Amrit Kaur ble valgt som leder i Rød Ungdom i april 2024. Tidligere medlem av hovedutvalget for oppvekst og utdanning i Drammen kommune fra oktober 2023 til mai 2024.
Undersøkelser viser at ingen har hatt mindre tro på demokratiet enn de som vokste opp på 90- og 2000-tallet. RU-leder Amrit Kaur mener at dagens ungdom er mer åpne for kommunismen enn tidligere generasjoner. Derfor er det viktig å tydeliggjøre forskjellen mellom Rødt og andre politiske partier, og finne den riktige balansen mellom parlamentarisk og ikke-parlamentarisk arbeid.
Denne samtalen skal handle om hvilke muligheter som finnes for den radikale venstresida ble valgt til RU-leder.
Hvordan synes du det halvåret har vært?
Det har vært en berg- og dalbane. På den ene siden har det vært veldig fint og givende, på andre tidspunkter har det vært helt jævlig. Jeg synes ikke det er så gøy å være i media, for eksempel. Samtidig er det også godt å se medlemmene, særlig de unge jentene lære om marxistisk teori og politikk og få selvsikkerhet til å kunne snakke om det. Da blir alt det andre verdt det.
Jeg antar at du har en annen tilgang til politikken nå enn før du ble valgt. Er det noe som har overrasket deg, når du har fått sett den etablerte politikken fra innsiden?
Hvor skrullete alle sammen er, egentlig. Når man er en syttenårig tilskuer, tenker man at alle er veldig profesjonelle, ordentlige og kunnskapsrike. Når man kommer inn, skjønner man at de fleste bare er folk. Jeg tror at politikere flest er litt rare folk, at man kanskje må være litt rar for å kunne ta så høye verv. Folk er veldig lite ufeilbarlige.
Hvorfor kalle seg kommunist i dag?
Du beskriver deg selv som kommunist. Hva legger du i det begrepet?
Det å være kommunist for meg handler om troen på et samfunn uten klasse, stat og penger, og at for å nå dette målet kreves revolusjonære midler. Jeg tror ikke man kommer seg dit gjennom avstemninger på Stortinget.
Noen ville kanskje tenkt at begrepet «kommunist» etterhvert har fått så mange negative assosiasjoner at man heller burde velge seg noe annet – demokratisk sosialist, post-kapitalist eller noe i den dur. Hvorfor tenker du at kommunist-begrepet er verdt å holde fast ved?
Man forsøker jo å finne på nye merkelapper hele tiden, uten at det nødvendigvis har fungert. Risikoen er at det fører til sekterisme, eller at man beveger seg for langt bort fra det som må være hele poenget. Jeg mener ikke at alle som ikke kaller seg kommunister, ikke er radikale, det er mange som unngår den merkelappen jeg egentlig er enig med. For meg er det egentlig ikke noen forskjell mellom å kalle seg sosialist eller å kalle seg kommunist. Samtidig er det veldig mange som kaller seg sosialister i dag, også en del jeg ville betegnet som sosialdemokrater.
Jeg kaller meg kommunist fordi jeg vil tydeliggjøre at jeg ønsker en revolusjonær samfunnsforandring.
Også de som forsøker å kalle seg for noe annet, blir fort konfrontert med kommunismespøkelset når de faktisk skal konkretisere hva slags samfunn de ønsker seg. Det er vanskelig å slippe unna anklagen om at man vil tilbake til Sovjetunionen.
Ikke sant. Det jeg mente med å «rebrande» kommunismen var å ta ordet litt tilbake. Jeg er litt redd for at man skal skamme seg så mye over de historiske assosiasjonene, at man over tid sier fra seg de revolusjonære prinsippene.
Ungdommens forhold til kommunismen
Nå begynner det å bli en del år siden den kalde krigen var over. Har du inntrykk av at din generasjon har et annet inntrykk av kommunismen enn det man hadde før?
Både–og. Jeg opplever at ungdom er mer åpne for å høre hva jeg mener, eller hva jeg legger i begrepet. Samtidig har de på min alder og yngre ikke levd i en verden hvor Sovjetunionen og Maos Kina fantes. Dermed er det eneste de veit om kommunismen, det de lærer på skolen, som jeg mener feilrepresenterer bevegelsen veldig. Men jeg opplever at de yngre er mer klare for å bli overbevist.
Opplever du disse fordommene mot kommunismen som en slags ideologisk barriere, som du må bryte ned før du kan snakke om den politikken du egentlig står for?
Litt, men jeg føler ikke at det skal like mye til som med eldre folk. På den ene siden har man alt de har lært på skolen. Samtidig er det først og fremst arbeiderklasseungdom vi prøver å nå ut til, som kanskje ikke er de som følger mest med i historietimen uansett. Når man ikke har vokst opp da Sovjetunionen eksisterte, er ikke dette nødvendigvis den første historiske hendelsen man forbinder med kommunismen. Da blir det også enklere å peke på andre historiske eksempler, for eksempel Thomas Sankara i Burkina Faso, Che Guevara på Cuba og det amerikanske Black Panther-partiet. Da kan man også koble kommunismen på et anti-imperialistisk prosjekt, som jeg opplever at unge er åpne for.
