Tilbake til start? Svar til Jørn Magdahl (debatt)
Av Harald Berntsen
I Rødt! nr 1 for 2008 anmelder Jørn Magdahl pamfletten Tilbake til start?. Som forfatter av boka må jeg få takke for både ros og ris. I motsetning til mange andre anmeldere, særlig av sakprosa, har Magdahl ikke bare lest den boka han omtaler, men sitter inne med både ros- og ris-kompetanse. Han er heller ikke plaga av behov for å gjøre seg lekker for framtidige bedømmelseskommisjoner ved universiteter og høyskoler. Derfor ber jeg om spalteplass til kort å kommentere noen av hans kritiske synspunkter.
Harald Berntsen er historiker
Dette er et svar på Jørn Magdahls omtale av Berntsens bok Tilbake til start? i Rødt! nr 1, 2008. Se også utdrag fra boka i dette nummeret.
Magdahl ser det som et problem at boka stort sett er uten litteratur- og kildehenvisninger. Men jeg har ikke, som Magdahl tenker seg, gitt avkall på fotnoter for å gjøre teksten mer tilgjengelig. Det er gjort fordi denne boka, som Magdahl også er klar over, ikke gjør krav på å være en empirisk historisk framstilling, men en pamflett der jeg legger fram en del overordna synspunkter på utvalte sider av arbeiderbevegelsens historie de siste hundre åra, ut fra et åpent uttalt, utilslørt klassekamp-perspektiv. Dette betyr ikke at jeg ikke mener å ha empirisk belegg for det synet jeg legger fram, men Tilbake til start? er ikke et skrift der dette belegget dokumenteres i detalj. Det empiriske belegget fins derimot i lista over litteratur og kilder bak i pamfletten, og i lista foran over de bøkene jeg sjøl har skrivi. Uten sammenlikning for øvrig, kan pamfletten ses som en sjangermessig parallell til Jens Arup Seips berømte lille skrift Fra embetsmannsstat til ettpartistat, som opprinnelig blei holdt som foredrag i Det Norske Studentersamfund, og er tom for henvisninger.
I pamfletten legger jeg stor vekt på at arbeiderbevegelsen fra 1927, på tvers av økonomisk krise og massearbeidsløshet, klarte å starte og gjennomføre en politisk og faglig motoffensiv mot et borgerskap som var på offensiven for å ta knekken på arbeidernes organiserte krefter. Her er Magdahl skeptisk til at jeg framstiller partisamlinga mellom Arbeiderpartiet og høyresosialdemokratene i 1927 som et viktig ledd i en politisk motoffensiv. (Kommunistpartiet blei ikke med, fordi det, som alltid før og seinere, insisterte på å fortsette som en organisert fraksjon i et samla parti.) Vi er likevel neppe grunnleggende uenige. Det som står fast, er at partisamlinga bidro til at Arbeiderpartiet for første gang fikk massetilslutning på landsbygda, det vil si i de samme folkegruppene som fra samme år, som viktig ledd i den faglige offensiven, blei organisert i det nye Skog- og Landarbeiderforbundet.
Det jeg hevder i pamfletten, er at den samla politiske og faglige motoffensiven etter hvert overbeviste arbeidsgiverne, som på 1920-tallet hadde avvist ei rekke samarbeidsinvitter fra særlig den faglige ledelsen, om at den organiserte arbeiderbevegelsen, på tross av dårlige odds, hadde sterk evne og vilje til både å overleve og vokse videre. I den ulovlige bygningsarbeiderstreiken i 1928 viste arbeiderne i tillegg at de var i stand til å sette det borgerlige lovverket til side og utfordre sjølve det bestående samfunnet som lovverket skulle verne om. Dermed så arbeidsgiverne seg tjent med å inngå et nytt stort klassekompromiss, som blei til den første Hovedavtalen mellom LO og N.A.F. i 1935 og i store trekk var en kopi av det første store klassekompromisset i norsk historie, Verkstedsoverenskomsten av 1907.
Det politiske klassekompromisset besto i at fra samme år lot det borgerlige stortingsflertallet Arbeiderpartiet regjere resten av mellomkrigstida under ledelse av Johan Nygaardsvold.
