Ukategorisert
av Jon Sandvik
Burke er helten hos Andrew Vachss. En New York-advokat med barnemishandlingssaker som spesialitet og som fant ut at han kunne gjøre vel så mye for incestofrene med romaner som med lovbøkene.
En gang prøvde du kanskje å lese en bok. Jan Kjærstad eller Italo Calvino eller noe annet skikkelig kulturelt. For bøker er jo kultur, ikke sant. Du hadde sikkert en kamerat som hadde fått dem gjennom en eller annen bokklubb og som mente at dette «måtte du bare lese!».
To måneder seinere lå boka fortsatt med magan ned på side tretti, og på gjentatte oppfordringer hadde du nå svart, ganske unnvikende at, «jo, den var ganske ålreit». I virkeligheten var kanskje Margit Sandemo eller Kjell Hallbing mer fasinerende. Eller såpeoperaene på tv, Lonesome Dove eller LA Law.
Dette skulle det ikke være noe å skamme seg over. Riktig nok er det sånn at kultureliten ofte forveksler det eksklusive med det gode, men er det rett? Og i samme ånd blir det som står nært det virkelige livet og det virkelige språket, fordømt som B-kultur.
«Jeg har ikke lyst til å være stor forfatter,» sier Strindberg, «enda mindre stor mann. Det plager meg bare og gir et falskt bilde av meg. Jeg vil gå i nattskjorte og underbukser og kalles skandaleskribent, det skal ikke plage meg.»
Helt fra Sokrates (de ga han gift fordi han korrumperte ungdommen) og fram til dagens hardkokte krim (som dette skal handle om) har noen forsøkt å framstille levende kultur som smuss.
«Burke er den store svindelartisten, storbysnikskytteren og deltids privatdetektiven som opererer i en verden av den ytterste fornedrelse. De eneste riskene han tar, er pengene han setter på hester. Burke har vært over alt. Han har sett krig. Han vet hvem han kan slippe inn i livet sitt og hvem han må holde ute. Spesialiteten hans er overlevelse. Floods store nummer er hevn. Hun vil ha tak i den degenererte psykopaten som voldtok og kvalte datteren til hennes beste venn – i live. Flood veit akkurat hvordan hun skal annullere billetten til Cobraen. Denne lille pyntelige pakken med elskelig vold kan rive ut strupen til en mann eller sløye han med et spark. Sammen finkjemmer overlevelseseksperten og det dødlige våpnet de lavere regioner av New York City, hvor sex på sitt mest perverse og motbydelige kjøpes og selges og hvor menneskets kapasitet for ondskap en uuttømmelig. Der ute et eller annet sted er Cobraen. Burke kan lukte ham …»
Burke er helten hos Andrew Vachss. En New York-advokat med barnemishandlingssaker som spesialitet og som fant ut at han kunne gjøre vel så mye for incestofrene med romaner som med lovbøkene. Burke er hevneren som går amok. Snille onkler og fedre som bruker ungene som sex-leketøy, pedofile advokater og produsenter av snuff-filmer, de er kryp som trenger å dø. Dette er Vachss grep – for hvordan skal man ellers snakke til tøffe karer om de tøffe karenes kultur?
Selvsagt er det mye grep. Vachss omgir Burke med et menasjeri av gode hjelpere, noe som bidrar til underholdninga. Om ikke til identifikasjonen: Mama, leder kinesermafiaen; Max, døv mongolsk kriger, karateekspert; Pansy, napolitansk mastiff, dressert til å drepe; Prof, rastafrni – profet – professor, Dr Pablo Cintrone, leder for den puertoricanske bygeriljaen; Wolfe, dama som kjører mishandlingssakene hos statsadvokaten; Lily, lederen for krisesenteret; Michelle, transseksuell hore, drømmer om å få operert bort snurrebassen; Mole, jødisk universalgeni, bor på en søppelplass; Terry, tidligere gutteprostituert, adoptert av Michell og Mole.
Men det største grepet, det moralske. Fattige mot japper. Kvinne mot mann.
Det en alltid en sterk kvinne hos Burke: Strega, Flood, Bell, Blossom, Candy. Vachss skriver i Hammett og Chandlers sjanger, men han har særlig dette ene, de sterke kvinnen, som viser at han skriver i 1990-åra og ikke rundt andre verdenskrig.
