Hvor går SYRIZA?

Av

2012-03


Tor Otto Tollefsen er IT-konsulent, grafisk formgiver og skribent. Han er ansvarlig for forsidene til tidsskriftet Rødt!.

For fire år siden oppnådde Syriza i underkant av 5 prosent oppslutning ved valg. I mai-valget 2012 fikk de 17 prosent, i nyvalget i juni fikk de utrolige 27 prosent, usle 2 prosent færre stemmer enn høyrepartiet Nytt Demokrati.

Hellas og valget

Selv om Hellas framstår som et moderne europeisk land, har de på mange måter en u-landsøkonomi. De har lite eller ingen egentlig industri, og selv om mange er sysselsatt i landbruksnæringer, har de et netto underskudd på eksport–importbalansen av landbruksvarer. Turisme er en stor næring, men innenlandsturismen, som har stått for 25 prosent av produktet, er redusert til nesten ingenting i løpet av de to siste årene. Grekerne har ikke råd til å ta ferie. Utenlandsturismen svikter, særlig fra Tyskland og De britiske øyer.

Halvparten av alle grekere bor i og rundt Athen eller Thessaloniki, resten er spredd på de mange øyene og det greske bondelandet. Arbeiderklassen, når vi ser bort fra de som er sesongarbeidere i landbruket, er konsentrert om disse to byene. Det er ikke uvanlig at en kelner på Kreta arbeider med appelsinhøsting på fastlandet om vinteren. Produksjonsenhetene er små eller middels store familieforetak. Større industriforetak som vi ser dem i Nord-Europa, finnes knapt. Rederinæringen og finanssektoren er en betydelig faktor, men selv om disse bidrar til BNP, har det aldri vært mulig å hente skattekroner derfra.

Til sjuende og sist er det ansatte i offentlig sektor som må bære skattebelastningen. Dette er ikke levedyktig, uansett hvilken økonomisk modell man måtte være tilhenger av. Det er også grunn til tro at det offentlige er overdimensjonert, med fler ansatte enn det er virkelig behov for.

Skattesnyteri har vært en folkesport, i et land hvor brorparten av skattekronene havner i en eller annen lokal kontorpamp sine private lommer.

For femte år på rad opplever nå folket en drastisk nedgang i levestandard. Medisinen fra Troikaen og elitene i EU er fortsatt å pålegge dem enda flere innstramminger. Det greske folket er fortvila og forbanna. Og redde. Det var dette valget handla om.

Nytt Demokrati (ND) gikk til valg med trusselen om at de som eneste ansvarlige parti ville gjøre det som måtte gjøres for å imøtekomme troikaen sine krav, ellers ville Hellas blir rammet av katastrofe. De erklærte at de måtte være lojale overfor memorandumet (Memorandum of Understanding), men lovet å lette byrdene for folk så mye som mulig. Det altoverskyggende hensynet måtte være å beholde eurosamarbeidet. I mai-valget nådde ND så vidt 19 prosent av stemmene, og Pasok falt som en stein til 13 prosent. Ingen hadde flertall for å danne regjering. Elitene, både i Hellas og i EU, fikk panikk. I løpet av den drøye måneden, mellom mai-valget og nyvalget den 18. juni, satte de i gang et mediekjør uten like for å skremme grekerne til lydighet overfor troikaen.

Trusselagitasjonen virka, og i juni-valget gikk ND fram til 29,66 prosent. Det holdt på håret foran Syriza som fikk sensasjonelle 26,89 prosent av stemmene.

Etter valget danna ND regjering sammen med Pasok og Demokratisk Venstre. De to siste har fridd til velgerne, både før og etter valget, ved å hevde at de ville kreve reforhandling av vilkårene i memorandumet. I skrivende stund, august 2012, har alle tre gått bort fra disse valgløftene, og godtatt hovedtrekkene i troikaens vilkår for neste utbetaling av «lånepakka».

Valget var et jordskjelv. Ikke bare i Hellas, men i hele Europa. Allerede i mai var det klart at Syriza ville gjøre et brakvalg. Men ingen hadde venta at det tidligere regjerings partiet PASOK skulle tape så knusende.

