Hva slags forsvar trenger folket?
Av Finn Sjue
«NATO, militærapparatet og politiet er i dag organisert og forberedt på å opprettholde monopolkapitalens diktatur med vold. Bare en hær organisert av arbeiderklassen vil kunne hindre at reaksjonen drukner revolusjonen i blod.» (AKP(m-l)s prinsipprogram).
«Vi kan ikke slutte at overgangen til sosialismen må bli voldelig, fordi den har vært det i andre land. Vår oppgave er ikke å være spåmenn om en fjern framtid, men å arbeide for at overgangen til sosialismen så langt det står til oss, ikke blir preget av vold.» (SFs studieforbund, «Marxistisk teori og sosialistisk strategi», hefte 5.)
Dette er dei to ulike syna som står mot kvarandre på venstresida i Norge når det gjeld overgangen til sosialismen og den væpna kampen. Som denne artikkelen viser, er det første tufta på hundre år gamle røynsler og saumfaring av dei røynlege draga ved den norske klassestaten. Det andre er grunna på vakre ønskje – 'eller tru på at det er tidsnok å seie sanninga når borgarskapet rullar fram valdsapparatet sitt mot arbeidarklassen.
(Denne artikkelen er skrevet på grunnlag av et foredrag holdt i Studentersamfunnene i Oslo og Bergen høsten 1973 med tittelen: NATO-trusel mot eller forsvar av folket? Det er ment som et foreløpig innlegg i diskusjonen om kommunistenes syn på arbeidsfolks forsvar i Norge i dag. Hensikten har vært å vise hvordan kjernen i borgerskapets voldsapparat, militærapparatet, i samarbeid med imperialistene, truer arbeidsfolk. Ei skikkelig analyse av imperialistenes militære rustning i Europa og verden for øvrig ligger utenfor artikkelen.)
Hva er «i pakt med norsk tradisjon»?
«Appellen» fra Vestlandet
27. september 1973 ble det avholdt et seminar på Vestlandet. Tittel: Norsk Forsvarsberedskap. Konklusjon: Hvis vi ikke snart tar et oppgjør med venstreradikalismen her i landet, er vi redd for at Forsvaret både disiplinært og moralsk vil gå i oppløsning. Sentrale deltakere på kurset viste også til ett av krigsidealene – staten Israel. En skikkelig vervet hær og et stort antall i «reserven» var Israels forlokkende ideal.
Dette er ikke uttrykk for enkelte skrullete offiserers og gammelnazisters syn. I 1974 gir det i virkeligheten en pekepinn på en nokså utbredt stemning i store deler av det norske offiserskorpset, ikke minst i og omkring Forsvarets Overkommando. Sentrale grupper i ledelsen for den norske statens voldsapparat nærer heller ikke i dag noen finfølelse overfor den norske arbeiderklassen, og sjølsagt ikke den revolusjonære delen av arbeiderbevegelsen. Den siste avsløringa av øvelsen Wintex 73 rettet mot norske arbeidere og studenter, NATO-motstandere og andre, førte da også til at Overkommandoens norske sjef, general H.F. Zeiner Gundersen, rykket ut og stilte seg i bresjen for militærledelsen: Her har ingen gjort noe galt, ingen har overtrådt noen instrukser for hvordan øvelser skal gjennomføres.
Med det nære samarbeidet det er mellom militærledelsen og de regjeringene som går og kommer mens den sitter i sin posisjon i statsapparatet, er heller ikke forakten forarbeiderklassen spesielt ukjent for forsvarets politiske ledelse, enten den bekles med Lars Korvald og Johan Kleppe eller med Trygve Bratteli og Alv Jakob Fostervoll. Statens voldsapparat, monopolenesbeskytter, er verken til for å bli lekt med eller undervurdert.
Sporene fra militærkuppene, fra krigens dager, fra andre krisesituasjoner, skremmer. Når imperialistene mister albuerom fordi nasjonene og folkene frigjør seg og fravrister imperialistene deres markeder for råvarer og kapital, da skjerpes motsigelsene mellom statene og i de imperialistiske landa. Når monopolene ikke lenger klarer seg med statens politiske og økonomiske hjelp for å holdeprofitten oppe, kommer alltid volds-apparatet klarere til syne. Klarere enn revisjonistene er villig til å innrømme. Klarere enn høyre-sosialdemokratene ønsker så lenge de sjøl styrer en del av det samme apparatet – mot arbeiderklassen.
