Grunnriss til kritikk av Luksusfellen

Av Mathias Bismo

2020-01

Helt siden den første episoden gikk på lufta i 2008, har Luksusfellen vært en av TV3s store suksesser. Gjennom 20 sesonger har programmets ekspertkorps av økonomer og psykologer etablert seg som noen av landets fremste autoriteter på privatøkonomi, og tittelen har blitt et begrep som i dag benyttes uanstrengt i offentlig debatt.

Selve programkonseptet består i at to eksperter sendes ut for å hjelpe en person eller en familie som ikke har klart å sette tæring etter næring, og som dermed har havnet i et økonomisk uføre, ut av dette. Hadde Luksusfellen eksistert i Storbritannia for 150 år siden, ville Karl Marx vært en soleklar kandidat til å bli deltaker i programmet. Han hadde en inntekt langt over gjennomsnittet, men likevel var han kronisk blakk og syltet ned i gjeld. Men han ville helt sikkert også hatt mye å si om konseptet.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Mohammed Hassan

 

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

FORBRUK OG GJELD

Som tittelen på programmet også antyder, er det rettet inn mot det som kan oppfattes som et luksusforbruk. I virkeligheten er det sjelden slik. Det som kjennetegner den typiske deltakeren, er dermed at han eller hun har litt for dyre hobbyer, spiser litt for mye ute, bestiller litt for dyre reiser osv., og finansierer dette med penger de ikke har. Når en potensiell deltaker kommer i kontakt med Luksusfellen, har de allerede kommet til et punkt der gjelda har blitt for stor til at de klarer å betjene den. Mange har allerede lagt om, eller forsøkt å legge om, forbruket sitt. Men gjelda vokser fortsatt fordi den har nådd et nivå der valget står mellom å bruke inntekten på å betjene gjeld eller å opprettholde et visst forbruk. Eller for å si det med Marx:

Akkurat som den virkelige slaven, er også lønnsslaven utelukket fra å bli en gjeldsslave gjennom sin stilling, i det minste i egenskap av å være produsent – han kan bare bli det i egenskap av å være forbruker. I denne formen tilegner ågerkapitalen seg de umiddelbare produsentenes fulle merarbeid uten å endre produksjonsmåten.1

Forbruksgjeld, enten den kommer fra forbrukslån, kredittkort, avbetalingskjøp eller at man rett og slett ikke har betalt regningene sine, er det Marx kaller førkapitalistiske lån eller ågerlån. Selv om formen er førkapitalistisk, betyr ikke det at låneformen har forsvunnet, bare at den har blitt en underordnet form. Utgangspunktet for disse lånene er helt enkelt at noen vil ha noe de ikke har penger til, og prisen på lånene, altså renta, er derfor et spørsmål om hvor mye forbrukeren ønsker å betale. Eller, sagt på en annen måte, hvor mye mer enn pri- sen forbrukeren er villig til å betale for å sikre seg en vare der og da.

BIG BUSINESS

Ågerlån er big business i Norge i dag. Selv om gjelda fra disse lånene bare utgjør om lag tre prosent av husholdningenes gjeld, står de for om lag 14 prosent av de samlede renteutgiftene.2 Mens et lån til investering eller et boliglån med første prioritet i boligen i dag har en rente på 2–3 prosent, kan et forbrukslån fort vekk ha en rente som er ti ganger så høy, ja, til tider enda høyere. Dermed vil den årlige renta på et forbrukslån på 100 000 kroner fort være like høy som på et annet lån på 1 million kroner. Begrunnelsen bankene gjerne gir for dette rentenivået, er at de ikke har samme sikkerhet som andre lån. Det er en sannhet med modifikasjoner. Vi ser stadig deltakere som har eller trues med lønnstrekk, og vi ser også at det ikke er avdragene som er den store bøygen, som gjør dem til livslange gjeldsslaver, det er rentene, renters renter, forsinkelsesrenter, innkrevingsgebyrer osv.

