Hvem er den indiske bonden?

Av Jostein Jakobsen og Kenneth Bo Nielsen

2016-04

I forrige utgave av Rødt! hadde Unni Kjærnes en inngående analyse av matsikkerhet, sult og utfordringer i landbruket i India.

Vi mener det er viktig å forstå nyere utvikling i det rurale India som både mangfoldig og motstridende. Noe av denne kompleksiteten viser vi her ved å spørre hvem den indiske bonden faktisk er.

Vi vil også diskutere noen av de løsningsforslagene Kjærnes presenterer.

Jostein Jakobsen er stipendiat ved Senter for utvikling og miljø (SUM), Universitetet i Oslo. Han jobber med en doktorgrad om jordbruksendring og politisk økonomi i det sørlige India.
Kenneth Bo Nielsen er ved Sosiologisk Institutt, Universitet i Bergen. Han koordinerer også Asianettverket, det Norsk Nettverk for Asiastudier.
Foto: Neil Palmer

Kjærnes’ analyse er viktig, for Indias problemer på dette området er både reelle og store. For eksempel har geografen D. Asher Ghertner i en ny bok regnet seg fram til at 80 prosent av alle indere – dvs. en milliard mennesker – ikke får nok mat, målt ut i fra statens egne normer for daglig «minimum per capita calory consumption». Vi sier oss langt på vei enig i det meste av det Kjærnes skriver, samtidig som vi ikke helt kjenner oss igjen i hennes generelle beskrivelse av livet på landet.

Fra 2007 til 2009 bodde en av oss (Nielsen) i flere omganger i en landsby i den indiske delstaten Vest-Bengal. Formålet med oppholdet var å bli klokere på hvordan bøndene i denne og de omkringliggende landsbyene hadde mobilisert til kamp mot delstatsregjeringen, som nettopp hadde ekspropriert litt over 400 hektar fruktbar landbruksjord fra området. I framtida skulle det ligge en stor bilfabrikk på jorda, men denne ideen var mange av de lokale bøndene imot – derfor den kraftige motstanden mot eksproprieringen.

Tvangseksproprieringer i denne formen har vært hyppig forekommende i India det siste tiåret. Ny industri, økonomiske frisoner, infrastruktur, gruver og urbanisering krever plass og ofte er det småbønder som må vike. Fenomenet diskuteres ikke av Kjærnes, men slike eksproprieringer er ofte katastrofale for den enkelte bonde som rammes. De er dessuten et viktig element i et utbredt narrativ blant deler av den indiske intellektuelle venstresida og i akademia, om statens og kapitalens stadige angrep og overgrep på den indiske bonden. Dette narrativet er på en måte et konsentrert og dramatisk uttrykk for den såkalte «agrarkrisen» som India for tida går gjennom, og som også manifesterer seg i hyppige medierapporter om påstått – og ofte overdrevne – høye selvmordsrater blant indiske bønder.

Narrativet har åpenbart en høy grad av sannhetsverdi, for det er, som Kjærnes skriver, ikke lett å være småbonde i India i dag. Og det er lite tvil om at eksproprieringsprosessene som India gjennomgår, har klare likhetstrekk med det Marx kalte «primitiv akkumulasjon» – volden og frarøvelsen som den moderne kapitalismen vokste frem gjennom og som geografen David Harvey har påpekt at fortsatt finner sted den dag i dag. Men det er også like selvsagt at det finnes andre sannheter om agrare endringsprosesser i India.

I den ovennevnte landsbyen snakket særlig de eldre bøndene begeistret om hvordan hele deres liv hadde dreid seg om landbruket. Og dette var ikke noen trist fortelling – snarere tvert imot. Folk snakket om hvordan de i ungdommen gikk barfot rundt i en landsby hvor folk stort sett bodde i hus eller hytter av strå og leire; nå gikk de alle med sko og bodde i større hus av betong og murstein. For noen generasjoner siden hadde den store drømmen vært å lære å lese og skrive og å få seg en sykkel; nå til dags gikk ungdommen på gymnas eller enkelte til og med på universitetet, og de fleste familier hadde flere sykler og ofte også en motorsykkel. I gamle dager hadde folk samlet seg rundt en batteridrevet transistorradio for å høre musikk, men nå hadde nesten alle hus farge-TV. Alle hadde mobiltelefoner og langt flere både busser og tog forbandt landsbyen med omkringliggende større byer enn for et par tiår siden. Dette var altså et narrativ om landsbyens sosiale og økonomiske framgang, som gikk hånd i hånd med forbedringer i jordbruket, og som hadde ført til et bedre og mer komfortabelt liv for mange – ikke for alle, naturligvis, men for mange. Og de forbedringene i livskvalitet som den gamle generasjonen i landsbyen i Vest-Bengal kunne fortelle om, er langt fra unike. Lignende beretninger kan man høre på kryss og tvers av det rurale India i dag.

