Hva er en klasseanalyse?
Av Redaksjonen
Kort kan vi si at en klasseanalyse må svare på spørsmålet «Hvem er våre venner og hvem er våre fiender?». Det vil si at klasseanalysen skal svare på hvilke grupper og klasser som vil kunne mobiliseres for revolusjonen og hvilke klasser og grupper som er kontrarevolusjonens støtter.
På norsk er det laget et omfattende forsøk på en klasseanalyse, nemlig Kleven. Kleven: Klassestrukturen i det norske samfunnet. Den inneholder mye klasseanalyse inneholder mye interessant materiale og er nyttig i en klasseanalyse.
Som den revisjonisten han er, stiller Kleven nemlig ikke spørsmålet om revolusjonen i sentrum, og derfor blir hans analyse på sitt beste en sosiologisk inndeling av det norske samfunnet.
En mer omfattende kritikk av Kleven får vente, men det må nevnes at han også gjør en del andre grove feil. F. eks. eksisterer ikke arbeideraristokratiet, DNA/LO-ledelsen og konsorter, i hans verden. Heller ikke de økonomiske konsentrasjonene som kontrolleres av dem eller av landbruksmonopolet blir nevnt. Dermed blir en del av særegenhetene ved monopolkapitalismen i Norge borte. Imperialismens kontroll av Norge blir avspist med noen få linjer og norsk imperialisme blir ikke påpekt. Heller ikke blir Norges nasjonale undertrykkelse av samene viet særlig oppmerksomhet. En vurdering av klassenes stilling til aktuelle politiske spørsmål, enheten og kampen innafor de ulike klassene osv. er ikke berørt av Kleven.
Ut fra kommunistenes krav til klasseanalyse holder altså ikke Klevens mål.
For vår revolusjon må være en nyttegjenstand til å forberede den norske revolusjonen og gjennomføre den. Hvis vi da ikke har skjønt hvilke motsigelser det finnes i fiendens leir og hvilke svakheter som finnes i folkets, vil vi risikere et blodig nederlag.
En revolusjon i Norge som ikke har innsett arbeideraristokratiets røtter og indre motsigelser, vil måtte feile. På samme vis vil man ikke kunne mobilisere massene av små- og mellombøndene om man ikke skjønner at de bl. a. er undertrykt og utbytta av et priskartell som kaller seg landbrukets egen organisasjon, og at denne organisasjonen også til tider fungerer som bøndenes interesseorganisasjon.
En klasseanalyse er med andre ord noe langt mer enn statistikk. Vi trenger statistikk. Den norske bevegelsen har hittil vært for lite flink å bruke statistikk. Dette må forandres grunnleggende.
Men bare statistikk gir ingen klasseanalyse, det gir i høyden en nyutgave av Statistisk Årbok. Vi trenger sammenfatning av vår egen bevegelses og det norske folkets kamperfaringer.
For å svare på hvordan f. eks. sjiktet av sekretærer og konsulenter i staten stiller seg i klassekampen, holder det ikke å bare se på deres lønnsforhold. Vi må konkret se på hvordan de reagerer på politiske paroler, og gjennom å forsøke å mobilisere dem til kamp mot staten og monopolkapitalen lære oss noe om deres indre motsigelser.
Ut fra det som er sagt foran er det klart at en klasseanalyse ikke blir til på et studerkammer. Den blir til gjennom hele bevegelsens forsøk på å sammenfatte sine kamperfaringer og sammenfatte massenes erfaringer fra sitt eget distrikt. Klasseanalysen blir ikke til utenfor sjølve kampen, den er tvert om kampens mest opphøyde produkt.
Følgelig er det heller ikke mulig foren enkelt person å «produsere» en klasseanalyse. Hvor genial vedkommende enn måtte være, så ville produktet lide av idealisme og borgerlige fordommer, tatt i arv fra Årbøkene og Kleven, dersom det ikke baserte seg på bevegelsens kamperfaringer.
Det betyr ikke at vi vil overlate spørsmålet om klasseanalysen til spontaniteten. MLGs sentralkomite har sammenfattet en del punkter som utgjør ryggraden i klasseanalysen. Dette kan gjøres fordi den sitter inne med en del av bevegelsens kamperfaring, fordi den har tilgang til de marxistiske klassikernes nyttige retningslinjer og fordi den har arbeidet med det statistiske materialet.
I dette nummeret offentliggjør Røde Fane disse punktene, og vi vil sammenfatte analysen i et større dokument så snart den breie bevegelsen for lokale klasseanalyser har gitt resultater. Det er grunn til å tro at vi alt i slutten av året vil være i stand til å presentere dette.
Det som kan gjøres lokalt med klasseanalysen deler seg i to hoveddeler.
For det første bør naturligvis alle prøve å gjøre seg opp en helhetsoppfatning av tesene. Finnes det feil, finnes det unøyaktigheter, finnes det feilaktige vurderinger etter din mening, så la oss høre det. Og det er klart at en statsfunksjonær eller en student like vel som en industriarbeider kan ha en velbegrunna oppfatning om industriarbeidernes inndeling, eller av de sosiale røttene til opportunismen blant arbeiderklassen. Slike oppfatninger må vi få tilsendt, enten fra enkeltpersoner eller grupper.
Men for det andre trenger vi at det gjøres analyser av de lokale forholda i tilknytning til punktene. Vi har behov for at folk som kjennerforholda fra egne erfaringer søker å gi en vitenskapelig sammenfatning av de ulike gruppene, f. eks. på et statskontor. Hvilke skiller finnes? Hvor mange og hva slags folk dreier det seg om? Hva betyr utdannelse for en persons stilling og muligheter? Osv.
Og vi trenger analyser av ulike industribedrifter. Hvordan ser ledelsen ut? Hvilke banker er med i spillet? Hvordan stiller de lavere sjefene seg? Erfaringer med formennenes posisjon og holdning? Hva betyr bedriftsutvalg og samarbeidsråd for å bryte ned arbeidernes solidaritet og i stedet konstituere faste forbindelser mellom kapitalen og en del av arbeiderne? Hvilke skiller finnes blant arbeiderne? Fagarbeidere? Unge arbeidere? Kvinner? Hva er opportunistenes sosiale basis i bedriften? Er det spesielle utviklingstendenser dere mener å spore? Osv.
De organiserte marxist-leninistene kommer til å arbeide med klasseanalysen som en viktig del av forberedelsene til partistiftelsen. Men det betyr ikke at arbeidet med klasseanalysen er begrenset til den organiserte ml-bevegelsen.
Vi ser gjerne at så mange som mulig av Røde Fanes lesere bidrar med innlegg og gjerne med spørsmål som ønskes klarlagt.
Det er også viktig at folk som sympatiserer med oss kommer med erfaringer, ideer og forslag til de lokale ml-organisasjonene.
På denne måten kan vår klasseanalyse blir et produkt av tusener på tuseners aktive medvirkning.
Slik vil vår bevegelse anvende masselinja i vitenskapelig kommunistisk analyse. Det vil være en helt nyting i hele det norske folkets historie. (Dette er ikke store ord, det er faktisk helt sant. NKP gjorde aldri noe liknende selv i sin besteperiode!)