Notat til klasseanalyse

Av Jernarbeider

Nr 1 1972

Kort kan vi si at en klasseanalyse må svare på spørsmålet «Hvem er våre venner og hvem er våre fiender?». Det vil si at klasseanalysen skal svare på hvilke grupper og klasser som vil kunne mobiliseres for revolusjonen og hvilke klasser og grupper som er kontrarevolusjonens støtter.

På norsk er det laget et omfattende forsøk på en klasseanalyse, nemlig Kleven. Kleven: Klassestrukturen i det norske samfunnet. Den inneholder mye klasseanalyse inneholder mye interessant materiale og er nyttig i en klasseanalyse.

Som den revisjonisten han er, stiller Kleven nemlig ikke spørsmålet om revolusjonen i sentrum, og derfor blir hans analyse på sitt beste en sosiologisk inndeling av det norske samfunnet.

En mer omfattende kritikk av Kleven får vente, men det må nevnes at han også gjør en del andre grove feil. F. eks. eksisterer ikke arbeideraristokratiet, DNA/LO-ledelsen og konsorter, i hans verden. Heller ikke de økonomiske konsentrasjonene som kontrolleres av dem eller av landbruksmonopolet blir nevnt. Dermed blir en del av særegenhetene ved monopolkapitalismen i Norge borte. Imperialismens kontroll av Norge blir avspist med noen få linjer og norsk imperialisme blir ikke påpekt. Heller ikke blir Norges nasjonale undertrykkelse av samene viet særlig oppmerksomhet. En vurdering av klassenes stilling til aktuelle politiske spørsmål, enheten og kampen innafor de ulike klassene osv. er ikke berørt av Kleven.

Ut fra kommunistenes krav til klasseanalyse holder altså ikke Klevens mål.

For vår revolusjon må være en nyttegjenstand til å forberede den norske revolusjonen og gjennomføre den. Hvis vi da ikke har skjønt hvilke motsigelser det finnes i fiendens leir og hvilke svakheter som finnes i folkets, vil vi risikere et blodig nederlag.

En revolusjon i Norge som ikke har innsett arbeideraristokratiets røtter og indre motsigelser, vil måtte feile. På samme vis vil man ikke kunne mobilisere massene av små- og mellombøndene om man ikke skjønner at de bl. a. er undertrykt og utbytta av et priskartell som kaller seg landbrukets egen organisasjon, og at denne organisasjonen også til tider fungerer som bøndenes interesseorganisasjon.

En klasseanalyse er med andre ord noe langt mer enn statistikk. Vi trenger statistikk. Den norske bevegelsen har hittil vært for lite flink å bruke statistikk. Dette må forandres grunnleggende.

Men bare statistikk gir ingen klasseanalyse, det gir i høyden en nyutgave av Statistisk Årbok. Vi trenger sammenfatning av vår egen bevegelses og det norske folkets kamperfaringer.

For å svare på hvordan f. eks. sjiktet av sekretærer og konsulenter i staten stiller seg i klassekampen, holder det ikke å bare se på deres lønnsforhold. Vi må konkret se på hvordan de reagerer på politiske paroler, og gjennom å forsøke å mobilisere dem til kamp mot staten og monopolkapitalen lære oss noe om deres indre motsigelser.

Ut fra det som er sagt foran er det klart at en klasseanalyse ikke blir til på et studerkammer. Den blir til gjennom hele bevegelsens forsøk på å sammenfatte sine kamperfaringer og sammenfatte massenes erfaringer fra sitt eget distrikt. Klasseanalysen blir ikke til utenfor sjølve kampen, den er tvert om kampens mest opphøyde produkt.

Følgelig er det heller ikke mulig foren enkelt person å «produsere» en klasseanalyse. Hvor genial vedkommende enn måtte være, så ville produktet lide av idealisme og borgerlige fordommer, tatt i arv fra Årbøkene og Kleven, dersom det ikke baserte seg på bevegelsens kamperfaringer.

Det betyr ikke at vi vil overlate spørsmålet om klasseanalysen til spontaniteten. MLGs sentralkomite har sammenfattet en del punkter som utgjør ryggraden i klasseanalysen. Dette kan gjøres fordi den sitter inne med en del av bevegelsens kamperfaring, fordi den har tilgang til de marxistiske klassikernes nyttige retningslinjer og fordi den har arbeidet med det statistiske materialet.

I dette nummeret offentliggjør Røde Fane disse punktene, og vi vil sammenfatte analysen i et større dokument så snart den breie bevegelsen for lokale klasseanalyser har gitt resultater. Det er grunn til å tro at vi alt i slutten av året vil være i stand til å presentere dette.

Det som kan gjøres lokalt med klasseanalysen deler seg i to hoveddeler.

