Bokomtaler

Historie, ikke regnskap

Av

Camilla Houeland

Camilla Houeland jobber ved Fafo og forsker på oljearbeidere, fagforeninger og grønn omstilling i Norge og Nigeria.

Historie, ikke regnskap

Tore Linné Eriksen:
En kort introduksjon til den nye imperialismen 1870–1920
Cappelen Damm Akademisk, 2022

Det er bare å ta av seg hatten for Tore Linné Eriksen – igjen. Denne gangen for boka En kort introduksjon til den nye imperialismen 1870–1920. Eriksen besitter ikke bare imponerende og oppdatert kunnskap, men han er formidabel formidler.

Boka trekker opp de store linjene om komplekse spørsmål, i en form og et språk som er levende og tilgjengelig. På knapt 200 sider, pakker Eriksen ut og diskuterer røtter, drivkrefter, redskaper og ideologier for imperialisme og kolonialisme, og hvordan ulike imperier utspant seg i ulike geografier, før han avrunder med refleksjoner som knyttes historien til politiske saker og debatter i dag.

Den «nye» imperialismen fra 1870, har røtter i, men skiller seg fra tidligere merkantilistisk orientert imperialisme. Perioden handler i hovedsak om «oversjøisk ekspansjon til andre verdensdeler, som oftest med utspring i en europeisk industristat». Det er en tid preget av industrialisering og kapitalisme, nasjonalisme og statskonsolidering i Europa, og drives i stor grad av økonomiske interesser for tilgang til (rå)varer, handel, arbeidskraft, land og nye marked. Imperialistenes maktutfoldelse skjer ikke bare gjennom statlig og militær direkte kontroll og styre, men gjennom samarbeid med lokale eliter. Det hele kobles til kulturell og ideologisk legitimering gjennom en ny form for biologisk rasisme. Den hevdet ikke bare europeisk kulturelle og religiøse, men hvites biologiske overlegenhet. Som Eriksen påpeker, tro og adferd kan man endre, ikke hudfarge.

Selv om det er fellestrekk på tvers av geografier, hadde de ulike imperiemakter ulike styringsformer og beveggrunner. De fire geografiske kapitlene, som tar for seg Afrika; India, Indonesia og Indokina; Kina og Japan og USA viser også hvordan de underlagte områdene hadde ulike forutsetninger for respons, og hvordan lokalt samarbeid eller motstand og frigjøringsbevegelser tok ulike former. Kolonistyrets avtrykk i India satte aldri like store spor som i Afrika, både på grunn av det store «folketallet, motstand og kolonimaktens fastfrysing – eller forsterkning – av identiteter forankret i kaste, etnisitet, buddhisme, hinduisme og islam som hersketeknikk».

Sammenlignet med mine skolebøker fra den kalde krigen og mange av dagens universitetslærebøker i utviklingsstudier og global politisk økonomi, vektlegger Eriksen erfaringer og perspektiver fra folk og i imperienes periferier: Å se kolonialismen «nedenfra» og fra koloniene. Det er ikke nytt i seg selv, som det også redegjøres for i siste kapittel. Det er også et perspektiv Eriksen har hatt med seg i eget virke som forsker, forfatter og aktivist gjennom årtier. Det som er nytt, er at han kan lene på en rekke nyere historiske verk skrevet av forfattere med opprinnelse særlig i Afrika og India, men også andre land. Referanselisten er imponerende både i lengde og hvor ny den er. Brorparten av kildene er fra de siste to tiårene. Noen av referansene er fra Eriksens egen forskning, spesielt på folkemord i Namibia i nettopp denne perioden.

Delvis relatert til det perspektivet, er at Eriksen vektlegger ikke bare makt, men også motmakt, i hovedsak i koloniene, men også hvordan gryende «framstormende fagforeninger og sosialistiske partier», skapte frykt i overklassene i Europa. Utvidelse av imperiene kunne skape hjemlig stabilitet, mente de. Motstand i koloniene kom i ulke former, fra stater, grupper eller sosiale klasser, som krevde suverenitet og/eller likebehandling.

Et annet overbevisende grep Eriksen tar, er å flytte sluttpunktet for Den nye imperialismen fra starten til slutten av første verdenskrig; fra 1914 til 1920. Dette grepet skifter perspektivet på bakgrunnen for, gjennomføring av og etterspillet fra krigen. Ikke minst lærer vi om hvordan krigen utspiller seg i koloniene, og hvordan soldater fra koloniene ble brukt i krigføringen (som også skjedde i andre verdenskrig): Da soldatene returnerte, fikk de gjerne ikke forventet kompensasjon og oppfølging, noe som ga ytterligere grobunn for motstand og krav om selvstendighet.