«Rike bortskjemte jentunger, til helvete med de rike!» sier Chandler i The little sister, og det er omtrent det vi får vite om kvinnene hos Chandler. Ikke for å si det ikke fremdeles finnes rike bortskjemte jentunger som kan dra til helvete, men kjønn er tross alt så mye mer i dag, og det er godt å se det reflektert også i mannfolklitteraturen.
Voldspornoen og den seksualiserte volden har nå blitt dagligdags, daglig hører vi om incest, voldtekter eller menn som dreper kona, ungen, seg sjøl eller alle sammen, fordi kona truer med å forlate han. Det kan være grunn til å ta på litt sosiologisk sjargong og summere opp bakgrunnen for dette:
I et kontaktløst samfunn, der alt tilsynelatende dreier seg om penger, har menneskene allikevel et grunnleggende behov for kjærlighet. Samtidig har grunnlaget for denne kjærligheten gradvis blitt fjernet. Før var kona hjemme og ga mannen kjærlighet. Nå jobber både kona og mannen, og ingen har overskudd til å gi. Og alt dette skjer i en kultur der mannen mener han har en naturlig eiendomsrett til kvinner, til barn, til kjærlighet …
Sensitiviteten overfor kvinnenes stilling i samfunnet deler Vachss med noen få andre krimforfattere i dag, som Elmor Leonard. Det en fremdeles gøy å lese nye Chandler-kloninger, men anakronismene kan bli slitsomme. Da er det en befrielse å lese noen som kan be «de små ynkelige menna» dra til helvete, en gang i blant.
Rein kunstlitteratur har gjerne det til felles med ekte smuss at de begge scorer lavt på story.
Joe Bob Briggs uttrykker dette presist i det klassiske kulturkritiske verket Joe Bob goes to the drive-in, ei bok spunnet rundt redneck kultur og drive-in-filmen. Her utroper han filmen The basket case (om to siamesiske tvillinger der den ene bærer tvillingen rundt i en kurv, og hver gang noen kikker ned i kurven blir de spist opp av The basket case), nu i alla fall – her utroper Joe Bob The basket case til vinner av «The drive in academy award» (drive-in filmens svar på Amanda-statuetten) i klassen kunstfilm – fordi den har absolutt ikke noe plot som tar oppmerksomheten vekk fra filmen i seg selv.
Hva plot angår har Vachss tatt skrittet enda ut av førstedivisjon og helt opp i tippedivisjonen. I hans siste eventyr, Sacrifice, vasser Burke til knes i djeveldyrkelse og barneofring.
En mishandlet gutt har blitt ekstremt schizofren. I en av hans mange personligheter er han «Satans barn» og dreper lekekameraten. Burkes veier leder ham blant annet til en voodoo-prestinne i en djevelkult fra Haiti, og ender med at Burke samler troppene sine og stormer hjemmet til en snuff-film-produsent.
«De er ikke djeveldyrkere, de er terrorister. Alle barnemishandlere er det, det veit du. Frykt er alltid sterkere enn makt – den blir hos deg, selv når du er alene. Selv når du prøver å sove, om natta, frykten kommer. Det skjer over alt nå. De skremmer barnet til taushet, får unger til å tru de har magiske krefter. Liv og død. Det var derfor de drepte hvalpen. Det var ikke noe fordømt offer til Satan, de beviste for ungen at de holdt alle korta. Fortalte at de kunne gjøre akkurat hva de ville. De markene er ikke mere satanister enn du er. Det finnes virkelige sånne – jeg mener, folk som for helvete dyrker djevelen, skjønner du? Noen sanne troende, noen svindlere. Akkurat som kristenfolket. Eller jødene, eller muslimene, eller hvem som helst. Men å sodomisere unger, lage barneporno, det har ingenting med religion å gjøre. Ingen type religion. En prest som mishandler en altergutt, kaller du det katolsk barnemishandling?»
