Hva er økologi?
Av Ukjent forfatter
Direkte oversatt fra gresk betyr «økologi» noe slikt som: læren om «hus», læren om beboelsesområder. Denne vitenskapsgrenen har utviklet seg innenfor biologien som studiet av hvordan grupper av levende organismer avhenger av og hvordan de påvirker hverandre og sine omgivelser. En brei definisjon av økologiens arbeidsområde ville være: studiet av naturens struktur og funksjon. Og her legger økologien hovedvekten på å studere sammenhenger og vekselvirkninger i større eller mindre «helhetlige deler» av naturen, i motsetning til detaljstudier av enkelte organismer eller prosesser.
En slik «helhetlig del» av naturen som en økolog velger som studieobjekt kalles et økologisk system eller gjerne forkortet økosystem. Dette økosystemet består så av et geografisk avgrenset område samtralle levende organismer som befinner seg innenfor dette området. Som eksempler kan nevnes: en innsjø, en skog, havet, en strand, Hardangervidda, osv. Totaliteten av alle økosystemer på jorden, altså alle områder som inneholder levende organismer, betegnes som biosfæren.
Den tidligere økologien var i stor grad en passivt beskrivende vitenskap. Økologene var ofte fornøyd med å beskrive hvordan naturen slik som den framsto ved et bestemt tidspunkt med sine organismer, sitt klima og andre fysiske egenskaper. Ut fra en slik betraktningsmåte ble naturlig nok den økologiske balansen, uforstyrretheten, likevekten i naturen sett på som den ideelle situasjonen. Man fant stadig nye eksempler på hvordan en mengde forskjellige organismer gjensidig var avhengige av hverandre og bare sammen kunne skape gunstige betingelser. Enheten, de felles interesser mellom naturens ulike deler blir satt i høysetet, og likevekt og balanse ble sett på som «normale» tilstander for naturen å utvikle seg mot.
I den seinere tida er imidlertid økologene også begynt å legge vekt på studiet av forandringene, funksjonene i naturen. Og det viser seg at balansen i ulike økosystemer alltid rommer i seg en rekke prosesser av forandring, u-balanse og utvikling. På overflaten kan et økosystem se uforandret ut i lengre tid, men i uløselig sammenheng med denne ytre balansen finner vi da indre forandring og utvikling, organismer utvikles og dor, stoffer vandrer gjennom forskjellige komponenter av systemet, forsvinner kanskje ut av systemet og nye stoffer tilføres. Som alltid ellers i naturen og tenkningen eksisterer alt i motsetninger. Den økologiske balansen eksisterer alltid i motsetning til og i identitet med forandringer, og selvfølgelig finner vi ofte økosystem der forandringen er hovedsida og balansen underordnet.
Å se på balansen som det «normale», ideelle, mest ønskelige, er en metafysisk konstruksjon som hverken tjener økologien som materialistisk vitenskap eller oss som skal skape en politikk for menneskesamfunn etc. For eksempel hadde de første jordbrukere i landet vårt all mulig interesse av å forandre store skogområder til jordbruksareal. Dette gjorde de ved å sette fyr på skogen, og dyrke matvekster i brannens fotspor. På samme måte har vi i dag all mulig interesse av å forandre havenes nåværende økologiske balanse i en slik retning at vi i mye større grad kan høste av vannorganismens kolossale produksjonspotensial.
Skal man gå nærmere inn på de enkelte økosystemene, vil det være store forskjeller fra system til system, men visse fellestrekk finner vi igjen i de aller fleste systemer av interesse:
a)To typer levende organismer, eller «biotiske komponenter». En type er «autotrop», dvs. «sjølnærende». Disse har evnen til å utnytte lysenergi til å fabrikkere næringsmidler fra enkle uorganiske stoffer. Den andre typen kalles «heterotrop» og disse er avhengig av komplekse organiske stoffer produsert av autotrope organismer som næringsemner. Den første typen organismer kalles også produsenter, mens den andre typen ofte deles opp i en gruppe konsumenter og en gruppe av dekomponenter (mikroorganismer som bakterier, sopper, som spalter opp organiske stoffer til enklere uorganisk materiale).
b)En biogeokjemisk struktur og forandringsmønster. I større eller mindre grad vil de biokjemiske forandringene ha form av sykluser der stoffene sirkulerer og forbrukes gjentatte ganger i kretsløp.
c) En gjennomstrømning av energi i en eller flere former.
Energi og stoffer
Dersom tilpassede organismer finnes i et område av biosfæren, vil antallet av organismer og tempoet i deres livsforløp ha en nær sammenheng med den energimengden og de stoffmengdene som passerer gjennom systemet i løpet av en tidsenhet. Det er viktig å ha klart for seg at stoffer som forbrukes som energikilder vil kunne sirkulere i økosystemet, mens energi aldri sirkulerer. Nitrogen, karbon, vann og andre stoffer som bygger opp organismene, kan sirkulere mange ganger mellom levende og ikke-levende sammenhenger. Blir derimot en energimengde først forbrukt i en organisme (og ikke lagret som kjemisk energi), så omformes den til varme og blir utilgjengelig for gjentatt bruk i en tilsvarende organisme. Derfor er livsfunksjonene avhengig av en kontinuerlig tilførsel av solenergi utenfra, mens de begrensede stoffmengder bare trenger å gå i «evige» kretsløp.
