Kvinnekamp

Global kvinnefrigjøring

Av

Gunhild Aakervik|Gunhild Aakervik


Kampen for kvinners likeverd og frigjøring står i fokus i denne artikkelen. Denne kampen arter seg forskjellig i nord og sør. For marxister må rammene for systemet sprenges for å oppnå reelt likeverd for alle mennesker, både kvinner og menn og ulike folkegrupper over hele verden. Det må skapes nye samfunnsformer.

Kvinnekampen slik vi kjenner den, har ikke sprengt rammene for det borgelige samfunnet. Dett er ikke så rart, ettersom dette er den rådende samfunnsformen i Norge. Men kvinnene har oppnådd mange positive resultater. Dette har bedret kvinnenes situasjon bl.a. i Norge.

Det har blitt hevdet at kampen mellom to lærer gjennomsyrer all tenkning, kampen mellom idealismen og materialsmen. Dette er noe å reflektere over i forhold til kvinnekampen og mulighetene til å oppnå resultater.

Idealister betyr ikke de som jobber for ingenting, eller er snille, men de som mener at ånd har forrang foran materie, og at ideer eksisterer før og uavhengig av den materielle virkeligheten. Denne forklaringen skiller seg fra den populære framstillingen av en idealist, en som brenner for noe og som legger inn en kjempeinnsats, ut ifra ulike motiver som f.eks. at en ser nødvendigheten av at et arbeidsfelt prioriteres.

Materialistene på den andre siden betyr ikke nødvendigvis de som satser på de materielle verdiene slik det ofte populært framstilles. Marxististene ser på materialisme som det motsatte av idealismen, at ideene skapes av den materielle virkeligheten. Den historiske materialsimen ser utviklingen av ideene i forhold til eiendomsretten over produksjonsmidlene, og hvordan produksjonen og samfunnet er organisert.

Eiendomsretten oppsto antagelig parallelt med undertrykkelsen av kvinnene. Under det Engels betegner som urkommunisme, da menneskene levde i spredte grupper, kan det se ut som om kvinnene ikke ble undertrykt som kjønn eller som annenrangs mennesker. Men det er ingen grunn til å idealisere slike samfunn, og kvinnene som menn levde sikkert i en brutal virkelighet.

Noen ganger kan det være vanskelig å se historien som en kjede av framskritt om vi ser på de lidelsene mennesker har måttet gjennomgå. Med privateiendommen ble kvinnekjønnet lenket til nye roller som sikret mannen arveretten gjennom barna. Engels hevdet at den første klassemotsetning som opptrer i historien, faller sammen med utvikling en av antagonismen mellom mann og kvinne i par-ekteskapet. Han mente at den første klasseundertrykking falt sammen med mannskjønnets undertrykking av kvinnekjønnet. (Engels side 691.) (note 1)

Det var et historisk nederlag for kvinnene da rikdommen til slutt ble samla på et fåtall menns hender. Historia har hatt sin utvikling via stammesamfunn, slavesamfunn, feudalisme og kapitalisme.

Å tro at kvinner kan frigjøre seg enkeltvis, kan lett føre til at det oppstår illusjoner hos «vellykkede» kvinner om at de nå er frigjort, uavhengig av den materielle basisen i samfunnet.

Kampen for kvinnenes frigjøring må dermed gå hånd i hånd med kampen mot undertrykking og utbytting, både i de moderne kapitalistiske samfunnene og i den tredje verden. I et moderne industrisamfunn må kvinnekampen for full frigjøring knyttes til global frigjøring. Kvinnebevegelsen i vest må støtte kvinner i den tredje verden for deres kamp for mat og helse, for sine barn og familier, mot fattigdommen og utbytting. Den må bekjempe det imperialistiske systemet både i vår del av verden og på verdensbasis.

Kvinnekampen er viktig for å skape grunnlaget for å opprette samfunnsmessig likestilling og for å bestemme over egen reproduktivitet. Men dette løser allikevel ikke de grunnleggende motsetningene mellom klassene.

