Hvordan forsvare Norge?

Av Per Gunnar Skotåm

2018-04


– Ingenting er mer verdt enn frihet og uavhengighet, sa Ho Chi Mihn, lederen for Vietnams frigjøringskamp, først mot franskmennene og deretter mot USA. Dette er utgangspunktet for enhver forsvarsdebatt, særlig i et land som Norge.

I denne artikkelen utfordrer jeg en av de viktigste premissleverandørene for norsk forsvarspolitikk, tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Ikke bare utfordrer han viktige sider ved Rødt sin forsvarspolitikk, men også dagens, rådende forsvarspolitikk.

Per-Gunnar Skotåm er sentralstyremedlem i Rødt, sitter på fylkestinget i Nordland og i kommunestyret i Fauske.
Foto: ukjent

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Diesen har medvirket til det som i dag er norsk forsvarspolitikk fra han var en del av planleggingstaben som medlem av Forsvarets Overkommando/Hærstaben og var med å gi ut «Reform eller Nederlag: Landforsvarets operative ide’ ved en skillevei.» Forsvarsstudier 4/1988.1

Han var seinere en vesentlig bidragsyter til utformingen av «Stortingsmelding 16 – Langtidsplanen for Forsvaret i 1992».2

Sverre Diesen bidro både til det teoretiske grunnlaget og den praktiske utforminga av Forsvaret som det utviklet seg gjennom 1990-åra og utover på 2000-tallet fram til det Forsvaret vi har i Norge i dag. Han tjenestegjorde som forsvarssjef fra 1. april 2005 fram til han gikk av for aldersgrensen 1. oktober 2009. I hele sin militære yrkeskarriere har han vært en aktiv analytiker og debattant, og er det fortsatt i dag. Diesen er en aktiv forsvarer av innkjøpet av de 52 nye kampflyene, F-35 Lightning II, og går i debatten imot de som mener at en generell styrking av Hæren er løsningen på framtidas utfordringer for forsvar av Norge. Tydeligst kommer dette til uttrykk i artikkelen «Kampfly eller hærstyrker» i Norsk Militært Tidsskrift nr. 2/2016.3

Dette utdypes ytterligere i to påfølgende artikler i år med tittelen «Forstår vi dagens Norske forsvarsproblem?».4

Det er ikke mulig å øve Diesen rettferdighet ved i kortform forsøke å gjengi hans hovedpremiss og konklusjoner. Artiklene er på til sammen 30 sider.

Hva mener Diesen?

Dette er slik jeg forstår Diesen:

– Det er kun et effektivt og stort jagerflykorps av typen F-35 som kan mobiliseres på noen timer, og kan påføre en militær angriper store tap hvor som helst i Norge.

– Hærens begrensede størrelse og utplassering i indre Troms og Østerdalen har ingen evne til dette med unntak av operasjoner nært der de er plassert. En økning i hærstyrkene vil ikke oppnå dette uten en massiv oppbygning av hærstyrker over hele landet, noe som vil sprenge alle akseptable økonomiske rammer. En så sterk styrking av Hæren på bekostning av jagerflyvåpenet vil bety at flere jagerfly må brukes til å forsvare de samme hærstyrkene fra lufta. Dette betyr et lavere antall fly til angrep mot en angriper mot norsk territorium.

– Hæren i indre Troms er i dag ikke plassert for de to sannsynlige angrepsscenarier fra Russland:

1) En militær aksjon mot Norge, fortrinnsvis i nord, for å presse Norge i en bestemt politisk retning. En landgang i nord vil ikke ha som mål å okkupere norsk territorium over tid, men være et middel for å oppnå en bestemt politisk hensikt. En slik aksjon kan også ha til hensikt å oppnå varig kontroll over norske havområder/rettigheter og ha territorielle mål for deler av Svalbard.

