Historisk fremmedgjøring

Av Kurt Nilsen

1997-03


Slik arbeidet organiseres under kapitalismen skaper dette en fremmedgjort tilværelse for arbeideren. Men denne form for fremmedgjøring er ikke den eneste. Det fremmedgjorte arbeidet opptrer innenfor et system hvor en allmenn fremmedgjøring grunnet det kapitalistiske samfunnets særegne måte å «se» verden dominerer.

I Røde Fane nr. 2/97 har Jon Egil Brekke skrevet en interessant artikkel om fremmedgjøring. Brekke tar utgangspunkt i Marx’ «Økonomisk-Filosofiske Manuskripter», og søker som Marx å vise hvordan fremmedgjøringa oppstår som resultat av arbeidets varekarakter under kapitalismen. Spørsmålet Brekke stiller og som han selv utfra flere eksempler svarer ja på, er om nåtidas samfunnsforhold fortsatt skaper fremmedgjorte mennesker.

Tilleggseffekt
I det kapitalistiske samfunnet består arbeidets fremste mening i dets merverdiskapende rolle. Noen egenverdi utover dette siktemålet er mer en bisak, en «heldig» tilleggseffekt som bidrar til at utøveren av arbeidet finner en mening i det han gjør. Produktet av arbeidet har arbeideren ingen eiendomsrett til, det framstår på markedet som en uavhengig makt, – som kapital. Marx analyse av det fremmedgjorte arbeidet, tar for seg den fremmedgjøringa som oppstår som følge av de vilkår produksjonen foregår under.

Brekkes artikkel er bygd på Marx, og kommer bare innledningsvis inn på andre forhold enn arbeidets organisering som årsak til fremmedgjøring. Ikke noe merkverdig i seg selv.

Fordi, og som Brekke nevner, ser Marx nettopp arbeidet, og de forhold arbeidet foregår under som de helt sentrale ved den menneskelige aktiviteten. Det som gjør mennesket til hva det er, har sitt utgangspunkt eller basis om en vil i nettopp arbeidet. Gjennom arbeidet forandrer mennesket de fysiske betingelsene for sitt liv, samtidig som det og forandrer seg selv. Mennesket skaper med andre ord seg selv som menneske. Årsaken til fremmedgjøringa knyttes derfor naturlig til kapitalismens særegne organisering av arbeidet, hvor mennesket frarøves eiendoms- og råderetten til sitt eget arbeidsprodukt, og derfor fremmedgjøres. Spørsmålet er allikevel om det ikke nå hvor arbeidets fremmedgjøring nærmest kan sies å ha nådd sin absolutte form, er tid for å se problemet ut fra mer enn denne ene synsvinkelen.

Produktets skaper
Produktivkreftenes utvikling, har ført til at identiteten mellom produktet og dets skaper for alltid er brutt, i tillegg faller stadig større grupper direkte utenfor i den kapitalistiske produksjonen. Dette gjør det nødvendig å se fremmedgjøringa ut fra et annet perspektiv enn bare ut fra de forhold som er betinget av denne.

Mens fremmedgjøringa som skapes i produksjonsprosessen er den umiddelbare virkningen av dette forholdet, så foregår den kapitalistiske produksjonen innenfor en ramme av en allmenn fremmedgjøring, ikke direkte knyttet til vareproduksjonen, – men med røtter i denne. Den allmenn fremmedgjøringas årsak, er den grunnet i at kapitalismens fremvekst førte til at en helt ny måte å «se» verden på ble dannet. Denne måte å «se» verden på er en kollektiv bevissthet, og ikke betinget ut fra den enkeltes plassering i produksjonen, og har ikke sammenheng med de ulike teorier som søker å legitimere utbyttingsforholdet.

Herredømmet
For selv om herredømmet og herredømmets form varierer over tid, er det allikevel ikke vanskelig å avsløre dets tilstedeværelse der det mer eller mindre åpent kommer til uttrykk. Problemet består mer i å kartlegge de betingelser som mer enn den direkte maktutøvelse er med på å skape grunnlag for, og fortsatt opprettholdelse av et hvert samfunn. Samfunnskritikken, blir derfor å søke å etablere et ståsted hvorfra ens samtid kan betraktes i et større perspektiv, mer enn det rent umiddelbare. I hvilken grad det er mulig er høyst diskutabelt. Det er som regel først i ettertid «forklarelsens lys» skinner.

