Ukategorisert

Hundre år med marxistisk kriseteori

Ståle Holgersen er doktorgradstipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Lund, Sverige. Her skriver han om dialektikken mellom økonomisk krise og byplanlegging. Han har tidligere vært aktiv i Boligaksjonen og også arbeidet som arealplanlegger.

Et av kapitalismens sterkeste kjennetegn er de stadig tilbakevendende krisene. De oppstår, deretter finnes de en stund, så forsvinner de. Tilbake står vi mennesker med våre teorier, erfaringer, og masse tall, og undrer: Hva skjedde? Hvordan?

Helt generelt kan man si at nyliberale økonomer, ikke helt ulikt vanlige folk, har problemer med å akseptere at kriser faktisk kommer. På samme måte som det er umulig å forestille seg hvordan det er å fryse når det er 40 grader varmt, virker det vanskelig å snakke om krise når økonomien går bra. Av forskjellige årsaker er det alltid lettest å tenke at det ikke blir noen krise, i alle fall ikke her og nå. Med marxister synes det å være helt motsatt. En klassisk spøk er at av de fem siste økonomiske krisene har marxister forutsett åtte. Og da den nåværende krisen oppstod, var flere marxistiske teoretikere raskt ute med «hva var det jeg sa».

David Harvey, Foto: CC-lisens Flickr/Daquella manera

I nyliberal økonomisk teori, vi holder oss på et generelt nivå foreløpig, skaper det kapitalistiske systemet med tilbud og etterspørsel en tendens mot likevekt og balanse. Systemet genererer selv stabilitet, og forklaringer til kriser må derfor finnes utenfor det økonomiske systemet, som for eksempel i politiske reguleringer. Med marxister er det motsatt. Som vi skal se i denne teksten, er det stor uenighet om hvordan vi skal forklare krisene, men marxister er generelt enige om at kapitalismen med nødvendighet skaper sine egne kriser og at dette bunner i motsetninger innad i selve det økonomiske systemet. David Harvey skriver i Limits to Capital at forskjellen på Marx og borgerlige økonomer er ikke bare hans vektlegging av nødvendigheten av avvik fra likevekt og balanse, men også at kriser spiller en avgjørende roll for å gjenopprette stabilitet.1 Krisen blir kapitalismen sin egen «problemløser ». Eller som Marx skriver i tredje bind av Kapitalen: «Crises are never more than momentary, violent solutions for the existing contradictions, violent eruptions that re-establish the disturbed balance for the time being.»2

Den ødelagte balansen gjenopprettes, men bare midlertidig. Kriser kan ikke løse kapitalismens motsetninger, men egner seg fint til å flytte problemene rundt eller skyve problemene foran seg i tid. Generelt kan man derfor si at for nyliberale økonomer er kapitalismen problemfri og problemene ligger utenfor systemet, mens for marxister er kapitalismen i seg ustabil og et problem, mens krisene er systemets egne midlertidige løsninger.

I borgerlig media, ofte støttet av økonomiske eksperter, finner man ofte spesifikke og partikulære forklaringer på hvorfor det blir økonomiske kriser. I sin mest vulgære form skjer dette gjennom å tillegge heller dårlige egenskaper til arbeidere: de amerikanske er dumme som tok for mye boliglån, mens de greske er late som ikke gidder å jobbe. Alternativt anvender man nasjonale forklaringer, som at Island ikke forstod farene knyttet til finansspekulasjon eller at Spania ikke regulerte boligbyggingen. Selv om økonomiske kriser selvfølgelig også inneholder sine geografiske forskjeller og nasjonale særtrekk, kan slike partikulære forklaringer ikke hjelpe oss om vi vil forstå hvorfor hele det kapitalistiske systemet skjelver. En annen populær forklaring på den nåværende krisen, som går mer på tvers av nasjonale grenser, er å skylde på griskhet. Men som Andrew Kliman sier: Å forklare kriser med griskhet er som å forklare flykrasj med tyngdekraften. Tyngdekraften er alltid der, men fly krasjer ikke alltid.

Hensikten med denne artikkelen er å redegjøre for hvordan Marx´ teorier i over 100 år er blitt brukt til å forklare økonomiske kriser. Jeg skal se mindre på hva Marx «egentlig» sa, og mer på hvordan diskusjonen rundt kriseteoriene har utviklet seg, og litt på hvilke politiske konsekvenser dette har hatt. Jeg har lagt meg på ei linje hvor jeg forsøker å framstille det så enkelt som mulig – forhåpentligvis uten at det blir feil. Om noen finner teksten for vanskelig eller for overfladisk, er det bare å beklage, men et sted må lista ligge. I den historiske gjennomgangen baserer jeg meg i stor grad på Simon Clarke, og hans oppdeling i fem forskjellige kriseteorier, som på forskjellig måte stammer fra Marx’ ideer.3 Disse er:

  • overproduksjon
  • underkonsumpsjon
  • disproporsjonalitet
  • profit squeeze
  • loven om profittratens fallende tendens

Hvilken teori som har vært dominerende, har endret seg gjennom historien – fra overproduksjon ved forrige århundreskifte, til underkonsumpsjon på 1930-tallet og loven om profittratens fallende tendens på 1970-tallet. Jeg avslutter teksten med å se hvordan to marxister forklarer bakgrunnen til dagens krise, basert på forskjellige teorier.

