Gramsci på norsk

Av Peder Østring

2019-04 Bokomtaler

Antonio Gramsci:
Utvalgte tekster 1916–1926
Cappelen Damm, Oslo 2019, 120 s.
Oversatt til norsk: Geir Lima

Av Peder Østring, medlem av redaksjonen i Gnist og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

I Utvalgte tekster 1916–1926 har Geir Lima kuratert et stort spenn av den unge Antonio Gramscis refleksjoner og kommentarer på sin samtid, samlet i en liten bok på 120 sider. I mellomkrigstidens Italia opplever Gramsci borgerkrig, den russiske revolusjon og ikke minst fascismens fremvekst. På tross av de mørke skyene som former seg over den italienske halvøy, anført av Mussolini med støtte fra borgerskapet, tviholder Gramsci på håpet. I noen kapitler leverer han gnistrende angrep på fatalisme og anklager de passive for å være revolusjonens største fiender, og han agiterer for en revolusjonær disiplin hos sine partifeller. Denne holdningen gir mening for Gramsci, som avfeier all økonomisk determinisme og en ortodoks marxisme, hvor de økonomiske lovene er historiens største drivkraft. For Gramsci er dette en feiltolkning av Marx. Det eneste dogmet Marx forkynte var, i følge han, «Proletarer i alle land, foren dere». Det å føle plikten til å gå sammen, organisere seg og agitere skiller i utgangspunktet marxister fra de andre. Videre beskriver han den økonomiske innsikten til Marx som viktig for den gryende klassebevisstheten, som kollektivt skal undergrave «privilegiets herredømme». Revolusjonen i Russland beskriver han i en artikkel som et bevis på at det slett ikke er noen nødvendighet i å gjennomgå den kapitalistiske utviklingen for å danne grunnlaget for revolusjon. Dette gir videre håp for et økonomisk tilbakeliggende Italia, og for dem unge revolusjonære journalisten Gramsci virker det som om arbeidernes endelige seier aldri er langt unna.

Tidsperioden artiklene og brevene i denne utgivelsen er hentet fra, kommer før de mer kjente fengselsopptegnelsene, hans skrifter etter fengslingen i 1926 hvor han kom til å utarbeide begrepet hegemoni som han har blitt mest kjent for i ettertiden. Likevel er tema som kultur og utdanning viktige for Gramsci som journalist og partimann, også i perioden før han ble fengslet. Man kan i disse tidlige tekstene anspore kimen til Gramsci som overbygningens teoretiker. Man får lese om hans betraktninger om alt fra fotball og kortspills posisjon i arbeiderklassen, utdanningssystemet til betraktninger om futurismen som kunstretning. I futurismen så Gramsci potensialet til å rive ned den borgerlige kulturen og bygge opp arbeiderklassens egen uttrykksform fra asken av det gamle. Altså tar han til orde for å utfordre og undergrave borgerskapets hegemoni i den kulturelle sfæren.

Boken gir et innblikk i motsetningene innad i kommunistpartiet i Russland, og hvordan Gramsci ser på de økte spenningene internt i partiet. I et brev tiltenkt sentralkomiteen i Moskva maner han til samhold og advarer om at et brudd mellom mindretallet og flertallet kan kvele den internasjonale bevegelsen, samtidig som han minner om at Sovjet har et spesielt ansvar til å være et ledende eksempel for resten av verden. Brevet ble aldri overlevert siden partifellen Togliatti, som ble bedt om å oversette, nektet. I følge han var brevet alt for kritisk til å bli overlevert til Stalin. Kort tid etter ble Gramsci fengslet og han skulle aldri mer bli en fri mann.

Utvalgte tekster 1916–1926 er en god og allsidig inngangsport til å forstå Gramsci. Språket kan noen steder bære preg av at Gramsci på denne tiden var svært produktiv, og av og til kan lange setninger eller referanser til historiske skikkelser eller hendelser være vanskelig å få tak på, men når poengene og refleksjonene treffer som best, er det som om de hundre årene som har gått siden den gang, ikke har noe å si. Historieinteresserte vil også sette pris på dette unike perspektivet på en svært turbulent tid i Europas historie. Gramscis inntog i Cappelen Damms Upopulære skrifter er en velkommen utvidelse av serien.