Gnist-samtalen med Brigt Kristensen: Hva betydde maoisme i Norge?

Av Erik Ness

2019-04

1. Det er opplagt at maoisme i Kina før og etter revolusjonen i 1949, maoisme i Norge på 70-tallet og maoisme praktisert av frigjøringsbevegelser og «maoistiske» partier ikke er det samme.

– Kan du prøve deg på en overordna definisjon?

Desse tre fellesdraga var nok kjenneteikn ved den globale maoismen:

Synet på den kinesiske revolusjonen som ein ekte folkerevolusjon i verdas mest folkerike land og derfor med verdshistorisk betydning.

Eit nytt politisk verdsbilde med dei fattige, koloniale og nykoloniale landa i sør i sentrum, bondemassane som den viktigaste krafta for forandring – og dei to imperialistiske supermaktene USA og Sovjet som hovedfiendane av folka i verda.

Å halde fram med revolusjonen i sosialistiske land, klassekamp nedafrå, blei forstått som eit avgjørande og nødvendig middel for å stoppe framvekst av ein ny overklasse som i Sovjet-unionen, og hindre tilbakefall til ­kapitalisme.

Erik Ness (intervjueren) er redaksjonsmedlem i Gnist.
Brigt Kristensen (intervjuobjektet) er pensjonist, jobbet i fiskeindustrien fra 1976, leder av Bodø Kjemiske Arbeiderforening 1978–1988 og representerte RV og Rødt mellom 1987 til 2015 i kommunestyret i Bodø. Var medlem av forgjengerne til Rødt, SUF, AKP og RV, fra 1964.
Foto: Gill Penney/Flickr

Tilbud til nye abonnenter. ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!
 

2. Hvordan vil du definere maoisme slik marxist-­leninistene i AKP praktiserte det?

Maoismen i Norge delte også dei oppfatningane som er referert; det slo blant anna ut i omfattande solidaritetsarbeid for frigjøringsfronten i Sør-Vietnam mot USA på 60-talet og for mojahedin i Afghanistan mot Sovjet på 80-talet I tillegg var flittige studiar av Maos skrifter om masselinja, og om alliansepolitikk viktige for ml-rørsla i partibygging og i frontpolitikk. I EU-kampen i 1972 var både vektlegginga av levekåra – uttrykt i «Nei til EEC og dyrtid» og av sjølråderetten, «Nei til salg av Norge» – inspirert av maoismen. Både dette og betydninga av «periferien», eller distrikta, var djupt forankra i norsk historie, og blei bekrefta i maoismen. Slik var det også med ml-arane sin kamp mot privileg og pampevesen i fagrørsla og i folkevalte organ, men den direkte inspirasjonen kom frå maoismen.

Som i andre land gikk maoismen i AKP etter kvart over til å bli ei tvangstrøye, fordi maoisme i internasjonale spørsmål i praksis blei den politiske linja Kinas kommunistiske parti til ei kvar tid følgte.

2. Jeg har hørt deg fortelle noe fra Studentersamfunnet i Oslo i 1968, som sier noe om tidsånden på venstre fløy blant studenter i Oslo.

Da Tore Linné Eriksen blei valt til formann (!) i Studentersamfunnet i Oslo for hausten 1968 i den store gymsalen på Blindern, var det først ein kort minnetale for Karl Marx som var fødd om lag på dagen 150 år før. Dei konservative braut av med høglydde rop om at «Marx er død». Da blei dei spontant parkert og overdøva av rungande og taktfaste «Mao lever», «Mao lever»!

3. Hvorfor ble ikke dere som var unge, radikale tidlig på sekstitallet med i Norges kommunistiske parti? Det var tross alt ikke mange år siden NKP var de mest militante frigjøringsheltene som var med å kaste ut Hitler fra Norge.