PASOK (Den pan-hellenistiske sosialistiske bevegelsen) ble oppretta i 1974 etter at militærdiktaturet falt, og skiller seg derfor historisk fra de sosialdemokratiske partiene i andre europeiske land. Velgerbasisen har i hovedsak vært middelklasse, selvstendige bønder og lønnstakere med middels eller lavere inntekt. De gikk fra en velgeroppslutning som har svingt mellom 40 og 50 prosent siden 1981, til ødeleggende 12 prosent i juni i år.

Det andre partiet som fikk seg en smell, var KKE (Det greske kommunistparti). Den hittil stabile oppslutninga til KKE har historiske grunner, og de æres og respekteres av den eldre generasjonen venstreorienterte for sin innsats under andre verdenskrig, for rollen sin i borgerkrigen (1946–1949) som fulgte, og ikke minst for motstanden under diktaturet (1967–1974). De har siden 1981 hatt en stabil oppslutning på 8–9 prosent. Også valget i mai bekrefta dette, med 8,5 prosent. Men i juni ble de halvert til 4,5 prosent. De mista altså halvparten av stemmene sine på en måned. Lojaliteten slår sprekker.

Det hører med i bildet at Demokratisk venstre (DIMAR), som gikk ut av Syriza i 2010, også tok 6 prosent av stemmene. Dette betyr at partiene til venstre for Pasok fikk nær 40 prosent av stemmene til sammen. Dersom KKE ikke hadde avvist alt samarbeid, ville venstresida etter all sannsynlighet ha gått seirende ut.

Hva skjedde?

Hvor kommer Syriza fra? Hva slags sosialt og politisk grunnlag er det for en bred venstrefront av denne typen? Og hvilke forutsetninger har de for å lykkes?

SYRIZA (gresk akronym for Koalisjonen av radikale venstre) ble stifta i 2004 med utgangspunkt i venstrepartiet Synaspismos (som i sin tur var resultatet av en splittelse i KKE), etter at en ny generasjon aktivister lyktes å ta over ledelsen. Blant disse var Alexis Tsipras and Andreas Karitzis. De brukte lærdommene sine fra arbeidet med anti-globaliseringsbevegelsen på begynnelsen av 2000-tallet, særlig deltakelsen i de store demonstrasjonene gjennom World Social Forum. De vant fram i partiet med et program som brøyt radikalt med det hittil splitta og fragmentariske greske venstre, til fordel for ei plattform prega av pragmatisk pluralisme, demokratisk samhandling, åpenhet og trua på betydninga av å framstå som et helt nytt alternativ.

Resultater SYRIZA 2004 – 2012

År

Type valg

Stemmer

%

Representanter

2004

Parlamentsvalg

241 539

3,26

6

2007

Parlamentsvalg

361 211

5,04

14

2009

EU-parlamentsvalg

240 898

4,70

1

2009

Parlamentsvalg

315 627

4,60

13 (9)

2012

Parlamentsvalg

1,061,265

16,78

52

2012

Parlamentsvalg

1,655,053

26,89

71

Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Coalition_of_the_Radical_Left

Det viste seg å være fruktbart. Dette var den første generasjon unge som avviste kapitalismen som system etter Sovjetunionens fall, og derfor kom inn i kampen uten historiske predefinerte linjer.

En sak har de vært klare på hele tiden: Kampen kan ikke vinnes via parlamentet aleine. «80 prosent av enhver sosial forandring må komme nedenfra,» uttalte Karitzis.

Med utgangspunkt i Greek Social Forum ble Syriza oppretta som en allianse av maoister, ungkommunister, trotskister, grønne, feminister og antikapitalister. KKE stilte seg utafor denne prosessen fra første dag. Men mye tyder på at yngre krefter i KKE nå orienterer seg mot Syriza, siden deres eget parti har valgt en så urokkelig dogmatisk linje. I dag er Syriza sammensatt av mange fløyer, til sammen 13 forskjellige partibyggende eller aktivistiske organisasjoner, i tillegg til enkeltpersoner.

Seinere kom opprøret på Syntagmaplassen. Syrizas aktivister deltok – og hadde en prinsipielt taktisk tilnærming: De skulle ikke rekruttere til partiet, eller forsøke å ta kontroll over bevegelsen. Men de organiserte motstand mot rasistiske eller innvandrerfiendtlige paroler, og brukte nettverket sitt til å organisere støtte til opprøret. Aktivistene selv hevder at opprørene som fulgte etter politidrapet på Alexandros Grigoropoulos i 2008, var et vendepunkt. De folkevalgte fra Syriza var de eneste i parlamentet som nekta å fordømme opprøret i gatene som handlingene til pøbler og kriminelle. Syriza hadde bevist at de var til å stole på, og det sier ikke lite i at land hvor troverdigheten til politikere bedømmes et godt stykke under nullmeridianen.