En slik konfrontasjon med Russland kan fort bli for stor for Norges forsvar, men likevel ikke være stor nok til at NATO vil aktivere artikkel 5 og komme Norge til unnsetning. Norge vil da være tjent med at en slik konflikt eskaleres slik at NATO ikke har annet valg enn å engasjere seg for å ikke miste all troverdighet overfor alle (mindre) alliansepartnere.

2) Det andre scenarioet er at det allerede er en stor konfliktsituasjon/krig mellom Russland og deler av NATO et annet sted i (sentral) Europa. Artikkel 5 kan allerede være aktivert, og Norge er da per definisjon i krig med Russland. Utfra Russlands behov for å oppnå større geografisk avstand mellom sine viktige baser og styrker på Kola – samt behovet for ytterligere etterretning, strategisk dybde og kontroll over nordområdene – rykker Russland inn og tar kontroll over Finnmark fram til områdene av Troms som topografisk ikke er høvelig for hjul og beltegående panserstyrker.

I begge disse scenarioene vil brigaden i Nord Norge være plassert i garnisoner som er langt unna det aktuelle stridsområdet. Alt fra 300 til 900 km unna om dette skjer på fastlandet i nord. Ved angrep mot andre deler av fastlands-Norge, snakker vi om avstander på 1000–2000 km.

Å forflytte Brigade Nord5 på i hovedsak E6 nordover, på forholdsvis smale veier med havet på ei side og fjellet på den andre, gjør at russiske flystyrker og rakettartilleri vil kunne desimere de norske styrkene bit for bit og uten at en vil kunne ta opp kampen mot inntrengeren. Om brigaden skal transporteres motsatt vei, snakker vi om en omfattende logistisk operasjon med kombinasjon av fly, ferger, containerskip og lastebiler for forflytning og stridsmessig utgruppering. En dobling av hæren i Troms vil ikke forandre på dette topografiske og geografiske premisset, men i beste fall gjøre at norske styrker ikke kommer til kamp for å bidra til å kaste fienden ut. I verste fall vil dobbelt så mange menneskeliv og dobbelt så mye materiell gå tapt.

Jeg anbefaler alle som er interessert i dagens forsvarsutfordringer, å sette seg inn i Diesens artikler. Han har NATO som hovedpremiss for hele sin forsvarsmessige tenking. Det er ikke uvanlig at tidligere forsvarssjefer eller annet høytstående befal etter fratreden er friere til å utfordre den politikken de tidligere tjenestegjorde under. Siden Diesen aldri har valgt lettvinte eller populære standpunkt, må det antas at han fullt og helt mener at Norge er best tjent med integrering i og underlagt NATOs kommandostruktur. Han argumenterer for at Norge må evne å trigge aktiv støtte fra NATO, sjøl i en situasjon med en begrensa provokasjon fra et naboland (les: Russland). Diesen deler i likhet med resten av det etablerte forsvarspolitiske Norge perspektivet om at det kun er én mulig konflikt eller et krigsscenario – med Russland: Russland er uberegnelig, aggressivt og ekspansivt.

Det er anneksjonen og tilbakeføringen av Krim i 2014 til Russland som er eksemplet på at dette er tilfellet. I tillegg påstanden, med en ikke ubetydelig sannhetsgehalt, om at russiske spesialsoldater deltok og deltar i krigstjeneste i de tidligere ukrainske provinsene Donetsk og Luhansk som har erklært seg uavhengig av Ukraina. Dette har fått navnet hybridkrigføring i militær terminologi, infiltrasjon av tropper i sivile miljøer som del av en konflikt med lav intensitet.

Løfter en blikket og observerer objektivt uten forhandsdefinerte fiendebilder, er det mulig å trekke andre slutninger. Da er det mulig å karakterisere Russlands handlinger som defensive tiltak i en situasjon hvor NATO innlemmer land etter land i NATO langs Russlands grenser. Observert fra Russlands side oppfattes det som om en omringning fra NATO (les: USA) sin side. I en situasjon hvor det var risiko for at USA kunne tenkes å innlemme Ukraina i NATO og opprette en base på Krim, måtte Russland ut fra sine historiske erfaringer komme situasjonen i forkjøpet.