Overproduksjon

Den første kriseteorien som ble dominerende etter Marx’ død, var basert på Friedrich Engels og spesielt hans Anti-Dühring, og ble videreforedlet av Karl Kautsky. Hovedpoenget i overproduksjonsteori er at produksjonen må ekspandere uavhengig av kjøpekraften i samfunnet. Teorien baserer seg på at det finnes en motsetning mellom to tendenser. Den første tendensen er at konsumpsjonsevnen til massene er begrenset. Husk her at den store konsumpsjonsgruppa i kapitalismen er arbeiderne, og dette gir oss umiddelbart et innebygd problem ved at arbeiderne aldri kan få høye nok lønninger til å kjøpe alle varene de selv har produsert, fordi en del av omsetningen også må gå til profitt, slik at kapitalen kan akkumuleres. Hvordan reagerer så selskaper når de opplever en manglende etter-spørsel? I nyliberal teori fører konkurranse og likevekt mellom tilbud og etterspørsel til at bedriftene bare produserer mindre og balansen gjenopprettes. Men slik fungerer ikke kapitalismen, og her møter vi den andre tendensen: Kapitalister svarer ikke på konkurranse gjennom passivt å minske produksjonen og dermed få mindre profitt. På grunn av «anarkiet i markedet», der forskjellige bedrifter alltid konkurrerer med hverandre, kan ingen minske produksjonen bare fordi etterspørselen synker. Da reduserer man heller lønningene, noe som tjener den enkelte kapitalist, men bare forsterker det generelle problemet med massenes begrensende konsumpsjonsevne. Kapitalistene møter også situasjonen gjennom å effektivisere produksjonen, slik at man kan konkurrere ut sine rivaler. Alle deltar i konkurransen, hvor man enten vokser eller går konkurs. I stedet for å minske produksjonen, tvinges derfor kapitalistene til å øke produktiviteten: kapitalen møter en minskende etterspørsel med å produsere mer. Det finnes altså en motsetning mellom, på den ene siden massenes begrensede konsumpsjonsevne, og på den andre, en utvikling av produksjonskreftene uten hensyn til begrensninger i markedet. I følge Simon Clarke er det akkurat her nøkkelen til Engels teori om overproduksjon ligger. Produksjonen løper med nødvendighet i fra markedets evne til å selge varene. Og resultatet blir en krise. «Anarkiet» i produksjonen blir dermed kilden til en systematisk overproduksjon.4 Her finner vi også årsaken til kapitalismens absurde dilemma: på samme tid som det finnes overskudd av både varer, kapital og arbeidskraft, kan det likevel oppstå økonomisk krise og stagnasjon.

En teoretiker som i dag baserer seg på en versjon av overproduksjonsteori, er David Harvey, selv om han kaller det for overakkumulasjon. Harveys utgangspunkt er at økonomien vokser med ca. 3–4 prosent hver år, og gjennom grunnleggende motsetninger mellom produktivkreftene – som blant annet inkluderer hvor mye som kan produseres – og produksjonsforholdene – som setter grenser for mye som faktisk kan konsumeres – får kapitalen et realiseringsproblem. Dette kan ikke bare løses gjennom økt konsumpsjon.5 Selv om Harvey, som vi også skal se under, benytter seg av forskjellige forklaringer når han beskriver konkrete kriser, argumenter han for at problemet til syvende og sist er at kapitalen ikke kan realisere overskuddet. Alle kriser er hos Harvey «realiseringskriser». I fraværet av lukrative felt for investering reiser derfor overskuddskapital rundt på jakt etter steder å realiseres, og det er i denne prosessen at bobler og ubalanser oppstår. Et naturlig fokus for Harvey, med sin bakgrunn innen samfunnsgeografi, blir hvordan overinvesteringer skjer i eiendom og bygging av nye boliger og kontorer. Dette er jo også spesielt interessant i den nåværende krisa, som ble utløst av nettopp en boligboble.

