Holder m-l-m-visjonens politiske økonomi?
Av Tollef Hovig
Skal diskusjonen om sosialismen komme videre, må vi forlate overproduksjonskriseteorien og teorien om produktivkreftenes og produksjonsforholdenes samfunnsmessiggjøring.
Jeg har tidligere i Røde Fane skrevet noen innlegg om m-l-m-(marxismen-leninismen-Mao Tse Tungs tenkning)-visjonens politiske økonomi. Nå er jeg blitt bedt om å sammenfatte mitt syn på én side, noe jeg vil forsøke her.
M-l-m-visjonen bygger etter mitt syn sin politiske økonomi på to teoretiske stolper.
Overproduksjonskriseteorien
Den ene, som vi kaller overproduksjonskriseteorien, sier at kapitalismen blir rammet av kriser pga at arbeiderklassen får for lite i lønn i forhold til hva den produserer, med andre ord at kapitalistene tar for mye i profitt. I og med at det er lønnsmottagerne som utgjør markedet (eller det endelige marked, som noen sier) fører dette til at den kjøpekraftige etterspørselen er lavere enn tilbudet (dvs det de selv har produsert). Resultatet av dette blir overproduksjonskrise. Rent idehistorisk har Engels i Kapitalen bind 2 ført denne teorien tilbake til et verk av Sismondi, Noveaux Principes de l’economie politiqe, og den ble senere tatt opp av en økonom som het Rodbertus som bl.a Karl Marx polemiserte mot. Etter mitt syn har ikke overproduksjonskriseteorien noen støtte hos Marx, snarere tvert imot, noe jeg skal komme tilbake til.
Sentralt hos SUKP(b)
Hvis man derimot ser på SUKP(b)s og Stalins teorier er overproduksjonskriseteorien et sentralt element, jfr hans tale til den 16. partikongress. Her finner vi også de åndelige røttene til boka Politisk økonomi, som er en av grunnstenene i m-l-m-visjonen.
Overproduksjonskriseteorien kan kritiseres fra flere vinkler, og jeg skal ta for meg de jeg synes er viktigst.
En vinkling er den Marx selv bruker, som er referert i Kapitalen bind 2 (side 361, Bo Caverfors forlag). Hans poeng er at forut for hver krise går en periode med høykonjunktur, hvor lønningene som regel øker. Denne lønnsøkningen skulle jo da nettopp motvirke den krisen som følger høykonjunkturen, noe den øyensynlig ikke gjør.
Permanent krise
Et annet problem med overproduksjonskriseteorien er at den må føre til en permanent krise og ikke en syklisk krise. Det at lønnsmottagerne får mindre enn det de har produsert, er et permanent forhold, og andelen kapital som blir uproduktiv skulle jo da øke hele tiden, med mindre man mener at de sykliske krisene stadig bringer forholdet i balanse igjen. Et standpunkt som kunne vært forståelig dersom det var sånn at krisen kun gikk ut over profitten, men faktum er jo at den i like stor grad går ut over lønnsandelen, profitten opprettholdes også under sykliske kriser, om enn i redusert omfang. Så sett over tid burde denne kriseteorien raskt føre til kapitalismens fall, dersom den hadde vært riktig, noe den ikke har gjort. Hvis vi ser på den faktiske sirkulasjonen i et kapitalistisk land, oppstår ytterligere problem med denne teorien.
Hvis vi på inntektssiden i samfunnet deler inn i lønnsinntekt og eierinntekt, så er det ikke sånn at det bare er lønnsinntekten som investeres på nytt. Også eierinntekten investeres. En del av den går til investeringer i utvidelse av produksjonsprosessen, en del til luksusforbruk (noe som og må produseres) og en del (noe som også gjelder lønnsinntekten) til sparing. Men mht til sparing er ikke det noe annet enn å gi andre anledning til å investere sparepengene, mot å få en garantert avkastning selv. Det man kunne tenkt seg, kunne skapt en overproduksjonskrise av denne typen, var hvis store deler av kapitalen ble lagt brakk, men i så fall ville det primære problem ikke være at markedet var for lite, men mangelen på lukrative investeringsobjekter, men da motbeviser man jo egentlig overproduksjonskriseteorien, for den ser på det krympende marked som det primære problem.
