Global utbytting – i hjelpens navn
Av Pelle Collin
I juli 1944 møttes representanter for førtifire kapitalistiske land på det lille amerikanske stedet Bretton Woods. Den 2. verdenskrig gikk mot slutten, og det var på tide å tenke ut taktikken for etterkrigstida. Bretton Woods-mennene ville vedta langsiktige planer for den internasjonale økonomien.
Resultatet av møtet i Bretton Woods var oppretting av tre nøkkelorganisasjoner som skulle få stor betydning:
For det første en organisasjon til å regulere verdenshandelen, GATT, senere (i 1995) WTO, for det andre det internasjonale pengefondet IMF, og for det tredje Verdensbanken. De to sistnevnte navnene er ikke uten grunn synonyme med skjevhetene mellom nord og sør, mellom den velstående og den underutviklede delen av verden. I denne artikkelen skal vi ta en titt på IMF og Verdensbanken, ikke bare som fattigdomsprodusenter, men som strategiske instrumenter for imperialismen.
Strategiske inngrep
Etter Sovjetunionens kollaps og den kalde krigens slutt har imperialismens styringsapparat endret seg i et visst omfang; ikke i en kvalitativ «ny fase», men på en måte som avspeiler de endrede globale maktforholdene. Da Verdens Handelskonferanse, GATT, ble endret til Verdens Handelsorganisasjon, WTO, 1. januar 1995, var de logiske konsekvensen:-Åpningen av de nye markedene i den tidligere østblokken.
- -Den imperialistiske tredelingen mellom USA, EU og Japan.
- -Å skape nødvendige instrumenter til å regulere de tre maktenes konkurrerende økonomiske interesser i de nye maktkonstellasjonene.
I den nye globale etappen med henblikk på styrkeforholdene har Verdensbanken og IMF kun skiftet ham i begrenset omfang. Deres rolle som felleskapitalistiske styringsinstrument på globalt plan går fortsatt i det gamle sporet, men med en rekke nye klientstater. Nå som før har de en hovedrolle i forhold til å regulere ressursutførselen fra sør til nord, dvs. den globale utbyttingen som holder den såkalte tredje verden fast i gjeldsslaveriets og de imperialistiske diktaters skrustikke.
Når man ser på Verdensbanken og IMF fra denne vinkelen, er det noen tilsynelatende misforhold som får en innlysende forklaring. I følge disse institusjonenes egen markedsføring, er de til for å hjelpe fattige land ut av økonomisk underutvikling, og siden gjeldskrisen startet i 1982 også å hjelpe land ut av gjeldsspiralen. Imidlertid har det fra starten av ikke vært noen sammenheng mellom et lands grad av fattigdom og de to institusjonenes vilje til å understøtte dets utvikling med lån, for å å si det på deres måte.
En rask oversikt viser at innsatsen fra IMF og Verdensbanken har vært nøye tilpasset imperialismens strategiske satsninger. Det dreier seg delvis om utvelgelsen og vektleggingen av klientlandene, delvis de beryktede liberalistiske kurene som pålegges de utvalgte landene. Den økonomiske resepten er alltid innrettet etter de samme grunnprinsippene: Åpning av markedene, liberalisering av den økonomiske lovgivningen, privatisering og dårlig skjult opprettholdelse av den skjeve arbeidsdelingen mellom i- og u-land.
USA har i etterkrigstiden hatt den absolutt ledende rollen i forhold til disse prioriteringene, men EU og Japan har under de nye maktforholdene tilsynelatende hatt mulighet til å legge vekt på sine egne imperialistiske ambisjoner også i IMF og Verdensbanken (i forhold til for eksempel Russland og Sør-Korea). Formelt er de to institusjonene selvstendige organisasjoner hvis beslutninger vedtas av de bidragsytende medlemslandenes representanter, men USAs lederrolle har vært tydelig for alle. USA er på tross av de to imperialistiske konkurrentenes fremgang fremdeles primus motor.
IMF og Verdensbanken gir lån, eller rettere sagt formidler lån, til fattige land som står i underutvikling til opp over ørene. Rollefordelingen er grovt sett slik at Verdensbanken står for de langsiktige prosjektene, mens IMF tar seg av akutte tilfeller.