Norske utfordringer

Før jeg drøfter de norske forsvarsutfordringene, trengs en drøfting av hvilke sikkerhetsutfordringer Norge har.

Russland er en stormakt og verdens største land i areal. Konflikter som Russland vil kunne ha med USA eller EU ved sine grenser, vil kunne få politiske og militære utslag også i våre grenseområder med Russland. Dette sjøl om konfliktens grunnlag ikke befinner seg der. Norge er tjent med å ikke skjerpe spenningsnivået ved egne grenser mot Russland, og bør ha en utenrikspolitikk som ivaretar dette.

Det har aldri har vært voldelige konflikter mellom Norge og Russland. De trakk seg tilbake til det som tidligere hadde vært finsk område, og som nå utgjør vår grense mot Russland etter frigjøringen av Finnmark fra tyskerne i 1945.

Norge har en lang historie med godt samarbeid med Russland, særlig innafor fiskeriforvaltninga i nord. Uenighetene med Russland har ikke vært større enn mellom norske myndigheter og norske fiskere angående kvotestørrelser og lignende. Norge har ingen uløste grensetvister med Russland som kan være utgangspunkt for framtidige konflikter.

Fra Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 har NATO systematisk flyttet fram sine posisjoner opp mot Russlands grenser, mot de aller fleste av de tidligere sovjetrepublikkene sør for Russland og i de tidligere deltakerne i Warzawapakten som grenser opp mot Russland som Romania , Tsjekkia og Polen. Norge lar seg villig bruke som et oppmarsjområde for NATO ved å tillate permanente baser for US Marines på Værnes og indre Troms. Norge klargjør Rygge for bruk til amerikanske F-35 og F-22 samt bruk av amerikanske Poseidon-P8 overvåkingsfly på Andenes Flystasjon.

Observert fra russisk side oppfattes dette naturlig nok som at NATO-styrker systematisk flyttes nærmere deres egne grenser.

Det ligger derfor to helt ulike premiss til grunn i debatten om styrking av norsk forsvar. Det dominerende og det som den offentlige debatten dreier seg om når det gjelder struktur, bevilgningsnivå osv., definerer at Norge har én fiende, og det er Russland. Som en del av dette definerer man Norges Forsvar som både underlagt og integrert i USA og NATOs militærstruktur, inklusive dets atomvåpenstrategiske paraply.

Undertegnede og Rødt ser USAs baser og permanente styrker på norsk jord som en usjølstendiggjøring av Norge. Vi ser samtidig på dette økende militære nærværet som en faktor som øker spenningen til et naboland som vi ønsker å ha en god naborelasjon til, noe vi historisk alltid har hatt.

Det er interessant å se hvor skarpe uenighetene er i debatten innad i hærmiljøene som er enige om at Norge ikke kan forsvare seg utenfor NATO. Diesen kritiserer gjennom sine artikler den rådende forsvarstenkning innafor hæren, men treffer også Rødt og undertegnedes forsvarspolitiske synspunkter med den samme kritikken som han framfører mot andre.

For å kunne drøfte hvor undertegnede mener at Diesen og i hovedsak det rådende forsvarspolitiske synet i Norge tar feil, vil jeg først gjengi eget syn på Forsvaret i kortform. Dette er til dels sammenfallende med Rødt sine programmer, men skiller seg også på en del områder.

Hva trengs for å forsvare Norge?