Som du er inne på, oppstod maoismen som politisk tendens og rørsle i eit venstre-sosialdemokratisk parti i Norge, i Sosialistisk Folkeparti (SF) med ungdomsorganisasjonen SUF, og ikkje i kommunistpartiet. SF hadde nylig brote ut av Ap, samtidig som sterke krefter i kommunistpartia prøvde å få til tettare samarbeid med sosialdemokratane. Moskva-kommunismen blei ikkje berre oppfatta som dogmatisk og stein daud, men som forrædersk fordi Moskva på denne tida prioriterte eit godt forhold til USA over støtte til vietnamesarane i frigjøringskrigen mot USA. SFs talerøyr Orientering skreiv om «Stanken fra Glassboro» da Sovjets statsminister Kosygin møtte USAs president sommaren 1967, mens krigen i Vietnam hadde eksplodert i verdsopinionen

4. Hvilken rolle spilte kampen mot atomvåpen for den politiske utviklinga til radikale? Og parolene for solidariteten med Vietnam? Og hva mente radikale om okkupantstaten Israel?

Her var det mange spørsmål. Faren for atomkrig mellom USA og Sovjet var det store trugsmålet på 50-talet og først på 60-talet. SF var blitt til i striden om atomvåpen på norsk jord i 1961. Mi første politiske handling var å delta i vardetenning på fjellet på Fauske som 16-åring i 1961. Men i leiinga for ungdomsorganisasjonen SUF var det rett etter starten i 1963, i tillegg til ein sterk pasifistisk tendens, også representantar for ein tidlig maoisme.

I spørsmålet om krig og fred verka maoismen frigjørande frå ei form for handlingslamming i møte med den væpna frigjøringskampen i den tredje verda: Khrusjtsjov i Sovjet åtvara mot at eit kvart opprør kunne tenne ein verdsbrann. Mot dette hevda Mao at folkekrigen var rettferdig og at det var rett å gjøre opprør. Med Vietnamkrigen som ei rystande erfaring, krevde det ein ny tenkemåte å gå frå «Fred i Vietnam» til «Seier for FNL». (FNL: Sør-Vietnams nasjonale frigjøringsfront)

Etter 6-dagarskrigen i 1967 og Israels okkupasjon av Vestbreidda, Gaza, Golan i Syria og Sinai-halvøya var det offisielle Norge i jubelstemning. SUF skilte seg ut da landsmøtet vedtok ein konsekvent støtte til det som da blei kalt Palestina-araberane, og gikk mot Israel som ein reint jødisk stat, altså mot sionismen som ideologi. Det skapte hetsstemning i media og sjokk i delar av SF. I ettertid går det an å seie at også Palestina-spørsmålet no blei forstått i det maoistiske, globale perspektivet.

5. Hva var det nye som gjorde at den kinesiske revolusjonen inspirerte en hel generasjon ungdomsopprørere?

Maoismen stemte med tida og tidsånda. Det var for det første situasjonen i verda: Vietnam-krigen var ei skjellsettande og pågåande erfaring. Væpna kamp pågikk i fleire land mot koloniveldet i Afrika, og revolusjonen på Cuba gjennom gerilja låg berre noen få år tilbake i tid. Avkolonisering blei erstatta av nykolonialisme, altså nye former for kontroll over ressursar og politikk frå dei gamle kolonilanda. Da Kina også (til liks med partiet i Albania) i 1968 tok skarp avstand frå Sovjet og Warzawapakt-landa sin invasjon i Tsjekkoslovakia og stempla Sovjet som sosial-imperialistisk, var det duka for «kamp mot begge supermakter USA og Sovjet» som del av det nye verdsbildet.

I tillegg kom eit djupkulturelt ungdomsopprør på denne tida, mot alle autoritetar. Maos appell om at det er rett å gjøre opprør – ja at ungdommen skulle «bombardere hovedkvarteret» i partiet – hadde spontan, kanskje anarkistisk appell hos mange.

Appellen i «De tre mest leste» av Mao med bl.a. artikkelen «Tjen Folket!» nådde noen av oss som var på veg opp i utdanningssystemet, på same måte som siste linje i «Teser om Feuerbach» av Karl Marx: Filosofane har berre tolka verda ulikt, det det kjem an på er å forandre ho. Begrepet klassereise var ikkje oppfunne, men i denne doble appellen var handling viktigare enn prat, og truskap mot vanlig folk viktigare enn karriere i systemet. Utfordringa var eksistensiell for noen – ka vil du med livet ditt? Sjølproletarisering hang i hop med dette, likeså motstand mot rause økonomiske godtgjøringar for tillitsvalte i fagrørsla og for folkevalte.

