Høyrepolitikk i all framtid. Handelskriger og velferden
Av Helene Bank
Dagens interessekamper i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i de nye regionale handelsavtalene inneholder alle elementene av det som lenge har skapt konflikter mellom sivilsamfunn på den ene siden, og nyliberale politikere og storkapital på den andre. Nå er det nye forslag og utfordringer som ikke må bli borte i all oppmerksomheten om USAs og Trumps handelskriger. Det gjelder spesielt forslag som rammer velferdsordningene og demokratiet. Her er det tre konkrete tema som krever oppmerksomhet fra oss som ønsker at politikken og ikke markedet skal styre samfunnet.
Foto: Chuttersnap / Unsplash
Av Helene Bank,
spesialrådgiver i For velferdsstaten og talsperson for Handeldskampanjen
Det ene er det som i handelspolitikken kalles «politisk risiko» for investorer – rettet mot demokratiske vedtak som begrenser markedet. Det andre er angrep på retten til å kunne utforme og innføre «innenlandske reguleringer» uten å måtte bevise overfor utenlandske aktører at det er nødvendig. Det tredje er storselskapenes kontroll over «stordata» og den nye digitale økonomien.
Politisk risiko – eller kampen mot demokratiet
De siste årene førte det globale engasjement mot avtaler som TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) og TISA (Trade in Services Agreement) til en engasjert debatt om handelspolitikk. Disse avtalene er ikke bekjempet, de er bare kjempet ned i skuffer og inn i lukkete rom. Felles for dem er at de begrunnes med at de skal redusere politisk risiko.
I TISA-avtalen var det såkalte skralle-klausuler som skal hindre stater i å avvikle konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester. TTIP avtalen skulle harmonisere tekniske handelshindre og etablere et harmoniseringsutvalg for å sikre at statene ikke innførte handelshindrende politikk. TTIP inneholdt også en tvisteløsningsmekanisme der utenlandske selskap kan saksøke staten for tapt fortjeneste knyttet til demokratisk vedtatte reguleringer (investor-stat-tvisteløsning).
Konsekvensen er at mer markedsretting er lovlig under slike avtaler og klausuler, mens begrensning i markedets frie spill kan bli utfordret og kanskje medføre handelssanksjoner. Hvis en blåblå regjering konkurranseutsetter offentlige tjenester, eller tillater dumping av gruveavfall i en fjord, eller slipper bemanningsbransjen fri, så vil en rød-grønn regjerings innskjerpinger kunne føre til at befolkningen må betale erstatning til investorer som forventet inntjening på den blåblå politikken. Slik skal handelsavtaler redusere kapitalens tap av profitt. Slik skal befolkningen betale for selskapers politiske risiko ved å være et demokrati.
Effekter av slike avtaler kan være at begrensninger på markedsføring av private helsetjenester, eller å drive offentlige finansierte tjenester i offentlig regi, kan bli sett på som «unødig» begrensende på handel og investeringer, eller konkurransevridende. Vi kan presses til å åpne for konkurranse gjennom harmonisering. Vi kan hindres i å slutte med konkurranseutsettingen med skralleklausuler, og med investor-stat tvisteløsningsordninger risikerer vi å betale selskaper om de får rett i at vi hindrer deres inntjening.
Nødvendighetstest av nasjonal politikk
I WTO ligger det nå et kontroversielt forslag til avtale knyttet til handel med tjenester. Vi kan risikere at våre politikere må bevise at innlandsreguleringer er nødvendige for å kunne føre en bestemt politikk.
Det er riktignok formulert slik at land skal kunne innføre legitim politikk for å sikre helse, miljø andre samfunnspolitiske formål. Men om politikken og reglene er legitime, er det handelsjurister som kommer til å bestemme. Å ta tilbake konkurranseutsatte offentlige tjenester kan vi ikke regne med kommer inn under det tvisteløsningsorganene og handelsjuristene vil kalle legitim politikk.
Hegemoni over den digitale økonomien
Skandale etter skandale om elektroniske data på avveier er rullet opp både i Norge og andre vestlige land. Utenlandske IT-arbeidere har hatt tilgang til våre helsedata og til graderte beredskapsdata både i Norge og Sverige. Det er åpenbart behov for mer kunnskap, kontroll og regulering av de nye teknologimarkedene. Ikke minst er norske helsedata – som er samlet over mange tiår – verdifulle for farmasøytisk industri, forsikringsselskap og firma som jobber med kunstig intelligens.
I kronikken «Telefonalarmen ringer for det 21. århundre» skriver Petter Titland (tidl. leder i Attac Norge, i Klassekampen 11.10.17) om hvordan datagigantene utvikler både fantastiske og skremmende tjenester ved å bruke våre persondata og hvordan datainnsamlingen påvirker maktforholdet mellom selskap og individ, mellom selskap og ansatt, og mellom stat og selskap. Om vi ikke vet hvordan våre data brukes og misbrukes, kan tilliten til det offentlige påvirkes negativt.
Den digitale økonomien er nye samfunnsområder som det er et stort kommersielt press for å hindre reguleringer. Bak avtaleforslag i WTO står storselskapene og datagigantene Apple, Google, Microsoft og Amazon, og det kinesiske Alibaba, som også vil hindre at sektoren skal avgiftsbelegges eller at deres markedsmakt skal reguleres. Blant de kontroversielle forslagene er forbud mot krav om lokal datalagring, krav om at data skal flyte fritt over grenser, og at stater ikke skal ha tilgang til å sjekke programmers kildekoder og algoritmer (viktig i sikkerhetshensyn). Hvis en stat ikke kan kreve lokal datalagring, vil det gi teknologigigantene fri tilgang på dataene, og regelverket som styrer datahåndtering og innsamling vil være underlagt det landet dataene behandles i.
Foreløpig har den norske regjering ingen egen politikk, analyse eller vurdering av hva som utgjør norske interesser på dette feltet som etter hvert rommer alle våre bevegelser, finansielle- og helsedata, aktiviteter på sosiale medier, hvor vi beveger oss i samfunnet, eller hvem vi har vært i nærheten av.
Handelskriger er ikke nytt.
Nesten 30 år med frihandels-retorikk og nyliberalistisk politikk har i praksis vært en handelskrig – der stormaktene har ført en politikk til gode for storkapitalen, mens arbeidere, fellesskapet, naturgrunnlaget og utviklingsland har tapt.
På 1990-tallet og på 2000-tallet handlet handelskrigene om blant annet hormonbiff og GMO mellom EU og USA. Det var også interessekamper om privatisering av vann og offentlige tjenester. Det ble i frihandelens navn utarbeidet et stadig økende antall ubalanserte frihandelsavtaler mellom industriland og tidligere koloniland, noe også Norge og EFTA har vært med på. I «frihandelens» navn ble utviklingsland hindret i å bruke politiske virkemidler som industrilandene hadde brukt i århundrer til å bygge samfunn og bygge velferdsordninger.
De nye angrepene på demokratiet og opparbeidete velferdsordninger, og de autoritære tendensene knyttet til stordata og den digitale økonomien, er handelskriger som ikke har fått betegnelsen handelskrig. Det er en ideologisk begrunnet politikk og avregulering i tråd med storselskapenes interesser. Derfor er det all grunn til å engasjere seg i hva regjeringene våre holder på med i WTO og andre internasjonale forhandlinger.