Våpenteknologi har med unntak av stasjonære kystfort (som det forøvrig ikke finnes noen igjen av i Norge) i seg sjøl ingen defensiv eller offensiv karakter. Det er med andre ord det politiske målet som bestemmer hvordan våpensystemene skal brukes av den politiske ledelsen av landet. I dag bestemmes premissene for innkjøp og strukturering av Forsvaret av de politiske partiene som har gått til krig i Afghanistan og Libya under USAs strategiske paraply. Det er disse som strukturerer det norske forsvaret ved å kjøpe jagerflyet F-35, og som vil bruke det framskutte jagerflyvåpenet i samvirke med tilsvarende styrker fra USA og NATO i andre land.6

Denne bruken av begrensa økonomiske ressurser til det norske forsvaret går på bekostning av å styrke andre viktigere deler av Forsvaret og svekker muligheten til å styrke hæravdelingene. Slik frambringes en ubalanse mellom våpengrenene. En fornyelse av norsk forsvarsdebatt og forsvarspolitikk må legge til grunn at landet skal være fritt og uavhengig og kun inngå i internasjonale allianser, som ikke gjør landet til en annenrangs aktør.

De kreftene som kjemper for uavhengighet av EU, USA og NATO, er nødt til å ha dette i bånn. En nasjonal uavhengighetspolitikk kan innebære samarbeid med andre land på det forsvarsmessige området, men da må forsvaret dreie seg om det og ikke være et vikarierende argument for styrking av aggressive hensikter mot Russland.

Nasjonalt forsvar eller utrykkingskorps etter Legokloss-prinsippet?

Jeg vil ha et sterkt og uavhengig forsvar av norsk territorium, bygd på konvensjonelle stridsmiddel og allmenn verneplikt.

Jeg mener hærstyrkene og sjøforsvaret, sammen med overvåking av luftrommet, er viktigst for å hindre at en fiende tar kontroll over landet.

For å få en militær styrke som har evne til forsvarskamp over tid, trengs det både materiell og ideologisk opprustning fra dagens nivå.

Dagens oppstykka Forsvar er resultatet av to sikkerhetspolitiske premisser som den utenrikspolitiske og forsvarspolitiske ledelsen har bygd på helt siden Golfkrigen i 1991. Uten et oppgjør med disse kan vi ikke få en fornuftig enighet om hva slags forsvar Norge har bruk for.

Det første: Norge er ikke i stand til å forsvare sitt eget territorium alene. Derfor må vi stille styrker til rådighet for andre større makter i bytte for at de skal komme oss til unnsetning om vi skulle trenge det.

Det andre: En territorial, etnisk eller regional konflikt hvor som helst på kloden kan utvikle seg slik at den på et senere tidspunkt kan true våre grenser og vår stabilitet. Det er derfor riktig å delta i intervensjoner sammen med andre for å hindre at slike konflikter utvikler seg til et slikt nivå at de truer Norge. George Bush spissformulerte dette i doktrinen om retten til forebyggende angrep da han holdt tale på West Point militærakademi i 2002.7

I løpet av de siste femten årene har skiftende forsvarsministre i Norge levert hver sin lett fornorska kopi av Bush-doktrinen.

Dessverre har struktureringen, dimensjoneringen og sammensetningen av hærstyrkene vært styrt av disse to premissene og ikke av ei seriøs vurdering av hva som trengs for å ha et framtidsrettet, militært forsvar av norsk områder. Derfor er norsk forsvarsevne drastisk redusert.

Norge har fått en hær etter Legokloss-prinsippet. Evnen til sammenkobling med styrker fra NATO og Vestunionen dimensjonerer den norske hæren. Å kunne supplere stridselementer fra andre land har vært viktigere enn å ha evnen til å føre langvarig strid i norsk terreng i samhandling med egne støtteelement.

Gjennom å godta disse to premissene havnet Norge i en politisk og militær hengemyr i Afghanistan. Hadde vi ikke fått massedemonstrasjonene med 60 tusen mennesker på gatene i februar 2003 mot krigsdeltakelse i Irak, kunne vi ha vært i samme situasjon der.