For det første bør naturligvis alle prøve å gjøre seg opp en helhetsoppfatning av tesene. Finnes det feil, finnes det unøyaktigheter, finnes det feilaktige vurderinger etter din mening, så la oss høre det. Og det er klart at en statsfunksjonær eller en student like vel som en industriarbeider kan ha en velbegrunna oppfatning om industriarbeidernes inndeling, eller av de sosiale røttene til opportunismen blant arbeiderklassen. Slike oppfatninger må vi få tilsendt, enten fra enkeltpersoner eller grupper.

Men for det andre trenger vi at det gjøres analyser av de lokale forholda i tilknytning til punktene. Vi har behov for at folk som kjennerforholda fra egne erfaringer søker å gi en vitenskapelig sammenfatning av de ulike gruppene, f. eks. på et statskontor. Hvilke skiller finnes? Hvor mange og hva slags folk dreier det seg om? Hva betyr utdannelse for en persons stilling og muligheter? Osv.

Og vi trenger analyser av ulike industribedrifter. Hvordan ser ledelsen ut? Hvilke banker er med i spillet? Hvordan stiller de lavere sjefene seg? Erfaringer med formennenes posisjon og holdning? Hva betyr bedriftsutvalg og samarbeidsråd for å bryte ned arbeidernes solidaritet og i stedet konstituere faste forbindelser mellom kapitalen og en del av arbeiderne? Hvilke skiller finnes blant arbeiderne? Fagarbeidere? Unge arbeidere? Kvinner? Hva er opportunistenes sosiale basis i bedriften? Er det spesielle utviklingstendenser dere mener å spore? Osv.

De organiserte marxist-leninistene kommer til å arbeide med klasseanalysen som en viktig del av forberedelsene til partistiftelsen. Men det betyr ikke at arbeidet med klasseanalysen er begrenset til den organiserte ml-bevegelsen.

Vi ser gjerne at så mange som mulig av Røde Fanes lesere bidrar med innlegg og gjerne med spørsmål som ønskes klarlagt.

Det er også viktig at folk som sympatiserer med oss kommer med erfaringer, ideer og forslag til de lokale ml-organisasjonene.

På denne måten kan vår klasseanalyse blir et produkt av tusener på tuseners aktive medvirkning.

Slik vil vår bevegelse anvende masselinja i vitenskapelig kommunistisk analyse. Det vil være en helt nyting i hele det norske folkets historie. (Dette er ikke store ord, det er faktisk helt sant. NKP gjorde aldri noe liknende selv i sin besteperiode! )

 

INNLEDNING TIL NOTAT TIL KLASSEANALYSE

Disse tesene utgjør en foreløpig ramme for vår klasseanalyse. De forsøker ikke å ta opp alle spørsmål, ikke en gang alle de mest vesentlige spørsmålene. Den forsøker derimot å gå en grenseoppgang mot revisjonisme, reformisme og trotskisme i en del viktige spørsmål som angår klasseanalysen samtidig som den forsøker å gi en klar formulering av vår bevegelses oppfatning av disse spørsmålene. Tesene er derfor med vilje formulert så knappe og påstående som mulig. Slik blir standpunktene forhåpentlig lette å gripe, det blir lettere å avsløre eventuelle feil og det blir lettere å bruke tesene som rettesnor.

Tesene er ikke i detalj behandlet og godkjent av MLGs Sentralkomite og vi garanterer ikke for hvert ord i dem. De er utarbeidet av en kamerat i MLG på oppdrag fra Sentralkomiteen, som har gitt sin tilslutning til hovedlinjene i analysen. På punkter der forfatteren ikke har god nok kjennskap til spørsmålene, har han markert dette med å stille spørsmål til undersøkelse. Han har også med vilje formulert en oppfatning av spørsmål der han var i tvil, for å få en debatt om nettopp disse spørsmålene.

Vi mener tesene er et nyttig utgangspunkt for diskusjonen av klasseanalysen og anbefaler alle lesere til å sette seg inn i dem og komme med sine kommentarer.

Redaksjonen i Røde Fane

 

Notat til klasseanalyse

1. Teser om imperialismen

1.1. Det imperialistiske verdenssystemet er i dag ute av likevekt, økonomisk krise, militære og politiske nederlag, voksende folkelige kamper og en forskyvning av styrke forholdet mellom imperialistene innbyrdes preger bildet mer og mer. Selv om revolusjonen er hovedtendensen i verden i dag og vi håper på at revolusjoner i viktige områder vil forhindre krigen, vil vi forberede oss. Vi vender oss mot enhver imperialistisk angrepskrig, og om den rammer Norge vil vi gå i spissen for den væpnete motstand. Samtidig vil vi aktivt bekjempe imperialistiske blokker og bekjempe norsk deltakelse i imperialistisk krig uansett om den føres fram under «nasjonale» slagord. Da vil vi reise parolen Krig mot krigen. Om ikke for, så vil en slik krig utløse de arbeidende massenes væpnete kamp mot utbytterne. Den kampen vil de norskekommunistene lede fram til den sosialistiske revolusjonen.

