Forsvarskommisjonen la tidligere i år frem rapporten Forsvar for fred og frihet. Synne Høyforsslett Bjørbæk representerte Rødt i kommisjonen. Gnist har tatt en prat med henne for å få et nærmere innblikk i ståa i norsk militærpolitikk.
Synne Høyforsslett Bjørbæk er fylkestingsrepresentant for Rødt i Nordland og tidligere bystyrerepresentant og varaordfører i Bodø. Hun representerte Rødt i Forsvarskommisjonen.
Intervjuet av Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist
Forsvarskommisjonen av 2021 ble satt ned i desember 2021, under ledelse av statsforvalter og tidligere justisminister (AP) Knut Storberget. Kommisjonen ble i henhold til oppdraget satt sammen «med bred faglig og politisk sammensetning for å vurdere de sikkerhetspolitiske utfordringene for Norge, med sikte på å skape et bredest mulig grunnlag for videre utvikling av forsvarssektoren,» og la i mai frem rapporten Forsvarskommisjonen av 2021 – Forsvar for fred og frihet (NOU 2023: 14).
Rødt var representert i kommisjonen ved Synne Høyforsslett Bjørbæk. I en egen særmerknad til rapporten går hun gjennom noen av de viktigste punktene der Rødts militærpolitikk skiller seg fra flertallets. Særmerknaden er også trykket som et eget hefte, utgitt av Forlaget Rødt, med støtte fra Rødt Nordlands fylkestingsgruppe.
Gnist: Forsvarskommisjonens rapport ble lagt frem i mai i år. Kan du, for å sette Gnists lesere inn i rapportens innhold, si noe om hva som er de viktigste punktene i den?
Synne: Forsvarskommisjonens rapport tar først og fremst til orde for en kraftig opprustning. Det foreslås et bredt forsvarsforlik om en økt ambisjon og en økonomisk opptrappingsplan for å styrke forsvarsevnen.
I grove trekk er det snakk om tre samtidige løft. Det første dreier seg om å ta tak i identifiserte gap i Forsvarets egenevne, mangler og sårbarheter. Så foreslår kommisjonen en nasjonal maritim satsing for forsvar av strategiske interesser i norske havområder og kystfarvann. Her vektlegges det at Forsvaret må kunne operere i tett samvirke med sivile og allierte. Det foreslås å anskaffe en ny overflatestruktur, gjøre ubåtvåpenet mer tilgjengelig, etablere luftvern over flere områder, styrke beskyttelsen av flere kai-og ilandføringsanlegg og styrke overvåkings-, søk- og redningskapasiteten med langtrekkende overvåkingsdroner, maritime helikoptre og satellittkapasitet. For det tredje ønsker flertallet i kommisjonen en generell styrking av hele forsvarsevnen for å understøtte et større forsvar, sterkere beredskap og teknologisk endring.
Hovedanbefalingen er en umiddelbar og permanent økning av forsvarsbudsjettet med 30 milliarder kroner over gjeldende budsjettbane. Videre anbefales at det settes av ekstraordinære bevilgninger på om lag 40 milliarder kroner per år i en tiårsperiode. Deretter en ytterligere budsjettøkning etter perioden med ekstrabevilgninger på 10 milliarder for å sikre samsvar mellom drift og investering.
Gnist: Kommisjonen ble satt ned i 2021. Da rapporten kom, hadde Russland invadert Ukraina, Norge forlatt prinsippet om ikke å eksportere våpen til krigsområder og Sverige og Finland søkt om medlemskap i NATO. I hvilken grad preget denne utviklingen kommisjonens arbeid, og hvordan vil du si at det har påvirket den militærpolitiske debatten?
Synne: Dette preget i svært stor grad kommisjonens arbeid og de endelige anbefalingene. Den geopolitiske situasjonen og endringene i den forsvarspolitiske diskursen både her hjemme og i de fleste landene i Europa snudde opp ned på det meste. For meg som Nato-motstander var det nesten som om noen hadde åpna en fall-lem. Argumenter og innsigelser som tidligere ble oppfatta som relevante var det nå lettere for andre å avfeie. Jeg tror mange på venstresida, i fredsbevegelsen og i akademia merka at ytringsrommet ble kraftig innsnevra. Rommet for å analysere og komme med betraktninger som strakk seg ut over en ren moralsk vurdering, var ikke der lengre, selv for sindige forskere med Russland som spesialfelt. Her mener jeg også pressen, med noen hederlige unntak, sviktet sitt samfunnsoppdrag.