Mens Burke styrer Pontiacen sin fra den ene hårreisende historien til den neste, er det verste dette – det er sant alt sammen. Lystmorderne, gjengvoldtektene, narkotikaen, barnehandelen og resten av bestialiteten er en del av livet i New York. «Den som ikke er litt paranoid i New York, er virkelig gal,» sier Andrew Vachss i et intervju.
«Poenget som folk gjerne ikke fatter,» uttaler Hemingway om Solen går sin gang, «er at den er poesi forkledd som prosa.» Vi vil ikke forflate litteraturdebatten ved å holde det språklige utenfor. Denne trivielle historien fra Hemingway, der noen dekadente kunstnere drekker seg fulle, går på tyrefekting og krangler om ei dame, er en fryd å lese, nettopp på grunn av språket. Det er et hverdagslig språk, renset for dårlige setninger.
Det er setninger du gjerne ville ha sagt selv. Sammenlign gjerne med Bruce Willis i actionfilmen Die Hard: «Shit, holy shit, shit, shit, shit, holy shit!»
Det er kanskje sånn vi snakker, men det er ikke særlig poetisk, og slett ikke drømmedialogen. Som regel snakker vi vel heller for langt. Tværer ut det lille vi har å si uten å komme til poenget. Jenter har vært flinke til å påpeke det, de er møkk lei endeløse monologer fra allvitende mannfolk. Skal du overleve med kvinner i dag, må du si det du har på hjertet, kjapt og godt. Og så lytte.
Vachss sier det han har på hjertet, og han sier det kjapt og godt. Poetisk hverdagsspråk og raske sceneskift er stikkordene. Altså tradisjonen fra Hemingway til, faktisk, tv-industriens kulturforståelse. Tv-industrien har for lengst oppsummert at gjennomsnittsamerikaneren ikke klarer å holde oppmerksomheten festet om ett tema i mer enn tjue sekunder. Trist kanskje, men du verden så gøy det er når det er godt. Ta Burkes beskrivelse av bikkja si som eksempel:
«Julio elsker bikkja mi. Hun heter Pansy og er en napolitansk mastiff – omtrent 70 kilo satans muskler og dum som en murstein. Hvis hele hjernen var førsteklasses kokain, ville den innbringe omtrent det du må ut med for en anstendig middag. Men hun kan jobben sin, noe som er mer enn hva du kan si om en haug med idioter som har gått på Harvard.»
Ved å utvikle det beste i det språket vi snakker, frigjøres skriftspråket. Det er som Mao sa det om utviklingen av «de riktige tankene»: Fra massene, til massene. Slik Strindberg frigjorde det svenske språket, slik fortsetter Vachss og hans like, Mark Twains og Hemingways frigjøring av det amerikanske språket.
Nå er problemet med amerikansk krim i norske utgaver at oversettelsene gjerne er dårlige. Dette er et spørsmål om slurv og dårlig betaling antagelig. Oversettelsene betales sikkert per ord, med mye avskrift og lite poesi som resultat. Elmore Leonards utgaver er gode eksempler med sin livløse språkdrakt i norsk tapning.
Men her viser også et mer grunnleggende problem seg. Krimspråket, som ligger så tett opp til dagligtalen, viser seg spesielt vanskelig å oversette. Spillet på særegne ord og vendinger kan være svært lite villig til å la seg overføre fra et språk til et annet.
Dette ble klart da jeg gjerne ville droppe navnet til den siste av de tre store innen dagens amerikanske litteratur, James Crumley. Jeg ville gi en smakebit fra åpningen av The last good kiss. Men hvordan oversette et uttrykk som drinking the heart out? Det spiller på uttrykket eat your heart out, som antyder et objekt for begjær – noe i retning av vårt «hun/han var så god at jeg kunne spise henne/han». Men hvorfor ikke la leseren prøve sjøl:
«Da jeg endelig nådde igjen Abraham Trahearne drakk han øl sammen med en alkoholisert bulldogg ved navn Fireball Robert i ei falleferdig bule like utenfor Sonoma, California, drinking the heart out of a fine spring afternoon.»
Så sjekk ut de tre store: Andrew Vachss, Elmore Leonard og James Crumley. Gjør det gjerne på originalspråket. Men først og fremst, ikke ha dårlig samvittighet. Ekstra informasjon finnes i John Williams Into the badlands.