Hva skal vi gjøre med kapitalismen?

Av Øyvind E. Hansen

Bokomtaler Nr 1 2015

Samir Amin:
Kapitalismen i vår tid – drivkrefter og motkrefter
Larvik: Rødt forlag, 2015, 203 s.

Samir Amin, egyptisk økonom og aktivist, har i seks tiår vært en toneangivende kritiker av kapitalismen, og gjennom utvikling av et marxistisk Sør-perspektiv har han undersøkt forutsetningene og mulighetene for folkelig frigjøring og sosialisme, ikke bare i periferien, men globalt. Han har bidratt avgjørende til forståelsen av sosial frigjøring, industrialisering og et dynamisk småbrukerjordbruk som nødvendige forutsetninger for verdiskaping som kommer folk flest til gode. Med boka Kapitalismen i vår tid. – Drivkrefter og motkrefter har forlaget Rødt fortjenestefull sørget for at vi for første gang får et knippe av Amins tekster på norsk, som viser helheten i hans analyser av den globaliserte kapitalismen, og gir forslag til hvordan vi kan skape en venstrestrategi for å bygge en annen verden, her og nå.

Artiklene er fra de siste tre årene, med unntak av bidraget om maoismen (2006), og er korte og lettleste, velegnet til egen-skolering og studiesirkler. De favner sentrale temaer i den radikale globaliserings-kritikken, som Amin har vært med å utvikle siden årtusenskiftet: framveksten av vår tids «altomfattende monopolkapitalisme» (kap. 1 og gjennom hele boka), Kinas betydning som motmakt og alternativ til den rådende globalkapitalistiske utviklingsmodellen (kap. 2 og 5), EUs innebygde motsetninger og muligheten for et annet Europa (kap. 4) fascismens historiske kjennetegn og tilbakekomst (kap. 6) og sosialistisk strategi for en annen verden (kap. 3 og 7).

Et grunnleggende poeng hos Amin er at den kapitalakkumulasjonen som skjer ved at eierinteresse•r tilegner seg merverdien som arbeidskraften skaper, i dag i langt større grad enn på Marx’ tid foregår i en global kontekst. Gjennom utnytting av arbeid og naturressurser i det globale Sør overføres merverdi, monopolrente, til det rike nord, i et globalt økonomisk-politisk system, som domineres av Triaden (USA, EU og Japan). Samtidig innebærer framveksten av en altomfattende monopolkapitalisme at stadig større deler av virkeligheten omdannes til varer og integreres i finansielle kretsløp, med den konsekvens at sosiale relasjoner i økende grad blir bundet opp i avhengighetsforhold, ikke bare mellom, men også i Sør og Nord. Ulike instrumenter brukes til å opprettholde de asymmetriske maktrelasjonene, som systemet hviler på: overlegen finansiell styrke, krav om strukturtilpasning (liberalisering og privatisering) og bruk av militær makt. Han viser hvordan systemet samtidig er gjenstand for en tiltakende krise, ikke av konjunkturmessig, men grunnleggende karakter, som følge av sine indre motsetninger: Kapitalens iboende krav om vedvarende profitt og akkumulasjon, fører til økende ulikhet, ressurssløsing og miljøødeleggelse, og undergraver på den måten systemets evne til å reprodusere seg selv.

Gjennom konkret analyse av systemiske drivkrefter og motkrefter, viser Amin hvordan utfallet av den krisa kapitalismen i dag befinner seg i, ikke er gitt, men vil avhenge av styrkeforholdet mellom ulike interesser. Organisering og mobilisering av breie folkelige allianser i nord og sør, vil være avgjørende for om vi skal unngå barbari, og i stedet skape en annen og bedre verden. Viktig i hans analyse er den dreining som er i ferd med å skje, fra en unipolar (USA-dominert) til en multipolar verden med flere og mer likeverdige maktsentra. En viktig innsikt er at Kina utgjør en viktig motvekt mot Triaden i kraft av sin størrelse og økende økonomiske og politiske styrke. Landet har kombinert en kontrollert åpning for kapitalisme med utvikling av en selvstendig teknologisk basis og industrisektor, samtidig som det har en relativt dynamisk jordbrukssektor, der statlig eie av jorda sikrer tallrike småbruk i sameksistens med større enheter. Slik spiller Kina, riktignok motsetningsfylt, en rolle som modell og støttespiller for ikke-avhengig utvikling, frakopling. Tilgang til kinesiske lån og investeringer i industri og infrastruktur gir andre land og regioner større mulighet til å motstå kravene fra «Washington consensus», og føre en mer selvstendig utviklingspolitikk for verdiskaping, som kommer folk og samfunn til gode, lokalt og regionalt.

Et hovedpoeng for Amin er at kapitalismen ikke vil bryte sammen av seg selv, som følge av systemets innebygde motsetninger, men bare kan avskaffes gjennom organisert folkelig motstand, der vi, folk, blir aktive subjekter og kollektivt skaper vår egen historie. Bare slik vil vi kunne hindre at systemet etter hvert tyr til barbariske løsninger for å overleve. I et eget kapittel gir Amin en analyse av fascismens historiske kjennetegn og dens tilbakekomst i ulike fundamentalistiske former. i Han viser hvordan utviklinga i et elitestyrt EU er ved et veiskille, og at grekerne kan komme til å vise vei for framveksten av et annet og mer sosialt Europa, noe Syrizas nylige valgseier bærer bud om.

Amins konklusjon er at en annen verden, som setter menneskelig trivsel og vekst for alle i sentrum, er både mulig og nødvendig. Det krever massiv folkelig mobilisering og breie allianser for en samfunnsutvikling, lokalt, nasjonalt og globalt, som bygger på økonomisk likhet, økologisk integritet og utvidet demokrati. Venstresida må tørre å utforme et dristig program for endring mot sosialisme, som omfatter:

  • Sosialisere eierskapet til monopolene.
  • Definansialisere økonomien.
  • Demokratisere den samfunnsmessige styringa.
  • Fremme globalisering basert på forhandlinger, ikke underkastelse.

I det avsluttende kapitlet analyserer Amin de viktigste bevegelsene for sosialisme, i sentrum og periferien, gjennom de siste 150 år. Han konkluderer med at tida nå er moden for å forene de ulike delkampene og folkelige interessene i en felles kamp – mot kapitalisme og for et troverdig alternativ. Det krever at den radikale venstresida utvikler en strategi som både er målrettet og inkluderende i tråd med en åpen og ikke-sekterisk tilnærming, i tråd med den som ble skapt av Marx og Den første internasjonalen: Enhet i mangfold!

I en fyldig og innsiktsfull innledning redegjør Tore Linné Eriksen for Amins egyptisk-franske bakgrunn, intellektuelle utvikling, og faglige og politiske bidrag til å forstå for å forandre verden.

Boka er et verdifullt tilskudd til det tålmodige arbeidet med å skolere, organisere og mobilisere, som må til om vi skal erstatte dagens ødeleggende globalkapitalisme med et bærekraftig, sosialistisk alternativ.

Øyvind E. Hansen