Karl Kautsky

Etter Friedrich Engels’ død blir overproduksjonsteori utviklet videre av Karl Kautsky. I likhet med Engels mente han at årsaken til overproduksjon ikke ligger i dårlige vurderinger gjort av enkelte kapitalister, men at produksjon og konsumpsjon var basert på to forskjellige lover, og at ubalansen mellom dem derfor var iboende i systemet. Kautsky så også overproduksjon som en sekulær teori, som betyr at ubalanser vokser kontinuerlig helt til det ytterste punktet: nemlig sammenbruddet. (Dette i motsetning til syklisk teori, som anser at kriser går i bølger, eller kommer i sykliske mønstre). I følge Kautsky skulle derfor overproduksjon til slutt føre til den ultimate ødeleggelsen av kapitalismen. Med Kautsky ble også en sekulær overproduksjonsteori den offisielle politikken til Andre Internasjonalen, og boka hans The Class Struggle ble en klassiker i den marxistiske tradisjonen. Ettersom den sekulære kriseforståelse antok at krisen skulle bli stadig verre og verre, ble den politiske prioriteringen å bygge en bevegelse som skulle være klare til å ta over makten når det avgjørende øyeblikket kom. Dette førte i følge Clarke til både politisk passivitet og byråkratisk degenerering innad i arbeiderbevegelsen. Og i dette lyset kan man også se Kautskys kritikk av den russiske revolusjonen. Kautsky ble senere kritisert, av blant andre Eduard Bernstein, som hevdet at faren for overproduksjon var liten ettersom den kunne motvirkes av stadig større markedet i hjemlandet via en stadig større middelklasse, samt åpning av nye utenlandske markeder gjennom imperialismen. Kautsky kom derfor til å nærme seg det som skulle bli den neste dominerende teorien i marxismen: underkonsumpsjon.

Underkonsumpsjon

Den første marxisten som utviklet underkonsumpsjon til en rigid teori var Rosa Luxemburg. Hun anvendte Marx’ reproduksjonsskjema fra andre bindet av Kapitalen for å kunne påpeke at kapitalakkumulasjon var umulig i fravær av eksterne markeder. Der hvor overproduksjonsteori sier at kapitalen vil møte en konflikten mellom produksjon og konsumpsjon gjennom å produsere mer og mer uavhengig av markedets grenser, mener Luxemburg at kapitalister bare vil ansette flere arbeidere og investere mer i produksjonsmidler, så lenge de vet at det finnes et marked for økningen. I følge Clarke sin lesning av Luxemburg forutsetter investeringer en allerede eksisterende økning av konsumpsjonen, noe som innebærer at konsumpsjon og ikke investeringer blir drivkraften for kapitalistisk produksjon. Men med konsumpsjon som drivkraft blir utfordringen å ikke bare å forklare krisene, men også hvordan økonomisk vekst (og dermed kapitalismen som sådan) i det hele tatt er mulig. Hvor kan økt konsumpsjon komme fra? Ikke fra arbeiderklassen, og ikke fra «en tredje part» i form av middelklasse eller andre sosiale sjikt hvis inntekter til syvende og siste stammer fra enten lønninger eller merverdi. Forsøker man å finne økt konsumpsjon gjennom økt utenrikshandel, flytter man bare problemet fra ett land til et annet. Den eneste forklaringen blir at kapitalakkumulasjon stimuleres av en etterspørsel som ligger utenfor det kapitalistiske systemet. Og da spesielt fra samfunn med førkapitalistisk produksjon. Kapitalismen blir dermed avhengig av sitt eget ekspansjonistiske behov, og her finner vi Luxemburgs fokus på imperialismen. Også i denne teorien kommer man til kapitalismens «ultimate grense», som blir når kapitalismens erobring av verden er komplett. Da finnes ikke lengre kjøpere utenfor systemet som kan absorbere overskuddet av varer, og systemet vil kollapse.

Underkonsumpsjon var veldig omdiskutert blant marxister mellom verdenskrigene. I Moskva ble teorien offisielt opphøyd til Sannhet, mye ved hjelp av økonomen Eguen Varga, og i USA brukte Paul Sweezy underkonsumpsjon som en viktig del av sin stagnasjonsteori. 6 En som i dag vektlegger viktigheten av underkonsumpsjon er Radhika Desai. Hun hevder at selv om verdi og merverdi bare produseres i produksjonen, og ikke i sirkulasjonen, er likevel kapitalsirkulasjon, realisering og konsumpsjon helt sentrale faktorer hos Marx. Begynner kanskje ikke Kapitalen, spør hun retorisk, med forskjellen med verdi og bruksverdi, altså at varen må bli realisert gjennom bruk – det vil si konsumert? De marxister som avfeier underkonsumpsjon, havner i følge Desai i «produksjonisme», hvor man overser kapitalsirkulasjon, og ender med å betrakte kapitalismen som et selvforsynt system hvor «fabrikker produserer fabrikker som produserer fabrikker.»7

Disproporsjonalitet

Det vanligste alternative til underkonsumpsjonsteori før første verdenskrig var teorier som fokuserte på disproporsjonalitet. I følge disproporsjonalitetsteori er kapitalakkumulasjon avhengig av passende proporsjonale relasjoner mellom de forskjellige grenene av produksjonen. Samtidig som det kan være overproduksjon i noen bransjer, kan det være underproduksjon i andre. En av de ledende personene var Mikhail Tugan-Baranowsky. Han trodde aldri at den perfekte proporsjonaliteten kunne oppnås, men gjennom spesielt kreditt- og banksystemet kunne ubalansene holdes i sjakk – en stund. Kriser oppstår først i en gren av produksjonen hvor overproduksjonen har nådd sin grense, og deretter finnes faren for at kollapsen skaper en kjedereaksjon. En annen som utviklet teorien var Rudolf Hilferding. Gjennom sitt