1.2. Norge er en del av det imperialistiske verdenssystemet, og er knyttet til USA og andre imperialistiske hovedland gjennom avtaler på statsplanet: NATO, OECD, EFTA og mellom bedrifter: aksjer, lån, eie osv. Dessuten er den norske herskerklassen tett forent med herskerklassene i viktige imperialistiske land. Den sosialistiske revolusjonen kan ikke nøye seg med å bryte ett eller et fåtall av disse båndene. Den må knuse hele systemet av imperialistiske bånd.

1.3. Norge er et offer for imperialismen.

Med 30 % utenlandsk aksjeeie i norske bedrifter og total dominans i en del strategiske næringer er Norge et av de land i Europa som er hardest økonomisk kontrollert av imperialismen, særlig fransk og amerikansk. I den politiske og militære kontrollen spiller USA og Vest-Tyskland størst rolle. En meget framtredende parole for den sosialistiske revolusjonen må være: Konfiskering av utenlandsk eiendom i landet, nasjonal uavhengighet fra imperialismen.

1.4. Norge er sjøl et imperialistisk land, og det norske monopolborgerskapet driver imperialistisk utplyndring i utlandet. Vi støtter våre kamerater i disse landene i deres rettferdige kamp mot norsk imperialisme. Når de kommer så langt i sin revolusjon at de kaster ut norske og andre utbyttere og konfiskerer deres eiendom, har de vår helhjertede støtte. Vi motarbeider ethvert imperialistisk framstøt fra Norge.

1.5. Den norske monopolkapitalen og dens stat driver nasjonal undertrykkelse innafor landets grenser. Den samiske minoriteten har i lange tider vært hardt undertrykt politisk, økonomisk, militært, kulturelt osv. Vi bekjemper norsk nasjonal undertrykkelse av samene.

1.6. Om Norge blir EEC-medlem vil landet høyst sannsynlig i løpet av meget kort tid forvandles til en halvkoloni, med monopolborgerskapet og deler av storborgerskapet som kompradorer. De allierte, mulig allierte og nøytraliserbare laga av befolkningen vil da se noe annerledes ut enn overfor en sosialistisk revolusjon. (Her går det an å dra lærdom av kampen mot EEC, men den kan ikke overføres mekanisk.) Parolene i et slikt tilfelle må vurderes, men høyst sannsynlig vil: Mot imperialismen for nasjonal uavhengighet og Konfiskering av utenlandsk og «komprador»-eiendom» være blant de mest sentrale.

1.7. Om Norge ikke blir EEC-medlem vil det norske monopolborgerskapet stå overfor flere muligheter. Fordi det er svakt i forhold til de store imperialistene, samtidig med økt konkurranse mellom imperialistene, vil det være nødt til å søke en eller annen form for økonomisk blokkdannelse. De aktuelle (med svært ulik grad av sannsynlighet) er: 1) Ulike tilknytningsformer til EEC, 2) en eller annen form for midlertidig nordisk blokk for å gjøre nye forsøk på å komme inn i EEC evt. i andre imperialistblokker, 3) en ny form for økonomisk blokk med USA i motsigelse til EEC, 4) tilknytning til Sovjets blokk. Ingen av disse mulighetene er akseptable for det norske folket, og slike perspektiver gjør den sosialistiske revolusjonen enda mer påtrengende.

2. Monopolkapitalen

2.1. Det norske borgerskapet har skilt ut et monopolborgerskap, med et finansoligarki i spissen som i dag er den herskende klassen i Norge. (Det er en oppgave å finne ut hvordan og når den norske frikonkurranse-kapitalismen ble underlegen for monopolkapitalismen). Monopolborgerskapet har intime forbindelser med imperialismen og er sjøl imperialistisk. Det er den mest reaksjonære krafta i det norske samfunnet og revolusjonens hovedfiende. Monopolborgerskapet er tallmessig under 1 %.

2.2. Den norske monopolkapitalen er avhengig av de store imperialistmaktene for sin eksistens. (Rederne henter bl. a. sine superprofitter ved å frakte for de amerikanske oljeselskapene den olja som de med vold har stjålet fra bl. a. folkene i Midt-Østen). Like stor som deres økonomiske avhengigheter deres politiske og militære.

2.3. Særpreget for det norske finansoligarkiet er at dets kjerne består av rederkapital som har sugd opp industrikapital og smeltet sammen med bankkapitalen.

2.4. Til monopolborgerskapet hører foruten de privatkapitalistiske monopolistene også to grupper av byråkratkapitalister: toppen av arbeideraristokratiet og toppen av landbruksmonopolet.