Likeverdighet mellom kjønnene er en borgelig rettighet. Kampen vil få ulike utslag i Kenya, Norge eller i Egypt. I Egypt kan kampen få uttrykk som krav om bedre ekteskapskontrakter for arabiske kvinner, reist av en gruppe kvinner i Egypt (note 2). I Kenya reiser nå kenyanske kvinneorganisasjoner kampen mot omskjæring, aids og mot nedvurdering av kvinnen, og finner fram til ulike metoder i forhold til lokalsamfunnene Arbeiderklassen må solidarisere seg med kvinnene enten det er i et moderne industrisamfunn eller det er et samfunn med sterke feudale trekk for å virkeliggjøre et samfunn fri for utbytting og undertrykkelse.

Engels sier at den demokratiske republikken ikke opphever motsetningen mellom de to klassene (borgerskapet og proletariatet), men tvert om representerer valplassen som den blir utkjempet på. «På samme måte vil også den særegne karakteren ved mannens herredømme over kvinnene i den moderne familien og nødvendigheten av å opprette en virkelig samfunnsmessig likestilling av de to, så vel som måten å gjøre det på, tre fram i klart lys så snart begge er juridisk fullstendig likeberettigede.» (Engels side 77.) Eller sagt det på en annen måte, vi har ikke oppnådd frigjøring av kvinnene i vest, men større likeverdighet mellom kjønnene.

Delseire er likevel viktige i kampen for kvinnefrigjøring. Men det vil være en idealistisk oppfatning å kalle delseire i kvinners reproduktive rettigheter for kvinnefrigjøring. Selv mener jeg at den er kampen for likeverdige liv som utkjempes en viktig og nødvendig kamp, men den løser hverken hovedmotsetningen i klassesamfunnene eller opphever de to hovedklassene. Vi har sett at kvinner blir skjøvet tilbake til kjøkkenbenk og husslaveri når dette er ønskelig, Kjønnene settes opp mot hverandre, og arbeideren fungerer som borgerskapet i sitt eget hjem. På den offentlige arena florerer salget av kvinner på alle tenkelige måter. Først med opphevinga av privateiendommen kan kvinnene bli fullverdige skapende individer med råderett over egne liv.

Et samfunn kan manifistere kløften mellom kjønnene som i dagens Iran, hvor fundamentalister bruker religionen til å splitte mann og kvinne og å holde kvinnene nede. Kampen mot føydalistiske strømninger, fundamentalistiske kvinnesyn, og kirkens mørkemenn, er viktig for å skape likeverdighet mellom kjønnene. Og denne kampen foregår for full styrke der hvor kvinnene tar del i produksjonen eller tar hånd om familien og produksjonen. Hva som kan være viktig for kvinner i Kenya, er å støtte deres kamp mot omskjæring på deres egne premisser. Det kan også være å støtte folk som mister hus og hjem pga utbygging av kullkraftverk i India, hvor kvinnene organiserer demonstrasjoner i gatene.

For kvinnekampen i vår del av verden er det viktig at vi får med innvandrerkvinner, selv om organiseringa av dette må skje på andre måter enn hva vi er vant til. Innvandrerkvinnene må selv definere sin virkelighet og kamp, og få til et samspill med norske kvinner uten dermed å være enige i alle kampsakene i den norske kvinnekampen i dag. Noen eksempler kan være kvinners rett til utdanning og arbeid, muligheter til å delta i det norske samfunnet, å bli regnet med ved ulike institusjoner, muligheter til å styre over egen og barnas framtid, og helse og miljø. Her ligger utfordringen i å inkludere innvandrerkvinnene i reelt samarbeid, antirasistisk kamp og solidaritet. Sammenhengen til en mer global tilnærming vil tilføre kvinnebevegelsen viktige bidrag.