6. Jeg har alltid tenkt at maoisme er ikke-sosialdemokrati og at spesielt parola «Massene er de virkelige heltene!» var avgjørende forskjellig. Hva tenker du?

Viss du meiner at f.eks. Ap over tid har vore dårlig forankra i breie lag av folket, stemmer ikkje det, etter mitt syn. Men det er riktig at den reformistiske strategien som Ap etter kvart slo inn på, skapte passivitet. Partiet skulle med regjeringsmakt ordne opp for folk frå toppen. Ein aktiv, kjempande arbeidarklasse skapte ­problem for styringspartiet – og toppfolka i Ap blei heltane.

7. Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) var Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon. Det var der de første spirene inspirert fra Kina slo rot. Men SF var jo et sosialdemokratisk parti selv om de hadde brutt ut fra AP. Allikevel?

SF var eit ope parti med ferske erfaringar frå kadaverdisiplin i Ap. Det såkalte «Nye venstre» i Vesten på denne tida, som SF var ein del av, var ofte ein reaksjon på høgreutvikling i dei store sosialdemokratiske partia. Rommet både for meir grunnleggande kritikk av ­sosialdemokratiet­­­ i Norge og kritikk av systemet i Sovjet var større i SF enn i kommunistpartiet på 60-talet. Det siste hang jo i hop med gammal lojalitet til Sovjet i dei gamle kommunistpartia, mens dei nye «venstre­sosialistiske» partia prøvde å balansere motstand mot USA med ein viss kritikk av Sovjet.

8. Du pleier å bruke begrepet «positivistisk tankegang» når du kritiserer Sovjet, Stalin og Arbeiderpartiet. Kan du forklare begrepet positivistisk og hvorfor du synes det er en nyttig beskrivelse?

Maoismen som dominerte i SFs studentlag frå starten i 1964, tok etter kvart inntrykk av ein heftig debatt om vitskapsteorien positivisme ved universitetet i Oslo. Politisk betydde positiv­ismen at det var mulig og riktig å forstå (og styre) samfunnet på grunnlag av objektiv og nøytral kunnskap om sosiale lover («sosial ingeniørkunst»), som var uavhengig av interesser og tolking. I studentlaget blei sosiologiens «avskaffing» av klassemotsetningar til fordel for teoriar om «lagdeling» sett på som «falskt bevisstheit» i slekt med idear i ortodoks marxisme om at sosialismen «med ­nødvendigheit» ville utvikle seg til eit klasselaust samfunn. Stalins teoriar blei sett på som herskarmarxisme for å legitimere forholda i Sovjet, i kontrast til Maos opprørskommunisme for å forandre verda. Ein heimavla maoisme utvikla seg i studentlaget, ei legering av Marx, Mao, Brox og Sartre.

8. En av de mest omtalte epokene i Kina var Kulturrevolusjonen fra 1966 som varte en god del år framover. Det var ikke bare sosialister som lot seg inspirere av opprøret nedenfra. Var det egentlig bare en maktkamp som Mao satte i gang for å sikre sin egen makt?

Personen Mao som kynisk maktpolitikar har vel blitt ei slags standard forklaring på kulturrevolusjonen, særlig i den akademiske litteraturen. Eg kan for lite om Kina til meine noe sikkert om det. Men for meg verkar det merkelig at Mao som legendarisk leiar av den kinesiske revolusjonen skulle ha behov for noe i denne retninga berre for å trygge sin eigen posisjon. Da verkar det langt meir sannsynlig at han faktisk ville hindre at Kina tok same vegen som Sovjet og/eller at han var mot den kursen ein stor del av partitoppen stod for.

9. Kan du trekke fram noen teoretiske bidrag som du mener fortsatt har noe for seg? Og så var det dette med teori og praksis?