Teori, skolering og kjønn
Ett av temaene som ble diskutert da du ble RU-leder, var hvilket forhold ungdomspartiet skal ha til teori. Du og den retningen du representerer, ble da anklaget av tidligere RU-leder Liv Müller Smith-Sivertsen for å ville akademisere ungdomspartiet på en måte som ville gjøre det mindre tilgjengelig for unge fra arbeiderklassen. Kjenner du deg igjen i den framstillingen?
Jeg er enig i at vi er mer opptatt av skolering enn den forrige ledelsen. Vi mener at det er omtrent like viktig som å gjøre ting i praksis. Men jeg er ikke enig i at det utestenger noen. Det har aldri vært sånn at folk blir kastet ut av RU hvis de ikke møter opp på studiesirkel. Det handler om å tilrettelegge for at flere kan skolere seg hvis de vil det, og da særlig jenter.
I RU har det vært sånn i flere tiår at gutta kan mye om marxisme mens jentene kan mye om feminisme, og at det har vært en slags krig mellom dem. Jeg opplever at det begynner å gå over nå.
Rett før jeg ble suspendert [i februar 2024] startet jeg opp studiesirkler for jenter, for at det skulle bli lettere for jenter å ta plass i diskusjoner uten å føle seg dumme. Men ja, vi er opptatt av at man skal kunne marxismen sin. Hvis man skal jobbe revolusjonært fra et marxistisk perspektiv, må man vite hva man gjør. Jeg synes det er ganske farlig å skulle basere politikken på magefølelsen eller det som umiddelbart oppleves som moralsk riktig. Vi er alle sosialisert inn i kapitalismen, og måten vi tenker på, er formet av samfunnet vi lever i. Da blir det å skolere seg viktig for å kunne tenke kritisk, og avlære den borgerlige ideologien man har blitt oppdratt i.
Skolering kan også ha en utjevnende effekt i bevegelsen, fordi man da sikrer at alle sitter med det samme utgangspunktet. Jeg tenker også det er litt fordomsfullt å tenke at arbeiderklasseungdom per definisjon ikke kan være teoretisk interesserte. Jeg er fra arbeiderklassen selv, og jeg er det største teoretiske surrehuet som finnes.
Samme, hehe.
Også jeg har erfart at det ofte er overvekt av menn på lesesirkler. Hvorfor tenker du det er slik, og hva kan man gjøre med det?
Jeg tror det handler om at jenter er oppdratt til å tenke at de ikke kan like mye som gutter. At man tror at jenter ikke har de samme evnene til å forstå kompliserte teoretiske tekster. Jeg mener at det ikke er tilfellet i det hele tatt, ofte er diskusjonen bedre når det er mange jenter på studiesirkel. De er ofte bedre til å koble det teoretiske på konkrete livserfaringer. Så tror jeg det også er et spørsmål om feministisk praksis. Gutter har en tendens til å mansplaine og kanskje forvente mer av jenter fordi de er jenter. Da heves også terskelen for å delta.
Kan det også ha noe med marxismens historie å gjøre? Både Marx og Lenin hadde tidvis en hånende og nedlatende skrivestil, og var opptatt av å skulle arrestere folk for deres teoretiske svakheter. Har det etablert en uheldig måte å diskutere teori på?
Ja, jeg tror absolutt det har hatt en del å si. Jeg ser at det er en del marxist-leninister som forsøker å kopiere måten Lenin diskuterte på, og det kan oppleves som ekkelt. Men hvis du gir saklig kritikk til de folka og foreslår at man skal behandle hverandre som kamerater og være bevisst den feministiske praksisen, forandrer de seg på ganske kort tid. Det er sjelden det er vondt ment, som regel er det bare et uttrykk for tenåringsgutters tendens til å være litt cocky.
Generasjon desillusjonert
Dagens Rødt springer i stor grad ut av et oppgjør med AKP-ml som skjedde i RU på starten av 2000-tallet. De som er på venstresiden i partiet i dag, kan iblant bli anklaget for å være AKP-ml-sympatisører som vil snu klokka tilbake til syttitallet. Hvordan forholder du deg til den kritikken?
På den ene siden mener jeg det er klart at AKP-ml fikk til ting som dagens Rødt ikke får til. SUF-ml hadde på høyden 5000 medlemmer, mens vi ikke en gang er 1000 medlemmer. Inntrykket mitt var at man var bedre på å agitere, og at i hvert fall ungdomspartiet var i stand til å nå ut bredere. På den andre siden var det mange problemer med ml-bevegelsen også, for eksempel tendensen til overbyråkratisering og mangelen på organisatorisk demokrati. Men jeg tror at det å si ting mer som det er, og tørre å være radikal i offentligheten, er noe vi vil tjene på i lengden. Jeg tror at folk begynner å bli lei av politikere som snakker vagt og som begrenser seg til kortsiktige løsninger. Når man har en arbeiderklasse som kjenner på en ganske sterk følelse av håpløshet, som er slik jeg særlig opplever det når jeg snakker med arbeidere med innvandrerbakgrunn, tror jeg det hjelper oss å snakke på en mer radikal måte. RU gjorde det jo skikkelig dårlig i skolevalget.