Rudolf Hilferding

fokus på finansmarkedet, med dets stiftelser, karteller og finansinstitusjoner, anså han at finanskapitalen var en ny fase i kapitalismen, basert på en integrasjon av banker og industrikapital – dominert av bankene. Hilferding mente at fast kapital (som for eksempel maskiner og bygninger) binder så store kapitalressurser i så lange perioder at det reduserer bevegeligheten og fleksibiliteten til kapitalen. Kjernen i disproporsjonaliteten ble for Hilferding derfor selve eksistensen av fast kapital. Som vi så over, var tendensen til overinvesteringer ifølge Engels og Kautsky helt rasjonell ettersom kapitalismen baseres på konkurranse uten hensyn til markedets grenser. For Hilferding var derimot overinvesteringer et resultat av kapitalistiske feilbedømminger. En politisk implikasjon av en slik teori ble at man ved hjelp av overordnet planlegging kunne overvinne tendensen til økonomiske kriser. Dette førte til at man kunne trekke korporativistiske konklusjoner av teorien, og disproporsjonalitet ble også nært assosiert til fascistisk korporativ politikk (uten at Hilferding på noe vis gikk over til the dark side, tvert imot: Han døde i Gestapos hender 1941).

Det er ikke mange marxister som i dag eksplisitt dedikerer seg til disproporsjonalitetsteorien. Men elementer fra teorien ligger veldig ofte som bakteppe i diskusjoner. Dette gjelder spesielt hos de som vektlegger hvordan dagens krise har sin årsak i overinvestering i finanssektoren eller boligsektoren, og at denne så spredte seg – uten at man analyserer dypere hva som ligger bak «finanskrisa» eller boligbobla.

Det kan være uklare grenser mellom disse tre teoriene – overproduksjon, underkonsumpsjon og disproporsjonalitet. Og det blir heller ikke enklere av at det finnes uenighet om hvorvidt overproduksjon og underkonsumpsjon er to sider av samme mynt eller ei, eller at både Hilferding og Tugan-Baranowsky mener at underkonsumpsjon er en spesiell form for disproporsjonalitet. Men disproporsjonalitet ble aldri en dominerende teori i marxismen. Den ble blant annet kritisert for sitt ensidige fokus på relasjoner mellom kapitalister og sin dertil manglende interesse for relasjonene mellom arbeid og kapital. Innad i den kommunistiske bevegelsen var det fremdeles underkonsumpsjon som stod i sentrum med sitt fokus på arbeiderklassens fattigdom. Disproporsjonalitet ble her fordømt som et sosialdemokratisk, reformistisk avvik. På 1970-tallet skulle dog underkonsumpsjon selv få den etiketten. Men før vi kommer dit, må vi gå en liten omvei via Keynes.

En parentes om Keynes(ianismen)

Hos Luxemburg var det imperialisme og militarisme som gjorde at økonomien kunne fortsette å vokse på tross av sin tendens mot underkonsumpsjon. Fra 1920-tallet fikk også andre argumenter mer tyngde, nemlig at økte lønninger og/eller økte statlige utgifter kunne stimulere akkumulasjonen. Dette forsterket også idéen om at et sosialdemokratisk klassesamarbeid kunne være fundamentet i en stabil kapitalisme: ved stagnasjon kunne staten helt enkelt låne penger og anvende dem for å stimulere etterspørselen. Og her kommer vi ikke utenom John Maynard Keynes. Det finnes en teoretisk forbindelse mellom marxistisk underkonsumpsjon og Keynes, og etter andre verdenskrig skulle også marxister lage forskjellige synteser av de to. En av de absolutt største fordelene med en keynesiansk krisepolitikk er at den er lett salgbar: nemlig å investere mer i nedgangstider, en motkonjunktur/kontrasyklisk politikk. Dette er i dag grunnlaget for et slags (u) offisielt sentrum/venstre-alternativ til den nedskjæringspolitikken vi ser i Europa. Forskjellige varianter av «vi skal finansiere oss ut av krisen» finnes i en rekke land, for eksempel François Hollande (i det minste fra valgkampretorikken) i Frankrike, Västerpartiets Jonas Sjöstedts i Sverige og Den Internasjonale Arbeidsorganisasjonene (ILO)8.