Forsvarskommisjonens mandat var å foreslå veivalg og anbefalinger for de neste 20 årene. Det innebærer at man må kunne løfte blikket fra det umiddelbare og forsøke å se det store bildet – også et stykke frem i tid. Med så store og dramatiske endringer ble nok dette en utfordring for kommisjonen. Samtidig hadde vi en ganske omfattende reisevirksomhet, ikke bare til alle forsvarsgrenene her hjemme, men også til NATOs hovedkvarter i Brussel, amerikanske tenketanker, våpenindustrien, Pentagon, Norfolk og beslutningstakere i inn- og utland. Det er nok ikke urimelig å hevde at vi fikk til dels kraftig input fra personer og miljøer med en sterk politisk og/eller økonomisk agenda.
Gnist: I rapporten har du lagt inn en egen særmerknad der du angir de viktigste områdene der det er uenighet mellom Rødt og flertallet i kommisjonen. Kan du si noe om hva som har vært viktigst å få frem her?
Synne: Jeg har forsøkt å legge noen premisser til grunn for hvorfor det er riktig å bryte med det som i dag er forsvarspolitisk konsensus.
Et hovedpoeng i særmerknaden er forslaget om å ta forsvaret «hjem» ved å omprioritere fra bruk av ressurser på deltakelse i NATOs utenlandsoperasjoner, til å styrke et selvstendig nasjonalt forsvar. Samtidig som Norges geografi gjør det nødvendig å styrke egenevnen, advares det mot å gjøre Norge til en brikke i et nytt internasjonalt rustningskappløp.
En annen anbefaling i denne særuttalelsen er at Norge gjør seg mindre avhengig av USA, gjennom å gå ut av tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid, og som en strategisk målsetting; ved å stå utenfor NATO. Respekt for selvråderett og felles sikkerhet i tråd med FN-pakten bør være en varig grunnplanke for å oppnå sikkerhet og stabilitet internasjonalt.
Så mener jeg at vi må ta inn over oss at sult og urettferdig global fordeling skaper kupp og kriger. Vi kan ikke løse disse problemene ved hjelp av militær opprusting og innsats, men ved hjelp av politiske og økonomiske virkemidler, ikke minst en internasjonal omfordeling av rikdom og ressurser.
Gnist: I motsetning til resten av kommisjonen, vektlegger du Norges imperialistiske karakter i din særmerknad. Hvordan vil du si Norges rolle som imperialistmakt henger sammen med det militærpolitiske skiftet?
Synne: Omleggingen av forsvaret har skjedd samtidig som Norge har fått en mye mer offensiv rolle globalt, både når det gjelder deltakelse i amerikansk-ledede kriger og gjennom investeringer og det som gjerne kalles «forsvar av norske interesser i utlandet». Som en stor olje- og gasseksportør, og som eier av verdens største statlige investeringsfond, er Norge selv en aktør i den globale vekstbaserte kapitalismen. Norge er også en betydelig eksportør av militært materiell, og forsvarsindustrien har en sterkere stemme inn mot norske myndigheter enn jeg tror folk er klar over. Mange, også på venstresida, snakker som om NATO er en forsvarsallianse som riktignok kan gjøre noen feil, men som Norge kan være med på å forandre innenfra. Men dette sier de samtidig som vår tidligere statsminister fra Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg, som jo hadde en svært sentral rolle i Libyakrigen, er generalsekretær. Et så å si samla presse-Norge er imponerte og stolte av hvordan vår mann har lyktes i å gjennomføre den til enhver tid sittende amerikanske presidentens målsettinger.
Det vi må være klar over er at NATO er en part i kampen om innflytelse, økonomiske og strategiske fordeler. Krig eller trusselen om krig er et politisk maktmiddel. Så vi snakker ikke om en forsvarsallianse først og fremst, men en politisk og militær allianse, der USA er øverste sjef. Og så lenge Norge er medlem i NATO vil det være om å gjøre å posisjonere seg ut ifra dette.
Den opprustingen som pågår nå, handler ikke først og fremst om Russland (som er konvensjonelt underlegen USA), men å demme opp for Kina som har en sterk økonomisk vekst og kan komme til å passere USA som økonomisk stormakt.