Kommentar til plansjen over gifteddekoppen DnCs nett: Denne plansjen er bygd på opplysninger fra Carl Kierulfs Håndbok for norske obligasjoner og aksjer fra 1970, men også på notiser i diverse norske aviser osv. Det kan være skjedd endringer siden 1970 som forandrer detaljer i bildet og det kan også være at spesielt avisnotisene inneholder feilopplysninger på mindre punkter. Men kjernen forblir den samme, nemlig at strukturen i det norske næringslivet i høyeste grad bekrefter Lenins teser i «Imperialismen …» om at finanskapitalen er hovedpillaren i den moderne kapitalismen.

Plansjen gjengir sjølsagt bare en beskjeden prosent av DnCs maktområde. Men innafor den delen av det som plansjen dekker finner vi en del av de betydeligste bedriftene og institusjonene i norsk økonomi. Med bakgrunn i dette skulle det være lett å skjønne at monopolkapital ikke er noe lettvintbegrep som marxist-leninistene har tatt ut av lufta, men at det tvert om har full dekning i norsk virkelighet.

En fortsatt analyse av norsk finanskapital vil gi nyttig materiale til en norskklasseanalyse.

Siden denne oversiktens bakgrunnsmateriale ble lagd har Norden gått sammen med Sigyn og Allianse. Det nye selskapet har Kreditkassens Amund Ringnes som sin fremste mann. Det kan tyde på at Kreditkassen har styrket sin stilling på bekostning av DnC. Videre har Grubernes Sprængstof gått sammen med Norsk Sprengstoffindustri og dannet selskapet Dyno, som er et av Europas største i sin bransje. Opplysning om bankens stilling i Dyno har vi foreløpig ikke.

Til slutt er Follum planlagt sammenslått med Union, som hører til Bergens Privatbanks interesser. Hvordan utfallet blir er ennå uklart. Fusjonen mellom Elkem og Spigerverket bare styrker DnCs posisjon.

Motsigelsene mellom monopolistene kommer dels til uttrykk som kampen mellom de ulike finansgruppene (de største bankene som kjerne) (og hvem som er kjernen i bankene bør avklares.)

2.5. Politisk stillingstaken. I spørsmålet om å bevare kapitalismen og utplyndringa og i de store linjene for dette er herskerklassen samla. I spørsmålet om å styrke monopoliseringa med statlig støtte er DNA/LO-ledelsen mest drivende. Tilknytninga til forskjellige imperialister avgjør delmotsigelser. EEC-spørsmålet har splittet herskerklassen på et punkt, men ikke ulegelig. Monopolkapitalen støtter økonomisk de største partiene gjennom ulike kanaler. Småpartiene SF og NKP er gjort avhengige gjennom statsstøtte og via arbeideraristokratiet og borgerlig intelligentia.

2.6. Monopolkapitalen ønsker å beholde borgerlig-demokratiet så lenge som mulig, men forbereder i dag fascismen. Fascismen er den mest åpne terroristiske formen av borgerskapets diktatur. Fascismens politiske økonomier lovfesting av en økonomisk utvikling som den vi ser i dag og militær gjennomføring av den. Det norske finansoligarkiet står godt rustet, organisatorisk, økonomisk og når det gjelder indre sammensveising til å innføre fascismen. Men fascismen savner politisk basis i Norge.

2.7. Den viktigste politiske myten som monopolborgerskapet holder sin makt ved like på i Norge, er myten om «vårt frie, demokratiske samfunn og parlamentariske tradisjoner». (Stortingets rolle må utdypes.)

2.8. Den norske stat er underlagt og sammensmeltet med den norske monopolkapitalen. Den er en av den kapitalistiske verdens mest utbygde statsapparater, og er sterkere enn noensinne før i Norges historie.

2.9. Staten spiller en avgjørende økonomisk rolle for monopolkapitalen.Ca. 40 % av norsk økonomi er «offentlig». Staten akkumulerer kapital fra arbeiderklassen og folket gjennom enorme skatter. Kapitalen stilles til monopolborgerskapets tjeneste på en lang rekke måter. Statlige fonds støtter monopolforetak osv. Staten er et betydelig marked for kapitalen.

2.10 Staten sanerer næringsstrukturen og legger forholdene til rette for større monopoldannelser. NB: Den statlige avgiftspolitikken.

2.11. Staten avlaster monopolkapitalen for utgifter i nødvendig, men mindre profitabel virksomhet og subsidierer dermed monopolkapitalen.

2.12. Staten støtter norsk kapitaleksport. (Undersøk norsk «u-hjelp».)

2.13. Staten er forbundet med monopolkapitalen bl.a. gjennom personalunion. (Onar Onarheim i Akergruppa og Distriktenes Utbyggingsfond, de ulike regjeringskomiteene osv.)