Selv om boka er kort, er den rik og særdeles velskrevet, med et lekent språk. Min favoritt er tittelen «avvikling eller utvikling?» på et underkapittel som diskuterer om det fant sted en avindustrialisering i India på 1800-tallet. Boka er også krydret med anekdoter og sitater fra aktører fra både imperienes sentrum og koloniene, som også synliggjør det menneskelige i historien. Boka er illustrert med gode kart og nyttige tabeller. Ikke minst er det bilder, sitater og utdrag fra skjønnlitteratur. Som Eriksen, tenker jeg at det er vanskelig – kanskje umulig – å forstå verden langt borte eller for lenge siden uten hjelp fra skjønnlitteratur. Her er blant annet referanser til noen av mine favorittromaner: Petina Appahs Ut av mørket, skinnende lys (2018) som beskriver gravfølget som fraktet David Livingstones døde kropp fra dagens Zambia til London, sett fra hans afrikanske følge, og Mønsteret rakner av Chinua Achebe (1958), som beskriver møtet mellom kolonister og lokale i en igbo-landsby på 1900-tallet.

Historien som pakkes ut i boka, viser en historie der aktører og saker er grunnleggende sammenvevde, over tid og mellom steder og mellom sosiale klasser, som forhold mellom herskere og undersåtter og mellom svarte og hvite. Storbritannia formet kolonier, men koloniene formet også Storbritannia. USA er blitt formet av landets historie som (settler-)koloni, i stor grad basert på slaveøkonomi og med en brutal historie med behandling av urbefolkningen, og ble i perioden selv en imperialist med handelsinteresser og politisk innblanding i Latin-Amerika.

Den imperialistiske historien er ikke bare viktig i seg sjøl, men det kommer klart fram at perioden har satt premisser for å forstå sosiale, økonomiske og politiske relasjoner mellom stater og i stater i dag. Den nye imperialismen har på mange måter skapt et globalt skille mellom det som vi i dag kaller det globale Nord og Sør. I min egen forskning på og formidling om Nigeria, enten det gjelder fagbevegelsens rolle, politiske skillelinjer mellom borgere og den politiske eliten, eller mellom ulike etniske, religiøse eller regionale skillelinjer, miljøbevegelsens og lokalbefolkningens motstand mot oljeindustrien, statens struktur og legitimitet eller retorikken til Boko Haram, må jeg ty til hendelser eller strukturer fra kolonitiden som er beskrevet i boka.

I siste kapittel nevner Eriksen flere senere fenomen, som må forstås i lys av kolonitiden, som folkemord i andre verdenskrig, globalisering og klimadebatter i dag. Han bruker begrepet «kolonialafasi» for å beskrive hvordan spesielt folk i tidligere kolonimakter som Storbritannia kan skremmende lite om sin egen historie. Eriksen spekulerer om det kanskje kan forklare at sentrale politikeres fra både høyre og venstre uttrykker stolthet for landets imperiehistorie. Etter Dronning Elisabeth sin bortgang i september, har det rast en debatt om hennes rolle i koloniene. Hun overtok tronen i februar 1952, som statsoverhode for 32 land utenfor Storbritannia ifølge Store Norske Leksikon. Et av disse var Kenya hvor britene i oktober samme år erklærte unntakstilstand for å slå ned Mau-Mau opprøret. Offisielle tall sier at 11.000 ble drept og 100.000 satt i fangeleir av britene, mens blant annet Den kenyanske menneskerettighetskommisjonen mener tallene er mye høyere. I et intervju i Bistandsaktuelt, sier Tore Linné Eriksen at han forventer mer søkelys på monarkiets plass i Det britiske imperiets forbrytelser mot menneskeheten. I så måte, kunne kanskje boka hvert viet mer plass til norsk involvering i kolonirelasjoner eller hvordan denne tiden har preget Norge i dag.

«Historiefaget er ikke det samme som bokføring» skriver Eriksen, som et betimelig spark mot en forunderlig, problematisk og ikke uvanlig vane blant historikere og utviklingsforskere om å oppsummere «arven etter kolonitiden» i fordeler og ulemper ved kolonitiden. Hans refleksjoner over nye trender og ideer i historiefaget om postkolonialisme, linjer til dagsaktuelle saker som vestlige museers eierskap til gjenstander fra koloni og andre tema er både viktigere og akademisk ryddigere.

Tore Linne Eriksen har inspirert studenter, aktivister og forskere i en årrekke. Denne boken er nyttig og viktig, og den kan leses enten sammenhengende for innsikt i en periode, ellers brukes som oppslagsbok for enkelte områder.

Jeg sitter igjen med et par spørsmål, ikke minst knyttet til det russiske imperiet som kun nevnes kort. Boka kom tidlig i 2022, og om den hadde vært skrevet i dag, mistenker jeg at det hadde vært skrevet noe mer om Russisk imperiehistorie. Men, det er nettopp det en god bok skal gjøre: inspirere til å lure på nye ting og søke videre lesning, og gi rammer for å stille gode spørsmål. Og om boka er kort, kommer den med en lang referanseliste og hvert kapittel har anbefalt videre lesning.