Nobelprisvinner Paul Krugman er en hard-core forsvarer av Keynes, og hevder at vi vet hvordan vi skal avslutte den nåværende krisen, og at dette er enkelt. I boken End This Depression Now! er konklusjonen krystallklar: Gjennom en omfattende statlig motkonjunkturpolitikk kan man få opp igjen etterspørselen og dermed skape vekst. Problemet er bare at eliten ikke har skjønt dette.9 Hovedproblemet med denne mirakelkuren må sies å være at det er slett ikke sikkert den fungerer. Etter krasjet i 2007/2008 gjennomførtes også mye kontrasyklisk politikk, ikke bare i USA men også av for eksempel den svenske høyreregjeringen. Styringsrenta ble også senket, noe som også skal stimulere etterspørselen i markedet. Slike tiltak fra den amerikanske regjeringen i 2008 og 2009 reddet trolig verdenskapitalismen fra total sammenbrudd, men greide aldri å gjenskape veksten. Forklaringen til Krugman er at man ikke satset nok i 2008 og 2009.

Profittspørsmålet

Så lenge etterkrigsboomen vedvarte, var det også relativt lite fokus på krise og kriseteori. Underkonsumpsjonsteori ble, på et vis, snudd på hodet: i stedet for å forklare stagnasjon og nødvendigheten av kriser, ble den nå brukt til å forklare hvordan offentlig konsumpsjon og høye lønninger for arbeiderne kunne skape økonomisk stabilitet. Men på begynnelsen av 1970-tallet skjedde det som stadig skjer i vårt økonomiske system: den vestlige kapitalismen gikk inn i en ny krise. Men til forskjell fra tidligere kriser hang økt arbeidsledighet denne gangen ikke sammen med deflasjon, men var snarere knyttet til inflasjon. Sammen med økonomisk stagnasjon fikk man det som ble kalt «stagflasjon». Dette mønsteret gikk direkte i mot noe grunnleggende i keynesiansk krisepolitikk, nemlig at når inflasjonen er høy, er arbeidsledigheten lav og vice-versa. Man kunne ikke forklare fenomenet basert på en keynesiansk forståelse, og andre kriseteorier oppstod. Ved tidligere kriser hadde marxister ansett at fallende profitt var en konsekvens av for eksempel overproduksjon eller underkonsumpsjon. På slutten av 1960- tallet/tidlig 1970-tallet virket det derimot som om fallet i profittraten i kapitalismens globale sentrum var selve årsaken til krisen. Dette undergravde den dominerende posisjonen til underkonsumpsjonsteorien. To teorier som satte profitten i sentrum, ble dominerende: profit squeeze og loven om profittratens fallende tendens.

Foto: Flickr/Alan Cleaver (CC-lisens)

Teorien om profit squeeze sier at arbeiderne i etterkrigstiden tilkjempet seg så høye lønninger og gode rettigheter at dette gikk ut over profitten til bedriftene og selskapene. De høye lønningene kunne delvis forklares med arbeiderklassens styrke i seg, men også med at kapitalismen etter krigen gikk så bra at man «brukte opp» hva Marx kalte arbeidskraftens reservehær – som igjen bidro til å presse opp lønningene. En lavere profitt førte til mindre investeringer og lavere vekst, som igjen første til arbeidsledighet og stagnasjon. Politisk ble teorien anvendt av venstregrupper for å vise hvordan kapitalismen aldri kan oppfylle arbeiderklassens materielle krav. Om arbeiderklassen suksessivt flyttet frem sine posisjoner, skulle det komme til et punkt hvor man ikke kunne få det bedre innenfor rammene av kapitalismen. Fokus kom derfor til å ligge på «overgangskrav», som skulle overskride kapitalismens grenser – altså ved hjelp av politiske og økonomiske dagskrav kunne man sette spørsmålstegn ved hele systemet.

Teorien ble derimot også anvendt politisk av høyresiden, dog med et annet utgangspunkt og et annet mål. Her ble argumentene, spesielt i Storbritannia, at årsaken til krisen var de høye lønningene, som igjen var forårsaket av en hodeløs og uansvarlig radikal minoritet som dominerte de udemokratiske fagforeningene. De politiske implikasjonene blev motsatte av hva venstresiden predikerte: for å gjenskape profitten og få nye investeringer og vekst måtte man redusere lønningene og knuse den organiserte arbeiderklassen.

LPFT

Tilnærminger som har utgangspunkt i loven om profittratens fallende tendens (heretter LPFT), hevder blant annet i kontrovers med teorien om profit squeeze, at man ikke kan forstå årsaken til kriser gjennom «subjektive» forklaringer om klassekamp og lønninger, men at man i stedet må se på «objektive» forklaringer i den kapitalistiske produksjonen.

LPFT henger nøye sammen med Marx’ arbeidsverditeori, som sier at verdi bare kommer fra arbeid og at profitt kommer av at arbeidere produserer mer verdi enn de faktisk får i lønninger. Profitten kan siden distribueres mellom banker og selskaper på alle mulige vis, men den kommer opprinnelig bare fra arbeid. Samtidig er det en tendens i kapitalismen at det investeres mer i konstant kapital (som maskiner, fabrikker, bygninger etc.) enn i variable kapital (arbeidskraft). Når en bedrift erstatter mennesker med maskiner – for å si det enkelt – blir bedriften mer effektiv enn konkurrentene, og profitten øker. Men når ny og mer effektiv teknologi først er innført, kommer den også til å spre seg til konkurrerende selskaper, og profitten utjevnes. Men – og her er poenget med LPFT – ettersom det bare er arbeid som produserer ny merverdi, og investeringer i arbeidskraft synker i forhold til investeringer i maskiner, så synker til slutt også den generelle profitten.