Jeg ser med andre ord på det faglige og politiske klassekompromisset mer som et resultat av at arbeiderbevegelsen viste styrke, enn – som Magdahl – av at arbeiderne var slitne etter forsvarskampene på 1920-tallet. Det er trulig riktig at storlockouten i 1931 var et forsøk fra arbeidsgiverne på å lære arbeiderne at kompromiss var å foretrekke framfor kamp. Men den videre kampen for å organisere skog- og landarbeiderne, samt dannelsen av Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet på slutten av 1931, som førte til et nesten uendelig antall store og små konflikter om opprettelse av tariffavtaler, med hyppig bruk av blokade og sympatistreik, tyder ikke akkurat på at arbeiderne var utprega slitne.
Jeg er også uenig i at den offensive faglige tranmælittiske strategien bare var en strategi for tider med knapphet på arbeidskraft. Den var noe mer, nemlig en anti-parlamentarisk halvsyndikalisme som ga den økonomiske kampen på bedriftene forrang framfor den politiske kampen om statsmakta. Tranmæl sto dermed fra første stund også i et uforsonlig motsetningsforhold til kommunismen i Lenins forstand. Samtidig er det sammenheng mellom denne posisjonen og at Tranmæl & co. etter krigen blei "skurker" når de etter krigen, i alliansen med USA, gikk på tvers av Grunnloven og demokratiske rettigheter, mens de gamle nygaardsvoldske statssosialistene endte opp som "helter" til "venstre" som forsvarere av småstatenes sjølstendighet overfor stormaktene og av parlamentarisk demokrati.
Magdahl og jeg nærmer oss en definisjon av fascismen fra to ulike vinkler, han fra et analytisk, jeg fra det som kan kalles et totaliserende perspektiv. Mens Magdahl mener at et flertall av 8–10 ideologiske elementer må være til stede for at det skal være tale om fascisme, ser jeg det mer ut fra hvor altbestemmende fornektinga og viljen til å undertrykke klassekampen, vel å merke arbeidernes klassekamp i det moderne kapitalistske samfunnet, er for et politisk parti. Det såkalte Fremskrittspartiet står i det minste både for ei slik konsekvent fornekting, for et tilsvarende angrep på fagorganisasjonen og de kollektive avtalene, samt styrka lovvern om streikebryteri, for en avledning fra klassekampen gjennom mer eller mindre rasistisk funderte utpekinger av syndebukker, for vitenskaps- og kunstfiendtlighet, for en nesten totalt prinsippløs pragmatisme, for kraftig styrking av det statlige voldsapparatet og for vilje til å undergrave det parlamentariske demokratiet og borgerlige rettigheter gjennom unntakslovgiving. Dette er minst fem av de ideologiske elementer som Magdahl vil ha på plass for at det skal være tale om fascisme, og det er ikke færre enn en vil finne igjen i moderne, åpent uttalte fascistpartier, som det italienske.
Magdahl mener at jeg setter merkelappen "trotskistisk" teoretiker på Håkon Meyer uten å gi nærmere grunner for det. Her må jeg presisere at "trotskistisk" fra min side ikke er brukt i odiøs forstand. Det er ment som en betegnelse på en katastrofe-teoretisk retning som tenderte mot å se på fascismen som kapitalismens siste fase før den sosialistiske revolusjonen, og som dermed ikke mente det var en avgjørende viktig oppgave å forsvare demokratiet mot fascismen, i allianse med alle demokratiske krefter. Samtidig må jeg gå med på at jeg kanskje kjenner Meyers posisjon for dårlig til at jeg burde satt denne merkelappen på han, og gi Magdahl rett i at det kan være uheldig for den videre politiske debatten å fortsette å bruke denne og liknende belasta merkelapper.
Historia om grønnskollingen med koffert fra SUF på Odda-besøk har jeg fra vanligvis hundre prosent pålitelige kilder. Men sia jeg verken ønsker å fortelle hvem "grønnskollingen" eller hvem de pålitelige kildene var, innser jeg at jeg ville stått meg på å la historia være unevnt. Det hadde vært nok å si at det bare var på nippet at den ulovlige streikebevegelsen i 1970 ikke også nådde Odda.