Hvordan Kautsky gjør Karl Marx til en gjennomsnittsliberaler
Av V.I. Lenin
Det hovedspørsmålet Kautsky behandler i sin brosjyre, er spørsmålet om det grunnleggende innhold i den proletariske revolusjon, nemlig proletariatets diktatur. Dette er et spørsmål som har den største betydning for alle land, især for de framskredne, især for de krigførende land, og især på det nåværende tidspunkt. En kan uten overdrivelse si at det er det viktigste spørsmål i hele den proletariske klassekamp. Derfor er det nødvendig å ofre særlig oppmerksomhet på det.
Kautsky formulerer spørsmålet slik: «Motsetningen mellom de to sosialistiske retninger» (dvs. bolsjevikene og ikke-bolsjevikene) er «motsetningen mellom to grunnforskjellige metoder: den demokratiske og den diktatoriske». (Side 3.)
La oss slå fast i forbigående at når Kautsky kaller ikke-bolsjevikene i Russland, dvs. mensjevikene og de sosialrevolusjonære, sosialister, så går han ut fra deres navn, dvs. et ord, og ikke ut fra deres virkelige plass i kampen mellom proletariatet og borgerskapet. For en glimrende forståelse og anvendelse av marxismen! Men dette skal vi komme utførligere inn på siden.
Nå må vi ta for oss hovedpunktet: Kautskys store oppdagelse av den «avgjørende motsetningen» mellom den «demokratiske og den diktatoriske metode». Dette er kjernen i spørsmålet. Dette er kvintessensen av Kautskys brosjyre. Og dette er et så fryktelig teoretisk rot, en så fullstendig fornektelse av marxismen at Kautsky sant å si har lagt Bernstein langt etter seg.
Spørsmålet om proletariatets diktatur er et spørsmål om forholdet mellom den proletariske stat og den borgerlige stat, mellom det proletariske demokrati og det borgerlige demokrati. En skulle tro at dette måtte være soleklart. Men akkurats om en gymnaslærer som har tørket inn av å terpe de samme historiebøkene, snur Kautsky trassig ryggen til det 20. århundre og ansiktet mot det 18. århundre, og for hundrede gang, utrolig kjedelig, i en hel rekke paragrafer, tygger han opp igjen den gamle leksa om det borgerlige demokratis forhold til absolutismen og middelalderen.
Det høres faktisk som om han tygde drøv i sovne. Dette betyr jo at han ikke skjønner noen verdens ting. En må smile av Kautskys anstrengelser for å gi det utseende av at det fins folk som preker «forakt for demokratiet» (side 11) osv. Kautsky ser seg nødt til å tilsløre og forkludre spørsmålet med slikt snikk-snakk, for han stiller spørsmålet på liberalt vis, han taler om demokrati i sin alminnelighet og ikke om det borgerlige demokrati, han unngår til og med dette presise klassebegrepet og legger vinn på å snakke om det «førsosialistiske» demokratiet. Denne ordgyteren vier nesten en tredjepart av brosjyren, tjue sider av i alt sekstitre, til dette pratet, som er så behagelig for borgerskapet, da det går ut på å forskjønne det borgerlige demokrati og tilslører spørsmålet om den proletariske revolusjon.
Men tittelen på Kautskys brosjyre er jo tross alt Proletariatets diktatur. Alle vet at nettopp dette er kjernen i Marx' lære. Og etter en masse utenomsnakk var Kautsky nødt til å sitere Marx' ord om proletariatets diktatur.
Hvordan han, «marxisten», gjorde det, ja det er den rene komedie. Hør bare:
«Dette synet» (som Kautsky kaller «forakt for demokratiet») «bygger på et eneste ord av Karl Marx.» Det sier Kautsky bokstavelig på side 20. Og på side 60 er dette til og med gjentatt i den form at de (bolsjevikene) «i rette tid husket det lille ordet» (bokstavelig slik står det – des Wörtchens!! ) «om proletariatets diktatur, som Marx brukte i et brev en gang i 1875.»
Her er Marx' «lille ord»:
«Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med revolusjonær forvandling av det ene til det andre. Til dette svarer også en politisk overgangsperiode hvor staten ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.»
