de feminismen for å beskrive egen hverdag. Afrikansk feminisme er ikke det samme som liberal vestlig feminisme, ettersom konteksten, historien og erfaringene er helt ulike. Å ta tilbake begrepet og bruke det i sin egen kontekst blir da nødvendig for å utvikle feminismen til å bli sterkere og bredere. Den nye feminismen må klare å se utover sin egen kontekst, og se de globale undertrykkende strukturene sammen med sin kamp. Bare slik kan alle bli fri.
Sluttnoter
1 Bhalla og Lazareva. «Why Africa’s #MeToo is more a murmur than an outcry».
Reuters. 08.03.2019. https://www.reuters.com/article/us-womens-day-africa-metoo-feature/why-africas-metoo-is-more-a-murmur-than-an-outcry-idUSKCN1QP1VO
2 Gouws, Amanda. «#MeToo isn’t big in Africa. But women have launched their own versions». The Conversation. 07.03.2019. https://theconversation.com/metoo-isnt-big-in-africa-but-women-have-launched-their-own-versions-112328
3 Mande, Alick. «Hip hop artist Chavula arrested over rape song: hands himself over to Malawi police». Nyasa Times. 19.01.2018. https://www.nyasatimes.com/hip-hop-artist-chavula-arrested-rape-song-hands-malawi-police/
4 Chingono, Nyasha. «Women in Zimbabwe demand action over alleged army rapes». The Guardian. 31.01.2019. https://www.theguardian.com/global-development/2019/jan/31/women-in-zimbabwe-demand-action-over-alleged-army-rapes-black-wednesday
5 Arruzza, Bhattacharya og Fraser. «Feminism For The 99 Percent. A Manifesto”. 2019.
6 Adichie, Chimamanda Ngozi. «We Should All Be Feminists”. 2014.