«Appellen» fra Vestlandet er ett tegn på at vinden begynner å blåse skarpere. Arbeiderklassen er i framgang, den revolusjonære bevegelsen vokser raskt, monopolene har lenge klemt arbeidsfolk med faretruende sterk beskatning for å finansiere sin videre monopolisering.
NATO er bare ett viktig spørsmål
Det er tid for å stille spørsmålene skarpt:
– Hvordan skal arbeiderklassen og andre grupper i folket forsvare seg og de borgerlig-demokratiske rettighetene mot borgerskapet og dets voldsapparat når fienden tar til å rasle med sablene?
– Hva vil skje om Norge meldes ut av NATO? Og – om dette på kort sikt skulle gå smertefritt, men at det skulle oppstå «fare» for at statsapparatet skulle knuses og sosialismen innføres i Norge, hva ville da imperialistene med økonomiske interesser i Nordsjø og Sauda gjøre? Og hva ville det norske monopol-borgerskap få sitt statlige voldsapparat til å gjøre?
Å stille spørsmålet om hvordan arbeiderklassen og folket skal verne seg mot fascismen og ruste seg for å gjennom føre revolusjonen, er et viktigere spørsmål enn å diskutere utelukkende hva Norges medlemskap i NATO vil bety. Å behandle NATO som om det norske, statlige voldsapparatet ikke fantes, er i beste fall naivt. I verste fall bevisst forsøk på å avvæpne massene. Å prøve å finne ut hva slags trusel NATO i dag betyr for det norske folket uten å analysere den norske staten og dens militærstyrke og politi, er ikke bare feilaktig. Det kan vise seg å være farlig.
Men Norge er altså medlem av NATO, og det stiller oss i en særegen situasjon når vi skal behandle spørsmålet om væpning av folket, om faren for militærkupp og hvordan vi skal avverge det. Ikke bare et borgerlig militærapparat, men også et militærapparat stort sett styrt av imperialismen, gjør at vi må legge opp en strategi og taktikk som tar vesentlig hensyn til dette åket, denne manglende militære suvereniteten til den norske staten. Men enhver strategi og taktikk som ikke i første rekke spør om hvordan folket skal bekjempe borgerstatens væpnete makt på kort og lang sikt, vil føre ærlige arbeidsfolk på villspor.
Med denne advarselen mot å behandle medlemskapet i NATO som en «helt spesiell ting», er vi klar til å behandle også dette spørsmålet. Ettersom Norges NATO-medlemskap er blitt behandlet ensidig og uten å stille det inn i sin rette politiske sammenheng av revisjonistene og venstre-sosialdemokratene, står det til de norske kommunistene å ta fatt på ei analyse av både NATO-medlemskapet og spørsmålet om folkets væpning.
Tre syn på forsvaret, bare ett revolusjonært
Spørsmålet om «hva slags væpning» og «hva slags forsvar» er blitt stilt på høgst forskjellige måter i norsk arbeiderbevegelse. La oss se på de tre viktigste retningene:
– Pasifismen.
– Et nasjonalt forsvar, demokratisering av det borgerlige militærapparatet.
– Folkevæpning, og så lenge borgerstaten finnes: Ikke et øre til det borgerlige militærapparatet.
Pasifismen har fått dårligere livskår etter hvert her i landet. Men vi må ikke glømme at denne ideologien var SFs offisielle linje inntil nylig. Fremdeles finnes det også innenfor Sosialistisk Valgforbund grupper og personer som står for ulike varianter av pasifismen, fra kristentro til «matnyttige» eller følelsesmessige betingete krav om total nedrustning.
I dag står både SF og NKP som partier for et alliansefritt «nasjonalt forsvar», et «alternativ» vi seinere vil vise er umulig og villedende, ja, reaksjonært, i forhold til arbeiderklassens virkelige behov.
Den tredje retningen, væpning av folket, hevdes av bare ett parti i norsk arbeiderbevegelse i dag: AKP(m-1). Samtidig er jeg sikker på at titusener og kanskje hundretusener arbeidsfolk, også i SV-partiene og Arbeiderpartiet, står enkeltvis på dette standpunktet eller i hvert fall sympatiserer med en slik holdning.
Hvem er i pakt med «norsk tradisjon»?