Fordi våre forestillinger angående virkelighetens innhold i hovedsak er skapt ut fra det samfunn vi lever i, endres disse samtidig som samfunnet forandres. På den annen side vil enhver samfunnsform ha en grunnstruktur som gjerne vedvarer over flere århundrer. Den føydale samfunnsstrukturen i europeisk middelalder varte i nærmere 1000 år, og selv om menneskenes forestillinger endret seg mellom år 500 og 1500 er det temmelig sikkert at visse «sannheter» ble bevart omtrent uendret gjennom store deler av dette tidsrommet. Det er kanskje riktig å hevde at forestillingenes verden viste en større stabilitet, enn eiendoms og maktforholda. Det «moderne» synet på verden, det som i hovedsak er rådende også i våre dager, ble dannet ut fra de ideer som fikk sitt gjennombrudd på 1600 tallet. Sola, ikke jorda, ble omsider anerkjent som himmelrommets senter, og den nye tids naturforskere fra Galilei til Newton snudde opp ned på hva man hittil hadde hevdet var sant om den fysiske verden. Denne tida blir med rette kalt for banebrytende i menneskets evne til å skaffe seg forståelse om naturen og de prosesser som virker i den. Ved hjelp av eksperiment, og metodiske undersøkelser ble mye av den rådende aristoteliske naturlæren tilbakevist. Denne hadde i århundrer vært ansett som den riktige lære om naturens organisering og oppbygging. Aristotelismen, særlig i den form som den katolske munken Thomas Aquinas utviklet den til, ble en svært viktig del av føydalsamfunnets idemessige legitimering. Men for oss virker påstander som for eksempel at alle ting egentlig består av fire element – jord, ild, luft og vann – og at disse har en iboende streben etter å søke til sin naturlige plassering i verdenssaltet, besynderlige. Men dette synet var på samme vis som trua på at jorda var det faste urørlige omdreiningspunkt i kosmos, ikke så merkverdig, dersom verden var slik som den umiddelbart framtrer.

Bacon
Så skulle man forvente at tidsalderen som ble innledet med en stadig økende viten om naturens hemmeligheter, også førte til at menneskene ved hjelp av denne kunnskapen fikk et mindre fremmedgjort forhold til tilværelsen. At iverksettelsen av Francis Bacons program om å tvinge naturen inn under menneskenes vilje, for å erobre den kom til menneskets nytte. Samt at fjerningen av alle mystiske forhold knyttet til naturen, skulle føre til at menneskets forhold til verden ble mindre fremmedgjort. 1600 tallet varslet derimot innledningen på perioden i den europeiske sivilisasjon hvor menneskes forhold til naturen, og seg selv som menneske ble stadig mer problemfylt. Klarest kommer dette til uttrykk i de nye tankeretninger som lanseres i denne tida. Det er nå det for alvor reises tvil om menneskets muligheter til å erkjenne virkelighetens innhold. Om det er fornuften eller sanseerfaringene som skal være retningsgivende. Konflikten mellom «rasjonalister» og «empirikere» virker kanskje noe søkt i dag. Men dersom man ser denne ut fra en samfunnsmessig synsvinkel, kan man vanskelig unngå å legge merke til sammenfallet mellom de filosofiske problemstillingene og fremveksten av det borgerlige samfunn. Og det er en ny form for fremmedgjøring som skapes samtidig med – og som en nødvendig følge av – at et nytt samfunn er i emning.

Rene Descartes
Den franske filosofen Rene Descartes tanker kan gjøre nytte som en god framstilling av den fremmedgjøring det her dreier seg om. Selv om det neppe var dette som var hensikten med det han skrev. Rene Descartes (1596-1650) ble berømt i sin samtid for den filosofiske metoden han utvikla, og i ettertid for virkningene av denne. Descartes har gått over i historia som skaperen av det dualistiske skillet mellom ånd og materie. Slik blir han framstilt i borgerlig historieskriving, som typisk nok kun evner å fokusere enkeltmennesket, geniets innsats. Som om enerens tanker i seg selv skulle være tilstrekkelig til å forandre hele befolkningens syn på omverden. Det som imidlertid må sees som Descartes store innsats er hans evne til å sette ord til de endringene i tankene som følger av at en ny samfunnsklasse, borgerskapet, er i ferd med å vinne fram. Og fordi borgerskapets framvekst etter hvert brøt ned de samfunnsmessige bånd som middelalderens føydale samfunn hadde utvikla, skjer endringene i tenkningen.