Det amerikanske forsvaret disponerer årlig cirka 700 milliarder dollar, og har tilgang på mer enn 800 baser og 13.000 flyplasser og har hangarskip som blant annet seiler langs Kinas kyst. Hensikten er tydelig for alle land som ikke er allierte.
Med NATOs nye strategiske konsept har alliansen inntatt det de kaller for en global 360- graders tilnærming. Kina er definert som den viktigste trusselen mot en amerikansk-leda verdensorden. NATO søker derfor partnerskap i Asia og ønsker å etablere kontor i Tokyo, Dette er, slik jeg ser det, en farlig utvikling. Hvor er stemmene som protesterer mot at USA og NATO eksplisitt forbereder seg på krig mot Kina?
Norges geostrategiske beliggenhet, kombinert med NATO-medlemskap og et tett bilateralt forsvarssamarbeid med USA vil kunne trekke Norge inn i en eventuell ny storkrig fra krigens første minutt. Om noen år er det ikke utenkelig at Norge blir bedt om å stille med fregatter i Sør-Kina havet. Da håper jeg at venstresida vil være i stand til å analysere situasjonen ut ifra et annet perspektiv enn det vi finner i NATOs strategiske konsept.
Gnist: Hvordan har utviklingen i NATO påvirket norsk militærpolitikk?
Synne: Frem til slutten av nittitallet hadde den norske forsvarspolitikken et klart defensivt formål – det dreide seg om forsvar av norsk territorium. Da NATO fra 1999 åpnet for militær maktbruk mot stater utenfor NATOs område, ble det norske forsvaret omforma til deltakelse i slike operasjoner.
Invasjonsforsvaret ble erstattet av et innsatsforsvar som skulle kunne settes inn i allierte militæroperasjoner over hele verden. Hæren ble redusert, Heimevernet ble halvert, Sjøheimevernet og kystartilleriet ble nedlagt. Samtidig ble det brukt milliarder på krigsdeltagelse blant annet i Afghanistan og Libya. Under Norges deltakelse i Libya-krigen var vi aktivt med på å utvide FN-mandatet, og inntok en sentral pådriver-rolle i krigføringen. Slik fikk Norge styrket sitt forhold til USA og vist seg som en god alliert.
Gnist: Og hvordan har det påvirket forsvaret av Norge?
Synne: Det er ingen tvil om at disse «engasjementene» har gått på bekostning av beredskapen hjemme. Nå brukes dette som et påskudd for å gå bort fra de selvpålagte restriksjonene som har tjent norsk sikkerhet godt i over 70 år.
Helt siden 1949 har norsk sikkerhetspolitikk vært preget av en balansegang mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland/Sovjetunionen. Overfor USA og NATO har balansegangen bestått i integrasjon og avskjerming. Basepolitikken, begrensingene på alliert aktivitet i nord og atompolitikken har vært de viktigste restriksjonene. I dag tones den forebyggende dimensjonen ned til fordel for avskrekking. Det amerikanske militære fotavtrykket kommer nærmere Russlands grenser og Forsvaret knyttes stadig tettere opp til bilaterale planer for støtte og forsterkning fra nære allierte. Slik er vi med på å bevege oss vekk ifra det som har vært et uttrykt mål for Norge, nemlig å unngå hurtig eskalering og opptrapping til strid.
Det pågår nå en dypintegrering i NATO (gjennom blant annet etterretning, styrking av felles forsvarskapasiteter, samarbeid og interoperabilitet) som på mange måter visker ut skillene mellom det nasjonale forsvaret og NATO. Omleggingen av NATOs kommandostruktur innebærer at utenlandske styrker på norsk jord ikke er under norsk operativ kontroll, men er underlagt NATO eller amerikansk kontroll. Dermed har norsk sikkerhet gått fra å være et nasjonalt ansvar med støtte fra allierte, til et kollektivt NATO-forsvar med norske styrker underlagt NATO-kommando.
Gnist: Et hovedpoeng i din særmerknad, er at det militære må hentes hjem, at det må være et territorialforsvar, ikke et ambulerende korps for eventyr utenlands. Er det i det hele tatt tenkbart så lenge Norge er medlem av NATO?