Både AKP(m-1) og disse mange revolusjonære enkeltpersonene i by og bygd blir møtt med et «knusende» argument, ikke minst fra SV-partienes ledelser: Å snakke om væpning av arbeiderklassen og folket er svermeri, det er ikke tuftet på norsk tradisjon. Men hvem står egentlig på norsk virkelighets grunn? Om vi skraper bare litt på den politiske historia til den norske arbeiderbevegelsen, finner vi raskt svar på det — på tross av at sosialdemkratiske «arbeiderledere» har gjort mye og skadelig arbeid blant norske arbeidere for å svekke den revolusjonære linja. La oss foreløpig se bare på ett eksempel.
«Hva vil da skje …?»
Arbeiderpartiet avholdt sitt landsmøte i 1906 i Drammen. Det var for øvrig den gangen da AP hadde 10 representanter på Stortinget. Som på de tidligere landsmøtene raste det en heftig kamp om hvilken militærpolitikk AP skulle føre – også i Drammen. Nedrustningslinja seiret med knapt flertall. Arbeiderbladets grunnlegger, en ledende mann i AP, Kristian Holtermann Knudsen, kjempet den gang innbitt mot denne linja. I følge referatet sa han blant annet:
«Folkevæpning blir et våpen i folkets hender i all fall i Norge med et ettkammersystem og alminnelig stemmerett. Sosialdemokratene må tenke på fremtiden med fantasi. Ja, i fantasien ser jeg den dag da sosialdemokratiet marsjerer opp med flertall i Stortinget.
Hva vil da skje om vi ikke har skytterlagene? Kapitalistene vil ikke godvillig oppgi sine gamle rettigheter når vi opphever privatkapitalismen.
Deres siste krampetrekninger vil være deres leiede horder i kamp mot folke-væpningen. Og overfor de fremmede kapitalister som også har ervervet seg rettigheter i landet, må et sosialdemokratisk stortingsflertall også bruke folkevæpningen).
En brudt tråd må tas opp igjen
Holtermann Knudsens «profeti» gir en pekepinn om hvem som tar opp en tråd som er brutt av det stadig mer forsumpede sosialdemokratiet. Det påligger norske kommunister et stort ansvar å vise konkret hva Arbeiderbladets grunnlegger mente, og å ta konsekvensene av det i praktisk politikk. At «fremmede kapitalister» også undergraver militær og ikke bare økonomisk suverenitet i Norge gjennom NATO-direktiver, bare understreker dette enda sterkere.
Det ironiske er jo også at Holtermann Knudsens parti gikk i bresjen for å sikre disse fremmede kapitalistenes rettigheter i1949, året for norsk NATO-medlemskap. Derfor er det naturlig at for eksempel en beinhard høyresosialdemokrat som lederen for Arbeidernes Pressekontor, Olav Brunvand, til tider drar rundt og underviser i psykologisk krigføring. Han er til tider innom Krigsskolen også, denne mannen som er en nøkkelperson i det såkalte Totalforsvarets pressetjeneste – en tjeneste som også øver i kuppberedskap av Wintex 73-slaget. Denne folkefienden kan stå som symbol på hvor langt høyresosialdemokratiets tjenerrolle for den harde bank- og industrifinansen er utviklet.
Og ikke minst – la oss «tenke på fremtiden med fantasi»! Å skyve vekk ubehagelige tanker og si «nei, det skjer ikke noe farlig med det første» eller «vi kan jo aldri vite sikkert om borgerskapet overgir seg» — det er å gå på revisjonismens limpinn. Men norsk arbeider-bevegelse trenger ikke ideologisk lim. Den trenger, for å si det med Lenin, «Klarhet, klarhet og klarhet og atter klarhet)!
Noen fakta om NATO og håndtlangerne i Norge
La oss raskt gjenoppfriske noen elementære kunnskaper om hva NATO er og hvilke rettigheter alliansen har i Norge.
Den andre verdenskrigen var en krig mellom imperialistiske stater om råvarer og kapitalmarkeder. I dens kjølvann fulgte forsøket på å knekke verdens første sosialistiske stat, Sovjetunionen. – Vi vet hvordan krigen tok slutt: Sammen med de vestlige imperialiststatene uten fascistisk statsform slo Sovjet tilbake de fascistiske hordene. Freden ble i første rekke preget av de utallige avtalene mellom imperialistene. For å beskytte kapital og varemarked trengte i første rekke USA et vest-europeisk militærapparat med to oppgaver:
– Å bygge opp en aggressiv pansermur mot det daværende sosialistiske Sovjet.