I juni 2010 brøyt en mindre gruppe «eurokommunister» ut av Syriza og danna Demokratisk Venstre (DIMAR). Disse er i dag en del av den greske tre-partiregjeringa. Samtidig har flere tidligere parlamentsmedlemmer og politikere fra Pasok og KKE meldt overgang til Syriza.

Alexis Tsipras leder nå en parlamentsgruppe på 71 av 300 representanter. Etter valget har det blitt gjort mange forsøk på å trekke Tsipras og SYRIZA inn i forhandlinger til støtte for regjeringens kuttpolitikk, noe som på alle sentrale punkter er blitt avvist. Det er foreløpig ingenting som tyder på at Tsipras vil la seg kjøpe.

Hvor går Syriza?

Utfordringene står i kø. Syriza skal bygge ut et underdimensjonert organisasjonsapparat, de skal holde hodet kaldt i den parlamentariske opposisjonen, de må utvikle en troverdig politikk på alle samfunnsområder, og de må være forberedt på den svært sannsynlige muligheten å måtte ta over styringen av konkursboet hvis eller når den sittende regjeringen må kaste korta. Alt dette er de svært bevisste på.

Velgerbevelgelser 2009 – 2012

Parti

2009

Mai 2012

Juni 2012

ND

33,45

18,85

29,66

SYRIZA

4,58

16,78

28,89

PASOK

43,88

13,18

12,28

Independent Greeks

 

10,60

7,51

KKE

7,58

8,48

4,50

DIMAR

 

6,11

6,26

Gylden Morgengry

0,27

6,97

6,92

Kilde: Greek legistative elections. Igraphics.gr.

Syriza arbeider målbevisst med å støtte og opprette lokale nabolagsnettverk. Denne typen nettverk har djupe røtter i gresk tradisjon. Noen naboer kommer sammen for å hjelpe andre vanskeligstilte, organiserer fordeling av mat og kobler disse til matproduserende bønder, leger og sjukepleiere lager provisoriske helsesentre på frivillig basis, noen organiserer hjelp mot avstenging til de som ikke kan betale strømregninga, eller hjelp i domstolene til de som ikke klarer boliglånene.

Dette arbeidet er i like høy grad motivert av trusselen fra Gyldne morgengry som organiserer sine egne «støttekomiteer», blant annet for å mobbe ut innvandrere. Et ferskt eksempel: Den 23. juni i år gjorde en gruppe fra Gyldne morgengry et raid mot pakistanske butikker i arbeiderstrøket i Nikea, som ligger i nær-heten av havnebyen Pireus, og ga butikkeierne en ukes frist til å pakke sakene sine og forlate landet. Syriza har på sin side en oppslutning på 38 prosent i dette valgdistriktet, og etter dette angrepet bidro partiet med å organisere en demonstrasjonsmarsj med tre tusen deltakere til støtte for pakistanerne.

Slike solidaritetsnettverk, hvor Syriza bare er en aktør blant mange, drives på uavhengig demokratisk grunnlag. Syrizas aktivister er klare på at de ikke kan løse de grunnleggende problemene i Hellas med nettverk aleine, men samtidig ser de på nettverkene som en helt nødvendig basis for kampen for velferdsstaten. For eksempel kan medisinsk personell som har en sosial praksis i de frivillige sosiale helsesentrene, samtidig være med å sloss gjennom de etablerte helseinstitusjonene for mer og bedre ressurser. Tanken er å utvide folks bevissthet om hva de kan bidra med, og dermed utvikle folkets tillit til at kamp nytter. På denne måten konsoliderer Syriza også legitimiteten sin dersom de måtte stille som regjeringsparti. «Hvis vi skulle måtte ta over regjeringa om noen få måneder fra nå, vil folk være mer villige til å sloss for rettighetene sine, og støtte strenge tiltak mot bankene og så videre,» sier Andreas Karitzis.