Ettersom det i Stortinget er bred enighet om de to feilaktige premissene, var Norge etter 11. september 2001 et lett og villig bytte for George W. Bush sin ideologiske, politiske og militære kampanje mot terror. Denne kampanjen ga USA militært fotfeste i alle de åtte tidligere sovjetrepublikkene sør for Russland, delvis med Norge på slep. Den totale ødeleggelsen av Libya, et av Afrikas mest velfungerende land med et utdanningssystem og velferdsordninger det sto respekt av, er toppen av skjensel for den norske politiske eliten representert ved alle partiene på Stortinget i 2011.

USA og NATO med Norge som aktiv aktør nærmer seg den russiske vestgrensa ved stadig å innlemme nye østeuropeiske land i NATO. USA planlegger i tillegg utstasjonering av atomraketter i Polen, Tsjekkia og Romania. Ikke rart om Russland opplever dette som det det er – en omringning.

Hvis man er enig i at USA i oktober 1962 hadde grunn til å reagere mot sovjetisk bygging av utskytningsramper for atomraketter på Cuba, må man vel i all anstendighet godta at Russland ser på tilsvarende handling i dag som en form for aggresjon?

Når Norge villig deltar i krigseventyr nær Russlands sørgrense og er med i en militær allianse som presser på den russiske vestgrensen, bør vi ikke undre oss over at temperaturen også øker i nordområdene.

Om vi ser på verdenssituasjonen som en ballong, så øker trykket i hele ballongen når trykket øker i ett område. Norge er et lite land som er tjent med at etablert folkerett blir respektert. Det betyr at vi bør arbeide for et best mulig samarbeidsforhold til alle land, naboland og andre. Vi ønsker respekt for egne grenser og egen territoriell og nasjonal integritet. Da må vi selvsagt respektere det samme hos andre.

En stat som ikke selv tar ansvar for å sikre egne grenser og sin egen uavhengighet, kan ikke forvente at andre skal stille opp for å forsvare det staten selv ikke tar ansvar for. Det siste hundreåret er fullt av eksempler på at moderne stormakter handler ut i fra sine egne interesser og enkelt overkjører mindre land, uten å hindres av inngåtte avtaler.

Fordi det nasjonalt baserte territorialforsvaret av Norge nå er under kritisk masse, trenger vi en debatt om hvilke konkrete målsettinger Norge trenger å bygge opp Forsvaret, innenfor økonomisk håndterbare rammer.

Hva trenger vi konkret?

Jeg skal prøve meg på en overflatisk skisse:

– Hæren styrkes med en ny, stående brigade av vervet personell. Den plasseres sentralt i Norge i nærheten av logistiske knutepunkt.

– Brigaden i Nord-Norge fortsetter som brigade med ansvar for opplæring samt med den stridskraft Brigade N alltid har hatt.. Øvingsforholdene i indre Troms er det beste for god opplæring i Norge og for strid på norsk territorium.

– Sjøforsvaret må drifte 3 av fregattene og være stammen i et effektivt kystforsvar og havoppsyn. Vi bør børste støvet av de opprinnelige planene fra 90-tallet om modernisering av MTB (missile torpedobåter) og Stridsbåt 90-konseptet, og la de utvikle samhandling med Kystjegerkommandoen.

– Innenfor dette konseptet inngår modernisering av ubåtvåpnet med nye ubåter.

– Norge bør satse på mobilt kystartilleri og effektivt samvirke mellom Sjøforsvaret og Hæren.

– Luftforsvaret sine radarstasjoner for luftovervåkning og kystradarstasjonene skal være operative. Vi skal beholde Orion-flyene, og Andøya Flystasjon opprettholdes som base.

– Jageflykjøpet skrinlegges. Om vi bruker ledige milliarder til å bygge opp et høyteknologisk, missilbasert luftforsvar, som skal operere desentralisert og knyttet til hærstyrkene, får vi 100 ganger mer luftforsvar for pengene.