– Å sikre herskerklassens vern mot progressiv og sosialistisk utvikling i medlemslanda.
Våpnene nedover og innover
I dag er supermaktssamarbeidet mellom USA og det sosialimperialistiske Sovjet svært godt utbygd. Samtidig har USA gått noe tilbake som imperialistmakt, mens Vest-Tyskland og Japan har styrket sin stilling. Som et resultat av dette betyr kampen mot Sovjet ikke mye i dag. Visst er det motsigelser mellom de to supermaktene, de rivaliserer om felles bytte. Derfor kan sosialimperialismen også bli en farlig trusel mot Norge. Men foreløpig har de funnet ut at samarbeid lønner seg for dem.
Dermed endrer NATO karakter. Samtidig betyr NATOs kontroll med folkene i medlemslanda mer og mer, først og fremst fordi disse folkene påny har reist seg til kamp. NATOs kuppberedskap mot arbeiderklassen i medlemslanda blir viktigst, noe for øvrig Wintex 73 og liknende øvelser viser til fulle.
At det snakkes om gjensidig styrkereduksjon på «all-europeiske sikkerhetskonferanser» og liknende bør ikke forvirre. Supermaktene ønsker sjølsagt å frigjøre våpen og mannskap til mer sentrale områder, som for eksempel grensa til Folkerepublikken Kina og til Midt-Østen. NATOs brannkorps, effektive og raskt bevegelige kuppeliteavdelinger kan i stor grad erstatte en større konvensjonell hær i Vest-Europa. Særlig når det er arbeiderklassen som skal stagges.
La oss derfor se nærmere på hvordan NATO er en trusel mot ett lands arbeider-klasse og folk: Norge.
Hvordan militær suverenitet undergraves
Hva betyr det egentlig at den militære suvereniteten er undergravd, dels kraftig?
Store deler av norsk militærkommandoer avgitt til NATOs Europa-kommando, SACEUR. SACEUR leder det norske militærapparatet gjennom hovedkvarteret SHAPE i Paris. Ledelsen går via en av fire underkommandoer, i dette tilfelle Nord-kommandoen. Den omfatter Norge, Danmark og Vest-Tyskland nord for Elben. Den sitter bokstavelig talt i berget på Kolsås utenfor Oslo, og ledes av britiske og nederlandske offiserer.
Sjefen på Kolsås har kommando over norsk forsvar gjennom en rekke offiserer på topplan i luft-, sjø- og landforsvaret pluss sjefen for Nord-Norgebrigaden. Ledelsen gjennom denne felleskommandoen gjelder i stor grad direkte også i fredstid, ikke bare i krig eller «like forutfor et krigsutbrudd».
Tre eksempler
La oss ta tre eksempler på hvordan mangler på militær suverenitet kommer til uttrykk sjøl for den norske staten (også tatt i betraktning av at den harde finans-, politiker- og offiserskjerna bak og i den norske stat er sjefshåndtlangere for NATOs toppledelse):
– Tror noen — apropos Narve Trædal-saken – at radar- og varslingssystemet og store deler av det militære sambandet er kontrollert av norsk militærledelse? Slett ikke, den er underlagt NATOs felleskommando.
– Er det norske militærapparatet sjølforsynt med noe så trivielt og viktig som reservedeler? Såvisst ikke, reservedeler til alle avdelinger av strategisk eller stor taktisk betydning (som flyvåpen, feltartilleri og panservåpen) må hentes fra utlandet. 90-95 prosent hentes fra Vest-Tysklands ytterst framgangsrike rustningsindustri, og omtrent resten fra USA. I større kamphandlinger vil slike avdelinger være 100 prosent avhengig av reservedelene fra nettopp disse særs, «vennligsinnede» stater.
– Et luftforsvar er sentralt i et konvensjonelt forsvar. Sett med «fag-militære» øyne er NIKE-batteriet utenfor Oslo og jagerflyskvadronen i Bodø stort sett det eneste brukbare i Norge. Og nettopp disse er lagt under NATOs felleskommando. I dag finnes det ikke luftvern i dette landet som utelukkende styres av den norske staten. Et flyvåpen kontrollert av staten og dens militære ledelse ville slett ikke endret den retningen som våpnene vender: Mot arbeiderklassen og folket. Men det er også viktig å være klar over hvor direkte den imperialistiske kommandoen er over avdelinger av norsk forsvar.