2.14. Den norske stats- og kommuneadministrasjonen er et enormt apparat som savner sidestykke i Norge, som undertrykker majoriteten av sine ansatte, men som samtidig spiller en viktig rolle for å kjøpe over enkelte folk fra arbeiderklassen. Statsadministrasjonen i Norge følger Marxs tese om oppsvulminga av den uproduktive delen av virksomhetene under kapitalismen.

2.15. Kjernen i den norske staten er det militære apparatet. Den stående styrken er på 30–40 000 mann. Kampene mot militaristisk disiplin, mot imperialismen og mot økonomisk utplyndring i det militære har avslørt at monopolkapitalen ikke har grunn til å feste for stor lit til lojalitet fra store deler av de væpnede styrkene, den dagen våpnene skal rettes mot revolusjonen. Det norske offiserskorpset er uforholdsmessig stort, toppen av det er hardt infiltrert av tyske og amerikanske offiserer. Tilknyttingen direkte til monopolkapitalen kjenner vi ikke konkret. (Må undersøkes.)

2.16. Monopolborgerskapets stat må knuses. Den kan ikke på noen måte tjene folkets interesser. Den borgerlige hæren må oppløses. «Rettsapparatet» må rives ned, høyesterett og dommerne avsettes, politiet må oppløses. Eiendommen til den borgerlige staten må over på folkets hender i form av sosialistisk statseiendom. Skatteutplyndringen av arbeiderklassen og folket må opphøre.

Monopolene må beslaglegges og gjøres til sosialistisk statseiendom. Kapitalistisk utbytting må stanses (hvordan den midlere og lavere kapitalisten skal fratas sin eiendom avgjøres mye av hans innstilling). Til å gjennomføre disse oppgavene og en lang rekke som følger av dem, kort sagt, for å gjennomføre sosialismen i Norge trengs det et kommunistisk parti som nå er i ferd med å oppstå. Det trengs en folkehær som det ennå vil ta tid å skape fordi folket trenger erfaring om folkekrigens nødvendighet og konkret kamperfaring. Dessuten trengs det en enhetsfront av alle klasser og grupper som vil gjøre slutt på monopolkapitalens og imperialismens tyranni.

Revolusjonen er ikke gjennomført bare ved å rive ned borgerstaten. Den proletariske staten må settes i stedet. Proletariatets diktatur er nødvendig for å undertrykke de eksproprierte reaksjonære. Bare en sosialistisk stat kan løse de enorme oppgavene som folket har behov for. Proletarisk demokrati. Proletarisk grunnlov.

Anarkismen duger ikke på noen punkt. Foruten at den ikke løser spørsmålet om å undertrykke de reaksjonære, så er den absurd overfor hva som gjøres med monopolistisk eiendom.

3. Om det øvrige borgerskapet

3.1. Monopolkapitalens nærmeste forbundsfeller, rekrutteringsbasis er de store ikke-monopolistiske kapitalistene. Det er redere, industrikapitalister, store handelskapitalister, godseiere og toppfunksjonærer i stat og privateselskaper. Storborgerskapet rekrutterer jamnlig til monopolkapitalens krets (antakelig ble Odd Gleditsch i Jotun nylig rekruttert), men blir også holdt nede av monopolkapitalen. Storborgerskapet er imidlertid utbyttere i storskala og ser sin skjebne avhengig av monopolkapitalen. Storborgerskapet er derfor et reaksjonært sjikt som vil være den sosialistiske revolusjonens fiender. De motsigelsene som finnes mellom storborgerskapet og monopolkapitalen vil eventuelt kunne utnyttes til å nøytralisere enkelte storborgerefor en viss tid.

I kampen mot imperialismen kan grupper av storborgere for en tid slutte seg til enhetsfronten, men de utgjør da dens mest tilbakeliggende lag og er rede til a forråde kampen ved første anledning.

3.3. Resten av det øvrige borgerskap kan deles inn i en midlere og en lavere del etter økonomisk makt og utbytte. Det består av eiere av mindre industriforetak, mellomstore og mindre kapitalisters handelsforetak, storbønder, høye funksjonærer og tjenestemenn, borgerlig intelligentia, spesielt store advokater, store båteiere i fisket.

3.4. Størrelsen på hele borgerskapet ligger antakelig omkring 5 % av yrkesbefolkninga.

3.5. Den ikke-storborgerlige delen av borgerskapet kan i stor grad vinnes som vaklende allierte i tilfelle av en nasjonal revolusjon. Men de vil være unnfalne og vil helst tjene på begge sider (begge konklusjonene bygger på erfaring fra krigen.) De frykter den sosialistiske revolusjonen, men de dårligst stilte av dem vil høyst sannsynlig ønske å gå med revolusjonen når den proletariske statsmakta er befesta.

