Ukategorisert

Hvem er det som banker på vår dør?

Av

AKP

av Peter M Johansen

Bankene er et mål blinket ut av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), blant annet for å bryte opp den statlige kontrollen over finanssektoren og bryte ned kampkraftige fagforeninger.

Revolusjonen innen it banker på døra. Det er noe bankene vil få merke. India har verdens største jernbanesystem i verden. Men det er flere banker enn det er jernbanestasjoner i India. Landet har verdens største nettverk av banker.

«Vi er store forbund, en enorm kraft. Men hvor sterke vi er, vet vi ikke og får ikke svar før kampen kommer,» sier generalsekretær V Krishnamurthy ved All India Bank Employers Association (AIBEA) i Bangalore.

Bankene er et mål blinket ut av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Det handler ikke bare om tilgang til store verdier, 14 lakhs crore rupis, vel 215 milliarder kroner av vanlige folks sparepenger, men også om å bryte opp den statlige kontrollen over finanssektoren og bryte ned kampkraftige fagforeninger. Det er en strategi i den imperialistiske globaliseringen.

«Vi deltar i andres kamp; det inngår i vår besluttsomhet. Vi mener at bankene må være på statens hender for å kunne brukes i utviklingen av landet. Det er en viktig kamp som nå pågår.»

AIBEA opptrer også som vaktbikkje i kampen mot korrupsjonen. De siste årene har de bankansattes forening i Karnataka Pradesh Bank offentliggjort de feite kontiene i delstaten, med navn og beløp. De falt ikke i like god jord hos alle.

Kampen står likevel på andre områder. 1 lakh bankansatte, 100.000, er allerede sendt hjem på «frivillig førtidspensjonering» i løpet av de siste to årene som følge av rasjonaliseringer, automatisering og teknologisering. Samtidig har det gått med 300.000 jobber i offentlig sektor og 270.000 småbedrifter har stengt, med fra fem til ti og opptil 200 til 300 ansatte.

Jobbene forsvinner raskere enn «den nye økonomien» skaper dem. Det er den ene delen av «globaliseringen» hvor banksektoren ikke skiller seg vesentlig fra andre deler av offentlig virksomhet, bortsett fra av fagforeningene jevnt over står sterkere i kraft av sin størrelse og erfaring.

Målene med å bryte opp banksektoren er derimot langt mer vidtrekkende enn bare å effektivisere bransjen ved hjelp av informasjonsteknologien. Bankene har spilt en betydelig rolle i Indias økonomiske utvikling helt siden Friheten i 1947, både med hensyn til samrøret mellom Nehru/Gandhi-dynastiet og de ledende industrikonglomeratene rundt familiene Tata og Birla og med hensyn til utbyggingen av landsbygda.

AIBEA ble dannet i 1946, før britene forlot landet. I dag fins det rundt 500.000 ansatte i de offentlige, kooperative, private og utenlandske bankene. 300-350.000 er ansatte i de offentlige bankene. Forbundet bevarte enheten fram til 1964, da det ble splittet i ni ulike forbund. AIBEA er fortsatt det største.

Før Friheten fantes det knapt banker på landsbygda, og før nasjonaliseringen av banksektoren i 1969 var det rundt 4.000 filialer. I dag er tallet 65.000 filialer. Det har skapt en nærhet til pengene som har kommet landsbygda til gode.

«Vi vil fortsatt at penger skal brukes til å utvikle landet, men det er et hardt press fra utenlandske banker for å kjøpe opp de private bankene i India for deretter å gå aggressivt til verks i markedet,» sier Krishnamurthy. De kjøper aksjer når kursen er lav. Han ramser opp: ING fra Storbritannia, ABN Ambo fra Nederland, Allianz og Deutsche Bank fra Tyskland, britiske HSBC (Hongkong Shanghai Bank Corporation) som er stinn med kinesisk kapital, Bank of Tokyo og Nova Scotia.

Men dette er ikke Sørøst-Asia, verken før eller etter krakket i 1997. Dette er Sør-Asia hvor markedet er mindre, med færre lån, og hvor det ikke virker slik den utenlandske kapitalen hadde tenkt seg. Det private markedet som flyter rundt, er lite. Det er ikke mye penger å hente inn.

«Det gir ingen reell og solid vekst. Vi har et eksempel på hvordan Bank of Tokyo stengte om kvelden i Kolkata (Calcutta) og åpnet igjen dagen etter i New Delhi. De utenlandske investeringene har i stedet gått ned fra 11 til 7 prosent. Profitten det siste året var ikke mer enn seks milliarder rupi.»

Banksektoren har vært en hjørnestein i oppbyggingen av India, i går og i dag. Banksektoren har vært en hjørnestein i organiseringen av arbeiderklassen og oppbyggingen av fagbevegelsen. Det som skjer med banksektoren i India, vil prege hele landet og den videre utviklingen.

De bankansattes foreninger var viktige i generalstreiken 24. februar som protesterte mot at streikeretten er fjernet i offentlig sektor. Hele finanssektoren, bank og forsikring, sluttet opp over hele landet. I Karantaka var oppslutningen i offentlig sektor total.

Om streikeretten forsvinner i bankene, blir det lettere for kapitalen å fjerne ordningen om at bankene må prioritere lån til bestemte samfunnsmessige sektorer, og lettere å si opp ansatte og investere i ny teknologi i tråd med anbefalingen til Det internasjonale pengefondet (IMF).