Mange eksempler kunne føyes til. Dette er ikke detaljer, de danner et mønster: De breie soldatmassene, fra arbeiderklassen, småbønder, fiskere, intellektuelle – skal bruke våpen som er dobbelt kontrollert av fienden: Av det statlige voldsapparatets ledelse og i dag i første rekke av «de fremmede kapitalister» for å bruke Holtermann Knudsens ord.
Mindre skikket enn i 1940!
Kort sagt: Det norske forsvaret i dag er til og med mindre skikket til å beskytte arbeiderklassen og folket enn det var i1940. Da var det jo ikke spesielt mye å skryte av, noe nasjonalt forsvar mot imperialismen kan det ikke kalles. Da var den militære delen av det statlige voldsapparatet ikke kontrollert direkte av imperialistene gjennom felles avtaler og liknende. Etter 25 års »samarbeid og fellesskapet» i NATO er det ingen grunn til at forsvaret er blitt mer «nasjonalsinnet» enn i 1940!
En «Detalj»
For bare å føye til en detalj som viser hvor vinden blåser i dag: Ifølge opplysninger som undertegnede har, skal det tas en avgjørelse i 1975 om hva slags flyvåpen en skal satse på i Norge. Maskinparken skal fiffes opp. Valget står mellom «avskjæringsjagere» – bygd for å stoppe angrep utenfra, og «bakkejagere». Dette er jetfly som kan variere farten kraftig samtidig som de også kan gå langsomt og lågt. For å vise hva de spesielt kan brukes til: I Vietnam kalles disse flyene «anti-gerilja-fly». En ytre fiende med aktivt flyvåpen møter en ikke med slikt utstyr. Derimot kan «gutter og jenter på skauen» være et mer egnet mål.
Intervensjon hver 18. måned
La oss før vi går videre minne om at USA fortsatt er den ledende krafta i NATO, tross Vest-Tysklands nye rolle som «fugl Fønix av asken», tross EECs front mot USA, forsøket på å samle EEC-landas militære NATO-ledelse i den såkalte Euro-gruppa, o.l.
Supermaktene er ikke de som er blyge når det gjelder åpne militære intervensjoner i land som betyr noe for dem. Sovjet har allerede en del skalper. Men fortsatt leder USA på statistikken, Nixons forgjengere begynte jo en god stund før de nye tsarene i Kreml. Siden 1947 har USA grepet inn med våpenmakt gjennomsnittlig hver 18.måned i andre staters indre forhold! Iran, Guatemala, Den dominikanske republikken, Britisk Guinea, Cuba, Libanon, Vietnam, Kambodsja, Laos, osv. Og i det skjulte i Hellas1967. Både disse erfaringene og avsløringene av øvelsene rettet mot norske arbeidere og studenter viser at et militær-kupp ikke er utenkelig i Norge, om herskerklassen finner at det er nødvendig å knuse den folkelige frammarsjen.
La oss derfor se nærmere på hvordan NATO og den norske statens voldsapparattruer arbeidsfolk på i det minste fem områder:
Militær suverenitet undergraves
1. Vi har allerede nevnt hvordan den militære suvereniteten er kraftig undergravd ved at NATOs Felleskommando har kontroll. Derfor vil ikke arbeidsfolk måtte slåss «bare» mot de norske herskerne, men også mot de mektigere imperialistene.
Unntakslovene
2. Vi bør friske opp minnet om de norske unntakslovene. For makthaverne lar dem neppe støve ned i en skuff. 15.desember 1950 vedtok et stort flertall i Stortinget disse lovene med det smukke navn: «Om særlige rådgjerder under krig, krigsfare eller liknende forhold». Lovene gir diktaturfullmakt til regjeringa, de gir for eksempel rett til å sette Stortinget ut av spill på «lovlig» vis. Stilt overfor en borgerlig stat med imperialistene i ryggen kan en slik fullmakt gjøre et militærkupp enda lettere. Høsten 1950 mottok regjering og Storting over 100 resolusjoner fra fagforeninger og folkemøter: Nei tilberedskapslovene! Regjeringa Gerhardsen føyset protestene bort. For – som Aftenposten skrev på lederplass: «Det er kommunistenes forakt for de grunnleggende menneskerettigheter som har gjort spørsmålet om beredskapslover aktuelt».