Med tanke på at kapitalismen tross alt har eksistert en stund, og profittraten faller og faller, blir det naturlige spørsmålet hvorfor kapitalismen ikke har gått under for lenge siden. Svaret, i følge Marx, er at det også finnes en rekke motvirkende faktorer: man kan for eksempel utnytte arbeiderne hardere eller redusere lønningene, eller gjennom forskjellige måter få billigere konstant kapital, eller gjennom åpning av nye markeder – gjerne i førkapitalistiske områder hvor profittkvoten fremdeles er høy. Slike faktorer kan motvirke den iboende tendensen en stund, men de kan ikke oppheve loven som sådan – og når de motvirkende faktorene ikke er sterke nok, havner systemet i krise.

Fra og med 1970-tallet ble LPFT av mange ansett som den eneste autentiske marxistiske teorien. Selve loven beskrives utførlig i både Kapitalen og Grundrisse, og var derfor velkjent i marxistisk teori. Den hadde dog tidligere ikke blitt ansett som en kriseteori, men snarere som et komplement til andre kriseteorier. Der LPFT fokuserte på profittraten (altså profitten i forhold til den totale kapitalen), så for eksempel underkonsumpsjon på profittmengden.

Teorien har vært utsatt for kritikk. Noen korte eksempler på innvendinger, av ulik tyngde: Om kapitalistene dermed bare øker utnyttingen eller senker lønningene, så blir det i teorien ingen krise? Svaret her ligger i at utnyttingsgraden ikke kan øke for alltid, og det finnes naturlige grenser for hvor lave lønninger man kan gi. En annen innvending sier at om ny teknologi fører til fallende profitt så kommer ikke kapitalister til å innføre den nye teknologien, eventuelt kan man gå «tilbake» til tidligere teknologier. Svaret på dette er at en slik kritikk misforstår kapitalismen logikk, hvor forskjellige bedrifter og selskaper er i konstant konkurranse med hverandre og alltid må finne mer effektive måter å organisere seg på enn konkurrentene. Enkelte kapitalisters handlinger kan dermed få konsekvenser som er problematiske for kapitalismen som helhet. En tredje kritikk sier at det alltid er profittmengden som er interessant for kapitalistene, og som avgjør om de vil investere, ikke profittraten. Dette er delvis sant, men for det første finnes det forbindelser mellom de to, og for det andre er det kanskje samspillet mellom dem som er mest interessant. Slik for eksempel Michael Roberts argumenterer for: Det er når profittkvoten er lav og profittmassen synker, som de riktig dype krisene rammer kapitalismen, som i 2008.10

Marxister og kriseteori

Jeg vil argumentere for at det primært finnes tre grunner til at marxister har polemisert i over 100 år om hvilken som er den «autentisk marxistiske» kriseteorien. For det første er alle kriseteorier nært knyttet til forskjellig politikk, noe som kanskje også kan forklare det tidvis høye temperamentet. Det finnes en dialektikk mellom kriseteori og politikk – noen ganger får de forskjellige teoriene tydeligere politiske implikasjoner, mens andre ganger er politikken med å forme teorien. Den andre grunnen til 100 år med polemikk finner vi i Marx’ egne forklaringer: I Kapitalens tredje bind skriver han at «the ultimate reason for all real crises remains the poverty and restricted consumption of the masses», mens han i Grundrisse skriver at loven om profittratens fallende tendens er «in every respect the most important law of modern political economy» og i Theories of Surplus Value er overproduksjon «the basic phenomenon in crises».11 Da er det ikke rart det blir strid om hva som er den «riktige» marxistiske forklaringen. En tredje grunn er at de forskjellige økonomiske krisene som har vært gjennom historien, også har vært av forskjellig karakter. Som David Harvey påpeker, krever analyser av kriser en dialektisk integrasjon av universelle, generelle, partikulære og singulære aspekter av samfunnet.12 Uansett om kriser «egentlig» kommer fra overproduksjon eller LPFT eller underkonsumpsjon, så kommer alltid forskjellige kriser med forskjellige uttrykk. Krisene på 1920-tallet,1970-tallet og i dag fremstår som veldig forskjellige.

Dagens krise skulle for eksempel vanskelig kunnet bli forklart med en teori om profit squeeze. Derimot vil jeg kort avslutte med to eksempler på hvordan dagens krise kan forstås, gjennom å se på fortellingene til David Harvey og Andrew Kliman. Debatten om årsakene til den nåværende krisen kan, ifølge Basu og Vasudevan13 generelt deles i to leire: en som fokuserer på «samlet etterspørsel» og en som fokuserer på «profitten». I en slik inndeling er det absolutt riktig å plassere Harvey i den første og Kliman i den andre. Denne todelingen er dog veldig grov, og store forskjeller varierer innad i leirene.