Å kalle denne berømte setning av Marx, som trekker fasiten av hele hans revolusjonære lære, «et eneste ord» og tilmed et «lite ord» er for det første en hån mot marxismen. Det betyr en fullstendig fornektelse av den. En må ikke glemme at Kautsky kan Marx nesten utenat. Skal en dømme etter alt det han har skrevet, har han en rekke skuffer i skrivebordet sitt eller i hodet. Der er alt det Marx har skrevet sortert på den omhyggeligste måte, ferdig til å siteres på stående fot. Kautsky må vite at både Marx og Engels, i brevene og i de offentliggjorte verkene, gjentatte ganger talte om proletariatets diktatur, før og særlig etter Pariser-kommunen. Kautsky må vite at formelen «proletariatets diktatur» bare er en mer historisk konkret og vitenskapelig eksakt formulering av proletariatets oppgave å «knuse» den borgerlige statsmaskin. Fra1852 til 1891, i førti år, talte både Marx og Engels om denne oppgaven når de sammenfattet erfaringene fra revolusjonen i 1848 – og enda mer i 1871.
Hvordan skal en forklare denne uhyrlige forvrengningen av marxismen fra den marxistiske skriftkloke Kautsky? Når det gjelder de filosofiske røttene til denne foreteelse, så dreier det seg om erstatning av dialektikken med eklektisisme og sofisteri. Kautsky er fra før en mester i slik erstatning. Sett fra et praktisk-politisk synspunkt dreier det seg om underdanighet mot opportunistene, dvs. i siste instans mot borgerskapet. Siden krigen brøt ut har Kautsky gjort stadig raskere framskritt i kunsten å være marxist i ord og lakei for borgerskapet i handling, og han har utviklet seg til en virtuos i denne kunsten.
En blir enda mer overbevist i om dette når en ser hvor glimrende Kautsky har «fortolket Marx' «lille ord» om proletariatets diktatur. Hør:
«Marx forsømte dessverre å vise oss mer inngående hvordan han forestilte seg dette diktaturet…» (Dette er en tvers igjennom løgnaktig renegatfrase, for Marx og Engels har i virkeligheten gitt oss en rekke meget utførlige fingerpek, som den marxistiske skriftlærde Kautsky bevisst forbigår) «… Bokstavelig betyr ordet diktatur avskaffelse av demokratiet. Men i bokstavelig mening betyr dette ordet selvsagt også enevelde for en enkeltperson som ikke er bundet av noen lover – et enevelde som bare skiller seg fra despotismen ved at det ikke betraktes som en varig statsinstitusjon, men som en forbigående nødutvei. Uttrykket «proletariatets diktatur», følgelig ikke diktatur for en enkeltperson, men for en klasse, utelukker i seg selv muligheten av at Marx her tenkte på et diktatur i ordets bokstavelige mening.
Han taler her ikke om en styreform, men om en tilstand som nødvendigvis må oppstå overalt hvor proletariatet har erobret den politiske makt. Et bevis på at Marx i dette tilfelle ikke tenkte på en styreform, er den kjensgjerning at han mente at England og Amerika kunne overgangen foregå på fredelig, dys. På demokratisk vis.» (Side 20.)
Vi har med hensikt sitert dette resonnementet i sin helhet for at leseren klart skal kunne se hvilke metoder «teoretikeren» Kautsky bruker.
Kautsky valgte å ta fatt på spørsmålet slik at han begynte med en definisjon av «ordet» diktatur. Utmerket. Enhver har en hellig rett til å gripe et spørsmål an akkurat som han ønsker. En må bare skjelne mellom en alvorlig og ærlig måte å gripe det an på og en uærlig. Den som ønsker å behandle saken alvorlig på denne måten, burde ha gitt sin egen definisjon av «ordet». Da ville spørsmålet være stilt ærlig og greit. Kautsky gjør ikke det. «Bokstavelig», skriver han, «betyr ordet diktatur avskaffelse av demokratiet.»
For det første er dette ikke noen definisjon. Hvis Kautsky ønsket å unngå å gi en definisjon av begrepet diktatur, hvorfor valgte han denne måten å gripe saken an på?