I enkelte land kan den lokale overklassen ha interesse av å ta opp disse lånene, om ikke annet i egenskap av imperialistiske lakeier, men som regel er det snakk om land med mer eller mindre uhelbredelig gjeldsbyrde. Grovt sagt lånes penger med renters rente som primært skal brukes til å nedbetale lån. Og så stilles det omfattende betingelser for lånene, det vil si at det gis diktat om hvordan samfunnet skal innrettes.
I de senere årene har særlig Verdensbanken bøyd av for den massive kritikken av organisasjonens rolle; vel å merke en avbøyning som ikke avspeiles i praksis. Nå snakker Verdensbanken om fattigdomsproblemer og miljøproblemer, noe den ikke gjorde før, og man forsøker å ta med NGOer (ikke-statlige organisasjoner/grasrotorganisasjoner) i planleggingen av låneprogrammene. Formålet er helt klart å ikle den diskreditterte organisasjonen et skjær av legitimitet.
Det er og blir sminke. Verken Verdensbanken eller IMF har endret en tøddel på grunnresepten overfor de rammede landene.
Kriseregulering: Hold lokket på!
IMF har tradisjonelt kalt sine diktater stabiliseringsprogrammer, mens Verdensbanken har kalt sine for strukturtilpasning. Sistnevnte betegnelse har gått av moten etter at den entydig har blitt forbundet med de forutsigelig negative følgene: økt fattigdom, økt sosial skjevhet, økt avhengighet av kreditorene, økt skjevhet i handelsbalansen og så videre.
Verdensbanken og IMF havnet i sin nåværende maktposisjon i løpet av 80-tallet. I etterkrigstiden, og særlig etter oljekrisen i 1973, hadde utviklingslandene lånt penger via den internasjonale kommersielle bankverdenen for å finansiere de forskjellige strategiene for utvikling, inklusivt en del overklassers korrupte regimer.
Denne låneboomen varte frem til 1982 da Mexico gjorde det klart at de ikke lenger var i stand til å betale renter og avdrag på gjelden sin. De kommersielle bankene stoppet alle utbetalinger, og u-landene ble tvunget til å henvende seg til Verdensbanken og IMF for å låne penger. Det var de nødt til, dels for å finansiere sine store importbehov, dels for å kunne tilbakebetale gjelden sin.
Det var imidlertid et stort aber: De finansielle institusjonene forlangte vidtgående endringer i låntakernes økonomiske system. Økonomien skulle rettes inn for å tilferdsstille imperialismens og de multinasjonale konsernenes ekspansjonsbehov.
Et land som ønsker å låne, skal rette seg etter IMFs og/eller Verdensbankens retningslinjer. Det dreier seg vanligvis om privatisering av all statlig virksomhet (under dekke av reduksjon av offentlige underskudd), fjerning av konkurransevridende mekanismer som for eksempel minstelønn, handelsliberalisering (også i forhold til import) samt sikring av stabil tilbakebetaling av utenlandsgjelden. Helse- og sosialvesen har vært nødt til å lide under disse diktatene. Brukerbetaling på slike ytelser har direkte vært «anbefalt» av Verdensbanken. Andre «anbefalinger» fra Bretton Woods-institusjonene har fastholdt u-landene som produsenter av råvarer til eksport til og til bearbeidelse i i-landene, og har slik vært direkte årsak til nedleggelser av lokal videreforedlingsindustri. Følsomheten overfor fall i råvarepriser er i mange land så stor at det fullstendig avgjør landets økonomiske, og dermed politiske, utvikling.
IMF og Verdensbanken går naturligvis ikke ut til offentligheten og forteller at deres funksjon er å ivareta monopolenes og imperialismens interesser, at deres funksjon med andre ord er klassepolitisk. Tvert i mot har de på den ene siden en økonomisk teori som nettopp er konstruert for å ivareta disse interessene i ryggen. På den andre siden har de en forklaring som går ut på at u-landenes problemer skyldes deres feilslåtte økonomiske politikk. Ikke ett ord om kolonialisme og nykolonialisme.
Strukturtilpasningens erklærte målsetning har tvert imot vært å «integrere» klientlandene i den internasjonale økonomien, hvilket for mange, særlig afrikanske, land har betydd en opprettholdelse av den nykoloniale utbyttingen og arbeidsdelingen, og selvfølgelig et forbud mot en utviklingsstrategi basert på egne ressurser og selvforsyning. Integrasjon, markedsøkonomi, liberalisering, privatisering – alt dette er rent normative begreper i Verdensbanken og IMF, det vil si mål i seg selv, som ikke settes under diskusjon.