Etter mitt syn er det mykje å lære av Maos skrifter – og av hans vilje til å finne ein veg for den kinesiske revolusjonen uavhengig av Sovjets veldige autoritet, heilt frå 20-talet av. Artiklane «Om motsigelsen» og «Om den korrekte behandling av motsigelser i folket» er ikkje heva over kritikk, men svært nyttige i politisk analyse og utvikling av strategi og taktikk. Maos kunnskapsteori og teori om masselinja f.eks. i artikkelen «Om praksis» heng i hop med partioppfatninga, som etter mitt syn er undervurdert. Noen av hans artiklar om leiarskap inneheld tankar med tydelig preg av praksis.

Eit typisk sitat: «- dersom de (folk i ledende stillinger) ikke [ ] dypt konkret tar del i arbeidet de oppfordrer til, gjør gjennombrudd på et enkelt punkt, samler erfaring og bruker denne til å rettlede andre enheter – vil de ikke ha noen måte til å undersøke om den allmenne oppfordringa deres er riktig.»

Så er spørsmålet om denne leiarstilen var mulig for Mao sjøl etter at han blei eit ikon. Kanskje vi her har ei årsak til subjektivistiske feil frå Mao etter frigjøringa i 1949, særlig i Det store spranget på slutten av 50-talet, men også i ­Kulturrevolusjonen?

10. Arbeidernes kommunistparti (AKP) var en periode tilhengere av marxismen-leninismen-­Mao Tse Tungs-tenkning. Dette høres veldig ut som sekta, Tjen Folket, som ble ekskludert fra AKP.

Ja, etter mitt syn uttrykker dette ei dogmatisering av marxismen, eit syn om at alle svar er funne. Eg foreslo på landsmøtet i SUF i 1968 at vi i staden skulle studere Mao og Lenins bidrag til marxismen. Det var sjanselaust, og året etter godtok eg denne plattforma. Det kunne i ein periode gi framgang ut frå ein illusjon om eit fasttømra, samanhengande verdsbilde. Da «venn» og «fiende» ikkje lenger oppførte seg etter fasiten, sprakk verdsbildet.

11. Kina utvikla seg i retning at «noen må bli rike først, for at alle skal bli rikere». Markedet og partitoppene fikk mere makt, også direkte økonomisk. Dette er vel det vi kaller borgerlig tankegang, og var begynnelsen på Kina som et kapitalistisk samfunn. Hvordan var det mulig at AKP forsvarte Kina så lenge? Bruddet kom ikke før i 1989?

Det sprang nok ut av fascinasjonen for Kina som sosialt eksperiment og lojalitet til dei som stridde for eit nytt system under radikalt andre vilkår enn oss. Problemet er at maoismen som «stad» blei viktigare enn dei maoistiske ideane. I maoismens idegrunnlag var det jo nettopp eit hovedpoeng at alle sosialistiske land, også Kina, kunne skifte farge. Da AKP støtta utviklinga i Kina uansett politikk, sjøl om partiet på 80-talet ikkje var heilt ukritisk, blei det ei form for lojalitet som vi kjenner frå NKPs mangeårige forhold til Sovjetunionen.

12. Du pleier å bruke begrepet «overbygning og basis» og «produktivkreftene» for å forklare hvordan sentrale AKPere tenkte. Forklar.

I marxismen er det vanlig å skille mellom basis og overbygning. Basis i samfunnet er da dei tekniske hjelpemidla, maskinene og folks kunnskap (produktivkreftene) og samarbeids- og styringsformene som menneska inngår i (produskjonsforholda), for å produsere sitt livsgrunnlag. Overbygninga består da av politiske og andre institusjonar, og ideologien som gjerne rettferdiggjør status quo.

Som Stalin og Bresjnev i Sovjet hevda Deng og AKPs leiar Pål Steigan på 80-talet den såkalte «produktivkraftteorien» om Kina på 60-talet: Ettersom tilbakeliggande produktivkrefter var problemet for Kina (og tidligare Sovjet) var det prinsipielt umulig at sosialismen var trua frå den meir avanserte sosialistiske overbygninga. Det var jo sosialistiske eigedomsforhold i Kina og den leiande krafta i staten var det kommunistiske partiet! All utvikling av produktivkreftene måtte derfor styrke den sosialistiske basisen! Det motsette hadde vore nesten som eit aksiom for ml-bevegelsen – det kunne vekse fram ein ny klasse av parti-og statsbyråkratar i den sosialistiske overbygninga.

