Hvordan skal vi forstå statens rolle? Er den en nøytral institusjon som vi kan fylle med innhold, eller reflekterer selve oppbygningen det samfunnssystem og de maktforhold vi lever i? Hvilke funksjoner har staten? Hva med staten i et sosialdemokratisk regime. På hvilke måter skiller den seg fra et liberalistisk regime på den ene sida og et sosialistisk på den andre? Hva skjer med staten under den rådende nyliberalismen?
Av Unni Kjærnes, Per Medby, Ole Marcus Mærøe og Tomine Sandal
Artikkelforfatterne er medlemmer av redaksjonen.
Foto: Wilhelm Joys Andersen
Det marxistiske synet på staten er at den er et apparat som skal bidra til at kapitalismen opprettholdes og sikres. Begrepet «stat» i dagligtalen omtales ofte som synonymt med nasjonen eller nasjonalstaten, altså interessene til et fellesskap hevet over klassene. Det blir av og til også brukt som vikarbegrep for «regjering». Enda mer typisk er bruken av ordet «stat» når man snakker om strukturer for organisering av forskjellige samfunnsmessige oppgaver, den såkalte «velferdsstaten» (herunder kommuner og fylkeskommuner, helseforetak etc.). Da blir «staten» gjerne satt opp mot «markedet» og det enkelte individ.
I dag står ikke den politiske striden i vår del av verden mellom kapitalisme og sosialisme. De politiske motsetningene nå er ofte knytta til i hvor stor grad velferdsstatene som er bygd opp i de fleste vestlige land i ulike varianter, skal bevares eller bygges ned/privatiseres. Det sier litt om det nyliberale hegemoniet som har vært de siste tiårene. En historisk ironi er at antikapitalistiske venstrekrefter i dag framstår som de sterkeste forsvarerne av velferdsstatene, som jo ble bygd opp i stor grad for å forhindre at revolusjonære sosialistiske krefter skulle få samfunnsmakta, for å sikre sosial ro og orden rundt kapitalistiske produksjonsforhold og eierskap til produksjonsmidlene.
Mye av den politiske diskusjonen har dreid seg om omfanget av statlig styring og omfordeling. På den venstre-sosialdemokratiske sida har det vært mer eller mindre underforstått at statlig virksomhet er bra for fellesskapet og for vanlige folk, framfor alt ut fra sin utjevnende funksjon. Arbeiderpartiets tilnærming har vært å balansere statlig sikret sosial trygghet med tro på at økonomisk vekst må skje i profittsøkende, privateide markeder. De seinere åra har partiet understreka at statlig beskyttelse heller ikke må bli for trygt, jamfør debatten om snillisme og arbeidslinja. Konservative og liberale har både tradisjonelt og i dag stort sett argumentert for mindre «offentlige inngrep». Men staten har ikke alltid blitt mindre under konservative og liberale regjeringer. Hva er det da som skjer? Vi ønsker med denne artikkelen å bidra til en mer kritisk debatt om statens rolle. Vi legger vekt på å vise at staten har flere funksjoner som ikke er separerte fra hverandre.