Fra slutten av 80-tallet har det i IMF og Verdensbanken vært en erkjennelse av gjeldskrisens omfang. De fleste gjeldsrammede land kan rett og slett ikke betale det de skylder. Derfor har det de siste årene blitt iverksatt programmer for å redusere gjelden i utvalgte land i særlig kritiske situasjoner. På dette området ser man igjen at det ikke er noen sammenheng mellom innsats, gjeldsreduksjoner og landenes problemer sett fra lokal (elite)synsvinkel.
Gjeldsreduksjon, gjeldsomlegging og akutte økonomiske transfusjoner er reservert strategisk viktige land og har til formål å regulere og «holde lokket på» krisene så de ikke koker over, både hva gjeldsproblemer og de mer generelle kapitalistiske krisene angår. Det så man i Mexico i 1995 og Sør-Korea i 1997/98 hvor IMF særlig i samarbeid med USA trådte til med rekordstore inngrep for å forhindre sammenbrudd. Mindre viktige land, særlig i Afrika, der USA først nylig har begynt å få fotfeste i enkelte land, kan bryte sammen på alle bauger og kanter uten at IMF finner det nødvendig å gjøre en innsats.
De strategiske interessene er naturligvis ikke begrenset til det markedsmessige. Både Mexico og Sør-Korea er viktige brikker i USAs hegemoni- og sikkerhetsinteresser, på samme måte som for eksempel et mangeårig klientland som Filippinene – både før og etter Marcos-diktaturet – er av stor viktighet for USAs militære herredømme i Sørøst-Asia. Det er likevel sikkert at den kapitalistiske verdensøkonomien trues av gjentatte kriser – , som den seneste valutakrise i Sørøst-Asia er et eksempel på – og at IMF som den akutte redningstjenesten er utpekt til å holde orden på.
IMFs håndtering av uroligheter
I skrivende stund er verdens fjerde største land, Indonesia (200 millioner innbyggere) preget av voldsomme, folkelige oppstander og uroligheter. Indonesia er rammet av valutakrisen i Sørøst-Asia, hvilket har ført til såvel hyperinflasjon som konkurser og oppsigelser. I begynnelsen av inneværende år gikk landets regjering inn på en kjempemessig IMF-lånepakke (300 milliarder kroner), som inneholder diktater om skatteøkninger, offentlige besparinger og bankliberalisering.
IMF-kuren har forverret den på forhånd spente situasjonen til bristepunktet. Desperate, fattige folkemasser har overalt gjort opprør, plyndret butikker og søkt til de store byene i håp om arbeid. Regjeringens svar på dette har vært å utskrive store politistyrker rundt byene. Disse har ordre om å holde de fattige flyktningene ute og «om nødvendig» skyte mot dem.
Den gamle USA-støttede tyrann, president Suharto, har forsøkt å redde restene ved å legge frem planer om en fastkurspolitikk for den indonesiske valuta, rupiah, i forhold til den amerikanske dollaren Dette har fått IMF til å true med å ikke utbetale de lovede låneratene. En fastkurspolitikk forutsetter enten en sterk økonomi eller – , og her kommer det kriminelle – , statlige stabiliseringsinngrep i økonomien. IMF vil la rupiahen flyte som et ledd i markedsåpningsstrategien. Her vikes det ikke en tomme fra prinsippene, om det så betyr kaos i Indonesia som følge av inflasjonen.
I forhold til det strategisk mer sentrale Sør-Korea har IMF i det siste briljert med å omgå de rammene organisasjonen normalt har lagt for økonomiske transfusjoner. I begynnelsen av desember 1997 bevilget IMF en lånepakke med tilhørende betingelser til det tidligere økonomisk relativt stabile Sør-Korea på 57 milliarder dollar; verdens største lån i sitt slag.
Kort tid etter viste det seg at det valutakriserammede Sør-Koreas utenlandsgjeld var langt, langt større enn først antatt, og et nytt sammenbrudd truet, på tross av den enorme lånepakken. IMF valgte da å omgå den normale prosedyren med utbetaling i faste rater og fremskyndet utbetalingen av 10 milliarder dollar samt økte lånepakken og medvirket til at de utenlandske kreditorene utsatte fristen på tilbakebetaling av gjeld. Hadde det dreid seg om et mindre viktig land i en mindre faretruende situasjon, ville IMF ha stoppet alle utbetalinger, ettersom klientene ikke ville ha vært i stand til å oppfylle betingelsene.