Som et eksempel på en biokjemisk syklus kan vi se på nitrogensyklusen som er skissert opp i fig. 1. (Se pdf-utgava her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/rf_1972_03_04_del2.pdf) Atmosfæren danner her det største reservoaret som stadig tappes og fylles av forskjellige prosesser. Både biologiske og ikke-biologiske mekanismer er med i å spalte av nitrogenet fra andre forbindelser og ut fra lufta, og i å forbinde luftas nitrogen med andre stoffer til f.eks. nitrater. De sistnevnte kan benyttes av plantene. mens nitrogenet i lufta ikke kan benyttes.
Vi ser altså at en biokjemisk syklus er et komplisert nettverk av tallrike prosesser. Sammenhenger av denne typen er ofte slik at uhyre små forandringer påført et enkelt ledd utenfra, kan få store konsekvenser for andre ledd av syklusen gjennom det som kalles «feedback»-mekanismer. På den andre siden kan også feedback bidra til å dempe ned virkningen av store forstyrrelser i enkelte ledd.
La oss til slutt i dette avsnittet slå fast at økologien er en forholdsvis fersk vitenskapsgren. Det er ennå ganske begrensete og små økosystem som er grundig undersøkt og der visse lovmessigheter er avdekket. Når det gjelder menneskesamfunnets økologi, er økologiens arbeide i ennå større grad i begynnelsesfasen. Det viktigste som der har skjedd er at en god del viktige forurensningskilder er blitt oppmerksom på farene som miljøødeleggelsene representerer for helse og velferd.
Økologi og klassekamp
Hvor står så økologien i forhold til klassekampen og politikken vår? Svaret på dette spørsmålet er at økologien alene ikke står i noe bestemt entydig forhold til klassekampen. På den ene siden kan en del av økologiens kunnskaper brukes til å avsløre kapitalismens ødeleggelser i naturen og i livsmiljøet vårt. Denne siden av økologien har utvilsomt vært med på å radikalisere store lag av folket i den seinere tida. På den andre siden kan økologien misbrukes til å angripe sosialistisk og nasjonal frigjøring og utvikling i de undertrykte landene og til å velte krisebyrder over på folkene i de industrialiserte landene. Denne sida av økologien ble tydelig nok eksponert på Stockholm-konferansen for natur- og miljøvern av de imperialistiske stormaktene, som sto opp en etter en og hyklet om hvor tragisk det ville være om de undertrykte landene skulle utvikle egne industrier, egne kraftressurser og utnytte sine egne råstoffer. Den reaksjonære sida av økologien kom-mer også til uttrykk gjennom en rekke dommedagsprofeter som særlig proteinsyntese prøver å stemple de undertrykte massene i alle land, men især i den tredje verden, som årsaken til alle miljøødeleggelser og ressursplyndringer, gjennom skremsler og løgner om «befolkningseksplosjon» og liknende.
Vi ser altså at det spørsmålet som vi startet opp med, ikke kan klargjøre forholdet mellom økologien og klassekampen på en uttømmende måte. Det avgjørende spørsmålet vi må stille er: hvordan skal vi sette økologien inn i et riktig forhold til klassekampen.
Hva mener populistene?
Før vi formulerer noe svar på dette siste spørsmålet skal vi ta en avstikker innom populismen, som jo har fått ry på seg særlig når det gjelder økologi og miljøvern. Og Hartvig Sætra er vel den av populistene som har utviklet teoriene sine lengst med hensyn til å trekke økologien inn i politikken, dvs. han trekker politikken sin inn i en meget primitiv «økologi».
«Ein populistisk sosialist vil seie at all politikk spring ut av økologiske samanhengar». (Dersom ikke annet er anført, er alle sitatene fra Sætras bok: Populismen i norsk sosialisme).
I korte trekk består Sætras politiske økologi i at det i verden er knapphet på ressurser: hans hovedlinje for politikken er å spare mest mulig på alle ressursene. I denne sparekampanjen blir klasseskiller av underordnet betydning. Kapitalismens sløsing sidestilles med vanlige folks konsum, og om folkene i de undertrykte landene ikke akkurat konsumerer for mye enkeltvis, så anklages de for å være for mange, og fremdeles en trussel mot Sætras sparepolitikk.
La oss nå gå litt nærmere inn på ideene til Sætra og se helt direkte hvor feilene i teorien dukker opp. Han definerer sitt ressursbegrep på følgende måte:
«Ressursar er materiale og livsrom som mennesker gjer seg nytte av for å trygge si økologiske nisje og utvide denne».
Det som Sætra betrakter som ressurser er altså begrenset til forskjellige fysiske stoffer og geografiske områder som menneskene disponerer. Dette er en meget mangelfull gjengivelse av hva som egentlig utnyttes av menneskene og hva som er grunnlaget for menneskelig produksjon.