For det andre er den åpenbart uriktig. Det er naturlig for en liberaler å tale om «demokratiet» i sin alminnelighet, men en marxist vil aldri glemme å spørre: «for hvilken klasse?» Enhver vet f.eks. (og «historikeren» Kautsky vet det også) at opprør eller til og med sterk gjæring blant slavene i oldtiden straks avslørte at den antikke stat i sitt vesen var slaveeiernes diktatur. Avskaffet dette diktaturet demokratiet blant slaveeierne og for dem? Alle vet at det ikke gjorde det.
«Marxisten» Kautsky sa dette fryktelige sludderet og denne usannheten fordi han har «glemt» klassekampen …
For å gjøre Kautskys liberale og løgnaktige påstand om til en marxistisk og sann, må en si: diktaturet betyr ikke nødvendigvis avskaffelse av demokratiet for den klassen som utøver diktaturet over de andre klassene, men det betyr nødvendigvis avskaffelse (eller en meget vesentlig innskrenkning, og det er også en form for avskaffelse) av demokratiet for den klassen som diktaturet utøves over eller er rettet mot.
Men hvor sann denne påstanden enn kan være, så gir den likevel ikke noen definisjon av diktaturet.
La oss se på Kautskys neste setning: «… Men selvsagt, tatt i bokstavelig mening, betyr dette ordet også et ene-herredømme for en enkeltperson som ikke er bundet av noen lover …»
Lik en blind valp som tilfeldig stikkers nuten snart hit og snart dit, har Kautsky her uforvarende snublet over en riktig tanke (nemlig at diktatur er et styre som er ubundet av alle lover), men likevel har han ikke gitt noen definisjon av diktaturet. Dessuten har han uttalt en åpenbar historisk usannhet, nemlig at diktaturet betyr en enkeltpersons herredømme. Dette er også grammatisk uriktig, for et diktatur kan også utøves av en gruppe personer, et oligarki eller en klasse osv.
Videre peker Kautsky på forskjellen mellom diktatur og despotisme. Enda han sier noe som åpenbart er uriktig, skal vi ikke komme inn på det, siden det er helt uten sammenheng med det spørsmålet som interesserer oss. Alle kjenner Kautskys tilbøyelighet til å vende seg fra det 20. århundre til det 18., og fra det 18. århundre til den klassiske oldtid, og vi håper at det tyske proletariatet vil ta hensyn til denne hans tilbøyelighet når det har vunnet sitt diktatur, og f.eks. utnevne ham til gymnaslærer i oldtidens historie. Å prøve å vri seg unna en definisjon av proletariatets diktatur med filosofering om despotismen er enten en tjukk dumhet eller særdeles ubegavet svindel.
Som resultat får vi at da Kautsky skulle snakke om diktaturet, så lirte han av seg en mengde åpenlys usannhet, men ga ingen definisjon. Hvis han ikke stolte på sine egne åndsevner, kunne han ha tydd til sin hukommelse og dratt fram av sine «skuffer» alle de tilfellene da Marx taler om diktaturet. Hvis han det hadde gjort, ville han sikkert enten kommet til følgende definisjon eller til en som i realiteten faller sammen med den:
Diktaturet er herredømme som bygger direkte på makt og er ubundet av lover.
Proletariatets revolusjonære diktatur er et herredømme som er vunnet og opprettholdes ved at proletariatet bruker vold mot borgerskapet, et herredømme som er ubundet av lover.
Og denne enkle sannhet, en sannhet som er soleklar for enhver klassebevisst arbeider (som representerer massene og ikke et øvre lag av småborgerlige slyngler som er blitt bestukket av kapitalistene ,slik som sosialimperialistene i alle land), denne sannheten som er innlysende for enhver representant for de utbyttede klasser som kjemper for sin frigjøring, denne sannheten som er uomtvistet for enhver marxist, må en «dra ut med håndemakt» av den høylærde Kautsky. Hva er forklaringen på dette? Ganske enkelt den lakeiånden som har gjennomsyret lederne for Den annen internasjonale, som er blitt foraktelige spyttslikkere i borgerskapets tjeneste.