Kupp-planene
3. For ethvert NATO-land finnes det en kupp-plan. I 1967 klarte Orientering å avsløre deler av NATOs kupp-plan som også gjelder for Norge: Den såkalte McConnel-planen, eller Oplan 100-1. Den er utarbeidet av den amerikanske generalstaben i 1962 og skal tjene som retningslinjer for en regulær amerikansk intervensjon i et NATO-land.
Om det blir nødvendig å slå ned «væpnet vold eller omfattende opprør» kan blant annet, «de amerikanske styrker ta forholdsregler som den amerikanske militære sjef mener er nødvendige, enten på egenhånd eller i samarbeid med regjeringen i (vedkommende land)», heter det.
Når forsvarsdepartementet og Overkommandoens menn drar rundt i landet for å styrke den moralske beredskapen, har de alltid en «forklaring» på McConnel-planen. Enten heter det at den ikke er «forelagt norske myndigheter» (det kan jo tenkes!), eller at det er såkalt desinformasjon, villedende informasjon, sendt ut av KGB, Sovjets spionorganisasjon. Overvåkings-eksperten Per Øyvind Heradstveit med særs gode kontakter i overvåkingstjenesten, hevder dette. KGB av i dag skal en så visst ikke undervurdere, og desinformasjon sendes sikkert ut i større mengder. Men så lenge regjering og CIA-lakeier ikke har annet enn påstander å fare med, står fortsatt McConnel-planen som et eksempel på NATO og USAs kupp-beredskap mot «indre uro».
Samordnet etterretning og overvåking
4. Etterretninga og overvåkinga er samordnet innafor NATO-landa. Minst to ganger i året drar den, norske overvåkingssjefen Gunnar Hårstad til NATOs hovedkvarter for å møte sine kollegaer. De leker nok ikke der nede. Som det heter i McConnel-planen, (og det finnes mangeliknende eksempler på dette): «… regjeringen i …. (vedkommende land) skal stille til disposisjon for de amerikanske styrkene slike opplysninger som kan hjelpe dem med å utføre deres oppdrag … .»
En starter ikke slik utveksling av rapporter om for eksempel ledende folk i den revolusjonære bevegelsen sånn plutselig, dagen før et militærkupp. Sjølsagt tenker en og arbeider en på lang sikt, også når det gjelder overvåkinga.
Det danske eksemplet
Det finnes nok av historiske erfaringer om hva samarbeid mellom den statlige overvåkinga i hjemlandet og imperialister kan føre med seg. La oss bare nevne to av utallige eksempler:
– Flere hundre danske kommunister ble oppsporet og arrestert av de nazistiske okkupantene i løpet av bare noen få dager og netter. Hvorfor? Fordi de tyske okkupantenes «Sonderabteilungen» (særavdelinger) fritt fikk bruke de kartotekene som det danske overvåkingspolitiet hadde laget før okkupasjonen. I NATO utveksles slike opplysninger på forhånd. Metoden er ganske sikkert bedre nå enn i 1940.
Husk Sverige
– Den svenske overvåkinga samarbeidet mye med Gestapo under krigen — tross svensk «nøytralitet». Og da den svenske regjeringa opprettet interneringsleirer i 1939, ble de nokså raskt fylt av kommunister og sosialister – blant annet folk som hadde reagert mot tysk troppetransport over Nord-Sverige. Det hemmelige Informationsbyrån i Sverige samarbeider intimt med en rekke andre spionorganisasjoner i utlandet. Den politiske rettergangen mot IB-avslørerne viste klart nok at slikt samarbeid helst ikke bør avsløres. Det er for verdifullt for herskerklassen.
Den militære overvåkinga skjerpes
5. Den reint militære overvåkinga ser også ut til å skjerpes. Årsaken er nok at Norge begynner å få en særs stor betydning for imperialistmaktene, for Nord-sjøens svarte gull har større betydning for imperialistene enn vi kanskje forstår i dag. Vi har sett hvor viktig Chiles kopper er for slike krefter. Nordsjø-olja er minst like viktig. Derfor øker for eksempel Vest-Tyskland presset på den norske sta-en. Den vest-tyske generalstaben har bl.a. lagt press på norske myndigheter for at tysk marine skal overta vesentlige deler av overvåkinga i Nordsjøen. Henvendelsene kan vise seg å bli mer enn ord om oljen glir for sakte til Ruhr-området. Som et apropos er det all grunn til å spørre, sjøl om vi nok veit svaret: På Håkonsvern ved Bergen ligger et våpenlager med vest-tysk skipsartilleri som bare kan brukes av vest-tysk Bundesmarine. Hvorfor?