Før fikk jeg ofte spørsmål om hvorfor vi er kommunister og den type ting. Siste skolevalgkamp lurte folk på hva som egentlig er forskjellen mellom oss og AUF og SU. Jeg tror ikke vi vinner på å kopiere de andre partiene, men på å skille oss ut ved være radikale.
Nylig ble det publisert en studie som viser at ingen generasjoner har så liten tro på demokratiet som de som er født på 2000-tallet. Hvorfor tror du det er sånn?
Vi er en av de første generasjonene som får det verre enn foreldrene våre. Vår generasjon har også vært vitne til mange politiske bevegelser som vokser seg store bare for å falle sammen, for eksempel Black Lives Matter og klimastreikene. Vi ser også hvordan abortrettigheter verden over blir tatt fra oss, til tross for hvor hardt kvinnebevegelsen har kjempet for å etablere dem. Da er det fort gjort å spørre hva som egentlig er vitsen. I min levetid har ikke den radikale venstresiden vært flinke nok på å komme med et alternativ. Kanskje har man vært for opphengt i å krangle om permanent revolusjon, og om man hovedsakelig er maoist eller bare «vanlig» marxist-leninist-maoist, og så videre. Det har blitt litt nerdete. Når også Rødt beveger seg i en mer sosialdemokratisk retning, og det ikke engang virker som om vi har et godt alternativ til dagens samfunn, bidrar nok dette også. Man kan bare tenke seg hvordan det er å være en oppegående innvandrerungdom som bor på Stovner, som ser hele det politiske Norge snakke dritt om alle, som er som deg, som har vokst opp som deg og har vokst opp der du har vokst opp. Jeg synes ikke det er så rart at man mister troen på politikk da.
Hva er det som må gjøres for å nå de som i dag har gitt opp politikken, tror du?
Å gi dem håp, gjerne ved å gjøre ting utenfor Stortinget. Jeg tror for eksempel at Palestina-demonstrasjonene har inspirert ganske mange. Generelt sett mener jeg løsningen er å bygge opp alternative institusjoner, mutual aid, og sånne ting. Men det er litt vanskelig i Norge, hvor vi har en velferdsstat som tar hånd om såpass mye, at det er vanskelig å konkurrere med den. En mulighet er likevel å lage matbanker, fritidsklubber og andre ting som hjelper folk. Det trenger ikke være så veldig stort for å være inspirerende, man kan starte med å hjelpe de som sliter mest. Det er ikke enkelt, men jeg tror belønningen vil være så stor at det vil være verdt det.
Innenfor eller utenfor?
Rødt er et interessant parti fordi det på den ene siden forsøker å jobbe for et annet system enn vi har i dag, samtidig som at man jobber innenfor dette systemet for å oppnå mer kortsiktige politiske mål. Opplever du det som en krevende balansegang?
Ja. Det blir veldig mange ting å drive med på en gang. Både hvis man skal stille til valg og drive med aksjonisme og revolusjonært arbeid ute i gatene, så må man gjøre det skikkelig. Det krever en ordentlig innsats, og det kan være vanskelig når man ikke har så mange folk. Vi har egentlig fokusert mest på det praktiske etter landsmøtet. Jeg opplever at dette ikke har blitt prøvd ut ordentlig, i hvert fall ikke siden jeg ble født.
Det finnes mange ressursterke folk der ute som kunne fått til mye bra ikke-parlamentarisk arbeid, men som bruker all energien sin på parlamentarisme.
Uten at jeg mener at man ikke skal jobbe parlamentarisk i det hele tatt, tror jeg kanskje man bruker ressursene på litt feil måte.
Helt til sist har jeg lyst til å spørre deg litt om den norske Palestina-politikken. I perioden siden du ble leder, har Norge formelt anerkjent Palestina, som førte til at Israel trakk ut ambassadøren sin fra den israelske ambassaden i Oslo. Ble du overrasket over at regjeringen valgte å anerkjenne Palestina?
Nei, egentlig ikke. Arbeiderpartiet har et valg å vinne og gjør det skikkelig dårlig akkurat nå, så jeg tror det egentlig handler mest om det. Demonstrasjonene ville også ha eskalert hvis ingenting hadde skjedd, så de var nok nødt til å gjøre et eller annet. Selvfølgelig er det bra at vi anerkjenner Palestina, men jeg merker også at engasjementet har gått litt ned siden anerkjennelsen, uten at så mye egentlig har forandret seg. Vi har fremdeles ikke sanksjonert Israel eller trukket investeringene i våpenselskap som selger våpen til Israel ut fra Oljefondet. Å anerkjenne Palestina er det minste man kan gjøre, tenker jeg.