Overfor Sør-Korea har IMF diktert den sedvanlige liberaliseringskuren, til tross for at Sør-Koreas økonomi er bygget opp rundt en spesiell struktur med tett sammensmelting av de store familieeide konsernene, chaebols, med bankvesenet og staten på en spesielt sammensatt og aldeles ikke-liberal måte, med mange transaksjoner uten bokføring. Kuren kan godt bety et sammenbrudd for grunnstammen i den sør-koreanske kapitalismen, advarer borgerlige økonomiske eksperter.
I dette tilfellet ser man et eksempel på de økonomiske supermaktenes, særlig USAs, vilje til å satse på inntrengen i klientstaten med dens stabilitet som risikoinnsats. Eksemplet er betegnende for imperialismens økonomiske strategi. Felles for alle IMF-diktater er at de dels åpner markedene for utenlandske investorer, dels hindrer klientstatene fra å subsidiere egne eksportvarer.
Også andre steder på kloden kan man hele tiden finne aktuelle eksempler på konflikter hvor Bretton Woods-institusjonene ikke makter å skjule sin avgjørende rolle.
I Zimbabwe er det folkelig oppstand mot den økonomiske hestekuren, diktert av IMF, som har sendt tusener på gata og forverret levevilkårene.
I Russland fikk Jeltsin etter mye om og men 4. mars godkjent finansloven for 1998 i parlamentet. Det er en finanslov som er nøye tilpasset IMFs krav, i det IMF har lovet Russland en lånepakke på 9,2 milliarder dollar og diktert betingelsene deretter.
I Sør-Afrika har regjeringa bøyd seg for de politiske konjunkturene og iverksatt en økonomisk liberaliseringsplan, som for en gangs skyld ikke stammer fra IMF eller Verdensbanken, men som følger IMF-doktrinen fullt ut med henblikk på å trekke investeringer til landet. Planen, som IMF for øvrig har kritisert for ikke å være vidtgående nok, har ført til omfattende protester i den sørafrikanske arbeiderklassen og fra det sørafrikanske LO, Cosatu.
Den globale sartheten
Skal noe sammenfattes i forhold til IMF og Verdensbanken her i begynnelsen av 1998, er det at IMFs rolle som imperialismens økonomiske brannvesen fremtrer markant for iakttakeren. To ganger etter hverandre, Mexico i 1995 og Sør-Korea i 1997/98, har IMF satt rekord i omfanget av lånepakkene til kriserammede strategiske land, begge særlig i forhold til USA, men også i forhold til den internasjonale kapitalistiske økonomien. Hvis ikke disse inngrepene var blitt gjennomført, kunne såvel Mexico som Sør-Korea ha utløst skred på de sarte high-tech-børsene verden rundt.
En annen sammenfatning er at vi kan konstantere at Verdensbankens og IMFs rolle som felleskapitalistiske instrumenter for tvangsinnordning av de underutviklede landene er økt bare i kraft av sovjetblokkens fall og tilførselen av nye klientstater. I denne offensive situasjonen har imidlertid problemene for Bretton Woods-institusjonene vist seg i ivaretagelsen av disse oppgavene. Flere ganger har den økonomiske kjelen vært nær ved å koke over fordi den utskrevne økonomiske kuren har vært designet på monopolkapitalens premisser.
Til slutt avslører IMFs og Verdensbankens nåværende arbeid kapitalismens allmenne krise på utmerket vis. De ovenfor nevnte risikosatsingene beror på monopolkapitalens påtrengende behov for ekspansjon. De enorme beløpene det sjongleres med i lånepakkene, har ingen størrelsesmessig jevnbyrdighet tidligere i historien. Nærmest kommer USAs Marshall-plan for Vest-Europa etter 2. verdenskrig, som i kraft av nasjonal felleskapitalistisk oppbygging av markeder bidro til fremveksten av USAs økonomiske, politiske og militær supermaktsstatus.
Med de endrede styrkeforholdene imperialistmaktene imellom – USA, EU og Japan – kan det godt tenkes at det blant disse før eller senere oppstår viktige strider i de økonomisk samordnende institusjonene, herunder Bretton Woods-institusjonene. En eventuell lammelse av IMF som følge av denne typen stridigheter, kan få interessante følger,
(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo og har tidligere stått i Kommunistisk Politik utgitt av Foreningen Oktober, Danmark, og trykkes med forfatterens tillatelse.)