Forbruksgjeld er ikke noe nytt fenomen. Så lenge det har eksistert kjøpmenn, har de tillatt kundene sine å kjøpe på kreditt, og har ikke det vært nok, så har forbrukeren gjerne blitt henvist til pantelåneren – en institusjon også Marx hadde omfattende nærkjennskap til. Likevel har vi sett en drastisk økning de senere tiårene, med en vekst på om lag 15 prosent årlig de siste 20 årene.3 Teknologien anføres ofte som forklaring på dette – du trenger ikke lenger oppsøke en bank for å få lån, og du trenger heller ikke oppsøke en butikk for å handle det du vil ha. Men at det i det hele tatt er mulig å ta opp lån uten sikkerhet, at det i det hele tatt er mulig å betale for varer med penger man ikke har, det er et valg noen har tatt. Eksplosjonen i forbruksgjeld er nok heller et eksempel på hvordan teknologien låses i bestemte samfunnsmessige forhold, hvordan
«all vitenskap er tatt til fange i kapitalens tjeneste,» som Marx formulerte det.4

PARASITTVIRKSOMHET

For bankene har forbrukslån vært en måte å skaffe seg økte inntekter på i en tid der forret- ningsutlånene går ned. Tradisjonelt har bankenes hovedoppgave vært å gi lån til bedrifter mot å få en andel av profitten i form av rente. Det var dette Marx kalte kapitalistiske lån. Med en stadig større konsentrasjon av kapital i store konserner, har dette lånebehovet avtatt. Selskapene låner investeringsmidler fra profitten som allerede finnes i selskapet, og skrur dermed til krana for bankene.

Sett fra bankenes ståsted, er forbrukslån en god erstatning for kapitalistiske lån. Når en kapitalist tar opp lån for å investere, ønsker han selvsagt å sitte igjen med en andel av profitten selv. Han er derfor ikke interessert i å låne penger dersom renta ikke er lavere enn profitten han kan vente å sitte igjen med. For forbrukslån, derimot, er det ikke noen slik øvre grense. I den svenske varianten av Luksusfellen har vi sett at deltakere har tatt opp lån med mange tusen prosent rente. Årsaken til at vi ikke har sett noe lignende i Norge, er at regelverket her nok fortsatt er noe strengere enn i Sverige, men det betyr ikke at det ikke har skjedd ting her også de siste tiårene.

I Kapitalen skrev Marx at arbeidskraftas verdi hadde et «historisk og moralsk element»5. Det inngår altså mer i lønningsposen enn det som er nødvendig bare for å overleve rent fysisk, i hvert fall i de utviklede kapitalistiske landene. Det er følgelig ikke slik at man ikke overlever om deler av inntekten faller bort, det eneste som skjer er at man må overleve med en lavere standard – eventuelt finansiere det hele med dyrekjøpte penger man ikke har.

Det er dette elementet bankene tærer på når de, med myndighetenes velsignelse, gjør sine fremstøt mot forbrukerne. Der kapitalistiske lån er en type virksomhet som er nødvendig for at investeringer som ellers ikke kan realiseres, faktisk blir realisert, så er forbrukslånene ren parasittvirksomhet, et forsøk på å tilegne seg en størst mulig andel av de allerede produserte verdiene. De gjør lønnsslaven til gjeldsslave og reduserer på dette viset arbeidskraftas verdi.

HAR DU PENGER, SÅ KAN DU FÅ

Denne veksten ville selvsagt ikke vært mulig om ikke folk faktisk hadde tatt opp forbruks- lån, og det er jo helt frivillig. Riktignok bruker bankene betydelige penger på å markedsføre sine produkter, men det alene kan neppe forklare hvorfor folk biter på gang etter gang. Det vi imidlertid ser i Luksusfellen er hvordan gjelda gjerne har sammenheng med skjellsettende hendelser i deltakernes liv, som samlivsbrudd, sykdom, dødsfall hos nærstående, midlertidig arbeidsløshet eller at man rett og slett forlater hjemmets lune rede.

I noen tilfeller fører disse hendelsene også til at den disponible inntekten går ned. Da står man reelt sett overfor et valg om hvorvidt man skal gå ned i levestandard eller ta opp lån, og mange velger det siste. Samtidig har man i mange land sett en utvikling der gebyrer, avgifter og egenbetalingsordninger vokser, noe som reelt sett reduserer den disponible inntekten. Selv om Norge ikke har gått i front her, har vi også fulgt med, og siden det jo er de med dårligst utgangspunkt som gjerne blir hengende lengst etter, får det helt klart følger. Siden imidlertid Luksusfellen forutsetter at deltakerne har et visst inntektsnivå, er det ikke disse vi får se på skjermen.