Syriza er helt åpne på planene sine dersom de skulle komme i posisjon. De sier de arbeider med «å kaste lys» (i motsetning til å opprette ei «skyggeregjering») over alle ledd i forvaltinga. Alle parlamentsmedlemmene til Syriza og de som er involvert i det parlamentariske arbeidet, jobber med å utvikle alternative løsninger. Seinest i juli 2012 oppfordra Syriza alle sine parlamentsmedlemmer til å redusere lønna med 20 prosent, i tillegg til de 20 prosent de allerede avstår til partiet.

Under Pasok og ND har det vært praksis at hver minister tar med seg femti–seksti rådgivere hver inn i departementene. Dette har skapt et apparat som i praksis kontrollerer nær sagt hele statlig sektor. Systemet har også sørga for at hele familier har knytta sine inntekter og trygghet til partiet og «sitt» parlamentsmedlem. Funksjonærer og ansatte i forvaltninga har hatt null innflytelse. Dette er sjølsagt en destruktiv struktur som dreper alt initiativ, og har lagt grunnlaget for korrupsjon og vanstyre.

Syriza vil bryte med denne praksisen. De har utarbeida et firehundresiders dokument som beskriver hvordan de tenker seg å gå fram. Ved hjelp av Syrizas medlemmer og sympatisører i statlige og offentlige virksomheter – de har en oppslutning på mer enn halvparten av velgerne i dette sjiktet – kartlegger de nå åpent og konkret hvor de kan vente støtte ved et regjeringskifte.

I stedet for å bringe inn sine egne rådgivere, vil de mobilisere de ansatte til å arbeide for fellesskapet. De legger til grunn at de aller fleste ansatte i offentlig er ærlige grekere som vil arbeide til beste for en velferdsstat for folk flest. Det vil i tilfelle være første gang noe sånt skjer i Hellas.

De tenker seg at gjennom åpenhet i forvaltninga og ved hjelp tilknyttinga til de sosiale bevegelsene skal de klare å motvirke mekanismene, som trekker valgte representanter inn i parlamentariske lukkede rom, og løsriver dem fra den utenomparlamentariske basisen. De er svært opptatt av å ikke bli «Det nye Pasok», og dermed miste forankringa i det sosiale grunnplanet som har brakt dem fram. Flere talspersoner understreker att de vil utvide dette sosiale grunnlaget ved å invitere alle som vil delta, uavhengig om de stemmer Syriza eller ikke, til å kritisere eller komme med kreative innspill overfor partiet.

Et annet problem som blir tatt opp, er faren for en «parlamentisering» av partiet. En alminnelig erfaring for radikale venstrepartier i Vesten har vært at når de får parlamentarisk representasjon, blir den samla ressursbruken raskt konsentrert om det parlamentariske arbeidet, mens bevegelsen utafor blir nedprioritert. Syriza vil motta 8 millioner euro i partistøtte etter det siste valgresultatet. Det er tre ganger så mye som de hadde i forrige budsjett. I tillegg blir hvert parlamentsmedlem tildelt en stab på fem ansatte. Hvordan skal de møte dette? Størstedelen av pengene bør fortsatt gå til arbeidet med nabolagsnettverkene, og arbeidet med å utvikle infrastruktur som kobler landbruksprodusenter direkte til disse nabolagene, hevder Karitzis. Av de fem ansatte som blir tildelt hver representant, skal to arbeide direkte for representanten, en skal avsettes til komiteer for utvikling av den konkrete politikken, og to skal arbeide for partiet med utvikling av solidaritetsnettverkene.

Nok en utfordring er kvinnerepresentasjonen. Selv om det finnes sterke og kompetente kvinner i flere posisjoner i Syriza, er menn absolutt i flertall i ledelsen. Det finnes en tendens til å utsette kvinnespørsmålet «til det blir aktuelt med regjering», sier de. Men det finnes lyspunkter. En tredjedel av Syrizas parlamentsmedlemmer er kvinner. Disse har allerede gjort det klart overfor Tsipras at de ikke har tenkt å sitte stille og vente.