Det særegne med Descartes filosofi er at han ut fra ønsket om å skaffe seg sann og sikker viten, ser det som en tvingende nødvendighet å kaste vrak på alt det han tidligere hadde lært. Metoden blir derfor å stille all tidligere «sannhet» under «tvilens» lys. Fordi både sanser og tidligere erfaringer kan vise seg å være utsatt for bedrag og falske forestillinger, betyr det at Descartes ender opp med kun en sikker påstand. Vissheten om et «jeg» som tenker denne tvilens tanker, kan ikke betviles. Descartes berømte setning «Cogito ergo sum» – «jeg tenker altså er jeg» – virker umiddelbart som en nokså platt og selvfølgelig konklusjon på det hele, men faktisk rommer disse orda veldig mye som ikke var selvfølgelig den gang.

Tvilende «jeg»
For Descartes tenkende og tvilende «jeg», er et «jeg» som reflekterer de særskilte historiske og samfunnsmessige omstendighetene det er dannet ut fra. Det er resultatet av disse som har skapt det verdensbildet vi tar for gitt. Men på 1600-tallet var dette en ny måte å tenke på. Det er ut fra denne sammenhengen man må se Descartes «jeg». Ved å skille menneskets ånd eller bevissthet fra resten av naturen, ja ved å betrakte menneskets bevissthet «jeget» som en særskilt substans, fremmedgjøres mennesket fra den helheten det inngår i. Det enkelte individ blir det sentrale i en verden som oppfattes som spill mellom enheter uten direkte forbindelse seg i mellom. Naturen er kun en materiell substans, med en primær egenskap utstrekning. Farger, lukt og smak er ikke egenskaper som tilhører materien, men «sekundære» egenskaper knyttet til menneskets sinn. «Naturen er menneskets uorganiske legeme» sier Marx. For det fremmedgjorte mennesket har naturen ingen annen verdi enn som objekt for instrumentell utnyttelse.

Det «opplyste» mennesket
Så man kan selvsagt innvende med å si at denne form for fremmedgjøring egentlig er den nødvendige pris menneskeheten må betale for framskritt og sivilisasjon. At det «opplyste» mennesket som med sin vitenskap har fralurt naturen de fleste hemmeligheter, dermed har stilt seg selv over og utenfor en «naturlig» sammenheng.

Dessuten er menneskets beherskelse av sine omgivelser et helt nødvendig steg mot et «frihetens rike», hvor mennesket kan virkeliggjøre seg fullt ut.

Poenget må imidlertid ikke være å avkreve den historiske utviklinga noe svar, eller ansvar for den saks skyld, men derimot forsøke å vise hvordan framveksten av et særskilt samfunnssystem, kapitalismen, medførte avgjørende endringer i menneskets oppfatning av verden omkring seg. At utviklinga av en ny naturvitenskap og en ny måte å «se» verden på, var en del av den samme bevegelse som førte til at borgerskapet ble den herskende klasse. Uten kapitalismen ingen Newton, men heller ingen kapitalisme uten Newton.

Det fremmedgjorte i middelaldersamfunnets måte å «se» verden på virker enkelt for oss å påpeke. Verre er det å tenke seg at et annet samfunn, et kommunistisk samfunn nødvendigvis må føre til at store deler av vårt «syn» på verden kommer til å endre karakter. Ikke slik å forstå at jeg tror at tyngdekraften kommer til å bli opphevet derav, men allikevel at deler av det som ansees som vitenskapelig sant i dag ikke kommer til å være det for bestandig.

Sagt på en annen måte, vil et nytt samfunn bygd på et annet grunnlag enn dagens bety mer enn en ren videreføring av det vi nå anser for det mest objektive og vitenskapelige syn på verden.