Statens ulike roller
Mange i Norge er som nevnt vant til å se på staten som et uttrykk for fellesskapet, altså oss alle. Det vi da først og fremst tenker på, er tre ting. For det første er det tanken om en velferdsstat som skal gi sosial sikkerhet for alle innbyggere, finansiert gjennom omfordelende skatter. For det andre er det trepartssamarbeidet i arbeidslivet mellom kapitalister/bedrifter, arbeidere og staten i en slags tilrettelegger- eller meklerrolle, gjerne omtalt som «den norske modellen». Statens rolle er her å bidra med sosial sikkerhet, utdanning, ulike typer infrastruktur og annen tilrettelegging. På denne måten er disse to rollene for staten tett forbundet. Når det gjelder omfanget av og formen på statens innsats i tilrettelegging, blir gjerne statlig (byråkratisk) styring satt opp mot marked. Det er ei linje fra en sosialistisk altomfattende stat via den skandinaviske sosialdemokratiske tradisjonen med statlig styring som motvekt til uønskede effekter av profittstyrte markeder, til den liberalistiske tradisjonen med en minimal stat som ikke motvirker, men heller fremmer produksjon og fordeling gjennom markeder. I tradisjonell velferdsstatsforskning blir den sosialdemokratiske velferdsstaten satt opp mot, på den ene siden den liberalistiske «nattvekterstaten» vi finner i angloamerikanske land (og som prega Norge rundt det forrige århundreskiftet) med sterk grad av behovsprøving, på den andre siden den kontinentale sosialstaten, der sosial trygghet er basert på opptjente rettigheter i arbeidslivet. Verken den angloamerikanske eller den kontinentale velferdsmodellen har siktemål om omfordeling og utjevning. (Esping Andersen 1990)1
Velferdspolitikken i den liberalistiske nattvekterstaten var og er retta mot å dekke bare de mest grunnleggende behov, målretta mot de individer og familier som ikke klarer å dekke disse sjøl, altså med egne midler eller ved å selge arbeidskrafta si og ved anskaffelse i markeder. Innenfor et slikt regime betyr også veldedighet mye. Veldedighet kan kanskje hjelpe mot akutte behov, men det løser ikke de grunnleggende problemene. Klassisk målretta politikk har typisk lagt vekt på skille mellom «verdige» og «uverdige» trengende og har gjerne også hatt sterke innslag av sosial kontroll, i form av arbeidsplikt og kontroll av hva folk gjør. Å gå på fattigkassa var veldig stigmatiserende. Målet har vært å avhjelpe akutte behov med lavest mulig utgifter (og sikre sosial orden), ikke å bringe folk ut av en vanskelig situasjon.
Et viktig kjennetegn ved den typiske skandinaviske varianten av velferdspolitikk har vært at sosiale rettigheter skal gjelde alle, de skal være «universelle». Hensikten var «hjelp til selvhjelp», som den beste måte å sikre at alle selv får forme sine liv og delta aktivt i samfunnet. Argumentet har dels vært praktisk, ved at enhver begrensning i form av målretting gjør tilgjengeligheten vanskeligere for de som trenger det mest (såkalt terskelteori). Dels har begrunnelsen vært politisk, ved at når alle får tilgang, vil ordningene også få støtte av de som har mindre behov og større ressurser. Et typisk eksempel er barnetrygd. I tillegg vil det være enklere å få generell aksept for relativt sjenerøse ordninger med høy kvalitet dersom også de ressurssterke deltar. Slike argumenter er brukt om offentlig drift av skole og helsevesen.
Staten har også en tredje rolle, ivaretakelse av sikkerhet og sosial orden, gjennom lovverk og domstoler og ved hjelp av politi og militærvesen (voldsapparatet). Her handler det om statens rett til å utøve makt og vold for å ivareta det som i den hegemoniske «konsensusbetydningen» forstås som landets felles interesser. Partier til høyre har typisk vært opptatt av såkalte «lov og orden»-saker. Liberalismens tradisjonelle argumenter om en liten stat og individuell frihet omfatter som oftest ikke disse spørsmålene. Den liberalistiske teoretikeren Friedrich von Hayek var for eksempel tilhenger av Pinochets styre i Chile.2
Ifølge marxismen har alle deler av staten som fremste formål å ivareta borgerskapets interesser, ofte omtalt som statens klassekarakter. Voldsapparatet er det ytterste uttrykket for dette.3 Selv om det sjelden nevnes, finnes den repressive delen av staten også i Norge. Lars Borgersrud4 har vist at både politiet og militæret ble brukt ofte mot arbeiderbevegelsen i faser av norsk historie da klassekampen var skarpere enn i dag. Det var etablert en hemmelig hær integrert i den offisielle som skulle brukes ved indre uro. Denne var basert på såkalt stille mobilisering per brev til «pålitelige» personer. Men, også på 70-tallet skjedde det flere ganger at politiet ble satt inn mot streikende arbeidere. De siste åra har politiet blitt satt inn mot havnearbeiderne i 2014. Også mot andre folkelige protester har store politistyrker blitt satt inn, for eksempel mot Alta-demonstrasjonene (der det også var nære på at Garnisonen i Porsanger ble satt inn), og mot aksjonene mot gruvedumping i Førdefjorden i 2016. Den indre, skjulte delen av staten, det som av og til omtales som dypstaten, er heller ikke ukjent i nyere norsk historie. Lundkommisjonens rapport5 avslørte deler av det omfattende overvåkningsapparatet som ble bygd opp mot venstrekreftene også etter annen verdenskrig, med bl.a. ulovlig overvåkning og den hemmelige hæren Stay Behind.6 Saka der Christian Høibø i 2013 sto fram som informant og provokatør for PST i ulike miljøer på venstresida, viser at overvåkinga av venstresida i større eller mindre grad fortsatt pågår etter Lundkommisjonen også.7 Beredskapslovene gir fortsatt omfattende fullmakter til å suspendere demokratiet i «krisesituasjoner».