I andre tilfeller går ikke den disponible inntekten nødvendigvis ned. Men, som Marx slår fast allerede i åpningssetningen av Kapitalen: «I de samfunnene der den kapitalistiske produksjonsmåten rår, framtrer rikdommen som en ‘uhyre vareansamling’.»6 «Uhyre» må her oppfattes i dobbel betydning, vareansamlingen er enorm, men den er også uhyrlig og pervers, for, som han skriver noen titalls sider senere, får «forholdet mellom produsentene formen av et samfunnsmessig forhold mellom arbeidsproduktene.»7 Varene styrer oss, ikke omvendt. Det var dette Marx omtalte som varens fetisjkarakter.

Har du penger, så kan du få, har du ikke, så må du gå, heter det i barnesangen. Jo mer enerådende kapitalistiske former blir, jo mer fremtredende blir dette. Varer og penger blir et mål i seg selv, også for den som ikke har. Mens etterkrigstiden var preget av en utvikling og en ideologi der man anerkjente at markedet hadde sine begrensninger, og der det ble etablert sek- torer helt eller delvis unntatt markedet, har dette snudd under det nyliberale hegemoniet. Og det er heller ikke slik at Luksusfellen bidrar til noen motvekt. Selv om TV3 ikke reklamerer for forbrukslån og spillselskaper i reklamepausene under Luksusfellen, er det nok fristelser her, fristelser som for eksempel kan finansieres ved å pådra seg forbruksgjeld.

MORAL OG INDIVIDUALISME

En helt sentral del av Luksusfellen består likevel i å påføre deltakerne skyld og skam, altså å individualisere de økonomiske vanskelighetene. Deltakerne kunne valgt annerledes og dermed unngått å havne i den situasjonen de har gjort, og selv når ekspertene anerkjenner at det er bakenforliggende årsaker bak handlingsmønsteret deres, så reduseres det likevel til personlige feil – det er først og fremst en karakterbrist hos deltakeren at han eller hun ikke har klart å tilpasse seg en ny situasjon.

Luksusfellen er et program som faktisk avslører en flik av varens fetisjkarakter, men dette skjer i en kontekst der den rådende ideologien ikke problematiseres. Ekspertene er på ingen måte fremmede for å kritisere bankene – og noen banker mer enn andre – for deres markedsføring, for å låne ut penger til folk som ikke har råd til å betjene lånene sine, og for å være vanskelige i forhandlinger. Problemet er bare at de begrenser dette til et spørsmål om moral, de avslører ikke hvorfor det er slik, hvorfor bankenes utlånspraksis og deltakernes tilbøyelighet til å låne til over pipa er to sider av samme sak. Det er ingen tvil om at mange har kommet seg ut av økonomiske vanskeligheter ved Luksusfellens hjelp, men det skjer likevel på et grunnlag som stadig vekk vil skape nye potensielle deltakere.

Selve bankenes forretningsidé består i å øke sin egen kapital, ikke ved å øke den samlede verdiskapningen, men ved å ta for seg av verdier andre skaper. Rett nok har de en rolle å spille i å legge til rette for andres verdiskapning, men når regnskapet skal avlegges, gjør det ingen forskjell om pengene kommer fra dette eller fra ren parasittvirksomhet. Å be bankene slutte med dette, i en situasjon der de produktive investeringene avtar, er som å be sebraen om å slutte å ha striper.

Luksusfellen skraper i overflaten på dette forholdet, men ikke mer. Og så lenge program- konseptet har et moralsk og individualistisk utgangspunkt, så kan man neppe unngå det. Men om man klarer å trenge gjennom dette, er det også et vitnesbyrd om hvilken uhyrlig og pervers form rikdommen tar i et samfunn der den kapitalistiske produksjonsmåten rår.

Sluttnoter:

1 Marx Engels Werke (MEW), bind 25, s. 609.
2 Steinar Holden og Gisle J. Natvig, «Forbruks- lån må bli mindre lønnsomt», Dagens Næringsliv, 16.05.2019.
3 Johan B. Sættem, «Spår at forbruksgjelden krym- per for første gang på 20 år», NRK, 10.07.2019, https://www.nrk.no/norge/spar-at-forbruksgjelden- krymper-for-forste-gang-pa-20-ar-1.14613139
4 MEW, bind 42, s. 600.
5 Karl Marx, Kapitalen, første bok, bind 1, Oslo: Forlaget Oktober 1983, s. 200.
6 Marx 1983, s. 43.
7 Marx 1983, s. 86–87.