Etter over ti år med digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet i skolen er den digitale praksisen i norske skoler svært varierende. Mens kompetansen er høy hos mange, har noen så svake digitale ferdigheter at de sliter med å mestre sin digitale hverdag. Noe av årsaken til dette skillet synes å være lav digital kompetanse hos lærerne, noe regjeringen har tatt nye initiativ til å endre på det siste året. Hvorfor er det så kritisk å tilpasse skolen til en digital tid? Og hvorfor er det så vanskelig?
Magnus Henrik Sandberg er stipendiat ved Institutt for lærerutdanning, NTNU
Foto: Wikimedia Commons
Utviklingen av digitale produkter, medier og tjenester har ført til store samfunnsendringer de siste par tiår, og ingenting tyder på at tempoet går ned. I en slik tid er det mange som mener at vi i skolen bør stoppe opp og tenke over hva som kan gå tapt, mens andre mener det er avgjørende at skolen ikke blir hengende etter. Til den første gruppa hører mange lærere som verner om sitt fag slik de kjenner det. Til den siste hører moderniseringskåte skoleeiere og byråkrater som har brent av mye skolepenger på datautstyr de siste par tiårene, og skapt en forventning om at de dyre digitale maskinene skal hjelpe fram mer/bedre læring. Skolens metoder skal altså endres i takt med teknologien, mens skolens innhold skal forbli slik det alltid har vært.
Framstillingen ovenfor kan virke karikert. Verken lærere eller andre som jobber med skole er ensidig for eller mot «data» i undervisningen. Likevel er det mellom disse ytterligpunktene debatten om digital kompetanse i skolen føres. Og det er kanskje ikke så rart. Mye av norsk skole er traumatisert gjennom år med dårlige toppstyrte IKT-satsinger, hvor framskrittet har blitt trukket rundt i tunge pc-traller med et virvar av ledninger og nettverk det har tatt en tredjedel av undervisningstiden å logge på.
Debatten kan likevel med fordel drives over i et annet spor, som kan dreie seg om hvorfor man skal bruke digitale verktøy i skolen, hvordan man kan gjøre det, og når man bør la være å bruke det. Alt dette dreier seg nemlig om digital kompetanse.
Ed tech
Mange forbinder IKT i skolen først og fremst med læringsplattformer. De har nok hatt større betydning for administrasjon av klasser og fag enn for pedagogikken. Det utvikles imidlertid mye pedagogisk teknologi for bruk i og utenfor skolen. Læringsspill, programvare for å trene lesehastighet, mattematikkprogrammer som gir oppgaver tilpasset den enkelte elev, og telefon-apper for å lage rebusløp utendørs er bare noen eksempler. Mye av dette er veldig bra, men mange tilbydere lover også mer enn de kan holde. Det er vanskelig for skolene å manøvrere i det mangfoldige ed-tech-landskapet, noe som kan forklare hvorfor mange lar være. I arbeidet med å utvikle digital kompetanse hos elevene er dette dessuten ikke det viktigste. Det er langt viktigere hvordan digitale medier og verktøy integreres i den faglige og sosiale skoledagen.
Digitale kunnskaper og ferdigheter
Alle skolefag er endret som følge av det digitale informasjonssamfunnet og må i varierende grad undervises på nye måter. Nye digitale verktøy påvirker hva selve fagene er og hvordan de utøves, og dermed også hva elevene skal lære. En geografilærer som ikke er i stand til å bruke digitale kart, har falt av sitt eget fag. En fremmedspråklærer som ikke forstår at digitale oversettertjenester representerer både utfordringer og muligheter for elevene som skal lære språket, trenger etterutdanning. Tilsvarende eksempler er lett å finne i alle fag: Hvordan endrer enkel tilgang til nyhetsarkiver og databaser samfunnsfaget? Hvordan påvirker dataspill med historisk tematikk elevenes historiebevissthet? Hvilke sjangre er det naturlig å arbeide med i norskfaget? Hva betyr koding i skolen for realfagene?
Den digitale fagfornyelsen gjør på ingen måte faglæreren overflødig! Faglærerne er kulturbærere som kan gjøre fagkunnskapen relevant i den nye konteksten. Ungdomsskoleeleven som zoomer inn og ut i Google maps har god nytte av å lære om målestokk. Eleven som begynner å lære et fremmedspråk, trenger hjelp til å få vite hvordan (og hvorfor) den viktigste delen av læringsarbeidet skjer offline.
Det faglæreren ikke bør gjøre i det digitale informasjonssamfunnet, er å tenke på sitt fag som en kanon av faktakunnskap som skal overleveres og testes. Store deler av skolen er fortsatt preget av en for stor vekt på reproduksjon. Dette er en gammel kampsak som har fått ny aktualitet: Hva du husker når du testes i en prøve uten hjelpemidler, er ikke vesentlig. Det viktige er hvilke problemer du klarer å løse når du har alle hjelpemidler tilgjengelig. Det er som den gamle historien om å gi mannen en fisk eller å lære ham å fiske; fisken er kunnskap, fiskingen er ferdighet. Har eleven kunnskap, vil hun klare seg gjennom neste prøve. Har hun ferdigheter til å finne og forholde seg kritisk og konstruktivt til kunnskap, vil hun klare seg fint i livet.
Det er dessuten lettere å huske informasjon du har funnet fram til selv, i en sammenheng der du faktisk trengte den. Derfor har de digitale mediene drevet fram et ideal om å være en produsent på nett, ikke bare en konsument. I stedet for en skole der mange elever bruker det meste av tiden på å lese i læreboka, høre på læreren og se på tavla, åpner digitale medier for at elevene selv kan finne sine kilder, diskutere dem i nettfora, kanskje også med folk utenfra klasserommets trygge vegger, skape sin kunnskap og vise sin kreativitet til flere enn bare læreren. Nettlæringsguruen Stephen Downes åpner ofte sine foredrag med å minne om at «læring skjer når du gjør ting, ikke når ting blir gjort for deg». Det kan være en nyttig påminner både til de digitale evangelistene han ofte snakker til, og til doserende lektorer av den gamle skole.