Sætras definisjon mangler de ressursene som er helt særegne for menneskene i motsetning til andre levende vesener – nemlig kunnskap oppsamlet gjennom årtusener, redskaper og sosial, kollektiv organisering av produksjonen. Gjennom sine virksomheter forandrer menneskene naturen og utvikler nye redskaper slik at tidligere unyttige stoffer, geografiske områder og energikilder forandrer sin posisjon til å bli ressurser for menneskesamfunnet. Dessuten forandres de sosiale forholdene gjennom klassekamp, revolusjoner og nasjonal frigjøring. Og slike forandringer har avgjørende innflytelse på et samfunns produksjonsmåte og utvikling. Alt i alt er denne menneskelige omforminga av natur såvel som sosiale forhold en så viktig og betydelig del av menneskenes produksjon at menneskene selv utgjør den viktigste ressursen for samfunnsutviklinga. Hos Sætra blir menneskene bare en utgiftspost i hans globale regnskap.
Millimillionmassene – en trussel eller en mektig produktivkraft?
For Sætra er svaret så opplagt at han ikke diskuterer dette spørsmålet i det hele tatt. Han bare slår fast at millionmassene i verden representerer en trussel på linje med atombomben (se fig. side 48 hos Sætra), mens han skjeller og smeller fordi den gamle overbefolkningsprofeten Malthus, ble så grundig satt på plass av Marx i sin tid:
«Teoriene hans (Malthus sine) om folkeauken var riktige, men dei løysingane han kom med, var så ille at Marx i avsky kom til å helle barnet ut med badevannet. Marx' utfall mot Malthus, og den totale avvisinga av folketilvekstteorien hans, har blitt ei ulykke for vår tids marxistar».
Denne ulykka, Sætra, har nok ikke rammet alle av «vår tids marxistar». Den har rammet de som aldri har brydd seg om "å lese Marx' egne tekster, og som har forstått minimalt av det andre har sagt og skrevet om Marx og marxismen. Dette kan vi påstå fordi om det var noen som tok et grunnleggende oppgjør med utgangspunktet og fundamentet for Malthus' teoriet, så var det nettopp Marx.
Teorien (egentlig en altfor fin betegnelse) til Thomas Robert Malthus
omhandlet den europeiske arbeiderbefolkningens vekst og utvikling. Teoriens hovedargument var følgende:
«I think I fairly make two postulata. First, that food is necessary to the existence of man. Secondly, that the passion between sexes is necessary, and will remain nearly in its present state …. Assuming then, my postulataas granted, I say that the power of population is indefinitely greater than the power in the earth to produce subsistence for man. Population, when unchecked, increases in a geometrical ratio. A slight aquaintance with numbers will show the immensity of the first power in comparison with thesecond» .
(Malthus: «An Essay on the Prinsiple of Population», sitert etter Barber: «A history of Fconomic Thought», Penguin Books).
Imot dette synet på årsaken til den relative overbefolkning som med jevne mellomrom kom til syne gjennom massearbeidsløshet og ekstrem fattigdom, hevdet Marx at årsaken var svingningene i den kapitalistiske økonomien. I en periode med overgang til arbeidsbesparende maskiner, blir store deler av arbeidsstokken satt på porten og det blir et overskudd av arbeidere. Mens i en annen periode med rask sentralisering av ny kapital og produksjonsmidler, får kapitalismen behov for økte arbeidsstokker langt raskere enn den jevne biologiske reproduksjonen av arbeidere kan skaffe disse. Da er det en økonomisk nødvendighet for kapitalismens ekspansjon at det finnes en reservearme av fattige arbeidsløse som raskt kan trekkes inn i produksjonen så lenge høykonjunkturen varer. (Marx: Kapitalen, første bok, kap. 23). Er det noen som kjenner igjen våre dagers fremmedarbeidere i dette mønsteret?
Så langt med kapitalismens forhold til «overbefolkningen». Når millionmassene etterhvert styrter kapitalismen og tar fatt på den sosialistiske oppbygginga, så er ikke lenger massene bare en «nødvendighet», men en kolossal og aktiv faktor i samfunnsutviklinga. Kinas eksempel viser oss dette mer enn noe annet, og det mest strålende eksempel mht. utviklinga av det sosialistiske landbruket er ei fjellbygd ved navn Tachai:
«Tachai-brigaden i folkekommunen av samme navn holder til i Shansi-provinsens Hsiyang-fylke og består av 83 husholdninger med til sammen 430 mennesker . . .
Landsbyen hadde bare 53 hektar oppdyrket jord fordelt på over 4 700 små jordteiger som lå spredt i 7 fjellskar og 8 åser. Jorda var dårlig og utsatt for alvorlig erosjon. Avkastningen var ikke mer enn 0,75 tonn korn pr. hektar. Dertil kom at 60 % av jorda tilhørte en godseier og tre rikbønder. 80 % av befolkningen var fattige og lavere mellomstore bønder. De arbeidet somlandarbeidere for godseieren og rikbondene og ble grusomt undertrykt og utbyttet. De var så utarmet at mange av den var nødt til å selge barna sine.
Helt siden frigjøringa i 1949 har de fattige og lavere mellomstore bøndene med rettledning i Formann Maos proletariske revolusjonære linje fulgt den sosialistiske kollektiviseringens vei . . .
Med utfoldelse av sin kollektive styrke har de bygd flere hundre steinvoller for å kunne legge årkerjorda ut i terrasser i skråningene, de har ledet vann oppoverbakke for å kunne overrisle dem. De har gjennomført vitenskapelige eksperimenter og forbedret jordbruksteknikken, slik at jorda har gitt dem stabile og gode avlinger….