«Pluriaktive bønder»

Samtidig var det karakteristisk for landsbyen at de færreste bønder bare var bønder – for mens all jordbruk per definisjon er rural, er det omvendte ikke tilfellet. De fleste familiene var kjennetegnet ved en høy grad av «pluriaktivitet», det vil si at de opererte både i og utenfor landbruket. Ofte var jordstykkene ganske små (under et hektar) og det typiske var at et eller flere familiemedlemmer hadde en lønnsinntekt: Noen var tømrere, andre gullsmeder; noen drev en liten butikk i landsbyen, mens andre var skolelærere; noen hadde fått jobb i en statsdrevet virksomhet, mens enkelte hadde etablert seg som suksessfulle forretningsmenn eller entreprenører. Forestillingen om at indiske landsbyer er befolket av «bønder» i tradisjonell forstand, holder altså ikke lenger, for livet på landet er i dag så mye annet enn bare landbruk. I India som helhet er det kun ca. halvparten av alle rurale hushold som er engasjert i jordbruk og under 40 prosent har sin hovedinntekt derfra. Og særlig landsbyens yngre generasjon var ikke spesielt begeistret for utsikten til å bli bonde. De fleste hadde større ambisjoner enn det, for ofte hadde de studert i flere år og håpet på en mer behagelig, respektert og vellønnet jobb. Å bli bonde var i beste fall noe man kunne falle tilbake på hvis man ikke kunne finne noe bedre å gjøre.

I store deler av India tilstreber folk på landet denne formen for økonomisk pluriaktivitet, men av vidt forskjellige grunner. Mange av de relativt suksessfulle små og mellomstore bøndene har for lengst med større eller mindre suksess diversifisert sine aktiva ut av landbruket, hvor det er mer penger å tjene. Et tydelig tegn på dette er at de store bondebevegelsene som kjempet for bedre vilkår for indisk landbruk, og som var en synlig politisk kraft i India fra 1970- til 1990-tallet, nå nesten er helt forsvunnet. Hvorfor? Fordi de mellomstore eller halvstore bøndene som frontet disse bevegelsene, og som den gang hadde økonomiske hovedinteresser i jordbruket, nå hovedsakelig har plassert aktivaene andre steder og derfor ikke har store insentiver til å fronte landbrukets sak i dag – i hvert fall ikke hvis det skal gå på bekostning av andre sektorer. Det kan godt tenkes at det er fraværet av organisert opposisjon som gjør det mulig for myndighetene å slippe unna med den formen for passiv forsømmelse av landbruket som ofte har kjennetegnet offisiell politikk.

Hvem taper?

Blant taperne er til gjengjeld de som ikke har suksess med å diversifisere ut av landbruket. Folk uten utdannelse eller uten tilstrekkelig økonomisk, sosial eller politisk kapital har ofte store problemer med nettopp dette. Og i en situasjon hvor landbrukets bidrag til Indias samlede BNP nå relativt sett er mindre enn det burde være, målt ut i fra hvor mange «bønder» India har, er det åpenbart at livet som småbonde eller – enda verre – jordløs arbeider er hardt og nøden stor. Millioner av slike folk har i seinere år blitt arbeidsmigranter, på stadig reise mellom arbeidsplasser i og utenfor landbruket. Mange er «sirkulerende» migranter; man har sitt hjemsted i landsbyen, men reiser deler av året til andre områder eller byer – ofte hundrevis av mil hjemmefra – for å jobbe. Disse menneskene er kanskje «bønder» eller «jordløse» på hjemstedet noen måneder i året og «byggearbeidere» eller «renholdere» resten av tida.

Kjærnes’ løsning på de jordløses armod er jordreform, men i praksis er det tvilsomt om jordreform ville løse noe som helst. Innfører man for eksempel et nasjonalt løft på jordeierskap på rundt 8 hektar per familie, ville man bare frigjøre nok jord til at hvert av Indias jordløse hushold kunne få tildelt 0,2 hektar. Som sosiologen Jonathan Pattenden skriver i en ny artikkel, vil dette utvilsomt føre til en moderat sosioøkonomisk forbedring, men det vil langt fra være nok til å tilfredsstille basale materielle behov. Hvis løsningen på matsikkerhets-problematikken ikke ligger i jordreform, hvor ligger den da?