Rollen som maktapparat er ikke uten videre frikopla fra rollen som velferdsprodusent og trepartssamarbeidet. I Norge, som ellers i verden, er mange sosiale tiltak gjennomført etter omfattende protester og opprør, særlig når det gjelder å tilfredsstille grunnleggende behov. Det er bare å se på «de gule vestene» i Frankrike i dag, som har blitt møtt ikke bare med utstrakt voldsmakt, men også med enkelte sosiale reformer. Mange har påpekt at relativ økonomisk utjevning, sosial trygghet og trepartssamarbeidet i Skandinavia har bidratt til generelt lite kriminalitet og politisk konsensus. Eller, sagt på en annen måte, politisk passivisering. Systemer for statlig sosial sikkerhet vil i mange tilfeller bidra til avhengighet og sosial kontroll. NAV og andre velferdstjenester kan ha en repressiv karakter gjennom sterk kontroll av brukerne. Inntrykket er at kontrollerende betingelser har økt de seinere åra. Fremskrittspartiets motstand mot inngrep i alle deler av samfunnslivet har blitt sett på som usolidarisk. Vi kan se forbi den liberalistiske (og brunstenkte) retorikken i partiets program og ledelse og spørre hvorfor mange med lav inntekt og utdannelse stemmer FrP? Det kan være at deres opplevelse av staten først og fremst handler om nettopp sosial kontroll, og mindre om fellesskap og sosial trygghet.
Vi kan legge til en fjerde rolle som staten har, nemlig som investor eller felleskapitalist. I et samfunn med privat eiendomsrett og en forholdsvis sterk stat er det slett ikke gitt at det finnes private kapitaleiere med tilstrekkelig kapital til å satse på store utbygginger, i hvert fall ikke enkeltvis. Historisk har det særlig handlet om utbygging av jernbane og annen infrastruktur, men også industriutbygging (og ikke minst oljevirksomhet). I Norge har staten fortsatt store eierandeler i Equinor og banker.8 Da bankene fikk økonomiske problemer i 2008–2009, var det ikke snakk om noen budsjettskranker – bankene fikk det de ba om.9 Også i utvikling av for eksempel moderne helse- og utdanningstjenester har statlig finansiering spilt en vesentlig rolle. Det handler om grunnleggende forskning og utvikling, men også om selve utbygginga. Utbygging av velferdstjenester kan dermed sies å være motivert ut fra at staten er en felleskapitalist. Ulike velferdstjenester bidrar også til å «smøre» deler av det kapitalistiske maskineriet – for eksempel bidrar bostøtte til å holde boligprisene oppe. Kjøpekraft blant de fattigste i Norge gir rom for høyere matpriser, til forskjell fra for eksempel USA. Så de ulike delene av staten griper inn i hverandre.
Det tradisjonelle marxistiske synet på staten
Alt i Det kommunistiske manifest fra 1848 hadde Marx og Engels en klar oppfatning om staten: «Det moderne statsapparatet er organ, som forvalter hele borgerskapets felles interesser». Ut fra dette synet tjener statsapparatet i et kapitalistisk samfunn alltid borgerskapets interesser, selv om partier utgått fra arbeiderbevegelsen sitter i regjering. Erfaringene fra Pariserkommunen i 1871 gjorde at Marx og Engels i forordet til 1872-utgaven av Manifestet påpekte at «arbeiderklassen kan ikke ta det eksisterende statsapparatet i besittelse og sette det i bevegelse til sitt formål». Det gamle statsapparatet måtte knuses og en ny sosialistisk arbeiderstat måtte etableres. Også denne arbeiderstaten ville ha en klassekarakter, forskjellen består i hvilken klasse som innehar makta.
En kapitalistisk stat kan ta forskjellige former, fra utstrakt borgerlig demokrati til fascistisk diktatur. De undertrykkende institusjonene og statens administrative apparat består uansett og tjener samla sett borgerskapet. Dette betyr selvsagt ikke at det settes likhetstegn mellom et fascistisk diktatur og en godt utbygd borgerlig demokratisk stat. Ifølge en klassisk marxistisk forståelse er ikke statsoverhodet, parlament, utvalg, partier og statsstøtta medier noe som endrer den borgerlige statens vesen og klassekarakter – de påvirker kun dens framtoning. Selvsagt har statsapparatets funksjoner endret seg betydelig siden Marx og Engels sin tid. Den gangen besto staten av voldsapparatet (militæret og politiet), samt et visst byråkrati som blant annet sto for skatteinnkreving, samt minimal og frihetsberøvende fattighjelp. Det moderne statsapparatet er blitt mye større og mer utbygd, blant annet med velferdstjenester. Men betyr dette at staten har blitt nøytral og ikke lenger ivaretar borgerskapets interesser? Her har sosialdemokrater og sosialister hatt ulike svar.
Radikale eller revolusjonære har ønsket å sosialisere, eller demokratisere, eiendomsretten til produksjonsmidlene, mens de moderate eller reformistiske har argumentert for å begrense kapitalens makt gjennom reformer, politisk styring og regulering. Reformistene har lagt til grunn at det gjelder å overta det borgerlige statsapparatet og gradvis bygge sosialisme basert på dette. Historisk er det ingen eksempler på at sosialisme har blitt innført ved å overta regjeringsmakt i etkapitalistisk land. I mange land overtok den reformistiske arbeiderbevegelsen regjeringsmakta med ambisjoner om sosialisering av produksjonsmidlene. Eiendomsforholdene ble raskt tillagt mindre og mindre vekt av de sosialdemokratiske regjeringene, sosialiseringstanken ble lagt bort og heller satse på utbygging av velferdsstaten. I Sverige ble dette uttrykt som «la dem ha Volvo, vi har jo staten» (Ankarloo 2008).10 Arbeiderpartiets første statsminister, Christopher Hornsrud, uttrykte i et intervju på sin 100-års dag i 1959 skuffelse over at kapitalismen levde i beste velgående etter 24 år med Arbeiderparti-regjeringer: «Vårt samfunn har vel ikke utviklet seg noe i sosialistisk retning. Sosialisme må bygge på erobring av produksjonsmidlene. Vi har utbygget velferdsstaten, men den er ikke sosialistisk».11
Hvorfor fikk vi velferdsstater?12
Velferdsstaten oppstod i Tyskland på 1880-tallet og var et resultat av rikskansler Otto von Bismarcks sosiallovgivning. Politikken var motivert ut fra ønsker om å demme opp for voksende sosial uro og det som ble opplevd som den sosialistiske trusselen. Sosialforsikringsordningene som da ble innført, var ikke de første av sitt slag, men de skilte seg ut fra de foregående ved at de favnet større grupper og var nasjonale. Lovene var basert på forsikringsprinsippet, der de forsikrede, som regel arbeidere, hadde rett til inntektskompensasjon fra fond som de selv hadde bidratt til å bygge opp gjennom et liv i yrkesaktivitet. Som vi har nevnt er fortsatt de kontinentale velferdsstatene basert på en slik tankegang.
Med Oktoberrevolusjonen kom det fart i velferdsreformene. De omfattende dyrtidsprotestene mot slutten av første verdenskrig ble sett som tegn på revolusjonære stemninger. Borgerskapet i de fleste vestlige land ga da visse konsesjoner til den framvoksende arbeiderbevegelsen for å demme opp for ytterligere radikalisering av arbeiderklassen. For eksempel hadde neppe innføring av åttetimersdagen kommet så tidlig uten urolighetene i kjølvannet av Oktoberrevolusjonen.
Som den britiske historikeren Eric Hobsbawm har påpekt, var eksistensen av et konkurrerende økonomisk system avgjørende for at kapitaleierne i Vest-Europa skulle akseptere et kompromiss med arbeiderbevegelsen. Det er interessant å merke seg at velferdsstaten, i den form den fikk av regulert kapitalisme, aldri var et uttrykt mål for arbeiderbevegelsen før den ble til. Målet var sosialisme. Det var i frykt for sosialisme (etter den russiske revolusjonen og en styrking og radikalisering av arbeiderbevegelsen i Vest-Europa omkring andre verdenskrig) at kapitaleierne i Vest-Europa ga etter for mange av arbeiderbevegelsens krav. De gikk frivillig inn for omfattende sosiale kompromiss og ga etter for mange av arbeiderbevegelsens sosiale og økonomiske krav for å vinne tid, samt å dempe radikaliseringen i arbeiderbevegelsen (Wahl 2009).
Ifølge Asbjørn Wahl var klassekompromisset mellom arbeid og kapital et resultat av den økende samfunnsmessige makt arbeiderbevegelsen hadde klart å tilkjempe seg i perioden forut for kompromisset. Kapitalistene og deres organisasjoner hadde erkjent at de – på den tida – ikke var i stand til å nedkjempe fagorganisasjonene. De måtte anerkjenne dem som representanter for de ansatte og forhandle med dem. Det har vært vanlig i Norge å hevde at klassekompromisset hvilte på en sterk arbeiderbevegelse – en styrke som var utviklet nettopp gjennom de kampene og konfrontasjonene som lå forut for kompromisset. Andre peker på at den tidas produksjonsforhold, med store industribedrifter og stadig mer avansert produksjon, gjorde at kapitalistene hadde nytte av lojale og velorganiserte arbeidere (Karimi 2015). Fokus på forhandlinger bidro til å temme de revolusjonære.
Uansett, utviklinga av velferdsordninger førte til bedre og tryggere materielle kår for arbeiderklassen (trygdeordninger, sosiale stønader, omfordeling av verdier, universelle rettigheter, gratis tjenester osv.). Oppslutninga om velferdsstaten økte jevnt i tiåra etter andre verdenskrig. Men grunnleggende er at deler av velferdsstaten er innretta på å kompensere feil og mangler ved det kapitalistiske systemet (f.eks. arbeidsløshetstrygd, stønadsordninger og tjenester knyttet til arbeidsrelaterte helseproblemer og utstøting fra arbeidsmarkedet).
Kort historikk om den norske velferdsstaten og den nordiske modellen
De første velferdsordningene i Norge var utprega målretta ordninger og beskjedne i omfang. Etter en periode med sterk klassekamp, ble det i 1935 inngått to store klassekompromisser i Norge. Nygaardsvold inngikk kriseforlik med Bondepartiet. Samme år kom Hovedavtalen mellom LO og NAF, hvor tariffavtaler ble sikra mot at fagbevegelsen anerkjente eiernes styringsrett. Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakt under ledelse av Johan Nygaardsvold.13 Nygaardsvolds regjering hadde ambisjoner om utbygging av velferdstjenester, men knappe økonomiske rammer gjorde at lite skjedde før etter andre verdenskrig.
Velferdstjenester som helsetjenester, utdanning og sosiale stønader ble utvikla i alle land ettersom økonomien utvikla seg, med behov for effektiv og kvalifisert arbeidskraft, kollektivtransport med mer. Hvordan skulle denne mer omfattende reproduksjon av arbeidskraften organiseres? Dette er bestemt av særegne historiske, økonomiske, geografiske og politiske forhold i de enkelte landa. I noen land er en stor del av reproduksjonen privat. I Norge og andre nordiske land ble det etter krigen satset på offentlig utdanning, forskning, helse- og sosialvesen, der sosialdemokratiet spilte en hovedrolle. Arbeiderpartiet satt aleine i regjering fra 1935 til 1965. I Norge ville et omfattende privat skole- og helsevesen på det tidspunktet vært umulig å organisere.
Velferdsstaten framstilles ofte som et prosjekt Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen hadde kjempet fram til beste for den norske arbeiderklassen. I dagens prinsipprogram for Rødt er dette synet også tatt inn. Her står det at «[velferdsstaten] er et resultat av arbeiderbevegelsens kamp gjennom over hundre år». Dette er nok litt for unyansert. Som vi har sett, var velferdsstatsordninger opprinnelig motivert ut fra å hindre radikalisering av arbeiderbevegelsen. Ordningene fikk tilslutning fra store deler av borgerskapet og kan ses som en del av borgerskapets strategi for utviklingen av norsk kapitalisme. Da Folketrygden ble innført i 1967, var det under Per Borten (SP) sin koalisjonsregjering, og reformen ble vedtatt av et enstemmig Storting. Så seint som i 1978 ble ei sykelønnsordning for alle vedtatt, også dette enstemmig.14 Det er altså ikke riktig å si at velferdsstaten i Norge vokste fram under sterk kamp. Kamp-perioden varte i hovedsak fram til kompromisset i 1935. Perioden da velferdsstaten ble bygd ut i Norge, var prega av lite politisk kamp. Men det er ikke tvil om at LO og Arbeiderpartiet var de som først foreslo og tok initiativ til utbygging av velferdsordninger i Norge. Så det blir også for unyansert å si at arbeiderbevegelsen ikke hadde noen betydning for utbygging av velferdsstaten i Norge.
I Norge og resten av Skandinavia ble velferdsstaten sterkere utbygd enn i andre vestlige land, ikke bare i form av universelle ytelser, men også innen pleie og omsorg. Den kontinentale modellen er mer prega av at slike omsorgsoppgaver utføres i familiene, det vil si ved ubetalt arbeid fra kvinner. Yrkesdeltakelsen blant kvinner er mye lavere på kontinentet enn i Skandinavia. Statsviteren Helga Hernes har kalt det for «den kvinnevennlige velferdsstaten».15 Den ga arbeid til kvinner og sørga for tjenester som gjorde det mulig å jobbe utafor hjemmet. Flere kvinner fikk økonomisk frihet. Men samtidig gjorde også det at kvinner (og familien som helhet) ble inkludert i det kapitalistiske produksjonssystemet på nye og mer direkte måter.
Et korporativt system: forhandlinger og kompromisser
Klassekompromisser har altså gjennomsyra norsk politikk siden mellomkrigstida. Det gjelder i arbeidslivet, mellom arbeid og kapital. Men det gjelder også i flere sektorer, som i landbruket, det såkalte rød-grønne kompromisset. En viktig side ved disse kompromissene er at beslutninger i stor grad har kommet gjennom forhandlinger. Det har i sin tur gitt utstrakt bruk av korporative løsninger, i form av utvalg, komiteer osv. Her sitter såkalt «berørte parter» sammen for å diskutere seg fram til felles løsninger eller felles råd til statlige myndigheter.
Korporative løsninger har en rekke kjennetegn. For det første vil bare de som anses som «berørt part», få delta i forhandlingene. For det andre kommer innflytelsen i slike organer an på forhandlingsstyrke og organisasjonsressurser, slik som antall medlemmer, generell økonomi, ekspertise og utredningsressurser. Svakt organiserte interesser (eksempler er forbrukere, sektorer med lav organisasjonsgrad for arbeidere, folk med ulike handikap) vil dermed stille svakt, selv om de får plass ved bordet. For det tredje skjer gjerne forhandlingene i lukkede rom. Det vil si at offentlighetens innsyn og muligheter til mobilisering blir svært begrensa. Interesser som berører mange, men med svake organisasjonsressurser, vil ofte lettere få oppmerksomhet og sympati i offentlig debatt. Sterke og godt organiserte grupper vil få lettere gjennomslag i lukkede fora. For det fjerde vil de som deltar i forhandlingsfora som varer over litt tid, ofte utvikle en felles forståelse av hva som er problemet og hvordan det skal løses, altså hva det forhandles om, gjerne godt hjulpet av eksperter og deres måte å snakke på (kooptering). Det bidrar til en teknokratisk utvikling i saker som i bunn og grunn handler om interessekonflikter. Dette blir ekstra viktig om det utvikles prosesser der personene som deltar, flytter seg mellom å være eksperter, organisasjonsrepresentanter, myndighetsrepresentanter og kanskje til og med i politiske partier og fora. Det er mange eksempler på at personer opptrer med vekslende hatter innafor systemet fordi de er kunnskapsrike, har relevant erfaring og er del av nettverket. Samla sett bidrar korporative løsninger til en konsensusprega kultur, med mindre fokus på interessekamp.
«Reformer» av velferdsstaten og overgang til et ny-liberalistisk regime
Fra 1970-tallet avtok den økonomiske veksten og dermed også kapitalismens «rom» eller behov for sjenerøse velferdsordninger. I Storbritannia begrunna Margareth Thatcher drastiske omlegginger med at «there is no alternative». Fra slutten av 1980-tallet fikk vi merke dette også i Norge. Det har skjedd store endringer, såkalte «velferdsreformer», i hovedsak i form av innstramminger. Det går an å si at velferdsstaten har blitt mindre universell. På lignende måte som da ordningene ble innført, har disse reformene vært støtta av både de tradisjonelt borgerlige partiene og Arbeiderpartiet (som på flere tiår ikke har brukt betegnelsen sosialisme).
Likevel spiller ikke staten en mindre rolle nå enn før. Fortsatt er staten en stor aktør som felleskapitalist, slik vi har diskutert over. Videre er statens maktanvendelse ikke bygd ned, snarere tvert om. Militærapparatet er riktignok blitt lagt om til å sikre borgerskapets investeringer i utlandet (olje, våpen osv.). Som saka med Høibø viser, er overvåkningsapparatet intakt og antakelig mer omfattende som følge av de nye mulighetene dagens teknologi gir.
Den såkalte «arbeidslinja» i sosialpolitikken innebærer at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp. På mange måter representerer arbeidslinja et forsøk på å balansere to motstridende hensyn. Stønadene skal sikre grunnleggende velferd, samtidig som ikke flere enn høyst nødvendig skal benytte seg av dem. Dette kan opplagt være en målkonflikt. Stortingsmelding nr. 35 fra 1994–1995 presenterte arbeidslinja slik: «Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle».
Arbeidslinja tar i bruk aktive vilkår og sanksjoner. For å få offentlige stønader er det i økende grad et krav om at brukerne må delta i ulike typer aktiveringstiltak. Flere stønader er blitt redusert for å «stimulere» folk til å arbeide. Det gjelder innstramminger i støtteordninger til enslige mødre, bostøtte og lignende og det gjelder innføringa av levealdersjustering i den nye alderspensjonen. Det er grunn til å tro at effekten av pensjonsreformen stort sett kun vil føre til lavere framtidige pensjoner for de fleste. Problemet er at ikke alle er i stand til å arbeide like lenge og reformene rammer typiske fysisk slitsomme arbeiderklasseyrker hardest. Det er også urettferdig fordi det er store sosiale forskjeller i levealder. Folk i akademiske yrker er friskere, orker å jobbe lenger og lever lenger. Underregulering av alle pensjoner gjør alle som er avhengig av en form for offentlig ytelser, fattigere. Nedbygging av trygdeordninger har effekter, også på arbeidsmarkedet. Når alternativet med sosiale rettigheter blir dårligere eller ikke er tilgjengelig, må folk akseptere arbeid med dårligere vilkår. Det drar ned både lønninger og vilkår.
I Norge som i de fleste andre land er det økende økonomisk ulikhet. Den rød-grønne regjeringa hadde i sine to erklæringer fokus på fattigdomsbekjempelse, selv om bevilgningene stort sett uteble. Vi fikk begrepet «barnefattigdom». Men fattige barn lever i fattige familier. Å hjelpe barn fra fattige familier til å delta i fritidsaktiviteter gjennom ulike former for gratis tilgang løser ingenting og kan bidra til stigmatisering (ref. diskusjon om skolemat i mellomkrigstida, som bare ble gitt til fattige barn). Dette er typisk for målretta politikk, med forutsigbare effekter.
Andre «reformer» har hatt som formål å etterligne markeder og konkurranse i offentlig sektor under betegnelsen New Public Management (forkortet NPM). NPM har siden 1980-tallet hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av styringsprinsipper fra privat sektor. NPM regnes ofte som motsats til byråkratisk eller fagstyrt ledelse. Blant virkemidlene som har blitt benytta, er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internprising og bestiller–utfører-modeller. Konkurranseutsetting av tjenester, mer kontroll ved sosiale ytelser, organisering av sykehus og andre tjenester som offentlige «foretak», offentlige tilsyn for å sikre like betingelser i markeder osv. gir gjerne mer, ikke mindre offentlig byråkrati.16
Vi har altså ikke fått mindre statlig regulering, men regulering på endra premisser. Reguleringene, enten det handler om regulering av markeder for mat, bolig og transport eller sosiale ytelser og tjenester, skal støtte opp om og bidra til å utvikle kapitalistiske markeder. Dette står i kontrast til den tidligere «blandingsøkonomien», der en sentral rolle for staten var å kompensere for uønskede effekter av kapitalistisk produksjon og markedsbasert distribusjon. I begge former er likevel statens rolle å støtte opp om en kapitalistisk produksjonsmåte.
Den nordiske modellen under dagens borgerlige ledelse
Vi ser altså at det statlige sosiale sikkerhetsnettet stadig strammes inn. Folk som er avhengige av offentlige ytelser, blir fattigere. Sykehusene må spare og pleieinstitusjoner er bare for de aller, aller dårligste. Framtidige pensjonister går mer usikre tider i møte. Sosialdemokratiet og borgerlige partier har – igjen – vært enige om at reformer er nødvendige for å «sikre velferdsstatens framtid» under fanen «det må lønne seg å jobbe». Lojal oppslutning fra arbeiderbevegelsen skal, som Erna Solberg sier, «sikre den nordiske modellen».
Så blir spørsmålet om hva som er hovedproblemet og den strukturelle utfordringa? Handler det om høyrekreftenes styrke eller ligger det innebygde svakheter ved den nordiske modellen og klassekompromisset? Eller er alt dette bare overflatekrusninger på en oljesmurt stat som alle nyter godt av, slik kritiske stemmer i andre land kan antyde? Vi vil trekke fram noen poenger.
Vi mener klart at det vi nå ser, er tilbakevending til normalsituasjonen under kapitalismen. Vedvarende høykonjunktur som vi så i etterkrigstida – og som ga rom for å bygge opp velferdsstaten i Norge – vil vi ikke se igjen med mindre det oppstår en ny storkrig i Europa som ødelegger tilstrekkelig med kapital til å skape et stort nok investeringsbehov. Tvert om blir vilkåra kapitalistene har for å høste profitt, stadig dårligere, noe som etter all sannsynlighet vil føre til ytterligere angrep på velferdstjenester i tida som kommer. Styrkeforholda i klassekampen er sjølsagt avgjørende her. Kapitalen går dit det er størst profitt og norske ordninger blir utfordra av en globalisert kapitalisme. Men jo trangere vilkåra for profitt er, jo mindre velferdsytelser kan det kapitalistiske systemet tåle.
På mange måter betyr det at krav om reversering av innstramningene og å vende tilbake til «den gamle» velferdsstaten i dag er revolusjonære (i betydninga systemoverskridende) krav. Men systemoverskridende krav kommer ingen vei uten en bevisst revolusjonær strategi og en langt sterkere og mindre systemlojal arbeiderbevegelse enn vi har i dag. Til sjuende og sist må kapitalismen vekk. I den sammenhengen er staten den sterkeste motstanderen en revolusjonær bevegelse har.
Noter:
- Esping Andersen, G. (1990): Three Worlds of Welfare Capitalism
- Oscar Dybedahl (2016): «Nyliberalismens sterke stat», Vardøger 36/16.
- Vi kommer tilbake til marxismens syn på Staten i et seinere avsnitt.
- Se for eksempel Borgersrud (2000): Konspirasjon og Kapitulasjon – Nytt lys på forsvarshistorien 1814-1940. Se også John Strøm «Sulitjelmaaffæren 1918», Gnist, 3/18.
- Dokument nr. 15 (1995–96) – Rapport til Stortinget frå kommisjonen som ble nedsett av Stortinget for å granske påstandar om ulovleg overvaking av norske borgarar.
- Stay Behind var en del av beredskapssystem som ble etablert i alle NATO-land. I Hellas ble dette apparatet i 1967 brukt til å gjennomføre kupp mot den folkevalgte regjeringa, se Erling Borgen og John E. Andersson (1973): Storebror ser deg – En kartlegging av overvåkingspolitiet i Norge og NATOs hemmelige kupplaner og Jens Haugland (1970) : Juntaen ut av NATO
- https://www.nrk.no/dokumentar/her-arresteres-psts-agent-1.10916137
- Det finnes også motsatte eksempler, der staten overtar drift av noe som er bygget ut med private midler. Som Jan Guillou har beskrevet, ble Bergensbanen bygd ut gjennom et initiativ fra Bergens-kapitalister. En rekke sosiale institusjoner ble i en tidlig fase anlagt av forskjellige veldedige organisasjoner, slik som barnehager, rusmiddelinstitusjoner og gamlehjem.
- Dette viser statens klassekarakter. Å redde bankene var viktig for den «rød-grønne» regjeringa for å videreføre gjeldende produksjonsforhold. Mål om fattigdomsbekjempelse hadde de ikke råd til å gjennomføre.
- Intervju med Orientering på hans 100-års dag.
- Den videre drøftingen er i stor grad basert på Asbjørn Wahl (2009): Velferdsstatens vekst og fall
- Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt et par uker i 1928.
- FRP satt ikke på Stortinget i denne perioden.
- Helga Hernes: Staten – kvinner ingen adgang? Universitetsforlaget 1982
- En studie av NPM-reformer i Storbritannia viste at reformene verken ga bedre eller billigere ordninger. C.Hood og R.Dixon: A government that worked better and cost less? Oxford 2015.