– Det bør vurderes om Hæren skal få et eget støttekorps av fly av typen A-10 Thunderbolt II (Warthog) til direkte nærstøtte under operasjoner. Disse underlegges Hæren. Disse prioriteres i stedet for nye stridsvogner. Hæren styrkes med et helikopterkorps for rask innsetting av spesialsoldater og jegeravdelinger.

– Heimevernet styrkes.

– Opplærte soldater som ikke tar verving eller som dimiteres etter tjenestegjøring i den stående brigaden, brukes som stammen i et oppgradert HV som kan utvikles i et 5–20 års perspektiv. HV forsterkes med tyngre og mer avanserte våpensystem.

– Det norske Crows-systemet integreres som et viktig element i dette Heimevernet.8

– Soldatene i HV øves inntil 1 måned i året.

Ingenting av dette vil i seg sjøl tilsi et styrket, nasjonalt, uavhengig forsvar så lenge den politiske eliten, som har lagt alle premissene i alle år og ihvertfall de siste 16 åra siden angrepet på Afghanistan, får fortsette. De vil vri enhver av disse materielle satsningene til det forkvaklede imperialistiske premisset som ligger til grunn for norsk utenrikspolitikk. Men som et mulig forsvarsmessig grunnlag for en virkelig nasjonal uavhengighetspolitikk, kan det være en del av en plattform for utvikling av en ikke sjåvinistisk og ikke imperialistisk uavhengighetspolitikk.

Så til drøftingen av Sverre Diesens premiss og konklusjoner. Premisset om at det kun er et avansert jagerflyvåpen som F-35 Lightning II som innenfor timers mobilisering kan levere ildkraft mot en angriper over hele Norges areal og sjøterritorium, er isolert sett helt rett. Diesen har som premiss at dette både skal stanse/begrense en angripers handlingsrom, men samtidig bidra til å eskalere konflikten slik at NATO kommer oss til unnsetning. Diesen har av andre meningsmotstandere innenfor hæren blitt forsøkt vulgarisert dit hen at han vil bruke massive jagerflyangrep i enhver konflikt med et annet land. Noe sånt er ikke i nærheten av hva han hevder. Tvert om mener han at når Norge kommer til kort med sivile, politiske, politimessige og de militære virkemidlene som Norge rår over i en situasjon hvor det er nødvendig å benytte tunge militære virkemiddel, er det jagerflyvåpenet som kan utgjøre dette. Implisitt så vil dette også bidra til å eskalere en situasjon slik at det kan trigge at NATO kommer Norge til unnsetning. Her er Diesen og undertegnede ikke enige. Jeg mener det amerikanske nærværet i Norge er uønsket og er et bidrag til å usjølstendiggjøre landet. Mer vesentlig i dag er at NATOs økende tilstedeværelse i Norge i seg sjøl tolkes inn i en offensiv og aggressiv ramme og kan ved sin utvikling trigge motreaksjoner, som vil kunne trekke landet inn i en krig vi ikke er tjent med.

Det som Diesen ikke behandler i sine tre artikler i NMT9, er hva om NATO ikke kommer?. Da sitter han igjen med et effektivt jagerflyvåpen som gradvis slites ned uten at Forsvaret har operativ evne til å landsette/overføre hærstyrker, og som over tid ikke kan hindre en angriper å iverksette det som var angriperens mål.

Diesen har rett i at brigaden i Nord Norge vil ha liten påvirkning i et kort tidsperspektiv for å drive en angriper tilbake om angrepet kommer noe annet sted enn i Troms. En dobling av hærstyrkene i Troms vil ikke løse dette, kun øke kostnadene og forsterke problemene med forflytning.

Vil så de forslag undertegnede har, løse det norske forsvarsproblemet og gi grunnlag for en effektiv utdriving av en fiende som for en kortere eller lenger periode vil befeste seg på vårt territorium?

Nei.