Kautsky laget først en taskenspillerkunst ved å forkynne det åpenbare sludder at ordet diktatur i dets bokstavelige mening betyr diktatur for en enkeltperson, og siden – på grunnlag av dette taskenspillerstykket! – forkynte han at følgelig må Marx' ord om diktaturet ikke oppfattes bokstavelig (men slik at diktaturet ikke innebærer revolusjonær vold, men «fredelig erobring av flertallet under det borgerlige – legg merke til det – «demokrati»).
En må skjelne mellom en «tilstand» og en «styreform», skjønner De. Et vidunderlig dypt skille: Det er som å trekke et skille mellom dumhets-«tilstanden» hos en mann som resonnerer tåpelig, og «formen» for hans dumhet!
Kautsky finner det nødvendig å fortolke diktaturet som en «tilstand av herredømme» (ordrett det uttrykket han bruker på neste side, s. 21), for da forsvinner den revolusjonære vold og den voldelige revolusjon. En «tilstand av herredømme» er en tilstand som ethvert flertall befinner seg i under … «demokratiet»! Takket være et slikt svindlerknep forsvinner revolusjonen i en fei.
Men knepet er for plumt og kommer ikke til å redde Kautsky. En kan ikke skjule den kjensgjerning at diktaturet forutsetter og innebærer en «»tilstand» som er ubehagelig for renegater, en tilstand av revolusjonær voldsanvendelse fra en klasse mot en annen. Det meningsløse i å sette et skille mellom en «tilstand» og en «styreform» blir åpenbart. Å tale om styreformer i denne forbindelse er trefold tåpelig, for enhver skolegutt vet at monarki og republikk er to forskjellige styreformer. Det er nødvendig å forklare herr Kautsky at begge disse styreformer, som alle overgangs «former for styre» under kapitalismen, bare er avarter av den borgerlige stat, dvs. av borgerskapets diktatur.
Og endelig er det å tale om styreformer ikke bare en dum, men også en meget plump forfalskning av Marx, som her klart og tydelig taler om den ene eller andre form eller type av stat og ikke omstyreformer.
Den proletariske revolusjon er umulig uten voldelig ødeleggelse av den borgerlige statsmaskin og uten at den blir erstattet med en ny, som for å tale med Engels «ikke lenger» er «en stat i ordets egentlige betydning».
Men Kautsky finner det nødvendig å tilsløre og lyve om alt dette – hans renegatstandpunkt krever det.
Se hvilke ynkelige utflukter han tyr til.
Første utflukt… «Beviset på at Marx i dette tilfelle tenkte på en styreform, er den kjensgjerning at han mente at i England og Amerika var en fredelig revolusjon, dvs. en revolusjon med demokratiske midler, mulig.»
Styreformen har absolutt ikke noe med dette å gjøre, for det fins monarkier som ikke er typiske for den borgerlige stat, f.eks. slike som ikke har noen militærklikk, og det fins republikker som er helt typiske i så måte, f.eks. slike som har en militærklikk og et byråkrati. Dette er et alminnelig kjent historisk og politisk faktum, og det vil ikke lykkes Kautsky å forfalske det.
Hvis Kautsky hadde ønsket å resonnere på en alvorlig og hederlig måte, ville han ha spurt seg selv: fins det historiske lover for revolusjonen som ikke kjenner noe unntak? Og svaret ville blitt: nei, det fins ingen slike lover. Slike lover gjelder bare det typiske, det som Marx en gang kalte det «ideelle», i betydningen den gjennomsnittlige, normale, typiske kapitalisme.