Wintex og dens like
6. Til slutt bør en nevne alle NATO-øvelsene som retter seg mot arbeidere, studenter, anti-NATO-folk. Særlig Wintex 73 viser at kupp-planer ikke ligger og støver ned i en skuff. Nei, apparatet trimmes, og et stort antall offiserer og sivile tjenestemenn rustes opp til moralsk å godta venstreorienterte grupper som femtekolonnister. Det viser også hvordan stadig flere sivile organer gjøres til hjelpeorganer for militær beredskap. Wintex 73 er et bevis for at borgerskapets forsvar trener for å være forberedt på ei framtid da arbeiderklassen vil kaste av seg åket.
«Führer-brevet» ikke bare historie
Disse få eksemplene på hvordan beredskapen mot folket er bygd opp, levner ingen tvil for den som anstrenger seg litt for å forstå: Borgerskapet og imperialistene tar ingen sjanser: De kan finne på å sette den borgerlig-demokratiske statsforma ut av spill og innføre et fascistisk diktatur om det er den eneste måten å redde skinnet og profitten på.
Det har skjedd mange ganger før. Chile1973 bringer også tanken til Tyskland 1932, altså ett år før parlamentet ble satt ut av spill og det ble satt inn terror mot kommunistene for å skremme arbeiderklassen fra å støtte deres linje, ett år før de tyske monopolherrene fikk det slik de bestemte. Det følgende sitatet fra denne tida forteller på sin enkle måte hvordan det statlige voldsapparat brukes mot folket. Det er hentet fra et av det tyske industriforbundets hemmelige «Führer-brev» i september 1932:
«Vi befinner oss for øyeblikket i en overgangsprosess fordi den økonomiske krisen ødelegger (de ved hjelp av sosial-demokratiet oppnådde) gevinstene. Denne overgangsprosessen gjennomløper et stadium av akutt fare, for gevinstene forsvinner i og med at den mekanismen som splitter arbeiderklassen og som disse gevinstene hviler på, opphører å fungere. Resultatet er blitt at arbeiderklassen har begynt å vende seg til kommunistene og at borgerskapet ser seg stilt overfor nødvendigheten av å opprette et militærdiktatur. Dette stadium er starten på det borgerlige herredømmets ulegelige sykdom. Den gamle slusemekanismen (dvs. å lede arbeiderklassen vekk fra deres interesser ved hjelp av små innrømmelser) kan ikke lenger holdes ved makt på tilfredsstillende måte; det eneste som kan redde borgerskapet fra avgrunnen er å splitte arbeiderklassen og binde dem til statsapparatet gjennom andre og direkte midler. Heri ligger nasjonalsosialismens positive muligheter og oppgaven».
Riksdagsbrannen 27. mars 1933, terrorvalget like etter, opprettinga av fascist-staten med Hitler som politisk spiss og med monopoldirektørene som de virkelige kommandantene – dette forteller at borgerskapet ikke spøker med sitt voldsapparat.
Illusjonen om «fredelig vei» farlig
Tyskland 1933, Chile 1973, militærøvelsene i Norge, alt sammen forteller at illusjonene om «fredelig vei til sosialismen» ikke bare er i utakt med virkeligheten. De viser seg å være direkte farlige, de bidrar til å avvæpne massene. Tvertimot må illusjonene sprenges til side, og en sterk kampfront bygges – også i Norge1974, mot reaksjon og imperialisme.
Og dermed er vi tilbake til utgangspunktet vårt: Hvordan skal arbeiderklassen og folket forsvare seg, hva slags militærpolitikk må utvikles for at de borgerlig-demokratiske rettighetene skal kunne forsvares om fienden vil undertrykke dem? Hvordan stå imot og beseirefiendens terror og opprette sosialismen, proletariatets diktatur med hær og politi under arbeiderklassens ledelse?
La oss se på de tre retningene i norsk arbeiderbevegelse en gang til, og se hvilken som duger.