Roman Linneberg Eliassen:
Hva er penger?
Oslo: Universitetsforlaget 2019, s. 160
Av Mathias Bismo,
redaksjonsmedlem i Gnist.
Penger er et mysterium, skriver Roman Linneberg Eliassen, rådgiver i Manifest analyse, i boka Hva er penger? som kom ut på Universitetsforlaget tidligere i år. Men selv om han borrer seg inn i mysteriet, sitter man som leser igjen med en følelse av at mysteriet slett ikke er løst.
Eliassen er derimot klar på hva penger ikke er. I motsetning til hva mange tror, skriver han, er det ikke noe som en gang i tida ble tatt i bruk for å gjøre det enklere å bytte varer med hverandre. Det har aldri eksistert noen ren bytteøkonomi, skriver han, og viser til en rekke eksempler på at penger har vært i bruk i ulike samfunn, så langt tilbake som for over 5000 år siden. Det har han sikkert rett i. Men det at det eksisterer penger i et samfunn, sier egentlig ikke så mye om hva pengene brukes til. Selv om det eksisterte penger, betalte ikke middelalderens småbonde – leilendingen – leie til godsherren med penger, han betalte med pliktarbeid, eller merarbeid, og når han gikk på markedet, foregikk også en stor del av handelen uten penger som mellomledd.
Under det kapitalistiske systemet, derimot, forholder det seg annerledes. Merarbeid, jordleie, varebytte osv. – alt dette og mere til formidles ved hjelp av penger. Selv om de fysiske pengene kan være identiske i et kapitalistisk og et før-kapitalistisk samfunn, har de en helt annen betydning for den kapitalistiske økonomien enn for tidligere epokers økonomi. Selv om penger også under før-kapitalistiske forhold ble benyttet som et redskap til utsuging av arbeidsfolk, fremfor alt gjennom ågerrenter, er det først i den kapitalistiske pengeøkonomien pengene formidler utbytting i produksjonen. Ved at pengene formidler utbytting, blir de et uttrykk for klasseforholdene, men disse klasseforholdene tilsløres i samme øyeblikk nettopp av at merarbeidet uttrykkes i penger. Dersom man ønsker å forstå hva penger er i dag, må man undersøke pengenes betydning i den kapitalistiske pengeøkonomien. Det gjør ikke Eliassen, og dermed kommer han skjevt ut av startblokka.
Denne tilnærmingen, der han tar utgangspunkt i penger som ting, ikke i deres vesen, påvirker også Eliassens kriseforståelse. Kriser er ikke kriser i den realøkonomiske sfæren, det er kriser i pengesfæren – finanskriser – og løsningen ligger dermed også i pengepolitikken, eller i pengenes politikk. Selv om han foreskriver en helt annen pengepolitikk enn den nyliberale ortodoksien, synes han uinteressert i forholdene i produksjonen og forholdet mellom klassene.
Og noen ganger er selvsagt også pengepolitiske spørsmål av betydning. Eliassens beskrivelse av hvordan eurosonen effektivt gjorte Hellas til Europas gjeldsslave, er, tross denne mangelen, en god beskrivelse. Det er også interessant å lese hvordan han kobler ideologien i fellesvalutaen sammen med ideologien bak gullstandarden som rådet frem til første verdenskrig og, i noe modifisert form, frem til 1973. Det som for eksempel skjedde i Norge på 1920-tallet, da Norges Banks virksomhet var rettet inn mot å gjenopprette gullstandarden slik den hadde vært før første verdenskrig, har flere likhetstrekk med krisa som rammet Hellas mer enn 80 år senere, enn man skulle tro.
Generelt er Eliassen på sitt beste som kritiker av rådende økonomisk ortodoksi. Pengepolitikken er slett ikke uten betydning, og han gir en god innføring i hvordan den kan bidra til å oppfylle bestemte mål – og ikke minst hvordan den effektivt svekker muligheten til å oppfylle andre mål. Pengepolitikken kan for eksempel være et viktig redskap for eksempel i arbeidslivspolitikken og handelspolitikken. Men pengepolitikken har også sine begrensninger. Det er ikke pengepolitikken som gjør at det investeres i forurensende industri, men det bakenforliggende profittmotivet, og selv om «grønne» investeringer skulle få mer fordelaktige finansieringsvilkår enn andre investeringer, noe Eliassen tar til orde for, betyr ikke det at forurensende investeringer ikke blir attraktive for kapitalen.
Et annet forslag han lufter, er å gi sentralbankene enerett til å utstede penger, herunder kredittpenger. På den ene siden kan man jo selvsagt spørre seg om realismen i dette så lenge man har en kapitalistisk økonomi. Det er jo ikke slik at privatbankenes kreditter eksisterer i et vakuum. Tvert imot, de utgjør en helt sentral komponent i systemet, og det er slett ikke gitt at konsekvensene av å fjerne denne muligheten ikke først og fremst vil ramme arbeidsfolk. På den andre siden så gjør ikke dette noe med hva pengene formidler. Det kan like gjerne kombineres med en intensivert utbytting av arbeiderklassen som det motsatte.
Penger er et mysterium, og det er langt mellom bidragene til å fremstille dette mysteriet på et vis som er forståelig uten at man har en mastergrad og vel så det i økonomi. Sånn sett er denne boka et gledelig tilskudd. Dessverre berører forfatteren bare overflaten, han beskriver bare mysteriet.