De felles interessene til verdens kvinner peker utover interessene til enkeltindividene. Bare i en global sammenheng kan en skape frigjøring av kvinnekjønnet, hvor den enes lykke fører til ens annen ulykke. Likeverdighet mellom kjønnene i vest må bygge på solidaritet med, og ikke utbytting av, tredje verdens kvinner. Med dette mener jeg at sammenhengen mellom kjønnsundertrykking og klasseundertrykking må synliggjørers. Det imperialistiske systemet og dets kapitalistiske utbytting retter denne klasseundertrykkingen mot verdens folk.

Marx sier at arbeidsdelingen beror på den opprinnelige arbeidsdelingen innen familien og samfunnets oppdeling i enkelte familier, deres motsetning til hverandre og den kvantitative og kvalitative ulike fordelingen til arbeidet og dets produkter. Eiendommen blir beskrevet i sin spireform allerede i familien, hvor kvinnen og barna er mannens slaver. (Marx, side 73.) (note 3)

Jeg vil tilføye ordet «kvinne» til Marx utmerkede visjoner om hvordan et kommunistisk samfunn kunne fungere. Da vil hans utgave bli revidert på følgende måte: «I et kommunistisk samfunn hvor ingen har et eksklusivt virkeområde, regulerer samfunnet den allmene produksjonen og gjør det nettopp derved mulig for meg som «kvinne» å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive husflid om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster uten at jeg noengang blir kunsthåndverker, fisker, budeie eller kritiker.» Det er bare manglende fantasi som setter grenser for alt det vi kvinner kan tenke eller gjøre i et kommunistisk samfunn, på likefot med mennene.

Produksjonsrollen til menneskene kan bli å produsere etter evne og få etter behov. Her kan en ha de materielle forutsetningene for å likestille alle grupper i samfunnet. I et kapitalistisk samfunn vil kvinnekjønnet alltid tape, og likeverdigheten vil bare være midlertidig.

Jeg tror jeg er enig med Engels (side 77) som sier at kampen mellom kjønnene trer klart fram når begge er fullt ut juridisk likeberettigede, Dette synliggjør den særegne karakteren av mannens herredømme over kvinnene i den moderne familien og nødvendigheten av å opprette en virkelig likestilling. Engels mener at den første forutsetning for kvinnenes frigjøring er at hele kvinnekjønnet føres inn i den offentlige industri og at familien som økonomisk enhet i samfunnet oppheves.

Når borgerskapet er styrtet vil grunnlaget være lagt for virkelig å frigjøre kvinnekjønnet, og kvinnene kan oppnå at deres status ikke lenger er knyttet til eiendom og ulik fordeling av arbeidet og dets produkter. Til kampen for et annet samfunn vil det være nødvendig at kvinnene ser sin kamp sammen med arbeiderklassen og i en global kamp mot imperialismen.

Bare ved å organisere innvandrerkvinnene til kamp for egen frigjøring, vil en progressiv kvinnebevegelse kunne ta verdens undertrykte kvinners perspektiv på alvor. Et globalt perspektiv på kvinnekampen forplikter også i Norge. Innvandrere er spesielt undertrykt og vil per definisjon i det norske samfunnet i stor grad plasseres som ufaglært arbeidskraft i de lavere sjikt i arbeiderklassen. Innvandrerkvinner vil være ekstra undertrykt som klasse, innvandrer og kvinne. Frigjøring av innvandrerkvinnene vil være en sentral oppgave i kampen for frigjøring av verdens undertrykte kvinner.

Her ligger kvinnekampens utfordring i å inkludere innvandrerkvinner i sin organiserte virksomhet, i sine programmer og prioriterte arbeidsområder, og i sin kamp mot all kvinneundertrykking. Kampen for et annerledes samfunn må knytte arbeiderklassens frigjøring til frigjøring av kvinnekjønnet, en global kvinnebevegelse og antirasisme.

Noter:
  1. Friedrich Engels skrev i 1884 Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, Forlaget Ny Dag, Oslo 1976, 3. opplag.
  2. Det henvises til ulike krav og kampområder reist på den alternative konferansen om miljø og utvikling i Kairo høsten 1994.
  3. Fri tolkning av Kari Marx side 74 i Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax forlag, Oslo 1991.