Samfunnsmessig produksjon?
Den andre hovedstolpen i m-l-m-visjonen er teorien om produktivkreftenes og produksjonsforholdenes samfunnsmessiggjøring. Den går i korthet ut på at produktivkreftene har utviklet seg siden kapitalismens barndom til å bli mer og mer samfunnsmessig, dvs stadig større og mer integrert i hverandre og samfunnet forøvrig: Denne samfunnsmessiggjøringen blir så det sentrale element i produksjonsforholdenes utvikling. I kapitalismens barndom rådde frikonkurransen, den hadde ifølge Lenin sitt høydepunkt i 1860-70-årene. Etter krisen i 1873 utviklet det seg en omfattende bruk av karteller som hadde sitt høydepunkt rundt 1900-03. Rundt 1910 vokste finansoligarkiene fram, og finansoligarkiene dannet grunnlaget for monopolkapitalens epoke. Det neste og siste trinnet på denne utviklingen av produksjonsforholdene var utviklingen av statsmonopolkapitalen. Et forhold hvor de store monopolene ble overtatt og drevet av staten. Det neste trinnet på denne utviklingen måtte bli sosialismen, produksjonsforholdene kunne ikke bli mer samfunnsmessig enn statsmonopolkapitalismen, innenfor kapitalismens rammer. De idehistoriske røttene til denne teorien har m-l-m-visjonen dels hentet fra Engels verk Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, og i særdeleshet fra Lenins verk Imperialismen. For en autentisk framstilling av denne teorien, se f.eks Røde Fane nr 6, 1975.
Et empirisk angrep
Denne teorien kan angripes både fra en empirisk og en teoretisk synsvinkel. Lenins bok Imperialismen ble skrevet i 1916, da var alt hovedelementene på plass. Da hadde kapitalismen vart i 70-80 år, nå 70-80 år senere står en massiv privatisering av kapitalismens statsbedrifter for døren. Se f.eks Aftenposten 3. juli 1993 som har en konkret gjennomgang av statlige privatiseringsplaner. Bare i Frankrike dreier det seg om virksomheter med 982.000 ansatte og 1.477 milliarder i omsetning pr år. Dette harmonerer dårlig med denne teoriens forutsigelser om samfunnsutviklingen.
Et teoretisk angrep
Rent teoretisk har jeg også noen innvendinger. Produksjonsforholdene som jeg oppfatter dem, er på en måte rammen rundt den samfunnsmessige virksomhet. Produksjonsforholdene er sammensatt av svært mange forhold, f.eks juridiske, politiske (demokratiske), informasjonsmessige, kulturelle osv osv. Denne teorien fokuserer etter mitt syn ensidig på de eiendomsmessige sidene av produksjonsforholdene. Produksjonsforholdene blir redusert til et spørsmål om privat eller offentlig eiendomsrett, uavhengig av utviklingsnivået forøvrig.
Min andre innvending er at dersom man tenker seg at monopolistiske forhold, for ikke å si statsmonopolistiske, gjør sitt inntog i alle bransjer, så oppheves konkurransen, og kapitalismen forsvinner av seg selv. Dette legges fram som en uunngåelig utvikling, men realiteten er vel er at denne utviklingen kan styres politisk, og motmekanismene mot en slik «selvutslettelse» synes helt undervurdert. Alt i alt er min oppfatning at disse to teoretiske stolpene ble skapt som uttrykk for Sovjetstatens økonomiske behov.
Overproduksjonskriseteorien peker rett på spenningsfeltet mellom plan og marked, som har vært den ene store krangelen mellom blå og rød. Teorien om produktivkreftenes og produksjonsforholdenes samfunnsmessiggjøring peker rett på det andre store spenningsfeltet, nemlig krangelen om privat eller offentlig eiendomsrett. Skal diskusjonen om sosialismen komme videre tror jeg vi må forlate disse to teoriene.