Hvem skal eie Norge?
Av Per-Gunnar Skotåm
Hvem skal eie Norge?
Manifest Forlag, 2015. 143 s.
Boka inngår i Forlaget Manifest sin serie med korte folkeopplysnings- og debattbøker. Formatet er ideelt for daglige reisende på trikk, tog og buss. Eller som meg – en bok for flyreisa Bodø–Oslo. Med merkepenn i handa utheves poeng som kan benyttes i muntlige eller skriftlige debatter.
Temaet i Hvem skal eie Norge? er kapital-kreftenes offensiv i Norge og utenlands for å få tilgang til de nasjonale ressursene som vannkraftressursene, fiskeriressursene, mineralressursene og skogen, samt statens grunnarealer. Dette problematiseres og settes opp mot det det nasjonale regimet Norge evna å lage for å forvalte oljerikdommen da det ble aktuelt på slutten av 60-tallet og på begynnelsen av 70-tallet.
Regimet for å sikre norsk kontroll over olje-verdiene hadde sin forløper i panikklovene av 1907 og seinere konsesjonslovene og hjemfallslovgivninga. Boka påviser hvordan de politiske agenturene for utenlandsk kapital i Norge nå presser på for å åpne vannkraftsektoren, fiskerisektoren, norske mineralressurser og statens grunn og skoger for private samtidig med oppheving av begrensninger for utenlandsk eie.
Dagens framstøt som i hovedsak kommer i andre sektorer enn petroleumssektoren, settes i kontrast til utviklinga innafor denne sektoren.
De fleste har glemt det nå, selv om de var født den gangen, så det kan være greit å minne om at i 1973 foreslo forløperen til FrP – Anders Langes Parti – på Stortinget at de norske oljereservene skulle selges for 10 milliarder kroner til utlandet (om noen var så dumme å kjøpe de). Da boka gikk i trykken i høst, passerte Oljefondet 7000 milliarder! Boka tar innafor hvert område utgangspunkt i en virkelig historie med levende mennesker som får fram fakta og politikk om hva som virkelig hendte.
I spørsmålet om eierkontroll og nasjonal kontroll over vannkrafta følger vi Troms Kraft og eventyret med det svenske datterselskapet Kraft og Kultur. Det kulminerte i et skandaløst tap anslått til 1816 millioner kroner.
Gjennom å følge en ung fiskers arbeid for å reetablere en fiskekvote som tidligere var knyttet til familiens båt, får vi et grundig innblikk i hvordan systemet med omsettelige kvoter fører til eierkonsentrasjon og fjerning av kvotene fra kystfiskerne. Omtrent samtidig med utgivelsen av boka kom «Sjømatindustrimeldinga» som åpner for at landingsplikten for industritrålerne lokalt til bestemte steder og bruk, skal erstattes av en mer generell regional leveringsplikt. Dette forsterker politikken som undergraver næringsgrunnlaget for kystsamfunna.
Rett før jul havarerte selskapet som drev med utvinninga av jernmalm i Bjørnevatn i Sør-Varanger. Det har vist seg å bli en av norgeshistoriens største konkurser med krav i boet på rundt 3500 millioner kroner. Hvem som var eiere og satt på noen av de største aksjepostene, er fortsatt ukjent. Det er dokumentert at selskapet ikke fulgte den driftsplanen de hadde fått godkjent av Direktoratet for Mineralforvaltning (DirMin). I stedet drev de en form for rovdrift ved å la være å avdekke gråberg i nødvendig grad for å komme til ny malm i framtida. Nå er driften stanset. En eventuell framtidig gruvedrift på forekomsten vil få ekstra kostnader ved at norske myndigheters pålegg ikke er blitt fulgt. Dette reiser også problemstillinger rundt kapasitet og kompetanse hos DirMin når de lot dette få utvikle seg over flere år uten å ta affære.
Perioden fra konkursen med etterspill kom etter bokas utgivelse. Den følger i stedet kampen om eierinteressene fra Jonas Gahr Støres kamerat, Felix Tschudi, i forhold til eiendommene i Sør-Varanger fram til nå som gruvedrifta synger på det siste verset. Det problematiseres særlig ved at det fortsatt er ukjente (utenlandske ??) eiere som har bidratt til at et stort samfunn igjen er ute å kjøre.
Kapittelet om de norske skogene og Statskog innledes med:
Hvis det er sant at vi står overfor et grønt skifte, hvorfor skal staten kvitte seg med det grønne.
Svenskene har alltid verdsatt sin egen skog mer enn hva vi har evnet i Norge. Sverige har både betraktelig større areal og til dels høyere kvalitet. Det forandrer ikke det faktum at den norske skogen tåler en langt høyere utnyttelse. Både som trelast, men mer som biobrensel og råstoff i kjemisk industri inklusive matvareproduksjon. Vi får gjennom boka en reise inn i den forskning og produksjon Borregaard driver som et førstelinjes innovativt industriselskap. Denne leseren lærte i hvert fall mye.
Politisk problematiserer boka også her faren for å miste nasjonal kontroll slik at landet kan kjøpes opp bit for bit av norske, men også utenlandske kjøpere. At jegere utestenges fra tidligere statsallmenning ved salg til private er et lite, men ikke uviktig aspekt ved arealsalgene.
Den sittende regjeringa har ved enkeltstatsråder vært tydelige på at de skal presse så mye majones ut av tuben som de kan mens de sitter med makta. Boka bringer på en lettfattelig måte informasjon som viser hvordan dette skjer. Alle som er engasjert i å bygge motkrefter mot den rådende politikken, bør skaffe seg boka, Hvem skal eie Norge?. Den gir kunnskap og motargumenter med en historisk forankring på en lettfattelig, men ikke overflatisk, måte.