For det første hviler det meste av norsk forsvarsdebatt på det feilaktige premisset fra de fleste av deltakerne inklusive mitt eget parti at det skal være mulig å finne «De vises stein». Middelet som gir et forsvarskonsept som kan slå tilbake enhver angriper og hindre at han befester seg territorielt, er etter mitt syn en illusjon. Og viktigere: ikke en gang nødvendigvis ønskelig. Ønsker man det motsatte, vil det også si at om en motstander befester en halvøy i skjærgården knyttet til en fiskeritvist med Norge, så skal 3. verdenskrig utkjempes på og over norsk territorium. Jeg tror det kan være lurt å bruke noe lenger tid på prosessen for å få den uønskede ut. Overført til konvensjonell krigføring er jeg tilhenger av konseptet «fleksibel respons». Bruke de internasjonale virkemidler innafor folkerett og annet som finnes. I tillegg til nødvendige militære virkemidler.

Hva med premisset som brukes i debatten, hvor Norge er en del av en konflikt mellom NATO og Russland? Som drøftet foran, kan Russland ha legitime grunner til det om vi lar oss bruke som en frontlinjestat i USAs oppmarsj mot Russland. I en slik situasjon kan Russland se det nødvendig for å skaffe en buffer i forhold til Kola og gå inn i Finnmark.

Det er fortsatt gunstig om en stående brigade ikke befinner seg i Finnmark i en slik situasjon. Om Russland i en storkonflikt med NATO vil sikre seg en buffer ut fra sin bastionforsvarstankegang,10 vil sjøl en brigade fra Norge plassert i Finnmark ikke kunne hindre det. Den vil bli slått ut. Det vil vel da være lurere å ha denne plassert et annet sted for å kunne brukes en annen dag.

Det er ingen grunn til å forsøke å opprettholde en falsk illusjon om at Finnmark kan forsvares ved en storkrig med Russland. Det har ikke vært mulig siden 2. verdenskrig, og er det fortsatt ikke.

Hva om en angriper har til hensikt å okkupere og besette hele landet over en viss tid? Militærteoretikere i Norge inklusive Diesen mente at det var et helt uaktuelt scenario i framtidens verden som de så den på slutten av 90-tallet. Så fikk vi okkupasjonen av Afghanistan og Irak som på hvert sitt vis var et uttrykk for at USA og NATO ville tvinge gjennom sin vilje og bestemme landenes politiske retning og uttrykk. Vi vet alle hvordan det gikk, men det ligger utenfor denne artikkelen å drøfte det ytterligere.

Den forsvarsmessige skissen – som jeg presenterer med en ekstra stående brigade med vervet personell, økte støttefunksjoner til Hæren og et kvalitativt annet HV med en helt annen bestykning og trening etter en effektiv førstegangstjeneste – vil kunne gi en angriper som har tenkt å bli her, noe å skrubbe seg på.

Men billig blir det ikke!

Noter:

  1. https://forsvaret.no/ifs/FS-41988-Reform-eller-nederlag
  2. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1992-93&paid=3&wid=b&psid=DIVL484
  3. https://www.ffi.no/no/Publikasjoner/Documents/NMT2-2016.pdf
  4. https://www.oslomilsamfund.no/wp-content/uploads/2018/03/NMT-1.2018-LR.pdf
    https://www.oslomilsamfund.no/nmt-norsk-militaert-tidsskrift-2-2018/
  5. https://forsvaret.no/fakta/organisasjon/Haeren/Brigade-Nord
  6. https://www.klassekampen.no/article/20160916/ARTICLE/160919923
  7. https://www.nytimes.com/2002/09/20/politics/full-text-bushs-national-security-strategy.html
  8. https://www.tu.no/artikler/det-startet-som-teknologi-for-a-beskytte-norske-soldater-na-finnes-det-20-000-systemer-i-19-land/432648
  9. Norsk Militært Tidsskrift
  10. https://www.nupi.no/Nyheter/Hybridkrig-bastionforsvar-og-landmakt-Hvilket-Forsvar-trenger-vi