Holdninger
Etterhvert som nettet har blitt en viktigere sosial arena og vi har lagt igjen mer og mer av oss selv på nett, har det også blitt viktigere å utvikle gode holdninger til den digitale verden. Mange barn og ungdommer deler passordene sine med venner. Mange deler bilder og informasjon om seg selv uten å tenke over hvor mange som kan se det. Noen poster bilder eller påstander om andre, som blir «likt» og delt av mange flere. Det er åpenbart at det å ta vare på seg selv og hverandre også er en del av den digital kompetansen skolen må jobbe med.
Det er enkelt å gi denne typen eksempler på farer på nett, men vanskeligere å gi entydige føringer på hvordan man bør oppføre seg. Voksensamfunnet var tidlig ute med å advare ungdommen mot å poste partybilder i sosiale medier. I dag vil nok de fleste si at hvis bildene ikke er noe mer enn det, er det relativt uskyldig. I mange tilfeller vil det være mer merkelig å ikke ha noen tilstedeværelse på nett i det hele tatt. Hva tenker den potensielle arbeidsgiveren som googler deg og ikke finner noe som helst?
Hva så med barn? Bør de slippes fri på nettet? Småbarnsforeldre i dag vet at barn omgås digital teknologi nesten fra de blir født. Allerede i småskolen blir de fleste eksponert for digitale sosiale arenaer. Forskning på digital mobbing blant barn og unge har funnet at de som håndterer den typen vanskelige situasjoner dårligst, er de som har blitt skjermet mot det farlige nettet. Barn som får utfolde seg på nett, får ta risiko og antakelig tabbe seg ut noen ganger, utvikler det forsker Elisabeth Staksrud kaller håndteringskompetanse. De gjør seg erfaringer som er gode å ha når situasjoner blir vanskelige. Det er svært viktig at voksne er der, at både lærere og voksne hjemme tar sin rolle som veiledere for barna på alvor. Det er imidlertid ganske klart at å skjerme dem fra internett er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Senter for IKT i utdanningen har utarbeidet et forslag til IKT-plan i skolen, som er tatt i bruk av mange kommuner. Der anbefaler de å jobbe med disse temaene helt fra småskolen, så det blir etablert som grunnleggende kompetanse for den oppvoksende generasjon. Vi er nok mange voksne som kunne trenge litt voksenopplæring på dette området.
En samfunnsrelevant skole
Selv om mange digitale tjenester lanseres med en uttalt målsetning om å gjøre livet enklere for folk, er det liten tvil om at mye var enklere før. Mediebildet var enklere, med en rikskringkasting som ga oss dagens eneste nyhetsoppdatering i levende bilder og en presse hvor de fleste avisredaksjoner representerte kjente politiske ståsteder. Hvordan da forholde seg til nyhetsbildet i en tid hvor hver nyhetssak like gjerne kan være «fake» som sann, bilder kan manipuleres av amatører, og det hele spres gjennom sosiale medier som analyserer brukeren og filtrerer vekk det de vet hun ikke liker? Selv om personlige datamaskiner har tatt over som arbeidsverktøy på de fleste områder, er det utfordrende å bruke dem effektivt når de samme maskinene brukes til underholdning og distraksjon? Og hvordan kan man begrense sin egen bruk av sosiale medier når de du ønsker å sosialisere med, forventer å finne deg der?
Dette er høyst reelle problemstillinger for alle mennesker, ikke bare skoleelever. Nettopp derfor er det viktig å jobbe med disse utfordringene i skolen. Hvis ikke der, hvor da?
Hvis IKT i skolen ikke fantes
Tittelen på denne artikkelen parafraserer Nils Christies klassiske debattbok Hvis skolen ikke fantes fra 1971. Christie hadde nærlest den nye Mønsterplanen og kritiserte blant annet hvordan idealer og verdier som hadde blitt proklamert i de politiske grunnlagsdokumentene, hadde forsvunnet i arbeidet med å konkretisere planen.
En nylesing av Christie i dag viser at mye av det han så på som svakheter med skolen den gangen, fortsatt preger skolen. En del av spørsmålene har dessuten fått ny aktualitet i det digitale informasjonssamfunnet. «Det er ikke kunnskaper, men evne til å finne kunnskaper, det ropes etter», skriver Christie. «Det er ikke informasjonene i seg selv, ikke brokker av virkeligheten, men evnen til å arbeide med denne virkeligheten over en lengre periode, formulere problem, se helheter.» (s. 72) Dette som nok var et radikalt standpunkt for 45 år siden, er et budskap som i dag omfavnes av stadig flere. Evne til å søke kunnskap, til å løse problemer, til å samarbeide og til å lære. Det er dette som er skolens oppdrag: å forberede elevene på dagens og morgendagens samfunn. Det er det skolen bør handle om, og i det inngår digital kompetanse naturlig.
Det er vanskelig å gi ett klart svar på i hvilken grad digitale dingser hører hjemme i klasserommene. For at de skal gjøre nytte for seg og bidra til at skoledagen blir mer lærerik og tankeeggende, er det i det minste nødvendig at læreren har en forståelse for hva som er de digitale medienes styrker og hva som er brukernes svakheter i møte med mediene. Det som er helt klart, er at digital kompetanse må få stor plass i skolen. Digital kompetanse er et samlebegrep for en rekke komplekse og kritiske ferdigheter for arbeidslivet og samfunnslivet, og kan ikke overlates til privatundervisning.