Landsbyen har fått et helt nytt utseende. De gamle jordhulene er blitt erstattet med nye husblokker og steinhytter. og hver eneste husholdning har elektrisk lys og innlagt vann. Brigaden har rikelige kornreserver og akkumulerte fonds, og hver eneste husholdning har penger i banken og egne kornreserver.
Hvordan kan det ha seg at Tachai har greid å gjennomføre slike store og vidtrekkende forandringer? Sekretæren i brigadens partiavdeling, ChenYung-kuei, sier det slik: «Hovedårsaken ligger i at folk nå tenker annerledes. Folk kan forandre jorda, teknikken, avkastningen og hele landsbyen, fordi de har forandret sin tankegang. Forandringen er et resultat av at de er blitt væpnet med marxist-leninismen-Mao Tsetungstenkning».
Formann Mao lærer oss: «Når massene først har tilegnet seg de riktige ideer som er karakteristiske for den framskredne klassen, blir disse ideer til en materiell kraft som endrer samfunnet og endrer verden». (Kina i dag, nr.12/1971).
I en viss forstand er imidlertid millionmassene absolutt en trussel mot ressursene, mot imperialismens og monopolborgerskapets ressurser som daglig plyndres fra undertrykte folk. En av de første til å innse alvoret i denne trusselen, var John D. Rockefeller III. Derfor innkalte han i 1952 til en konferanse om «befolkningsproblemet». Der møtte 20–30 av USAs mest framtredende naturvernfolk, folkehelseeksperter, familieplanleggingsledere. jordbrukseksperter, demografer og samfunnsvitere.
Man ble enige om å danne en gruppe som skulle være «et koordinerende og katalyserende organ innenfor det vide feltet av befolkningsproblemer».
Samme høst ble det såkalte «Befolkningsrådet» dannet med Rockefellersom president. Etter Rockefellers initiativ kom også svenske og britiske finansfolk med interesser i den tredje verden med liknende tiltak på internasjonalt nivå der de støttet noe som kaltes «Planned Parenthood». Verdensbanken spyttet inn finansiering av en stor undersøkelse av «befolkningsutvikling og økonomisk vekst» i India.
Bakgrunnen for denne økte interessen for de fattige landene finnes i at den annen verdenskrig svekket de gamle imperialistmaktene og styrket revolusjonære bevegelser i store deler av verden. Befolkningsspørsmålet har en nær sammenheng med denne tendensen. Slik oppsummeres det f.eks. i et dokument fra Rockefeller Fund:
«Den uro som oppstår i en raskt voksende befolkning, blir forsterket ved overvekten av ungdom. I en helt igjennom ungdommelig befolkning må man vente at en sterk utålmodighet vil komme til uttrykk når det gjelder å få innfridd de stadige voksende forventninger. Resultatet har ofte vært en ytterliggående nasjonalisme».
Kretsløp- og lagerresurser
«Lagerressursar er slike ressursar, biotiske eller abiotiske, som vi ikkje får tilbake når vi har nytta dei».
«Kretsløpsressursar er dei resursane som blir fornya etter eit bestemt, kortare tidsrom, og som kan haustast periodevis dersom produksjonsgrunnlaget blir halde inntakt».
For det første viser det seg nødvendig ved gjennomlesningen av Sætras bok å slå fast termodynamikkens annen lov som innebærer at energi ikke kan gå i kretsløp: «Også vasskrafta er ein kretsløpsressurs». At vannet som formidler den solenergien vi utnytter gjennom vannkraften, til en viss grad går i kretsløp er vel egentlig ikke det Sætra ønsker å trekke fram. Men solenergi, så vel som alle andre energikilder, er lagerressurser i den forstand at energien kun kan benyttes en gang i maskiner av samme type.
Når det gjelder stoffene, så virker det som om Sætras skille mellom lagerressurser og kretsløpsressurser i all hovedsak knyttes til stoffenes egne, indre egenskaper. Med enkelte modifikasjoner betraktes alle ikke-levende stoffer som lagerressurser, mens det man kan høste av levende organismer
ses på som kretsløpsressurser. Men poenget er at når vi forbruker et stoff, så er det ikke bare stoffets egenskaper som avgjør om vi har med en lagerressurs eller en kretsløpsressurs å gjøre, dette avgjøres av måten vi forbruker stoffet på. Prinsipiellt kan alle stoffer gå i kretsløp og forbrukes gjentatte ganger. Når f.eks. menneskene eller andre levende vesener forbruker jern i næringsmidler, så inngår dette jernet i et kretsløp der de forskjellige omformingsprosessene er ferdig utviklet i naturen. Derimot blir mesteparten av det jernet som brukes i redskaper og andre ikke-spiselige produkter, forbrukt som en lagerressurs der jernet etter en gangs forbruk blir dumpet i naturen for å oppløses av korrosjon. Det er fullt ut teknisk mulig å foredle en mye større del av skrapjernet enn det som gjøres i dag. Men det viktigste er her at menneskene selv har måttet og må utvikle de omformingsprosessene som er nødvendige. Dermed kan vi se at hvorvidt ressursene forbrukes i kretsløp eller tømmes ut fra et lager, i hovedsak avhenger av den samfunnsmessige utviklingen av produksjonsformene. Det er altså fullstendig galt å stemple de enkelte stoffene som den ene eller andre typen ressurs uten å se dette i relasjon til samfunnets utviklingstrinn og de rådene produksjonsforholdene. Den sosialistiske produksjonsformen er ikke avhengig av en rask gjenvinning av profitt fra alle leddene i produksjonen. Derfor kan man planlegge på lengre sikt og på forhånd utvikle kretsløp av endel av ressursene.