Harvey og overproduksjon

Da David Harveys bok Enigma of Capital kom i 2010, fikk den stor innflytelse på venstresida, både blant akademikere og aktivister.14 Harvey sin historieskrivning av forløpet til krisa i 2008 ser omtrent slik ut: Et av de største hindrene for kapitalakkumulasjon på 1960-tallet var mangel på arbeidskraft og at arbeiderklassen hadde tilkjempet seg så høye lønninger og politisk innflytelse. Dette ble møtt med forskjellige tiltak: man åpnet for arbeidskraftinnvandring, kapitalistene trappet opp for å utvikle og innføre arbeidsbesparende teknologier, og i den grad dette ikke var tilstrekkelig så hadde man politikere som Ronald Reagan, Margaret Thatcher og Augusto Pinochet som kunne anvende statsmakten til å knuse den organiserte arbeiderbevegelsen. I tillegg ble det enklere for kapitalen å flytte overskuddet til steder hvor det allerede fantes overskudd på billig arbeidskraft. På toppen av dette kollapset Sovjet samt at Kina ble gradvis åpnet mot verdensmarkedet, og dermed kunne ytterligere en og en halv milliard mennesker inkluderes i den kapitalismens globale arbeidsstokk. Siden da har ikke kapitalen hatt et arbeidskraftproblem. Men en svak arbeiderklasse, men sine lavere lønninger og rettigheter, er heller ikke noe god grobunn for et velfungerende marked. Lave lønninger skaper et etterspørselsproblem. Harvey hevder derfor at ett hinder for kapitalakkumulasjonen – altså mangel på arbeidskraft – ble overkommet og økonomisk vekst ble gjenopprettet, men bare gjennom at man skapte et nytt hinder – altså et svekket marked. Selv om den første delen her er veldig nære teorien om «profit squeeze» og den andre «underkonsumpsjon», hevder altså Harvey, slik vi så over, at de «egentlig» er uttrykk for overakkumulasjon.

Kliman og LPFT

 

Andrew Kliman gir en annen historieskrivning i sin bok The Failure of Capitalist Production fra 2012. For Kliman må man begynne med LPFT for å forstå hvordan kriser oppstår. Kliman viser gjennom empiriske analyser at profittkvoten fra 1970-tallet – i motsetning til hva Harvey og andre hevder – ikke steg fram til krisen i 2008. Tvert imot.15

Det er viktig å legge til her at Kliman ikke primært ser profittratens fall som en sekulær tendens – men snarere en utviklingstrend som kan brytes gjennom historiske prosesser. Og at dette skjer med dramatiske konsekvenser. Gjennom å destruere tilstrekkelig med kapital kan den fallende profittraten vendes. Dette skjedde for eksempel under andre verdenskrig, da man etter krigen kunne begynne med en høy profittrate. Andre verdenskrig kan i så måte ses som en ekstrem variant av en «motvirkende faktor» mot LPFT. Klimans forklaring på dagens krise ser omtrent slik ut: På grunn av LPFT sank profittraten kontinuerlig mellom 1946 og fram til krisa på 1970-tallet. På grunn av politiske tiltak på 70-tallet ble derimot krisa aldri stor nok til å destruere tilstrekkelig med kapital. Dette var i stor grad tiltak som ble gjennomført for å motvirke at hele økonomien skulle destabiliseres og et scenario á la 1930-tallet. Dette var særlig viktig på 1970-tallet, når arbeiderklassen var godt organisert og hadde flyttet fram sine posisjoner, potensielt16 i stand til å utfordre hele systemet. Men dermed kunne heller ikke økonomien begynne «om igjen» med høy profittrate, slik den gjorde etter andre verdenskrig. Kliman viser hvordan profittraten aldri steg etter krisen på 1970-tallet, men i stedet sank gradvis. Han setter også spørsmålstegn ved den «etablerte» sannheten på venstresida at økt utnytting og lavere lønninger førte til økt profitt i USA. Om man ser på arbeidernes andel av BNP, så har de ikke sunket men er høyere enn på 1960-tallet, og har vært stabilt siden 1970-tallet. Dermed kan heller ikke profitten ha økt på grunn av lavere lønninger – som jo ligger til grunn for mye av Harvey sin tese.

Den økte boliggjelden blant amerikanske arbeidere får dermed to forskjellige forklaringer: Hos Harvey oppstår den fordi arbeidere må ta opp lån for å kompensere lavere inntekter, mens hos Kliman oppstår den fordi kapitalismen som sådan går dårlig med en negativ trend i kapitalismens profittrate.