Videre. Var det i syttiårene noe som satte England og Amerika i en særstilling med hensyn til det som vi nå diskuterer? Det er innlysende for enhver som har noe som helst kjennskap til vitenskapens krav når det gjelder historiske problemer, at dette spørsmålet må stilles. Å unnlate å stille det betyr å forfalske vitenskapen, å innlate seg på sofisteri. Og når dette spørsmålet er stilt, kan det ikke være noen tvil om svaret: proletariatets revolusjonære diktatur er vold mot borgerskapet, og nødvendigheten av denne vold skyldes i særdeleshet, som Marx og Engels gang på gang har forklart på den mest inngående måte (særskilt i «Borgerkrigen i Frankrike» og i forordet til den) den ting at det eksisterer en militærklikk og et byråkrati. Men det var nettopp disse institusjoner som ikke eksisterte nettopp i England og Amerika og nettopp i syttiårene, da Marx gjorde sin bemerkning! (Men nå eksisterer de både i England og i Amerika.)
Kautsky er nødt til å drive den rene svindel over hele linjen for å dekke over sin faneflukt.
Og legg merke til hvordan han her uforvarende viste sine eselører: han skrev «fredelig», dvs. på demokratisk vis!!!
Da Kautsky definerte diktaturet, gjorde han sitt ytterste for å skjule for leseren det som er hovedkjennetegnet på dette begrepet, nemlig revolusjonær vold. Men nå er sannheten kommet for dagen: det er spørsmål om motsetningen mellom fredelige og voldelige omveltninger.
Her ligger hunden begravd. Kautsky trengte alle disse utfluktene, sofisteriene og svindelaktige falskneriene for å ta avstand fra den voldelige revolusjon og skjule at han tar avstand fra den, dvs. sin overgang til den liberale arbeiderpolitikken, dvs. til borgerskapet. Her ligger hunden begravd.
«Historikeren» Kautsky forfalsker historien så skamløst at han «glemmer» den grunnleggende kjensgjerning at den førmonopolistiske kapitalisme – som nettopp nådde sitt høydepunkt i syttiårene idet 19. århundre – i kraft av sine grunnleggende økonomiske trekk, som særlig typisk kom til uttrykk i England og Amerika, utmerket seg ved forholdsvisstor freds- og frihetskjærlighet. Imperialismen derimot, dvs. monopolkapitalismen, som først er endelig modnet i det 20. århundre, utmerker seg i kraft av sine grunnleggende økonomiske trekk ved minst freds- og frihetskjærlighet og størst utvikling av militarismen overalt. Å unnlate å legge merke til dette» når en diskuterer om en fredelig eller voldelig omveltning er typisk eller sannsynlig, betyr å synke ned til å bli den mest ordinære lakei for borgerskapet.
Annen utflukt. Pariskommunen var proletariatets diktatur, men den ble valt med alminnelig stemmerett, dvs. uten å frata borgerskapet stemmeretten, dvs. . «på demokratisk vis». Og Kautsky sier triumferende: « … Proletariatets diktatur var for Marx» (eller ifølge Marx) «en tilstand som med nødvendighet følger av det rene demokrati, hvis proletariatet utgjør flertallet» (bei uberwiegen dem Proletariat, s. 21).
Dette argumentet til Kautsky er så fornøyelig at en i sannhet lider av en virkelig embarras de richesses (vanske på grunn av den mengde svar som kan gis på det). For det første er det en kjent sak at blomsten, generalstaben, de øvre lag av borgerskapet hadde flyktet fra Paris til Versailles. I Versailles var «sosialisten» Louis Blanc – hvilket forresten viser løgnaktigheten i Kautskys påstand om at «alle retninger» i sosialismen deltok i Kommunen. Er det ikke latterlig å fram-stille delingen av innbyggerne i Paris i to krigførende leirer, derav en som samlet hele det stridbare, politisk aktive borgerskap, som «rent demokrati» med «alminnelig stemmerett»?
For det andre førte Pariskommunen krig mot Versailles som Frankrikes arbeiderregjering mot den borgerlige regjeringen. Hva har det «rene demokrati» og den «alminnelige stemmerett» å gjøre med dette når Paris avgjorde Frankrikes skjebne? Når Marx fant at Kommunen hadde gjort en feil ved å unnlate å beslaglegge banken, som tilhørte hele Frankrike, gikk han da ut fra det «rene demokratis» prinsipper og praksis?
Det er virkelig tydelig at Kautsky skriver i et land hvor politiet forbyr folk åle «flokkevis», ellers ville Kautsky blitt drept av latter.