13. Mener du Kina på noe tidspunkt var et sosialistisk land?

Med statlig industrireising, forsøk med arbeidarkontroll og enda meir folkekommunane på landsbygda er det mitt syn at Kina i all fall var på veg mot sosialisme. Men eg har som sagt berre overflatisk kunnskap om utviklinga i Kina etter proklameringa av folkerepublikken 1. oktober 1949.

14. Hva med ytringsfrihet, undertrykkinga av nasjonale minoriteter? Er det andre ting Kina-tilhengere burde sett – eller noe de så, men ikke ville si?

Eg har aldri vore i Kina, men i kaoset under kulturrevolusjonen ser det for meg ut som om det i tillegg til alt det negative også oppstod former for frie ytringar som var avanserte. Å sette opp veggaviser med kritikk av leiarane blei ein lovfesta rett etterpå, som blei avskaffa da Deng kom til makta. Men generelt er det mitt syn at revolusjonar av Kinas type i halvføydale land ikkje berre må gjennomføre dei økonomiske krava i dei klassiske borgarlige revolusjonane, som jord til bøndene, men også dei politiske, som ytringsfriheit, uavhengige domstolar og frie val. Eitpartisystem vil alltid ende som mindretaldiktatur.

At forfattaren Han Suyin og andre kom med eit kritisk perspektiv på det gamle føydale Tibet var ei nødvendig motvekt mot Tibet-romantikken som har dominert i Vesten. Og Jan Myrdal hadde eit poeng når han f. eks. i boka Sidenvägen forsvarte Kinas einskap mot russisk, historisk ekspansjon i Asia og utnytting av nasjonale minoritetar for sine formål. Men ml-rørsla var veldig prinsipielle i forsvaret for nasjonars rett til sin eigen stat, uavhengig av ka for krefter som stod i brodden. Da er det eit paradoks at interessa for nasjonale krav i f.eks. Sinkiang og Tibet var så laber, for å tale med sordin. Det viste seg også at dei sentral-asiatiske sovjet-republikkane på 90-talet blei uavhengige statar – det gjør jo også at uavhengigheitsrørsla f.eks. i Sinkiang – Aust-Turkestan – ter seg annleis i spellet mellom stormaktene enn for 40 år sia.

15. Tar du avstand fra Kina som et sosialistisk eksperiment?

Nei, ka skulle no det bety? Først: Betydninga av den kinesiske revolusjonen går ut over det sosialistiske eksperimentet. Dei kinesiske kommunistane samla Kina, jagde ut dei utanlandske, imperialistiske interessene som i 100 år hadde tråkka på verdas eldste sivilisasjon og plyndra kinesarane. Folket fikk mat, skolegang og helsestell. Og deres barn og barnebarn har på dette grunnlaget brukt kapitalisme for å gjøre det moderne Kina til ei supermakt.

I frigjorte område frå 20-talet til 1949 og så fram til den kapitalistiske restaurasjonen på 80-talet blei det gjort eit vell av erfaringar som i lang tid vil inspirere – og avskrekke – sosialistar. Zhou Enlai er tillagt uttalelsen at det er for tidlig å felle ein endelig dom om den franske revolusjonen i 1789. Det kan passe bra også om den store kinesiske revolusjonen.

16. Kan du skjønne de som hyller Mao?

Generell hylling av historiske personar er eg vaksinert mot. For vurderinga av Maos historiske rolle viser eg til svaret over – han var på godt og ondt viktig i dei avgjørande vegvala i den kinesiske revolusjonen frå 20-talet til han døyde i 1976.

Zhou Enlai er tillagt uttalelsen at det er for tidlig å felle ein endelig dom om den franske revolusjonen i 1789. Det kan passe bra også om den store kinesiske revolusjonen.