Husleieloven, Husbanken og Hurdalsplattformen

Av Kine Marie Michelet, Maria Refsland og Alf Jørgen Schnell

2022-01

Den nye regjeringens boligpolitikk er vag og visjonsløs, men heldigvis «vurderes» endringer av Husleieloven.


Av Kine Marie Michelet, Maria Refsland og Alf Jørgen Schnell

La oss begynne med det som er lovende: Det er veldig bra at regjeringen signaliserer at de ønsker endringer i Husleieloven. I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at den vil «[v]urdere Husleieloven som forbrukerlov og sikre leietakere mer stabile leieforhold.» Vi i Reduser husleia har sammen med aktører som Forbrukerrådet og Leieboerforeningen påpekt at Husleieloven i dag representerer mer et vern av utleiere heller enn leietakere.

I en situasjon med store og mektige utleiere, såvel som små utleiere, er det viktig at leietakeres rettigheter styrkes. Som direktør i Forbrukerrådet, Inger Lise Blyverket, har påpekt: «Det er et asymmetrisk styrkeforhold mellom utleier og leietaker i utgangspunktet, og dette forsterkes av dagens lov som åpner for at utleier for lett kan si opp en avtale eller tilby korte kontrakter».[1] Det bør være en selvfølge at vi lager lover som legger til grunn at også leietakere har behov for en stabil bosituasjon. Derfor er det ikke tilstrekkelig at den nye regjeringen setter seg som mål å «vurdere» Husleieloven. I stedet burde det utformes en ny lov på leietakeres premisser, og ikke utleiernes. Standarden bør være lengre og mer stabile leiekontrakter til en rimelig pris. Maktforholdet må snus slik at «kunden», i dette tilfellet leietakeren, står sterkere.

Det er imidlertid ikke Husleieloven som har hovedrollen i regjeringens nye boligpolitikk, men Husbanken. Husbanken – statens bank for dem som ikke får lån av de private bankene – ble opprinnelig opprettet som et av de viktigste tiltakene i den sosiale boligpolitikken i etterkrigstiden.[2] Men banken fikk i midlertidig en mer begrenset rolle etter den nyliberale reformeringen av boligmarkedet på 80-tallet. Fra å være en bank for svært mange, ble den mindre og mindre og mer og mer målrettet. Først ble den rettet mot unge og «vanskeligstilte», og så under Erna Solbergs regjeringsperiode fra og med 2013 utelukkende målrettet mot «vanskeligstilte». Det er i denne konteksten vi må tolke det første punktet i boligseksjonen i Hurdalsplattformen: «Utvide Husbankens samfunnsoppdrag, målgrupper og lånerammer.»

Å utvide Husbanken og styrke dens finansiering er et skritt i riktig retning, men likevel ikke tilstrekkelig. Høyresiden argumenterer ofte for at «å kaste mer penger på sosiale problemer ikke løser dem», noe som i de fleste tilfeller ikke stemmer. Men når det gjelder boligmarkedet, er argumentet delvis korrekt. For der den nye regjeringen er fornøyde med å tilføre Husbanken mer midler, løser ikke dette de stigende boligprisene, snarere tvert imot. Problemet i dag er ikke bare at folk mangler kreditt, men at jo mer kreditt som tilføres boligmarkedet, enten det er fra DNB eller Husbanken, jo høyere blir boligprisene. Dette fører igjen til at stadig flere er overforgjeldet. Hurdalsplattformen sier vel å merke at regjeringen vil «styrke Husbankens distriktsrettede arbeid», noe som kan gi mening i distriktene hvor boligprisene ikke nødvendigvis er ute av kontroll. Men i byen bør altså mer radikale grep innføres utover å styrke Husbanken. I storbyer med et boligmarked under press trenger vi flere løsninger enn finansiering. Vi trenger en mer regulert leiesektor og utviklingen av en tredje boligsektor, det vil si, flere ikke-kommersielle boliger, det være seg for selveie eller leie.[3] Det er til utbyggingen av en slik sektor finansieringen bør rettes.

Men hva den nye regjeringen mener om en ny sosial boligsektor er bemerkelsesverdig utydelig. Jo, de skriver at de ønsker å «[g]i kommunene sterkere verktøy for å hjelpe folk inn i boligmarkedet.» Men hva innebærer det? Betyr det at Plan- og bygningsloven – som så mange har krevd – skal endres slik at kommuner kan kreve at private utbyggere skal holde av en viss prosentandel av de nye boligene til ikke-kommersielle boliger? (50% ifølge kravlisten til Reduser husleia!). Eller er det bare en setning som er akkurat vag nok til å ikke love/behøve å forplikte seg til noen ting?

Og hva med forslaget: «Legge til rette for at kommunene i samarbeid med aktører som boligbyggelagene kan bygge boliger til folk med begrenset egenkapital.»? Er det et skritt på veien mot en reell tredje boligsektor som tilbyr et alternativ til det private boligmarkedet, eller er det snakk om noe lignende som det Oslo kommune presenterte rett før jul? Da la de med brask og bram fram et nytt kommunalt samarbeid med OBOS i form av selskapet Oslobolig. Men der ble resultatet å bygge 1000 «leie-til-eie»-boliger for å hjelpe noen få inn i det private boligmarkedet som allerede er ødelagt. Vi trenger ikke kortsiktig veldedighet, vi trenger strukturendringer. Vi trenger at regjeringa tør å ta tyrene ved hornene, og det innebærer å begynne å gjøre endringer som struper de rike boligspekulantenes utopia som boligmarkedet er nå. Offentlige midler bør gå til å lage et sosialt boligmarked, ikke bidra til privat gevinst og verdistigning.

Boligpolitikk har de siste tiårene vært helt utenfor den politiske debatten, og ingen politiske partier har trengt å vie bolig noen særlig oppmerksomhet. At Husleieloven plutselig vurderes endret, viser ihvertfall at oppmerksomheten det usosiale leiemarkedet har fått de siste årene, sammen med den stadig mer høylytte leieboeraktivismen, bærer frukter. I tiden fremover må vi fortsette å legge press for en mer rettferdig og sosial boligpolitikk – hvis ikke ender vi med at de vage lovnadene om forandring blir tomme ord. Vi må ikke ta til takke med hverken leie-til-eie eller muggleilighet kun til leie. Det vi trenger er en total omlegging av boligpolitikken i Norge. SSBs tall som viser at leierandelen øker viser at eierlinja har begynt å slå sprekker for potensielle boligkjøpere. Uansett, er det noe leietakere vet, er det at eierlinja for dem har vært en illusjon i lang tid i et av Europas minst regulerte boligmarked. Nå er det på tide med boligpolitikk.

Referanser.

  1. https://www.forbrukerradet.no/siste-nytt/leieboere-ma-fa-mer-trygghet-og-storre-frihet/
  2. Og utgjorde sammen med borettslagene og tilgangen til rimelige tomter en slags hellig treenighet i den sosiale boligpolitikken.
  3. Reduser husleia! foretrekker å snakke om ikke-kommersielle boliger, men tredje boligsektor er et tilsvarende begrep. Tanken bak begrepet er at der det ordinære private leie og eie-markedet representerer den første sektor, representerer kommunale boliger som er sterkt behovsprøvd og er rettet mot «vanskeligstilte» den andre sektor. Den tredje er en tenkt eller potensiell boligsektor for dem som faller utenfor begge, de som ikke har råd til å kjøpe seg en bolig, men heller har for høy inntekt for å få tilgang til en kommunal bolig. Reduser husleia! er også for å styrke den kommunale leiesektoren.