Gudfaren Trygve Lie. Generalsekretæren som sviktet FN
Av Petter Bauck
Odd Karsten Tveit:
Gudfaren Trygve Lie. Generalsekretæren som sviktet FN
Oslo: Kagge Forlag, 2018, 455 s.
Av Petter Bauck,
medredaktør av boka The Oslo Accord. A Critical Assessment. Jobber ved ambassaden i Kyiv.
I denne boka vever Tveit sammen flere til dels parallelle historiske utviklingsløp: Trygve Lies liv og yrkeskarriere, Arbeiderpartiets utvikling fra et revolusjonært parti til styringsparti, framveksten av den sionistiske bevegelsen, arbeidet for å opprette en ny verdensorganisasjon etter den andre verdenskrigen og Lies rolle som generalsekretær.
Sentralt står sjølsagt Trygve Lie, oppvokst med en alenemor på Grünerløkka, tidlig med i den sosialdemokratiske bevegelsen i Norge, aktiv i det revolusjonære Arbeiderpartiet med tette bånd til Moskva, før pragmatismen tydeligvis gjorde sitt inntog og Lie ble en aktet arbeidslivsjurist. I perioder i mellomkrigstiden og under den andre verdenskrigen var Trygve Lie, som andre sentrale aktører innenfor den politiske eliten, preget av negative oppfatninger av ikke minst jødene. Dette kom blant annet til overflaten i Lies tid som justisminister i årene før utbruddet av den andre verdenskrigen. Etter en kort periode som handels- og forsyningsminister i krigens første fase, tok Trygve Lie over som utenriksminister i den norske regjeringen i London. Trygve Lie, arbeidslivsjuristen og pragmatikeren, hadde klatret i Arbeiderpartiet og i regjeringsapparatet og endt som utenriksminister, etter at han aktivt hadde stemplet sin forgjenger i jobben, Koht, som udugelig. Det var han som etter den andre verdenskrigen skulle velges til den nye verdensorganisasjonen FNs første generalsekretær.
Parallelt følger vi sionismens utvikling og den voksende antisemittismen som råder i mange land, ikke minst i Tyskland. Utvandringen til Palestina blir for en god del jøder løsningen, andre velger USA. Britenes løfter til de sionistiske lederne gjennom Balfour-erklæringen inngår i denne utviklingen. Norge var av de landene som ikke var så sterkt preget av antisemittismen, men som boka klart dokumenterer, var skepsisen til jødene også tilstede, blant annet i justisdepartementet under Trygve Lies ledelse, og seinere i Utenriksdepartementet. Tankene går til Marte Michelet og hennes bok Hva visste hjemmefronten?
Med valget til FNs første generalsekretær og oppbyggingen av den nye verdensorganisasjonen, møter vi en Trygve Lie hvor personlige ambisjoner og prestisje blir mer og mer dominerende. Generalsekretæren, som i henhold til FNs statutter ikke skal la seg styre og påvirke av noen enkeltstater, men representere verdenssamfunnets interesser, veves raskt inn i et nettverk av særinteresser. Ifølge Tveit er det ikke minst ledelsen i den nye staten Israel som får nyte godt av generalsekretær Lies øre. Det var under Trygve Lie at FNs Generalforsamling vedtok å dele det britiske mandatområdet Palestina i en jødisk og en arabisk stat. Det var under Trygve Lie, og med hans aktive støtte, at den nye staten Israel startet på sitt kolonialistiske prosjekt, som bl.a. innebar å legge under seg stadig nye landområder, og fordrive den palestinske lokalbefolkningen.
At Tveit i sin tilnærming til Trygve Lie og hans rolle som FNs første generalsekretær, fokuserer sterkt på opprettelsen av staten Israel og skjebnen til den palestinske befolkningen, er som forventet, ikke minst gitt Tveits omfattende kunnskap om og engasjement i den pågående konflikten. Her bringer boka interessante perspektiver på et tema mange umiddelbart tenker er dissekert nok allerede. Mens jeg leste boka ble jeg stadig hjemsøkt av spørsmålet: Er det sentrale budskapet i boka Trygve Lies svik mot FN eller mot palestinerne? Det kan ikke være tvil om at Trygve Lie, som den første generalsekretæren, sviktet FN når det gjaldt kravet om upartiskhet og om ikke å la seg påvirke. Hans etterfølger, Dag Hammarskjöld, framsto som langt mer rakrygget i rollen som generalsekretær. Men i en organisasjon med fem vetomakter i Sikkerhetsrådet, og svært mange motstridende interesser, finner jeg det usannsynlig at ikke flere generalsekretærer har «sviktet».
Trygve Lies rolle som fanebærer for Israel i FN, ofte i det skjulte, er uansett interessant, ikke minst i lys av hvordan FN, etter vedtaket om å dele det britiske mandatområdet Palestina i 1947, totalt har sviktet når det gjelder å sikre at alle etterlever vedtaket til punkt og prikke. Det boka derimot, så langt jeg forstår den, ikke går nærmere inn på er hvorfor Trygve Lie endte opp som den varme forsvareren for Israel. Han hadde jo i mellomkrigstiden og under den andre verdenskrigen forfektet holdninger som vitnet om en betydelig skepsis til jødene. Hvorfor endret han oppfatning? En grundigere analyse av dette hadde bidratt til å belyse sviket langt bedre. Var det bare sjokket over utryddelsene som tyskerne satt i scene mot jøder, rombefolkningen, homofile og andre minoriteter som presset fram en holdningsendring og endte opp i et ukritisk syn på den nye staten Israel?
Boka er, slik jeg leser den, et karakterdrap på Trygve Lie. Han framstår som en sviker, en som gjør hva det skal være for å tjene egen karriere og egne ambisjoner, en som har et totalt urealistisk syn på seg sjøl og sin fortreffelighet. Omgivelsene, enten det er i FN eller i sosiale sammenhenger, blir ofte behandlet nedverdigende. Trygve Lie ville utvilsomt ha blitt hardt rammet av det siste årets #MeToo kampanje. Etter min mening er dette den svakeste delen av boka. Gjennom hele teksten kommer det korte innspill om uheldige situasjoner iscenesatt av Trygve Lie. Mest malplassert er kanskje historien om hans møte med Sonja Henie. Ofte virker disse innslagene helt umotiverte. De står der, jeg registrerte dem, og så fører teksten meg til et helt annet sted. Kanskje har forfatterens tanke vært at dette danner et bakteppe, som forteller leseren noe underliggende om personen Trygve Lie? For meg ble det mest irriterende. Disse ulike kortfattede beskrivelsene av ulike til dels svært uheldige situasjoner, som Trygve Lie satt seg sjøl i, fungerer i dag ikke som et viktig element i boka. Det er min mening at forfatteren burde ha trukket dette sammen i et forsøk på en mer dyptpløyende vurdering av personen Trygve Lie, og ikke bare knyttet til stillingen som FNs første generalsekretær.
Oppsummert er boka om Trygve Lie en spennende bok, som dessverre er blitt for springende, og hvor noen viktige spørsmål ikke er fulgt opp på en god måte.