Kliman sin posisjon, som på forskjellig vis deles av marxister som Michael Roberts og Paul Mattick17, fører til en politisk konklusjon som er annerledes enn en keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Om krisen er forårsaket av en fallende profittrate er det eneste «løsningen» innenfor systemet å ødelegge tilstrekkelig med kapital (maskiner, penger etc.). Dette er selvsagt ikke ønskelig da dette skulle innebære enorme sosiale kostnader, ikke minst for fattige og for resten av arbeiderklassen. Men dette er eneste måten kapitalismen kan gjenskape sin vekst. Keynesiansk motkonjunkturpolitikk kan kanskje ha effekter på mindre konjunktursvingninger, men i større kriser risikerer man bare å utsette krisen i tid (i best case) eller forsterker det alvorlig (worst case). Kliman advarer venstresida mot å satse på en slik politikk: Skal venstresida vinne valg gjennom å «love» velgere at man skal løse krisen, når det absolutt ikke er sikkert at man evner det? Men her kommer vi også til et hovedproblem med Kliman, det eneste politiske svaret på krisen er en total omlegging av det politisk-økonomiske systemet: en mellomting mellom total krise og sosialistisk revolusjon synes ikke å finnes. Dette er en vanskelig posisjon å innta for en fagforening eller parti som vil bli tatt seriøst utenfor avgrensede aktivistkretser.

Både partier og fagforeninger på den europeiske venstresiden i dag synes å gå for en variant i den andre leiren – «samlet etterspørsel », hvor problemet er at arbeiderne har fått lavere lønninger. Denne teorien passer som hånd i hanske med en kritikk av nyliberalismen og den urettferdigheten og ekstreme skeivfordelingen vi har sett de siste tiårene. Men at teorien passer bra til å vinne valg, er ikke et argument for at teorien stemmer.

Noter

  1. Harvey, D. 1999 The Limits to Capital. Verso, London s 82
  2. Marx, K. 1981, Capital: Volume II . Penguin Books, London, side 357
  3. Clarke, Simon (1994) Marx’ theory of crisis. St. Martin’s Press, London. En annen klassisk gjennomgang av marxistisk kriseteori er Anwar Shaikhs (1978) An Introduction to the History of Crisis Theories, i U.S Capitalism in Crisis. En interessant tilnærming jeg ikke skal gå inn på her, er teorien om lange bølger – utviklet av Kondratiev og Schumpeter, men gjort «marxistisk» av for eksempel Ernest Mandel 1995, Long Waves of Capitalist Development: a Marxist interpretation. Verso, London.
  4. Clarke, S. 1994, side 19
  5. Harvey, D. 1999, side 19
  6. For interesserte av stagnasjonsteori, se Baran & Sweezy (1966), Monopoly Capital – An essay on the American Economic and Social Order. Monthly Review Press. Eller for dagens forvaltere av tradisjonen, se Foster & Magdoff (2009) The Great Financial Crisis: Causes and Consequences. Monthly Review Press, New York.
  7. Desai, Radhika, 2010,»Consumption demand in Marx and in the current crisis», Paul Zarembka, in (ed.) The National Question and the Question of Crisis (Research in Political Economy, Volume 26), Emerald Group Publishing Limited, side 103.
  8. ILO (International Labour Office) 2011 Towards a sustainable recovery: The case for wage-led policies. International Journal of Labour Research 2011, vol. 3, issue 2. http://www.ilo.org/wcmsp5/groups/public/—ed_dialogue/—actrav/documents/publication/wcms_168753.pdf
  9. Krugman, Paul, 2012, End This Depression Now! Norton, New York.
  10. Roberts, Michael, 2010, Overproduction and capitalist crisis http://thenextrecession.wordpress.com/2010/01/29/overproduction-and-capitalist-crisis/, posted January 29, 2010.
  11. Marx, K. 1981, side 615, Capital: Volum III, Penguin Classics, London; Marx, K. 1973:748, Grundrisse, Vintage Books, New York; Marx, K., Theories of Surplus Value, (see (http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch17.htm#_ftn1, side 721).
  12. Harvey, D. 2012, Rebel Cities – From the Right to the City to the Urban Revolution. London, Verso. Side 37.
  13. Basu, D., og Vasudevan, R. 2013, Technology, distribution and the rate of profit in the US economy: understanding the current crisis. Cambridge Journal of Economics 37, 57-89.
  14. Harvey, D. 2010, The Enigma of capital: and the crises of capitalism. Profile. London.
  15. Kliman, Andrew, 2012, The Failure of Capitalist Production: Underlying Causes of the Great Recession. London: Pluto Press. Roberts, Michael (2010) Overproduction and capitalist crisis
  16. Mattick, Paul, 2011, Business as usual – The economic crisis and the failure of capitalism. Reaktion Books, London. For Michael Roberts, se hans veldig interessante blog: http://thenextrecession.wordpress.com. Roberts hevder dog, i motsetning til Kliman, at den vestlige kapitalismen opplever en vekst fra 70-tallet og frem til den nåværende krisen, men at det var den enorme veksten/bobla i finanssektoren som «drog med seg» produktiv sektor.