Sparing eller revolusjon?
Er denne diskusjonen av Sætras ressurstenkning en «akademisk» diskusjon som har liten betydning i praksis? Jeg mener at den forskjellen som er markert mellom Sætras syn og vårt, er av fundamental betydning. Slik Sætra ser «ressurskrisen», er den eneste løsningen å spare mest mulig på de stoffene som en gang for alle er stemplet som lagerressurser. Denne sparepolitikken vil han sette ut i livet øyeblikkelig, han retter krav til folket (og sjølsagt også til kapitalistene) om å skjære ned forbruket sitt og dempe ned lønnskampen. Resultatet er sjølsagt bare at kapitalen bruker Sætras og likesinnedes argumenter til å mele sin egen kake, til å tvinge folkets levestandard ned, mens de hever sin egen. Ressursødeleggelsene går sjølsagt som før fordi de styres av markedsmekanismene som forblir uforandret av Sætras moralisme. Det synet på ressursene som vi har antydet, setter søkelyset på produksjonsformene og dermed på samfunnssystemet som det avgjørende. Derfor blir vårt viktigste løsningsforslag til «ressurskrisen» den sosialistiske revolusjonen og omforming av produksjonsmetodene slik at desvarer til folkets interesser på lang sikt.
«Nullvekst» – hva er det?
Den konklusjon mht. den økonomiske politikken som Sætra og mange andre populister til venstre og høyre trekker av sin mekaniske og forsteinete ressurstenkning, er redusert «økonomisk vekst» eller helst «nullvekst». De har oppdaget, som riktig er, at den kapitalistiske økonomien forer med seg mye faenskap, men de kan ikke (Sætra?) eller vil ikke(Mansholt?) tenke seg noen kvalitativt forskjellige økonomi som ikke med nødvendighet fører miljøødeleggelsene med seg. Hovedparolen deres blir derfor bare et slags: «Brems verden – jeg vil av»!
Sætra: «Når menneska tidlegare har kjempa for politiske endringar har det alltid lege attom ei von om at omveltinga skal gi betre materielle kår. Men den typen politisk revolusjon som dei rike land i verda treng i framtida er endringar fram mot eit system som trengjer mindre materielt forbruk og redusert komfort til beste for våre samtidige i dei fattige land og for å livberge våre eigne etterkomarar».
Sicco Mansholt (sitert fra hans «politiske testamente»): «Det er åpenbart at morgendagens samfunn ikke kan knyttes til bare vekst, i iallfall ikke på det materielle området. For å begynne, vi bør ikke lenger rette vårt økonomiske system mot oppnåelsen av en maksimal vekst, og et maksimalt brutto 12nasjonalprodukt. Det annet mål (kretsløpsøkonomi uten forurensing) vil hurtig redusere den materielle «velstand pr. innbygger og føre til en begrensing i den fri utnyttelse av godene».
Vi fortsetter gjerne med noen godbiter fra Sætra:
« … det er dei økonomiske kreftenes frie spel, og det frie val av konsumvarer, som er skuld i den økologiske krisa på jorda.» (Min uthevning).
«Kampen mot det frie konsum er den sentrale etiske kampen i siste delen av det tjuande hundreåret. Taper vi denne kampen, kjem syndefloden for alvor.»
«Kampen mot skeivkjøyrd bruk og overforbruk av ressursar er meir djuptgripande og fundamental enn kampen mot dei statsmakter og kapitaleigarar som opererer på vegne av teknokapitalismen.»
Hva betyr alt dette dersom vi tenker prøver å tenke oss disse ideene omsatt i praksis? Hva mener Sætra med «eit system som fremjer mindre materielt forbruk og redusert komfort»? Av andre avsnitt i Sætras bok ser det ut som om et mer primitivt og enkelt jordbrukssamfunn er idealet. Ett problem er overgangen til et slikt samfunn, men la det ligge. Hvordan kan et primitivt jordbrukssamfunn møte et globalt problem som erosjonen av matjorda? De kinesiske erfaringene viser at erosjonen kan drives tilbake ved skogplanting, bygging av terasseåkre, store overrislingsanlegg osv. Men forutsetningen er hele tida en kollektiv innsats fra hele samfunnet, fra et sosialistisk samfunn som med jordbruk som grunnlag og industrien som ledende faktor, setter seg det stikk motsatte av «mindre materielt forbruk og redusert komfort» som målsetting.
Et annet spørsmål vi kunne stille er: Hvilke energikilder skulle Sætras «økologiske» samfunn basere seg på dersom det ikke tilfeldigvis er så rikt utstyrt med utbygget vannkraft som Norge? Olje er forkastelig å brenne,
sier Sætra. Jo, vi har fremdeles enorme mengder med kull i jordskorpa. Men mesteparten av disse reservene ligger så dypt og utilgjengelig at det idag ikke er lønnsomt å drive dem fram. Er det da feilaktig og uøkologisk å utvikle teknologien for gruvedrift slik at disse store kullreservene kan bringes fram forholdsvis lettvint, eller skal vi trappe ned teknologien og sende menn, kvinner og barn ned i gruvene med hakker og spader slik som det skjedde for ikke så altfor mange år siden? Spørsmålet er høyst relevant siden Sætra generelt og uten forbehold spår:
«Går vi 100 år fram i tida, meiner nesten alle («Vitenskapsmennene idag») at ei nedtrapping av teknologien ikkje er til å unngå …».