Synne: Ikke fullt ut, og iallfall ikke så lenge det er et mål for Norge å være en «god alliert» og holde på USAs interesse. Men historien viser at Norge kan ta en mye mer selvstendig rolle enn hva vi gjør i dag. Vi kan velge å si nei til deltakelse i krigseventyr, og vi kan velge å prioritere kystvakta og luftvern foran F35 og «tropikaliserte» fregatter. Vår beliggenhet i nordområdene og i et av de mest strategisk viktige områdene for både USA og Russland gjør det imidlertid utfordrende å greie å holde stormaktene på en armlengdes avstand. Derfor mener jeg det er viktig å ha en viss egenevne, særlig langs kysten i nord, for å unngå at land som ikke har samme interesse av lavspenning og stabilitet tar kontroll.
Gnist: Et annet hovedpoeng i særmerknaden er at Norge må jobbe for å løse konflikter med diplomatiske og fredelige midler. Hvordan ser du for deg at dette skal skje?
Synne: Jeg mener Norge bør jobbe for diplomatiske og fredelige løsninger, også i mellomstatlige konflikter hvor NATO-land kan ha interesser eller er en part. Fred er et fellesprosjekt mellom flere land. Hvor mange svakheter det internasjonale rettssystemet enn måtte ha, så er det klokere å forbedre dette systemet enn å bygge opp militærblokker og å true med å bruke vold eller utløse en atomkrig. Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk bør legge til grunn et bredt sikkerhetsbegrep og gå i spissen for fredsfremmende samarbeid. FN og regionale samarbeidsorganer som Arktisk Råd, Europarådet, Nordisk Råd og OSSE, Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa, er sentrale i en slik sammenheng.
Under den kalde krigen fremmet Palmekommisjonen en visjon om felles sikkerhet og et løfte om felles overlevelse isteden for trussel om gjensidig ødeleggelse. Sentralt stod erkjennelsen av at stater ikke kan søke sikkerhet på bekostning av andres, det kan bare bli oppnådd gjennom samarbeidstiltak. Paris-Charteret, som ble etablert i 1990, var basert på prinsippene om udelelig sikkerhet og suveren likhet i et Europa uten delelinjer.
De siste tiårene har denne politikken gradvis blitt forlatt. Istedenfor «udelelig sikkerhet» har stormakter forsøkt å øke sin egen sikkerhet på bekostning av andres. Istedenfor et Europa uten delelinjer er vi inne i en ny kald krig. I fjor lanserte Olof Palme Internasjonale Senter, Det Internasjonale Fredsbyrået/IPB og ITUC/International Trade Union Confederation en fornyet plan for felles sikkerhet i Europa, sett i samtidskontekst. Jeg synes dette er et veldig interessant initiativ.
Gnist: Avspenning og samarbeid går som en rød tråd gjennom særmerknaden din. Men, vil nok mange si, dette har vi forsøkt i tretti år nå, ikke minst overfor Russland. Likevel invaderte altså Russland et naboland. Hvordan skal vi lykkes med en slik tilnærming?
Synne: Jeg vil si vi har lyktes godt med denne tilnærmingen. Å vise tydelighet og ikke være ettergivende overfor Russland, samtidig som vi opprettholder samarbeid og tillitsskapende tiltak der det er mulig, har tjent Norge godt i 70 år. Norge kan ikke velge sin geografiske beliggenhet, vi deler grense med Russland enten vi vil eller ikke. Derfor har det vært fornuftig å ha kommunikasjon med Russland innenfor blant annet fiskeri og havrett og på myndighetsnivå. Forsvarets operative hovedkvarter har også direkte kontakt med Nordflåten i Murmansk for å forhindre misforståelser som kan føre til unødvendig eskalering. Norge har hatt tradisjon for å praktisere åpenhet og forutsigbarhet overfor Russland, samtidig som vi har vist en tydelig tilstedeværelse med evne og vilje til å forsvare norsk territorium. USA har en langt mer konfronterende og aggressiv tilnærming. Det må være et mål, tenker jeg, å komme tilbake til en mer normalisert relasjon til Russland på sikt.
Gnist: Et argument som dukker opp iblant, også i rapporten, er at forsvarspolitikken ikke bare dreier seg om å verge landet mot militære angrep utenfra, men også mot innvirkning fra udemokratiske regimer i land som Russland og Kina. Hva er ditt synspunkt på dette.