En annen mulig løsning, som Kjærnes er inne på, er en økologisk omstilling drevet fram av småbønder. Forslaget er sympatisk, men det framstår som relativt usannsynlig. Som sagt, har de færreste bønder interesse av å være småbonde – økologisk eller ei. Og en økologisk omstilling vil i overskuelig framtid måtte foregå innenfor rammene som kapitalismen setter. Lesere som studerte på 1960- eller 1970-tallet vil kanskje huske datidens noe innfløkte marxistiske debatter om produksjonsmåter i landbruket? Som India-forskeren Barbara Harriss-White har påpekt, har «the incontrovertible evidence of capitalism racing across India’s rural regions» nå avgjort debatten: «overgangen til kapitalismen» i indisk landbruk er fullstendig. Dette er et faktum som tanker om økologisk omstilling må forholde seg til. I en slik kontekst er det vanskelig å forestille seg at det først og fremst er småbønder som på egen hånd skal drive fram et økologisk skifte.

Et karakteristisk trekk ved kapitaliseringen av jordbruket er – til tross for de oppløftende historiene fra landsbyen i Vest-Bengal – at det har blitt mer risikabelt for mange. Agrarkrisen og bondeselvmordene kan særlig spores til de deler av befolkningen som har spesialisert seg på ensartet landbruk basert på avlinger for salg, ofte rettet mot eksportmarkedet. Slike former for spesialisert landbruk er ikke et «tradisjonelt» fenomen, men ble snarere utbredt i India etter den såkalte grønne revolusjonen på 1960- og 70-tallet. Flere områder – for eksempel i Punjab i nord og Kerala i sør – så flere tiår med sterk økonomisk vekst som følge av endringene i landbruksformer. Men det vi har sett i seinere år, er en økt sårbarhet for prisfluktuasjoner på internasjonale markeder, kombinert med vanskelighetene med å dyrke på små jordlapper der vannressursene er under press. Mange bønder som driver slik virksomhet, har sett seg nødt til å ta opp større lån for å holde seg flytende. En av oss (Jakobsen) har under feltopphold i sørlige India stadig hørt beretninger om uhåndterlig gjeld, om hensynsløse lånehaier og familier som har kollapset økonomisk under vekten av disse byrdene i situasjoner der avlingene gir dårlig avkastning. Det å være bonde i slike situasjoner kan kanskje sammenlignes med å drive forretning: innsatsen er stor og det samme er fallhøyden.

Finnes det en «agrar overgang»?

Endringene i hva «jord» betyr – og hvem den indiske «bonden» er og ønsker å være – innebærer også at vi bør unngå å forestille oss at de sosioøkonomiske endringsprosessene i India vil følge samme mønster som i Europa. Den klassiske «agrare overgangen» som man så i Europa, hvor bønder ble omformet til og integrert i den kapitalistiske økonomien som industriarbeidere, gjentar seg ikke i India. Og nyere marxistisk forskning har påpekt at vi må forstå agrare overganger som høyst sammensatte fenomener; selv om fellestrekk utvilsomt finnes (som «primitiv akkumulasjon»), flettes disse sammen på nye måter og danner nye mønstre. Det vi ser i India i dag, er da også søkt forstått som en slags «komprimert kapitalisme», hvor noen «overganger» skjer veldig raskt – tenk på framveksten av segmenter av indisk tertiærsektor slik som den høyteknologiske IT-sektoren. Andre «overganger» har derimot nærmest gått i stå – svært få bønder blir industriarbeidere, og i det hele tatt kan verken den sekundære eller tertiære sektoren absorbere folk i stort nok omfang.

Mulige løsninger på de store utfordringene knyttet til indisk landbruk og mat-sikkerhet må dermed nødvendigvis omfatte mye mer enn én «sektor». Det rurale og det urbane bindes sammen på kompliserte måter i den indiske komprimerte kapitalismen. Vi er selvsagt enige med Kjærnes i at enhver løsning, uansett utforming, må være politisk. Et skritt i riktig retning vil være å ta som et utgangspunkt at politikkutforming forutsetter forståelse av hva det vil si å være bonde – eller å bo på landet – i dagens India.