Situasjonen er alvorlig
Hvordan skal så alle progressive folk stille økologien i forhold til klassekampen og politikken vår? Økologien kan hjelpe oss til å avsløre, forstå og forhindre miljøødeleggelser. Men økologien alene gir ikke noen løsning på disse problemene, fordi problemene i hovedsak er av politisk, samfunnsmessig karakter. Økologisk kunnskap kan bare bli et redskap for oss når vi underordner dem marxismen-leninismens lære om samfunnet.
Hvilke trusler representerer så miljøødeleggelsene i dag? Går vi en nær forestående «øko-katastrofe» i møte? Har vi en ressurskrise? For å ta det siste først: Finnes det mennesker i verden, hvis lidelser og undertrykkelse skyldes at jorda mangler ressurser til å tilfredsstille deres behov? Jeg kan ikke se annet enn at mesteparten av sult og fattigdom vi finner, skyldes imperialismens og kapitalismens plyndring av ressurser og arbeidsinnsats som ellers ville ha vært tilstrekkelige for å dekke de aktuelle behov. F.eks. ville Island ha stått overfor en slags ressurskrise dersom alle utenlandske trålere fortsatt skulle fisket inn til 12-milegrensa. I første omgang ville ikke denne krisen bestått i mangel på fisk, men i en viss mangel av kjøpere av islandsk fisk. Seinere, når overbeskatningen av fiskefeltene hadde vart ved en tid, ville Island ha fått en «virkelig» ressurskrise i form av manglende råstoff til fiskeindustrien. Min konklusjon på dette spørsmålet blir at noen ressurskrise i global målestokk ikke er til stede verken mht. stoffer eller energi. Men lokale ressurskriser skapes og opprettholdes daglig – ikke først og fremst ved at man «bruker opp» ressursene, men ved at imperialismens måte å forbruke ressursene på er rovdrift i stedet for langsiktig og planmessig forbruk i folkets interesser.
Så til spørsmålet om «øko-katastrofe». Dette er en betegnelse som gjerne, men ikke alltid er knyttet sammen med «befolkningseksplosjonens» redsler av visse dommedagsprofeter. Slike typer ser ut til å være noenlunde følgende: Lag et mest mulig skremmende bilde av utsiktene for menneskehetens framtid mht. natur og livsmiljø. Understrek at årsaken til all miljøødeleggelse er «den økte velstand» i de industrialiserte landene og «befolkningseksplosjonen» ellers. Forbered opinionen på å måtte betale økte skatter og høyere priser for mindre forurensing, og antyd muligheten for å måtte «gripe inn» overfor «befolkningseksplosjonen» i den tredje verden. Typisk eksempel: Paul Ehrlich.
At vi nå har advart mot noen borgerlige blindveger inn i miljøsporsmålene betyr ikke at vi er tilfreds med situasjonen, tvert imot. Miljøødeleggelsene representerer et alvorlig angrep over en svært brei sektor på folkets vitale interesser. Arbeidsplasser forurenses av giftige stoffer og støy, det samme gjelder i stadig større grad for hele boligområder i storbyene og på mange mindre steder. Disse forurensningene er en kraftig belastning på helsesituasjonen i folket. Giftige utslipp i elver og hav og lokale luftforurensninger ødelegger livsmulighetene for en rekke planter og dyr på kort sikt. På lengre sikt truer også slike forurensninger de helsemessige forholdene for menneskene. Her er det verdt å merke seg for alle som er opptatt av forurensning og miljøødeleggelser, at de verste miljøødeleggelsene som historien kjenner til, finner vi ikke i Tokio, New York eller Los Angeles, selv om forholdene der er ille nok. De verste forurensningene og miljøødeleggelsene har funnet og finner sted i Sør-Vietnam, Laos og nå også i Nord-Vietnam. Den amerikanske imperialismen har ikke bare gjort seg skyldig i forsøk på folkemord, de er kommet langt på vei med å fullføre et naturmord ved hjelp av sine giftstoffer, påsatte skogbranner og på grunn av bombekraterne som etterhvert ligger tett i tett over store områder.
Hvor ligger hovedårsaken til miljøødeleggelsene og rovdriften på naturressursene? Ikke i utviklingen av produktivkreftene til et høyt teknologisknivå. Den økende forurensning og miljøødeleggelser er i hovedsak resultatet av kapitalismens utvikling over i imperialisme, plyndrings- og krigspolitikk.