Synne: At ulike land driver påvirkningsaksjoner og etterretning er en del av normaltilstanden. Med utvikling av ny teknologi vil dette også skje på nye arenaer. Det krever selvfølgelig årvåkenhet. Jeg tror det beste botemiddelet mot dette er et åpent demokrati, en fri og kritisk presse, og et samfunn preget av fellesskap, tillit og små forskjeller mellom mennesker. En opplyst befolkning som har det trygt og godt er mindre sårbar, tror jeg, for aktører som har interesse av å skape splittelse i samfunnet. Samtidig er jo ikke politisk uenighet og meningsbrytning, demonstrasjoner, organisering i partier og organisasjoner, noe som bør oppfattes som en slags form for hybride trusler. Det er en viss fare for at helt legitim aktivitet oppfattes som det.
Når vi snakker om «kognitiv krigføring» og «forebyggende narrativ» så gir det meg en ganske dårlig følelse. Er dette noe Norge skal drive med? Jeg er bekymra for den overvåkninga som pågår globalt av mennesker som er kritiske til NATO eller USA. Når Norge har et så tett samarbeid med amerikansk etterretning, og også adopterer mye av tankesettet, er det en fare for at vi ender opp med å innskrenke egne borgeres demokratiske rettigheter og rett til privatliv. Som Kina og Russland, kan også USA ha interesse av å anvende et bredt spekter av virkemidler for å påvirke Norge og norske borgere. For å bevare tilliten og respekten for demokratiske prinsipper tror jeg det er avgjørende å følge med på påvirkningsaktiviteter fra utenlandske aktører, inkludert amerikanske. En åpen og fri debatt om disse problemstillingene er viktig.
Gnist: Hvis vi skal følge kommisjonens anbefaling til forsvarsforlik, må bevilgningene økes med 70 mrd. årlig. Er det i det hele tatt mulig å forsvare dette i en situasjon der det snus på hver krone i så godt som alle andre sektorer?
Synne: Jeg har forsøkt å ha en realistisk tilnærming til dette spørsmålet, og derfor har jeg tatt dissens på dette punktet. Samtidig er ikke dette en helt enkel sak med to streker under. Det er bare å erkjenne at det finnes en god del dilemmaer og paradokser her, som iallfall ikke jeg har greid å løse.
Når rapporten konkluderer slik den gjør, er det fordi kommisjonen mener at Norge må kunne bidra med ammunisjon og forsyningsberedskap i alliert eller internasjonal sammenheng dersom det er behov for det, at Forsvaret må dimensjoneres for hjemme og ute samtidig, og at det vil bli vanskelig for Norge å ivareta rollen som troverdig alliert, eller kunne ha et forsvar som kan stille kapable land- og luftstyrker til NATO-operasjoner og internasjonal innsats utenfor Norge over tid, dersom ikke egenevnen styrkes. Alt dette er jo Rødt eksplisitt imot. Vår oppfatning har vært at forsvaret må dimensjoneres for krigsforebygging hjemme, ikke for NATO-oppdrag, militær oppbygging og konfrontasjon mellom stormakter.
I en ideell verden kunne Rødt bestemt at en styrking av forsvaret på 70 mrd. årlig skulle brukes på et uavhengig selvstendig nasjonalt forsvar. En slik økning kunne latt seg forsvare dersom Norge stod utenfor NATO. Men dette er så langt unna dagens situasjon som det er mulig å komme. I virkeligheten vil en dobling av hæren ha som direkte konsekvens at flere soldater sendes til utenlandsoppdrag fra dag 1. Det har jeg vanskelig for å støtte. Jeg mener likevel det er klokt å oppjustere evnen til å hevde suverenitet i nordområdene, og vise synlighet og tilstedeværelse innenfor en nasjonal ramme. Det kan forhindre at amerikanerne ser seg nødt til å øke sin tilstedeværelse i nord, noe som vil kunne øke spenningen. En omprioritering fra internasjonal innsats til nasjonalt forsvar vil gi økt handlefrihet og nasjonal kontroll over militær aktivitet på norsk territorium. Større grad av alliert nærvær kan motsatt innebære en innskrenking av norsk handlefrihet, handlemåter som ikke er i tråd med Norges strategiske interesser i våre nærområder og risiko for eskalering.
Med andre ord: den økninga i forsvarsbudsjettet som forsvarskommisjonen tar til orde for mener jeg er å gå altfor langt slik verden ser ut i dag. Under andre omstendigheter kunne saken stilt seg annerledes. Samtidig har vi en geografisk plassering som krever at vi har en viss egenevne.
