Ukategorisert
av Peter M Johansen
Vekstraten i Indias økonomi har allerede begynt å falle etter den første boomen på 1990-tallet. Medisinen er IMF sine krav, globaliseringens anabole stereoider.
Den indiske regjeringen innledet året med å haste gjennom en pakke med reformer før statsminister Atal Bihari Vajpayee oppløste nasjonalforsamlingen og skrev ut nyvalg. Reformene dekker Det internasjonale pengefondets (IMF) krav tiltak for å få opp vekstratene igjen i Indias økonomi.
Det er slett ikke samsvar mellom de prospektene som blir tegnet på glanset papir av Indias økonomiske utvikling, og de mer avmålte analysene av de faktiske forholdene, selv om de ofte kommer fra samme hold, enten indiske myndigheter eller investeringsbankene eller Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).
De siste månedene har den indiske regjeringen fulgt opp flere av anbefalingene fra IMF og de utenlandske investeringsbankene med å bygge ned restriksjoner og åpne opp større sektorer av økonomien for utenlandsk kapital og privatisering. I midten av januar la regjeringen fram ikke mindre enn tre reformpakker i løpet av en uke.
Myndighetene har fjernet taket på utenlandske investeringer på de fleste områdene av landets olje- og bensinsektor. Prosjekter kan settes i gang med 100 prosent utenlandsk kapital, og investorene trenger ikke lenger gå veien om regjeringens godkjenning for å sette prosjektene i kraft. Taket på direkte utenlandsinvesteringer (FDI) i private banker er blitt hevet fra 40 til 74 prosent. Derimot har regjeringen foreløpig holdt tilbake å heve taket fra 49 til 74 prosent innen telekommunikasjonen.
Åpningen for at utenlandsinvestorer kan krype enda høyere opp på kommandohøydene i indisk økonomi, kom uka etter at finansminister Jaswant Singh, kanskje ikke overraskende tidligere utenriksminister, senket tollsatsene på varer med unntak av landbruksprodukter, fra 25 til 20 prosent.
«Liberalisering har ikke lenger en dårlig klang i valgkampanjen,» konstaterte en av BJPs valgstrateger Pramod Mahajan overfor Financial Times.Det vil i stedet bli et sentralt tema i BJPs valg, slår han fast, og lederen for industriforbundet Confederation of Indian Industry (CII), Tarun Das, gjør seg de samme betraktningene:
«BJP kvitter seg en gang for alle med sin gamle filosofi om «swadeshi» (lukket økonomi).»
Framstøtene kom på bakgrunn av framgangen ved delstatsvalgene og resultatene fra annen halvdel av regnskapsåret som viste en vekst på 8,4 prosent. Det sporet BJP til å legge fram sitt nye markedsliberalistiske program som går hånd i hånd med å rive ned Indias omfattende, om ikke i praksis, arbeiderlovgivning for det kommende valget. BJP tør nå åpent stå inne på Kongresspartiets banehalvdel fordi Congress likevel ikke vil kunne hente inn stemmene på økonomisk politikk, verken ut fra rettmessige anklager om at veksten ikke skaper arbeidsplasser og at inntektsforskjellene har blitt større.
En knapp måned etter at reformpakkene ble klubbet gjennom, satte regjeringen den 12. februar en frist på en måned til å skaffe tre milliarder dollar på salget av seks statlige selskap. Tidsrammen er den korteste siden «globaliseringen» for alvor tok til for 13 år siden under statsminister Narashima Rao (Congress) og hans finansminister Manmohan Singh. Ute til salg ligger 10 prosent av Oil and Natural Gas Corporation (ONGC), med en prisantydning på 2,5 milliarder dollar. Med på kjøpet følger andeler i teknologiselskapet CMC, den petrokjemiske gruppen IPCL som Reliance Industry har hånd om, oljekjempen IBP og gasselskapet Gail og Dredging Corporation of India hvor regjeringen vil redusere statens andel fra 97 til 77 prosent.
Hurtigsalget skyldes at BJP vil nå sitt mål om privatiseringer for 120 milliarder rupis (2,65 milliarder dollar) innen utløpet av mars. Det er en del av BJPs politikk som i media blir beskrevet som the feel good factor (godfølelse-faktoren), med indisk krøllet l og betoning.
Regjeringen kaster på mer køl for å holde farten oppe for å henge med på det internasjonale finansmarkedet i konkurransen om utenlandsinvesteringene med Kina og Sørøst-Asia. Siden finanskrisa i 1991 var veksten på 6, 1 prosent i året det neste for de to femårsplanene fram til 2002. BNP per innbygger steg med vel halvparten på 1990-tallet. Veksten var til sammenlikning på 1 prosent i året på 1970-tallet og på 3,4 prosent på 1980-tallet.
Det var en ikke bærekraftig vekstrate, verken for 1970-, 80- eller 90-tallet, fastslår Financial Times. Etter tre feite år på midten av 1990-tallet med 7 prosent i året, falt den til 5,5 prosent i finansåret 2001/02 og til 5 prosent etter det, ifølge IMF. Myndighetene satte dermed høye mål for inneværende femårsperiode (2002-07), den tiende siden Friheten: 8 prosent i året, på nivå med Kina, slett ikke tilfeldig.
Investeringenes andel av BNP falt fra toppunktet 27 prosent i 1995/96 til 24 prosent i 2000/01. Private selskapers investeringer falt fra 11 til 6,75 prosent av BNP i samme periode.
IMF peker på et fall i produktivitetsveksten, og IMF hamrer på at svakhetene i økonomien skyldes restriksjonene i økonomien. Vel ti prosent avIndias arbeidsstokk på 350 millioner er sysselsatt i formell sektor (note 1) Det er de som vil bære tyngden av den nye reformene som BJP nå pumper gjennom.
Note:
1) Indias National Sample Surveys tall viser at tallet rundet 400 millioner rundt 2001, og at den formelle sektoren bare utgjør ca. 7 % i dag og er stadig synkende.