For det tredje. Jeg tillater meg ærbødig å minne Kautsky, som kan Marx og Engels utenat, om følgende vurdering av Pariskommunen som Engels har gitt ut fra «det rene demokrati»:
«Har disse herrer» (de antiautoritære) «noensinne sett en revolusjon? En revolusjon er utvilsomt den mest autoritære ting som eksisterer. Den er en handling der endel av befolkningen påtvinger den andre sin vilje ved hjelp av geværer, bajonetter og kanoner – autoritære midler, om det fins noe slikt; og hvis den seirende part ikke ønsker å ha kjempet forgjeves, må den opprettholde dette herredømme ved hjelp av den skrekk som våpnene deres inngir de reaksjonære. Ville Pariskommunen ha holdt seg en eneste dag hvis den ikke hadde støttet seg til det væpnede folkets autoritet mot borgerskapet? Bør vi ikke tvert imot klandre den for at den ikke brukte den i tilstrekkelig grad?»
Her har De Deres «rene demokrati»! Sånn som Engels ville ha gjort narr av den vulgære småborgeren, «sosialdemokraten» (i den franske betydning av ordet fra førtiårene og i den felleseuropeiske betydning fra 1914–1918), som fant på å snakke om «rent demokrati» i et samfunnsom er delt i klasser!
Men dette får greie seg. Det er umulig å regne opp alle de mange enkelte meningsløshetene Kautsky kommer med, for hver eneste setning han sier, er en bunnløs avgrunn av renegatvesen.
Marx og Engels analyserte Pariskommunen på den mest inngående måte og viste at dens fortjeneste ligger i dens forsøk på å knuse, slå i stykker den «ferdige statsmaskin». Marx og Engels anså denne slutningen for å være så viktig at dette var den eneste rettelse de gjorde i 1872 i det (delvis) «foreldede» programmet i «Det kommunistiske manifest». Marx og Engels viste at Pariskommunen hadde avskaffet hæren og byråkratiet, hadde avskaffet parlamentarismen, hadde tilintetgjort «snylteutveksten staten» osv., men vismannen Kautsky har tatt på seg sin nattlue og gjentar eventyret om det «rene demokrati» som liberale professorer har fortalt tusenvis av ganger.
Det var ikke uten grunn Rosa Luxemburg sa den 4. august 1914 at det tyske sosialdemokrati nå er et stinkende lik.
Tredje utflukt. «Når vi taler om diktaturet som en styreform, kan vi ikke tale om diktaturet til en klasse, for, som vi alt har framholdt, kan en klasse bare herske, men ikke styre …» Det er «organisasjoner» eller »partier» som styrer.
De roter. De roter grufullt, herr «konfusjonsråd»! Diktaturet er ikke en «styreform»; dette er noe latterlig tøv. Og Marx taler ikke om en «styreform», men om statens form eller type. Det er noe helt, helt annet. Det er også fullstendig galt å si at en klasse ikke kan styre; slikt sludder kunne bare sies av en «parlamentarisk kretiner», som ikke ser noe annet enn borgerlige parlamenter og ikke legger merke til noe annet enn «regjerende partier». Hvilket som helst europeisk land kan forsyne Kautsky med eksempler på den herskende klasses styre, f.eks. godseiernes i middelalderen, trass i at de ikke var skikkelig organisert.
Summa summarum: Kautsky har forvrengt begrepet proletariatets diktatur på en helt makeløs måte og forvandlet Marx til en ordinær liberaler. Dvs. han er selv sunket ned til samme nivå som en liberaler som lirer av seg banale fraser om det «rene demokrati», forskjønner og tilslører klasseinnholdet i det borgerlige demokrati og framfor alt tar avstand fra bruk av revolusjonær vold fra den undertrykte klasses side. Ved å «fortolke» begrepet «proletariatets revolusjonære diktatur» slik at den undertrykte klasses bruk av vold mot sine undertrykkere er for-vunnet, har Kautsky slått verdensrekorden i liberal forvanskning av Marx. Renegaten Bernstein har vist seg å være rene valpen sammenliknet med renegaten Kautsky.
Oktober – november 1918.