3.6. Mens monopolborgerskapet finner en konsekvent talsmann i DNA/LO-toppen, finner mellomborgerskapet lite støtte der. Det er særlig N (Her mangler det noe, også i originalen. Redaksjonen  23/1-2021)

3.7. Mellomborgerskapet vil bli splittet opp. De økonomisk velberga vil knytte seg fastere til monopolkapitalen. De andre som går en mer usikker framtid i møte vil kunne nyttes i kampen mot monopolkapitalen, men de vil også kunne fanges inn igjen av monopolkapitalen gjennom fascistisk agitasjon.

4. Om småborgerskapet

4.1. Småborgerskapet i Norge spiller en viktig rolle, dels på grunn av sin størrelse, dels på grunn av at dets hoveddeler – småborgerskapet i fiske og landbruk – preger norsk økonomi, og dels på grunn av sin historiske forankring. Småborgerskapet har spilt en rolle i den borgerlig-nasjonale revolusjonen som har avleira seg i kultur og tenkning.

4.2. Småborgerskapet inkluderer småbøndene og mesteparten av de mellomstore bøndene, dvs. 60 % av bønder og småbrukere, det inkluderer mer enn 2/3 av fiskerne, de småhandlende, kontorfunksjonærer med sjølstendigstilling, håndverksmestrene, småindustrielle, stats- og byråsjefssjiktet, småadvokater, høyere lærekrefter. (Her finnes mange usikre punkter.)

4.3. Størrelsen på småborgerskapet er om lag 20 % av befolkninga (ut fra litt andre kriterier og avgrensninger enn Kleven). Over halvparten av dem finnes i landbruket. Med Norges befolkningsstruktur spiller småborgerskapet på landsbygda og i fiskeværene en strategisk rolle. En annen sak er at særlig bøndene allerede er væpnet. Seier i revolusjonen i Norge med en fiendtlig bondebefolkning er utenkelig. Størsteparten av småborgerskapet vil være en fast revolusjonær kraft.

4.4. – 4.8. Spørsmål som notatet ikke tar opp: Skillet mellom kapitalistiske bønder og mellombønder. Land bruksmonopolets karakter av kapitalistisk utbyttermonopol på toppen og interesseorganisasjon på bunnen. Gjeldsforhold. Fiskerne. De småindustrielle. Småborgerskapets laveste og største lag og deres rolle som faste revolusjonære forbundsfeller. Småborgerskapet i byene.

Seinere artikler i Røde Fane vil analysere klasseforholda på landsbygda nærmere.

4.4. Mellombøndene har overskudd nok til å bruke leid arbeidskraft store deler av året og gjøre nyinvesteringer. De utgjør en del av småborgerskapets høyrefløy. Sammen med de kapitalistiske bøndene spiller de en økonomisk og politisk rolle i sparebankene og det midlere og lavere sjiktet av landbruksmonopolet. Dette er de redde for å miste i tillegg til at de også er redde for å miste sin relativt velstående stilling som bønder. Dette gjør dem meget skeptiske til revolusjonen. Monopolkapitalen er imidlertid også ute etter å ta fra dem deres posisjon, og de har derfor bare en framtid ved å slutte seg til revolusjonen.

Allerede de nærmeste årene vil de møte store vanskeligheter ved saneringa av landsbygda, og ytterst få av dem har mulighet til å bli store brukere av det slaget monopolene vil beholde. Derfor kan vi allerede nå skimte en utvikling til venstre. Tallmessig om lag 5 % av hele småborgerskapet.

4.5. I tilsvarende stilling kommer den «velhavende» delen av fiskerne med båter mellom 30 og 70 fot osv. De er imidlertid ennå mer utsatt enn mellombøndene og har en svakere posisjon (fiskeriorganisasjonene kan ikke tilby et så omfattende apparat som landbruket).De småindustrielle kommer også i om lag samme stilling. Statens avgiftspolitikk er deres mare.

For alle disse gruppene trenger vi bedre oversikt over deres gjeld og deres akkumulasjonsmuligheter.

4.6. Småbøndene preger norsk landbruk. De utgjør mer enn 50 % eller 25 % av hele småborgerskapet. De er ikke i stand til å akkumulere i noen særlig grad, og bare leilighetsvis leier de arbeidskraft. De dårligst stilte kommer stadig ut med underskudd og må låne. Gjeldsprosenten i landbruket ligger mellom 30 og 90, med et gjennomsnitt omkring 45 %. Gjelda er til størst plage for småbøndene og småbrukerne som ikke akkumulerer overskudd, sjøl om den ikke alltid er tallmessig størst for dem. Småbøndene utbyttes av bankene, særlig statsbanker og Bøndernes bank, de utplyndres av landbruksmonopolets priskartell, og de trues av storbøndene og godseiere. Småbøndene kan bli meget revolusjonære, men de trenger proletariatets ledelse. ellers vil populistene få dem med på utopiske prosjekter som fører kampen på avveier.

