av Kirsten Holstad og Randi Solberg
Dette er tittelen på et mini-hefte lagd av Roar Eilertsen ved De Facto til Kvinner på tvers-konferansen 20. til 21. september ifjor. Heftet fortjener oppmerksomhet fordi det på en enkel måte gjennomgår det folk flest oppfatter som komplisert, nemlig utviklinga i norsk økonomi. Dette blir gjort på elleve lettleste sider under seks stikkord:
- Et rikt land – i sterk vekst.
- Staten «drukner i penger».
- Rekordoverskudd i næringslivet.
- Innstramningspolitikken skapte massearbeidsløshet.
- Moderasjonslinja og «Solidaritetsalternativet».
- Ulikhetene i samfunnet øker.
Det vises til at Norge er et av verdens rikeste land, og at i årene 1994-96 var veksten i norsk økonomi (BNP) betydelig. For alle disse årene viser statistikken at de sterkeste vekstbidragene kommer fra fastlandsøkonomien, ikke fra petroleumssektoren, slik mange tror. Og mens det meldes at stat og næringsliv får stadig større overskudd, presenteres forskningsrapporter som viser at de med lavest inntekt i Norge har blitt enda fattigere på 90-tallet. På en grei måte vises at fordelinga mellom de som lever av å selge arbeidskrafta si, og de som lever av andres arbeid, er i sterk endring til de sistnevntes fordel.
Deretter følger en gjennomgang av kvinnenes plass i arbeidslivet hvor dette også blir sett i europeisk sammenheng. Hovedvekta blir lagt på kvinnene som lever av å selge arbeidskrafta si til offentlig sektor. Det sies lite om kvinnene som arbeider i privat sektor, sjøl om nær 50 % av de yrkesaktive kvinnene arbeider der. Dersom det planlegges en oppfølger av dette heftet bør det styrkes på dette området.
På de neste 10 sidene omtales «kvinnekravene»:
- Ei lønn å leve av – likelønn.
- Lav lønn eller arbeidsløshet?
- Ei arbeidstid å leve med – 6-timersdagen.
- En velferdsstat som fungerer.
- Trygdesystemet – med- eller motspiller?
Spørsmålet om likelønn ser statistisk ut til å henge sammen med at kvinnelige arbeidere befinner seg i sektorer hvor det er lav lønn for alle. Dette kombinert med at forskjellene i lønn øker, stiller flertallet av alle arbeidere i en vanskeligere situasjon. Erfaringer fra Norge og andre høyt utvikla kapitalistiske land viser at det er noen få som får økt lønn, og de har over gjennomsnittslønn fra før. Det store flertallet, og spesielt kvinnene som er konsentrert i de lavtlønte sektorene, faller enda lenger ned. Dette stiller nå nye oppgaver for kvinne- og fagbevegelsen.
Avsnittet inneholder også mye av interesse om kostnadene ved 6-timersdagen, og viser at det er snakk om en kamp om fordelinga av verdiene som blir skapt, mellom de som selger arbeidskrafta si, og de som kjøper den. Om 6-timersdagen er «realistisk» avgjøres først og fremst av styrkeforholdet mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne, og ikke så mye av hva «vi har råd til».
Og til slutt fremmes påstanden om at privatisering truer velferdsstaten.
Hovedargumentet er at politikerne frasier seg innflytelse og overfører styringa av offentlige tjenester fra politikkens til markedet. Det er først og fremst kvinnene som taper på dette.
Det er befriende å få konkrete eksempler som viser at det ikke er den hellige, frie konkurransen og markedet som styrer utviklinga alene som en «gud», men at det er menneskeskapt. Heftet viser at mye av den økonomiske utviklinga er politisk bestemt.
For eksempel ble arbeidsledigheten i perioden 1987 til 1993 økt fra 40.000 til 180.000 fordi myndighetene satte i verk kraftige innstramninger i 1986-87. Det førte til at det private forbruket sank med 6 % fra 1987-89. Sparebankforeningen påviste at mange husholdninger tapte kjøpekraft tilsvarende en hel månedslønn i årene 1986-89. Eierinntektene økte i årene 1988-90 med om lag 35 % som en sammenlikning.
Brekkstanga for å få dette til, var kutt i offentlige budsjetter, deflasjon (prisnedgang på en del varer) og sterk økning i rentene på lån.
Noen tanker etter å ha lest heftet
Heftet gir en del gode argumenter som kan gi nye innfallsvinkler for å fremme krav om 6-timersdagen med ny stryke, for eksempel på bakgrunn av den omfordelinga som har skjedd mellom arbeid og kapital.
Mange kvinner i privat sektor tør ikke stille kravet om 6-timersdagen. 6-timersdagen er et helt riktig krav å stille, men likevel er det slik at få kvinner i industrien gjør det. Det kan blant annet skyldes redselen for å miste jobben: blir lønnskrava for høye er mange bekymra for at det skal bli for dyrt for bedriften, slik at bedriften ikke klarer konkurransen og må gi opp. 6-timersdagen er et ulønnsomt krav for bedriftene. Derfor er folk redde for å stille dette kravet.
De kvinnedominerte arbeidsplassene i privat sektor er ofte små og mellomstore bedrifter som ikke får de gigantoverskuddene som de store mannsdominerte bedriftene.
Har Norge råd til kvinner? spør artikkelforfatteren. Ja, vil vi svare, men det kapitalistiske samfunnssystemet som vi har i dag, har så langt ikke vært i stand til å gi kvinner gode og likeverdige leveforhold.
De parolene for krav som Eilertsen fremmer virker litt vanskelig å fremme med enkle ord. Det er få som har tro på at overføringer via staten for å heve lønningene i enkelte bransjer er gjennomførbart i det samfunnssystemet vi lever under. Men kravene er greie som et utgangspunkt for en diskusjon om hva slags samfunn dette egentlig er. Et samfunn hvor arbeidskrafta er mindre verdt når den utfører kontorarbeid, enn arbeid i kjemisk industri. Egentlig er det jo helt fjernt siden arbeidsfolks behov for mat og husvære ikke er vestlig forskjellig i de to bransjene.
Hva skal vi som lever av å selge arbeidskrafta vår, egentlig med staten viss den ikke kan omfordele midler i forhold til så grunnleggende behov?
Heftet er fullspekket med informasjon som er godt anvendelig både for kvinnelige og mannlige arbeidere.
(Heftet kan bestilles hos De Facto, Dronningensgate 22, 0154 Oslo eller på telefon: 22 33 33 35.)