Det er flere problemer: Syriza har så vidt begynt å få innpass i fagforeningene. Disse er av historiske grunner sterkt knytta opp mot Pasok og KKE. Syriza har gjort det svært sterkt nettopp i arbeiderdominerte strøk hvor både Pasok og KKE tradisjonelt har hatt lojalt feste. Dette jordskjelvet av en velgerforflytning kan ha ført til at de tradisjonelle lojalitetene er i ferd med å løsne. Det begynner å dukke opp nye, uavhengige og erklært radikale fagforeninger lokalt som kan bli viktige for utviklinga. Men Syriza erkjenner at de gamle bastionene er en utfordring.

Reformister eller revolusjonære?

Syriza gikk til valg med et helt enkelt budskap i front: Nullstilling av alle vilkårene i memorandumet som ble lagt fram av den såkalte Troikaen, og som ble undertegna av den forrige regjeringa, representert ved Pasok og ND.

Syriza har dessuten presentert et program på 40 punkter som tar for seg den breiere plattforma. (Se egen artikkel.) Dette er programmet fikk de velgeroppslutning på. Det har vært reist mange innvendinger mot standpunktet, både fra høyre og venstre. Høyresida, både den i Hellas og i EU-eliten, mener kravet er umulig, og at dette er det samme som å gi opp euroen og melde seg ut av eurosonen. Hellas vil gå konkurs og dømme seg selv til bunnløs fattigdom i årtier framover.

Mer interessant for venstresida i Norge er kritikken fra venstre. Deler av denne kritikken er neppe uviktig eller falsk, og speiler også motsetninger internt i Syriza. Den mest ytterliggående kritikken kommer fra KKE, og fra en gruppe trotskister som står utenfor Syriza , og tildels fra ANTARSYA, den antikapitalistiske alliansen. Disse hevder at siden SYRIZA ikke eksplisitt angriper ondets rot, nemlig eurosamarbeidet og EU, og dermed kapitalismen overhodet, er de bare reformister og høyresosialdemokrater i ny frakk.

KKE med fler mener at Hellas har alt å tjene på å ta kontrollen over egen valuta og vende tilbake til drakmen. Mange radikale økonomer støtter faktisk dette synet. Men hvor klokt er det å fronte dette kravet i den nåværende situasjonen?

Flere kommentatorer har pekt på at den dominerende grupperinga i Syriza, Synaspismos, har klare reformistiske trekk. Samtidig finnes det et stadig sterkere ytre venstre innafor Syriza (KOE med fler) som trekker i annen retning. Det er disse som står for oppslutninga i de sosiale bevegelsene og bygger ut basen i fagforeningene. Den politiske bloggeren og forfatteren Richard Seymour er blant dem som argumenterer for at også andre revolusjonære venstrepartier må slutte opp om Syriza for å bygge fronten og forankre bevegelsen til venstre.

Før valget var parolen:Ingen flere offer for euroen! I praksis blei denne parolen forlatt, og har blitt erstatta med en eksplisitt tilslutning til euroen. Dette er utvilsomt i tråd med holdninga til Tsipras sin fløy.

Uttalelser Tsipras har gitt til utenlandske medier, hvor han stadig understreker at Syriza ikke ønsker å angripe eurosamarbeidet, blir – særlig av KKE og trotskistene – tolka som et svik og et knefall for klassefienden. Men dettee synspunktet har ingen særlig støtte i folket. Derimot viser meningsmålinger at nær 85 prosent av grekerne ønsker å beholde euroen. Tida er neppe inne til å utfordre denne oppfatninga.

Tsipras sin holdning kan vise seg å være en fornuftig taktikk, vurdert ut fra at så lenge Syriza avviser troikaens gjeldskrav, vil dette føre til ett av to: Enten vil EU gi seg og ettergi gjelda for en kortere eller lenger periode. Dette vil gi grekerne et lite pusterom, og lette byrdene for folket. Det gir handlingsrom for å restrukturere og bygge opp innenlandsøkonomien igjen. Eller EU vil tvinge Hellas ut av eurosonen, og de må gå tilbake til egen valuta uansett. Men i så fall vil EU-eliten måtte bære belastninga både politisk og praktisk, ikke Syriza.

Reformistisk eller ikke, Syrizas formidable framgang betyr at den greske arbeiderklassen har tatt et langt skritt til venstre. De fortjener all den støtte de kan få, både fra sin egen venstreside og fra sosialistiske krefter i hele Europa. Vinner de fram her, kan det greske eksemplet vise vei for flere.

Kilder: