Hva er produktivt arbeid?
Av Johan Petter Andresen
Røde Fane ønsker å utvikle diskusjonen blant revolusjonære om hvordan vi skal forstå det som skjer og hva slags politikk vi skal legger opp for å møte både det ideologiske angrepet og de omfattende endringene.
Denne artikkelen er ment som et innspill. (red)
I media går det en debatt om verdiskaping og offentlig sektor. Samtidig lanserer borgerskapet en offensiv mot de statlige etatene og velferdsstaten.
Spørsmålet om hva som er produktivt arbeid kan ikke besvares uavhengig av tid og sted. I et kapitalistisk samfunn er det kapitalistenes diktatur som er utgangspunktet for de økonomiske lovene. I et kapitalistisk samfunn er arbeid som skaper merverdi, produktivt. Alt annet arbeid – lønna og ulønna – er altså uproduktivt da det ikke skaper merverdi.
La oss ta noen eksempler på typer av arbeid som skaper merverdi dersom virksomheten er organisert på kapitalistisk vis som Marx nevner i Bok 1 i Teorier om merverdien (se kapittel IV og Addenda [12]): Lærere, professorer, sangere, sirkusklovner, forfattere, alle ansatt av en kapitalist i en fabrikk (han inkluderer eksplisitt ingenører for eksempel), transportarbeidere blant annet.
Men forutsetninga for at de er produktive er altså at de selger sin arbeidskraft til en kapitalist, og ikke har kontroll over sine egne arbeidsredskaper. Også alle de indirekte funksjonene som må ivaretaes i forbindelse med kapitalistisk produksjon, betrakter Marx som produktive.
Men hvem er da de uproduktive? Det er altså de som ikke er ansatt av en kapitalist. For eksempel en tjener som jobber hjemme hos kapitalisten Olsen selger sin arbeidskraft til kapitalisten Olsen, men kapitalisten Olsen får ikke merverdi ut av hans tjenester. Tvert imot. Kapitalisten må bruke av sine inntekter for å betale tjenerens tjenester. Men hvis derimot kapitalisten Olsen henvender seg til Manpower og leier en tjener av dette kapitalistiske selskapet, da vil tjeneren være en produktiv arbeider for Manpower, ikke for kapitalisten Olsen.
Sjølstendig næringsdrivende faller i følge Marx utafor problematikken produktiv/uproduktiv. Da de eier sine egne arbeidsredskaper og har ingen ansatte. Sjøleiende bønder som ikke har egne ansatte, er ikke kapitalister, og driver ikke kapitalistisk produksjon, men en førkapitalistisk produksjon.
Derimot faller dommere, politi ansatt av de offentlige, soldater, embetsmenn o.l. innafor kategorien uproduktive arbeidere.
Når vi så drar dette spørsmålet over på dagens samfunn så kan vi se at det er veldig mye grått (altså delvis produktivt og delvis uproduktivt) arbeid i det offentlige.
Herunder følger en løs skisse til åssen jeg tenker meg forholda generelt:
Kapitalistisk/ikke-kapitalistisk virksomhet under kapitalismen
(Den fullt utvikla kapitalistiske produksjonsmåten forutsetter bl.a.: at produsentene ikke eier sine arbeidsredskaper, at produksjonens øyemed er profitt, at det produseres for et marked.)
Hva kjennetegner den delen av den samfunnsmessige virksomheten som ikke drives på kapitalistisk basis? Denne virksomheten drives utifra behov som er bestemt av Stortinget/kommune/fylkesstyrer. Det skal tjene til å fremme lov og orden i samfunnet slik at den normale (kapitalistiske) virksomheten kan foregå med minst mulig forstyrrelser og sikre utdanning av arbeidskraft og ivaretakelse av andre nødvendige funksjoner slik at den «normale» (kapitalistiske) økonomien får akkumulert best mulig under de rådende forholda. Disse tjenestene finansieres ved å skattlegge befolkninga og bedriftene (tar fra lønna til folk og fra profitten til bedriftene).
I Norge idag er mesteparten av virksomheten kapitalistisk. Men noen områder av den samfunnsmessige virksomheten er ikke drevet på kapitalistisk basis. (I denne omgangen holder jeg arbeidet i husholdningene utafor.) Politi, fengsler, militære, domstoler blir ikke drevet etter kapitalistiske prinsipper i hovedsak. Men deler av samfunnets behov for polititjenester er i ferd med å omgjøres til kapitalistisk produksjon: Securitas m.m.
Skoler, sjukehus, universiteter, leger, gamlehjem, institusjoner o.l. er samfunnsmessig virksomhet som i hovedsak ikke er kapitalistisk virksomhet. Men her har vi noen unntak. I den grad det er private skoler/barnehager som finansieres ved å selge sine tjenester til staten og foreldre, og som har som fremste målsetting å gå med overskudd, må dette betraktes som kapitalistisk virksomhet. Men her kan man antakelig finne en blanding av målsettinger som gjør at man kan si at de er delvis kapitalistiske.
Når det gjelder legesentre/sjukehus o.l. som er private og som selger sine tjenester til almennheten og staten, så er disse også i hovedsak kapitalistiske bedrifter. Hvis kommunen eier et renovasjonsvesen og dikterer overfor dets styre at det skal drive med overskudd, og at dette er dets primære oppgave, så blir dette kapitalistisk virksomhet, altså også når det er offentlig eie.
NSB/Tele/Post. Her har man drevet delvis kapitalistisk og delvis som en samfunnsmessig virksomhet som har støtta opp om den normale økonomien. Her er det i ferd med å skje de største umiddelbare endringene over hele verden. Disse skal nå drives som kapitalistisk virksomhet.
Veinettet drives i hovedsak som en offentlig tjeneste, men i framtida kan også deler av denne privatiseres. Mye av jobbinga og vedlikeholdet rundt veinettet drives etter kapitalistiske prinsipper.
SAS/Statoil/Hydro/bankene/flyplassene drives som kapitalistisk virksomhet.
Blir uproduktive arbeidere utbytta?
Med uproduktive arbeidere mener vi altså arbeidere som ikke produserer merverdi. I bok 3 av Kapitalen (side 414 av den engelske Pelican-utgava) behandler Marx (i forbifarten) «The commercial worker», en som arbeider med omsetning av verdier. La oss kalle denne typen arbeider: salgsagenten. I følge Marx er han uproduktiv, men så skriver han: «Den kommersielle arbeideren produserer ikke merverdi direkte. Men prisen på hans arbeidskraft blir bestemt av verdien av hans arbeidskraft, dvs. hvor mye det koster å produsere den, … Derfor står ikke hans lønn nødvendigvis i forhold til mengden profitt som han hjelper kapitalisten å realisere. Det han koster kapitalisten og det han innbringer denne, er ulike størrelser. Det han bringer inn, kommer ikke av at han har skapt merverdi direkte, men av hans assistanse i å redusere kostnaden i forbindelse med realiseringa av merverdi, …» Jeg slutter av dette: Alle lønnsarbeidere er mer eller mindre utbytta uavhengig av om de produserer merverdi, av den enkle grunn at de får betalt for færre timer enn de jobber. De bidrar med mer enn de får.
Kapitalen har interesse av å utbytte mest mulig både produktive og uproduktive arbeidere: ved å styrke utbyttinga av de produktive arbeiderne økes merverdien direkte. Ved å øke utbyttinga av de uproduktive arbeiderne vil kapitalen kunne sette av mindre merverdi til den uproduktive sektoren.
(Jeg vil skyte inn her at man ikke må blande sammen klasseanalyse og spørsmålet produktiv/uproduktiv. Klasser er samfunnsmessige grupper av mennesker som står i et bestemt forhold til hverandre i produksjonen og i kampen om merproduktet. Jeg er tilhenger av Lenins klassiske definisjon.)
Men har det ingen betydning om man er en direkte produsent av merverdi eller ikke?
Jo, det har det. Ett eksempel: En side ved en streik er at den er en økonomisk kamp. Dersom man er oljearbeider og stopper produksjonen av merverdi i Nordsjøen, så blir den økonomiske sida ved streiken viktig og effektiv!
Dersom man er lærer i den offentlige skole og streiker, er det ikke den økonomiske sida ved streiken som blir viktig, men den politiske. Over tid vil også denne streiken ha økonomisk virkning, hvis for eksempel elevene ikke får avgangsvitnemål og må forlenge sitt studium (arbeidskrafta blir dyrere).
Hele økonomien underlegges kapitalen
Når kapitalismen utvikla seg i Norge og kapitalistklassen (eller deler av denne) fikk kontroll over statsmakta, førte dette til at alle de ikke-kapitalistiske formene for samfunnsmessig virksomhet blei innretta på å tjene kapitalakkumulasjonen. Samtidig fører klassekampen mellom borgerskapet og de andre klassene til at det inngås kompromisser med for eksempel bønder og fiskere og arbeidere, utfra styrkeforholdet til enhver tid.
Vi lever nå i en tid der kapitalistklassen er på offensiven, samtidig som den kapitalistiske produksjonsmåten er i krise. I denne motsetningsfulle tida er en av tendensene at kapitalistklassen, for å holde kapitalakkumulasjonen gående kjemper for at større deler av den samfunnsmessige virksomheten skal gjøres om til kapitalistisk virksomhet og privatiseres.
Stagnasjon betyr privatisering
Den økonomiske stagnasjonen fører til økt arbeidsløshet og dermed økte offentlige utgifter og svekka offentlige inntekter generelt i verden. Norge er et unntak, da inntektene fra petroleumsindustrien gjør den norske staten meget rik i forhold til normalen i OECD-området. Men likevel krever borgerskapet at den norske regjeringa skal følge den samme politikken som de andre statene. Og de delene av norske næringsliv som konkurrerer internasjonalt er avhengige av å ha de samme «rammevilkåra» som sine konkurrenter. Det vil si samme subsidier, samme skattenivå, moderat lønnsutvikling, produktivitetsutvikling osv. Derfor, til tross for at Norge aldri før har vært så rikt, må det kapitalistiske Norge gjøre som de andre kapitalistiske landa eller skifte økonomisk system!
En annen side ved økonomien nå, sett i forhold til for 30-40 år sida, er at sentraliseringa av kapitalen har tatt et nytt stort skritt fram over. De største monopolkapitalene nå er atskillig større enn hva de var da. Dette gjør dem istand til å ta på seg investeringer som tidligere ble overlatt det offentlige.
En tredje faktor er den teknologiske revolusjonen som øker produktiviteten enormt innafor for eksempel post, tele og bank.
Den generelle økonomiske stagnasjonen fører til at mye kapital søker profittgivende investeringer. Omfattende privatisering av statlige virksomheter åpner for dette.
Borgerlig ideologi-offensiv
I denne prosessen sprer borgerskapet en ideologi om at det er det offentlige som lever av «verdiskapinga» i det «private næringsliv» (inklusive Statoil, bankene, forsikringsselskapene o.l.). Altså borgerskapet kjører fram sitt verdenssyn: bare merverdiskapende arbeid er verdiskapende!
Gro og Torbjørn kjører denne hardt: Hvis ikke det private næringsliv tjener penger og sysselsetter folk, vil vi ikke ha råd til velferdsstaten. Altså må rammevilkåra for næringslivet bedres og staten må bli mer effektiv. Og mest mulig av den offentlige virksomheten må drives som A/S-er.
Hvordan stå imot?
Hvordan skal vi møte denne logikken? Vi må si: Der folk arbeider, blir det skapt verdier. Uansett om de jobber med å fostre barn, ta vare på eldre, vaske huset, snekre på hytta, grave på Gardemoen eller kjøre buss. Alt arbeid som vi utfører for å få det norske samfunnet til å gå, er verdiskapende. Om denne virksomheten organiseres i form av et aksjeselskap eller i form av en offentlig etat eller et kooperativ har ingen betydning for det konkrete arbeidet som blir gjort. Det blir ikke mere verdiskaping i Norge hvis alle gamlehjem drives som aksjeselskap, og betaler skatt av sitt overskudd.
Hvordan skal vi møte privatiseringa som nå kjøres så hardt? Vi må vise til de reelle økonomiske sammenhengene. Det er fullt mulig å si: Vi vil ikke at noen skal sies opp uten at de er sikra nytt arbeid. Vi godtar ikke at produksjonsmessige framskritt og rasjonalisering skal bety sosial tilbakegang og arbeidsløshet!
Forsvar etatsmodellen
Vi må i vårt forsvar av etatsmodellen ikke gå i fella: å være for å øke produktiviteten for på den måten å vise at etatsmodellen er «bedre» enn aksjeselskap. Hele poenget her er at en sterk effektivisering av for eksempel etaten NSB vil være en viktig måte å rede grunnen for en raskere omdanning til aksjeselskap. Litt av poenget med etat er jo nettopp at profitt ikke skal være ledemotivet til virksomheten.
Her er vi inne ved neste spørsmål: Vi må reise kampen mot at det viktigste ved all økonomisk virksomhet skal være profitt. Vi må aktivt kjempe mot at Stortinget vedtar at NSBs viktigste målsetting i budsjettperioden skal være å gå med overskudd! Vi må framheve at den viktigste målsettinga for NSB må være å utvikle sine tjenester på en slik måte at de stadig bedre knytter de ulike delene av Norge sammen. Og så må det totale samfunnsmessige regnskapet, der vår nåværende form for sosialøkonomi er helt udugelig, avgjøre hvor mye som må satses på NSB og hva de ulike tjenestene NSB leverer skal koste brukerne. Med profitt som ledemotiv for NSB vil nødvendigvis sentraliseringa forsterkes og klasseskillene mellom brukerne og mellom klassene i transportsektoren øke.
Det er bedre å ha kjempe og tape, enn …
Jeg har liten tro på at vi kan hindre borgerskapet i å gjennomføre hovedlinjene i sine planer. Men all kamp fra vår side vil være med på å bestemme hvordan omdanninga vil skje. Og det er ikke likegyldig hverken for arbeiderne eller kundene hvilke konsesjoner borgerskapet må gi for å nå sine hovedmål.