4.7. Blant fiskerne står lottkarene og sjarkeierne i om lag samme stilling som småbøndene. De utgjør 60 % av fiskerne. Også for dem gjelder det at de er ideologisk og politisk preget av bankenes diktatur, og enda mer utsatt enn småbøndene. En god del av dem er småbønder ved siden av. De kan bli svært revolusjonære.

4.8. Småborgerskapet i byene har foreløpig skilt ut en del sjølstendige intellektuelle som sin venstrefløy.

4.9. Småborgerskapet representerer en lite utbygd produksjonsform, og uansett deres gode intensjoner i kampen mot monopolkapitalens rasering av landbruk og fiske, så vil de ikke sjøl kunne utvikle en produksjon som gjør landet sjølberga. Men under proletariatets ledelse, og gjennom overtalelse vil de kunne spille en viktig rolle i produksjonen og omdanninga av samfunnet etter opprettelsen av proletariatets diktatur. Sosialismen i Norge er ikke tjent med at monopolkapitalen får tvunget den siste småbruker til dreibenken og den siste sjarkeieren inn i sildemelfabrikken.

5.Om halvproletariatet

5.1. I Norge finnes det et halvproletariat på landsbygda. Det er småbrukere, det er fiskere, eiere av sjarker eller lott i båt, som arbeider i bygg og anlegg eller industri en del av året. I tillegg finnes det en del andre halvproletarer slik som håndverkere.

5.2. Halvproletariatet står meget nært proletariatet og er på vei inn i det. Det er en viktig kraft i revolusjonen og en fast alliert. De utgjør ca. 5 % av befolkninga. (Kleven har regna dem til arbeiderklassen.)

6.Om proletariatet

6.1. Proletariatet (synonymt med arbeiderklassen) er den største klassen i det norske samfunnet. Totalt omfatter den om lag 70 % av befolkninga. Proletariatet vokser stadig ved at halvproletariatet og deler av småborgerskapet proletariseres. Proletariatet er den mest revolusjonære klassen, og representerer folkets framtid og nasjonens redning. Den står i mest direkte motsigelse til monopolkapitalen og har ingenting utenom sine lenker å miste.

6.2. Av proletariatet er det industriproletariatet sammen med arbeiderne i bergverk som er mest konsentrert og spiller den viktigste rollen i produksjonen. I tillegg komme bygg- og anleggsarbeiderne. Tilsammen utgjør disse 42 % av proletariatet eller ca. 30 % av befolkninga.

6.3. Av industriarbeiderne utgjør arbeiderne i jern- og metall-industri den desidert største gruppa. Etter konsentrasjon og rolle i produksjonen utgjør de og arbeiderne i treforedling, grafisk og kjemisk kjernen i industriarbeiderklassen. Disse fire industrigrenene har 202 av landet 281 bedrifter med mer enn 400 ansatte. Politisk har de også spilt en stor rolle overfor resten av arbeiderklassen. Minner om Menstad, jernstreiken, Saudastreiken, streiker i grafisk, bredden i EEC-motstanden i jern/met.33Nettpublisert av Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2011

6.4. Av de andre gruppene i arbeiderklassen er arbeiderne i transport og samferdsel av spesiell interesse. De er ei voksende gruppe, arbeiderne i sjøtransport utbyttes hardt av de fremste monopolkapitalistene, rederne, transport og telekommunikasjon er strategisk meget viktig for kapitalen. Et høyt teknisk utviklet samfunn som Norge, vil få store problemer med elektrisitetsstreik eller kommunikasjonsstreik. Men proletariatet i samferdsel er mindre konsentrert og spiller en mindre viktig rolle i produksjonen enn industriarbeiderne. De har alt spilt en stor politisk rolle gjennom Sporveisstreiken.

6.5. Proletariatet i varehandelen vokser og er hardt utbytta. Det utgjør snart 10 % av befolkninga. Men det er lite konsentrert og lite sammensveiset, og spiller liten produktiv rolle.

6.6. 1 andre tjenesteytende næringer bør spesielt proletarene i undervisning og helsestell nevnes fordi de alt har ført kamp under bra paroler, og har vist evne til å slutte opp om industriarbeiderne.

6.7. I stats- og kommuneadministrasjon fins arbeiderne fra sekretærnivået og nedover. De er stort sett lite konsentrert og har avansementsforhåpninger, sjøl om de ikke er særlig reelle. I revolusjonen kan de spille en viktig rolle med å lamme den borgerlige statens sivile apparat.