Så er det helt riktig at en satsing på Forsvaret i en slik størrelsesorden som rapporten tar til orde for, vil kunne ramme andre samfunnsområder, også innenfor beredskap, helse og samferdsel. Vi står overfor en fattigdomskrise, blant annet som følge av renteøkninger og europeiske strømpriser. I hele Nord-Norge får vi ikke tak i nok sykepleiere til å bemanne livsviktige helsetjenester og eldreomsorg. At et sosialistisk parti under slike forutsetninger skal prioritere forsvar og forsvarsindustri foran velferd, brød og strøm, det gir lite mening for meg. Da kan man bare avlyse kampen mot forskjells-Norge med en gang.
Gnist: Etter den russiske invasjonen i Ukraina har det offentlige militærpolitiske debattklimaet endret seg. For eksempel har Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen gått langt i retning av å anklage miljøer som vil videreføre politikken om ikke å eksportere våpen til krigsområder, kan betraktes som potensielle femtekolonister. Hvordan vurderer du rommet for å bygge en virkelig folkebevegelse for fred under slike forhold? Hva bør venstresida gjøre? Hva bør Rødt gjøre?
Synne: I nesten samtlige av krigene som Norge har deltatt i har dette vært et gjennomgangstema. Både i forkant av krigen i Jugoslavia, i Libya og i Syria var noe av begrunnelsen for deltakelsen at vi kunne ikke bare sitt passivt sitte å se på overgrepene til Milosevic, Gaddafi og Assad. Dagen etter bombinga starta i 1999 sa Bondevik at det ville være uforståelig om man skulle forbli tilskuer. Men det var vel ikke noen som hadde bedt om at Norge skulle være passive tilskuere. Alternativet til å delta i krig eller bidra med våpen og opprusting er å gjøre alt som står i vår makt for å løse konflikter med fredelige midler.
I dag er vi forferdet over brutaliteten i krigen i Ukraina. Over alle menneskelivene som går tapt som følge av den russiske invasjonen. Men lukkes rommet for kritisk refleksjon, for andre stemmer enn Jens Stoltenbergs, da er vi inne i en skummel utvikling. I opptakten eller under en krig kreves det mot å bryte med konsensus. Men dette motet mener jeg venstresida må ha. Hvis vi av frykt for stempling eller politiske angrep lar være å stå for det vi mener er rett, er vi lite verdt.
Nå preger trusselen om bruk av kjernevåpen internasjonal politikk i betydelig større grad enn for få år siden. Stormaktene moderniserer sine kjernefysiske arsenaler, og under krigen i Ukraina har Russland har flere ganger truet med bruk av atomvåpen og varslet hevet beredskap av styrkene. Pentagon bekreftet i januar 2023 utplassering av flere amerikanske atomvåpen i Europa, og i NATOs nye strategiske konsept varsles en fornyet «nuclear posture». Dette har stor betydning for Norge som ligger i et «krysningspunkt» mellom atommaktene USA og Russland. Endringene i amerikansk atomvåpenstrategi kan være med på å øke russisk usikkerhet og senke terskelen for etablering av bastionforsvaret. Situasjonen er alvorlig, og den angår oss alle.
Så hva bør vi gjøre? Jeg mener Rødt bør heve kunnskapsnivået i hele organisasjonen, involvere fredsbevegelsen i utformingen av sin utenriks- og forsvarspolitikk, og i mye større grad delta aktivt i internasjonale fora og samarbeide med bevegelser i andre deler av verden. Vi bør kaste kreftene våre inn i fredsarbeid og jobbe aktivt for å mønstre folk. Rødt-folk som Mariette Lobo og Joakim Møllersen har gjort et fortjenstfullt arbeid med å bygge opp Fredsinitiativet, og har stilt opp i krevende debatter på direktesendt tv. Modige enkeltpersoner, skribenter og forskere har også forsøkt å breie ut rommet. Jeg savner at sentrale og populære politikere i Rødt og SV støtter opp.
En fredsbevegelse som får støtte fra venstresidas ledere står mye sterkere. Lenge var du temmelig suspekt hvis du forsøkte å reise støtte til Palestinerne eller til Vietnam. Politikere som Olof Palme spilte en viktig rolle i sin tid. Vi hadde trengt en Olof Palme i dag.