Mongstad – et eksempel
Som et eksempel på hvilke konsekvenser som følger av monopolkapitalismens utvikling her hjemme, kan vi se på Mongstadutbyggingen. Omkring den lille Mongstad bygda i Nord-Hordaland er forholdene svært gunstigefor utbygging av storindustri. Det er store flateutmarksområder, dyptvannskystlinje og nær adgang til store vann kraftsressurser. Det som har skjedd iden siste tiden er i korte trekk: Norsk Hydro inngikk avtale med kommunene Lindås og Aursheim om utbygging av et aluminiumsverk på Mongstad. Kommunen kjøpte opp 7000 mål utmark i nærheten av Mongstad. Staten garanterte billige, subsidierte kraftleveranser. Nordsjøoljen gjorde det litt etter aktuelt for Hydro å bygge et oljeraffineri i Norge. Raffineriet ble først planlagt å ligge et sted ved Oslofjorden, men Hydro gikk med på å legge raffineriet til Mongstad da de ble fritatt for 85 mill. kroner i investeringsavgifter. Planene om aluminiumsverk var da skjøvet ut i det blå p.g.a. dårlige konjukturer. Av grunner som ikke er klarlagt fullt ut, ville Hydro da legge dette raffineriet akkurat i det området som nå er dyrket og bebodd på Mongstad. Som grunner for dette har Hydro argumentert med spesielle geologiske forhold for å bygge en stor lagringstank for olje nedi grunnfjellet, og dessuten mulighetene for manøvrering av store tankskip inn til raffineriet. Det er imidlertid påvist av geologer ved Universitetet i Bergen at fjellforholdene i utmarksområdene er av akkurat samme type som i innmarka. Opplodding av Fensfjorden og uttalelser fra loser med erfaring fra supertankere viser dessuten at havneforholdene alt i alt ville vært gunstigere om raffineriet hadde vært lagt i utmarksområdet. Men uansett hva som var de egentlige årsakene til det, så gjorde de offentlige organer og i siste instans regjeringen endelig vedtak om å ekspropriere Mogstadbygda og fullstendig tilintetgjøre dette bygdesamfunnet. Avgjørelsen kunne ikke engang innankes for sivilombudsmannen siden den er fattet i endelig form i regjeringen. For å få innbyggerne til å godta avgjørelsen uten for mye sprell, har de lokalemyndigheter delvis skremt delvis lurt et flertall av grunneierne til å godta ekspropriasjonen. Det oppsto da en bresje i fronten av bygdefolket, og det mindretall som nektet å godta ekspropriasjonen, kunne tvangseksproprieres uten for stor risiko for masseaksjoner.
Situasjonen er nå at de første anleggsarbeidene er påbegynt, fraflyttingen foregår, og utpå høstparten skal husene brennes ned. Hydro og staten har da gjennomført første etappe: ei lita jordbruksbygd, et mekanisk verksted og en hermetikkfabrikk for 50–60 arbeidere er jevnet med jorda. Seinere kommer så i første omgang et oljeraffineri for 150–160 ansatte, med utslipp av svovelholdige gasser i lufta (omtrent like mye som fra all oljeforbrenning i Bergen), subsidiert av staten med 85 mill. i kontanter og med ekstra billige strømleveranser. I andre omgang kommer sannsynligvis et aluminiumoksydverk med utslipp av store mengder såkalt rødslam i Fensfjorden. Dette utslippet vil på litt lengre sikt ødelegge råstoffgrunnlaget for den lokale fiskeribefolkningen i nabobygdene.
I tredje omgang er det planlagt utbygget petrokjemisk industri for videreforedling av oljeprodukter. Denne typen industri er i dag noe av det mest forurensende som finnes.
Etterhvert som storindustrien får behov for mer arbeidskraft, vil den også bli en økonomisk trussel mot jordbruks- og fiskerinæringene i området, enten gjennom direkte konkurranse om arbeidskraften eller ved sanksjoner mot de tradisjonelle næringene gjennom statsapparatet.
Her kan det være på sin plass å sitere Karl Marx (etter utdrag i Røde Fane nr. 2/72):
«På landsbygda virker storindustrien mest revolusjonerende på det viset at den eliminerer det gamle samfunnets bolverk «bonden». og erstatter ham med lønnsarbeideren. Dermed oppstår de samme motsetninger og de samme sosiale behov for omdanning på landet som i byene. Bevisst teknisk utnytting av vitenskapen trer i stedet for gamle irrasjonelle slendrianmetoder.
De gamle familiebåndene, som forente jordbruk og manufaktur i de tidligere utviklingsstadiene, blir slitt fullstendig i stykker av den kapitalistiske produksjonsmåten. Men samtidig skaper storindustrien den materielle forutsetningene for en ny og høyere syntese: forening av jordbruk og industri på grunnlag av den karakteren de har utviklet i motsetning til hverandre».
Kampoppgavene våre i forbindelse med et prosjekt som Mongstad er i første rekke å forsvare den lokale befolknings interesser og behov mot fremstøtene fra Hydro. Dette betyr motstand mot forurensninger, mot tvangsflytting av lokalbefolkningen, mot ruineringen av de tradisjonelle bygdenæringene. Men vi går ikke, som populistene, imot utbygging av storindustri i enhver form. Vi reiser samtidig kravet om nasjonal oljepolitikk som sjølsagt nødvendiggjør norske raffinerier, men vårt krav er raffinerier som kan eksistere side om side med jordbruksproduksjonen. Vi krever en storindustri som tjener folkets interesser, uten forurensning og antagonistiske konkurranseforhold overfor omgivelsene.