6.8. Arbeiderne i landbruk og fiske er fåtallige (under 2 % av befolkninga) og de blir færre.

6.9. Revolusjonen i Norge vil i første rekke være arbeiderklassens verk, og den vil bringe arbeiderklassen til makta. ML-partiets program vil uttrykke dette i en del umiddelbare sosiale, økonomiske og politiske tiltak for arbeiderklassen som revolusjonen skal gjennomføre.

6.10. Proletariatet i Norge begynte å organisere seg som klasse i Norge rundt 1850. Da thranitterbevegelsen ble slått ned betydde det flere tiår med  desorganisering av arbeiderklassen inntil den på nytt begynte å konstituere seg som klasse.

6.11. De sosialdemokratiske ledernes overløperi har blitt fulgt av en massiv omdanning av arbeiderklassens organisasjoner fra å være redskaper mot kapitalen og til å bli redskaper for kapitalen i arbeiderklassen. Proletariatets organisering som klasse har blitt brutt ned og i stedet er det skapt et system av faste forbindelser mellom kapitalen og en del av arbeiderne.

6.12. Den nye bevegelsen som har vokst opp i 60-åra og hittil i 70-åra har også betydd en faktisk innledning til en ny konstituering av arbeiderklassen som klasse.

6.13. Den fremste motstanderen til denne utviklinga i arbeiderklassens ledd er arbeideraristokratiet. Arbeideraristokratiet er et produkt av imperialismen. Det er en litenminoritet av arbeiderklassen som på denne måten er kjøpt av monopolkapitalen, men det er en innflytelsesrik minoritet. Arbeideraristokratiet er større under en langvarig høykonjunktur enn under lavkonjunktur. Det er større så lenge motsigelsene mellom imperialistene er små, som i femtiåra, enn når de skjerpes, som i dag.

Arbeideraristokratiet deler seg i flere lag. Dets øverste lag er sjølmonopolister i kraft av sin posisjon som byråkratkapitalister. Dette fåtallige sjiktet er konsekvente talsmenn for monopolkapitalen og har felles interesser som klasse.

7. Lumpfenproletariatet (filleproletariatet)

7. Lumpfenproletariatet er samfunnets nederste sjikt. Det består av folk fra alle samfunnslag som av ulike grunner er ruinert og havnet der. Dette sjiktet er lite i Norge, men det øker og rekrutteres i dag spesielt fra ungdommen. Det er preget av store helsemessige og sosiale problemer. En del av lumpfenproletarene kan spille en revolusjonær rolle, men dette laget er uten perspektiver og uten (eller stort sett uten) samhold. De kan derfor ikke stoles på som en fast revolusjonær tropp. Det finnes grader av fornedrelse og grader av samhold også innafor lumpfenproletariatet som sannsynligvis vil gjøre det naturlig å dele det inn i ulike grupper.

Vi trenger en definisjon og avgrensning av lumpfenproletariatet for å undersøke det nærmere.

8–11: Tillegg

Det er fire viktige spørsmål som forfatteren av dette notatet anser som vesentlige og selvinnlysende deler av en klasseanalyse, men som det ikke var hans oppgave å behandle da notatet ble skrevet: ungdommen, kvinnene, samene og motsigelsen by – land. Her skal bare anføres sentrale grunner til å ha dem med: 8. Ungdommen fordeler seg på alle klasser og preges av de klassene de hører til. Men kapitalismen har også skapt spesielle problemer for folkets ungdom, som gjør at ungdommen trenger å organisere seg spesielt. SUF(m-1) er i dag en kommunistisk organisasjon for ungdomsmassene.

9. Kvinnene. Kvinnene i et kapitalistisk land som Norge er dobbelt undertrykt. Den store majoriteten av kvinnene er i likhet med sine mannlige klassefeller undertrykt av monopolkapitalen, men kvinnene er også undertrykt fordi de er kvinner. De trenger også å organisere seg spesielt og vil spille en viktig særegen rolle i revolusjonen. En kvinnefront er under organisering denne våren.

10. Samene. De har blitt fortrengt fra sine områder og blitt brutalt undertrykt gjennom generasjoner av nordmennene. Den norske monopol-kapitalen fører i dag denne nasjonale undertrykkelsen videre. Samenes rettferdige krav er en del av proletariatets solidariske krav. Den sosialistiske revolusjonen i Norge vil gjøre slutt på den nasjonale, økonomiske, kulturelle og politiske undertrykkelsen av samene.

11. Motsigelsen mellom by – land er blitt akutt under monopolborgerskapets vanstyre og både byenes og landsbygdas befolkning søker en løsning på disse problemene som monopolborgerskapet ikke er i stand til å gi. Vi trenger å analysere problemet i detalj og gi en skisse av hvordan sosialismen vil ta til med å løse denne motsigelsen til folkets beste. Erfaringene fra Albania og Kina, der landsbygda i dag utvikles og utbygges, er her en viktig kilde.