Kina viser vei
Hvis det finnes noe som kan kalles menneskesamfunnets økologi, så er Kina et foregangsland på det området. Det ligger tre viktige faktorer bak: Kina er et sosialistisk land, et forholdsvis tett befolket land og et jordbruksland med ennå tilbakeliggende industri. Disse faktorene har gjort det mulig og nødvendig for Kina å føre en strengt nøysom ressurspolitikk, å gå kraftig til kamp mot forurensninger samt å styrke enheten og den gjensidige støtten mellom industri og jordbruk. Og på disse feltene har kineserne i dag betydelige erfaringer av stor verdi, selv om mange problem fortsatt er uløste.
Det viktigste prinsippet mht. ressursutnyttelse er prinsippet om «mangesidig anvendelse». Dette betyr at man ikke skal spesialisere produksjonen så mye at det bare produseres ett produkt, mens resten av råstoffene kastes. Ved siden av et hovedprodukt skal industrien produsere så mange biprodukter som mulig på grunnlag av avfallet fra hovedproduksjonen. Dermed unngår man betydelige mengder av forurensninger samtidig som arbeidsmiljøet blir mer variert for arbeiderne. Lønnsomheten av et tiltak for en enkelt bedrift må underordnes spørsmålet om lønnsomhet for hele samfunnet. I en melding fra nyhetsbyrået Hsinhua heter det den 25. februar i år: «Partiet og regjeringen krever absolutt at planene og oppbyggingen av alle nye industri- og gruveanlegg skal omfatte prosjekt for mangesidig anvendelse av avfall, slik at ingen forurensning kan forårsakes».
Ved et oljefelt i høyfjellsområdet i Nordvest Kina, Taching, har man ikke bare bygget opp trivelige landsbyer i tilknytning til boretårnene og raffineriene, oljearbeidernes koner og familier har gått i spissen og drevet fram betydelige jordbruksarealer i oljeindustriens umiddelbare nærhet. Videre har man bygget opp småindustri som foredler endel av jordbruksproduktene, kornmøller, oljepresser, bedrifter for framstilling av bønnemasse, soyabønnesaus og eddik. Som et resultat av denne banebrytende innsatsen utformet Mao Tse-tung et viktig direktiv 7. mai 1966:
«Samtidig med at arbeidene tar del i industriproduksjonen, må de også studere militære anliggender og politikk og høyne sitt utdannelsesnivå. De må også gjennomføre den sosialistiske skoleringsbevegelsen og kritisere og avvise borgerskapet. Der hvor forholdene ligger til rette for det, må de også arbeide med jordbruk og landbrukets binæringer, slik befolkningen på Taching-oljefeltet gjør».
Det vil føre for langt å trekke fram eksempler fra alle områder der politikkens «mangesidig anvendelse» er satt ut i livet. Men de kinesiske tidsskriftene på norsk og engelsk bringer stadig slike eksempler.
Med hensyn til arbeidet med forurensnings- og miljøspørsmål er det utvilsomt endel nøling og forvirring til stede selv om vi også ser klare tendenser til framgang. Muligens er det nølingen, tilbakeholdenheten som i dag er den viktigste feilen å eliminere. Men begge disse feilaktige tendensene har sitt opphav i former for borgerlig tenkning, og når det gjelder miljøvern kan man grovt sett skille den borgerlige ideologien i to hovedtyper.
To typer feil man kan gjøre.
For det første har vi det tradisjonelle svaret fra borgere på alle anklager: «Det er da ikke så galt fatt … Vi har nok en viss forurensning, men det er ubetydelig … Såpass må vi tåle dersom vi skal ha noen industri i det hele tatt.» Denne typen borgerlig ideologi er i dag på defensiven, men sitter nok ennå dypt i mange av oss. Denne ideologien som underslår kapitalismens plyndringer og ødeleggelser får oss til å nøle med å undersøke, til ikke å være mistenksomme og ivareta folkets interesser.
Det første vi må gjøre er altså å kvitte oss med illusjonene om at miljøødeleggelser i byene og angrepene fra monopolborgerskapet på hele samfunn i utkantstrøkene, ikke er et alvorlig problem. Vi må skjerpe aktsomheten og gå løs med nærmere undersøkelser der vi ser de minste tegn til at slike angrep er i anmarsj. Vi må være oppmerksom på at en eneste setning i en konsesjonssøknad eller et kommunestyrevedtak kan ha store konsekvenser, de verste sakene er gjerne pakket svært godt inn i bomullspreik.
Den andre typen borgerlig ideologi som i hovedsak er opphav til forvirring blant folk, er den retningen som populister fra Sætra til Mansholt står for. Her heter det at det er en grunnleggende motsigelse mellom økonomisk vekst, bedre levestandard på den ene siden og miljøvern, mindre forurensninger osv. på den andre siden. Se på Mongstad igjen, der blir det sannelig nok av forurensninger og miljøødeleggelser. Men får folket der det bedre når dette oljeraffineriet blir bygget, får bygdesamfunnene større økonomisk vekst? Nei, Mongstadfolket blir tvunget vekk og spredt for alle vinder fra det de har bygd opp gjennom lange tider. Nabobygdene blir til å begynne med nødt til å betale en rekke kommunale ytelser til Hydro, og seinere blir de også rasert. Nei, forurensende industri er bare ett av mange tegn på kapitalens styrkeposisjon, derfor betyr forurensning også hardere økonomisk utbytting av folk og ikke mindre som populistene hevder. Vi må altså for det andre skjære igjennom og knuse også denne nye retningen av borgerlig tenkning som i dag er i en offensiv posisjon.